Rt-1937-505

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1937-06-12
Publisert:	Rt-1937-505
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 74 B s.å.
Parter:	Nærbo kommune (adv. J. M. Cappelen) mot Ole T. Skjærpe (overrettssakfører R. O. Arnessen til prøve).
Forfatter:	Grette, Evensen, Lundevall, Aars, Broch, Grøner, Larssen
Lovhenvisninger:	Granneloven (1887), Vasdragsloven (1887) §20, Granneloven (1887) §12, Bygningsloven (1924)

Dommer Grette: Om sakens gjenstand og sammenheng henviser jeg til fremstillingen i Jæren herredsretts dom av 2. desember 1935. Dommen, som er avsagt med domsmenn, har sådan domsslutning:

«Nærbø kommune kjennes i forhold til Ole T. Skjærpe uberettiget til å lede kloakkvann gjennem den i saken omhandlede ledning inn på Ole T. Skjærpes eiendom, og dømmes til innen 1. mai 1936 å treffe de fornødne foranstaltninger til stengning av kloakkavløpet på hans eiendom. I saksomkostninger betaler Nærbø kommune til Ole T. Skjærpe innen 2 uker fra dommens forkynnelse kr. 400. I øvrig frifinnes Nærbø kommune.»

Side:506

Nærbø kommune har påanket dommen til Høiesterett. I ankeerklæringen gjør kommunen gjeldende at herredsretten har tatt feil både i bevisbedømmelsen og i rettsanvendelsen. Retten har tatt feil i sin bedømmelse av de faktiske forhold, idet den ikke har vært opmerksom på at kommunen allerede i 1924 la en kloakkledning fra området ved Nærbø jernbanestasjon parallelt med den såkalte Dalebekk. Denne kloakk endte på Ole T. Skjærpes eiendom, hvor den rant ut i Dalebekken, som straks nedenfor møtes med Skjærpebekken eller Kviabekken. Mot dette eldre kloakkanlegg har Ole T. Skjærpe, anføres det i ankeerklæringen, aldri gjort noen innvending. Herredsretten har, fremholdes det videre, ikke lagt tilstrekkelig vekt på at både Dalebekken og Kviabekken i årrekker har vært de naturlige avfallsbekker fra den høiereliggende bebyggelse. Og retten har heller ikke tatt hensyn til kommunens påstand om at det her ikke dreier sig om ulemper for Skjærpe av det slag som nevnt i naboloven av 27. mai 1887. Av ankeerklæringens innhold nevner jeg forøvrig at herredsretten efter kommunens mening også har tatt feil når den har gått ut fra at de påståtte ulemper lett kunde avverges ved anlegg av en septiktank for Nærbø meieri. Kommunen har nedlagt påstand om at den frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett.

Motparten, Ole T. Skjærpe har nedlagt sådan påstand: «1. Nærbø kommune kjennes i forhold til Ole T. Skjærpe uberettiget til å lede kloakk- og avfallsvann gjennem den i saken omhand lede stikkledning, hvorved kloakk- og avfallsvann fra meieriet og stasjonsområdet ledes ut i kloakken av 1924 og inn på Ole T. Skjærpes eiendom, og dømmes til innen en av Høiesterett satt frist å treffe de fornødne foranstaltninger til stengning av stikkledningen. 2. Nærbø kommune dømmes til å betale til Ole T. Skjærpe saksomkostninger for herreds- og Høiesterett.»

Det er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter, likesom det er holdt en bevisoptagelse ved Jæren herredsrett i oktober 1936 og januar 1937. En del av de nye oplysninger kommer jeg til å omtale i det følgende.

Før jeg går nærmere inn på det spørsmål som foreligger til avgjørelse i saken, finner jeg å burde gjøre noen bemerkninger til supplering av den faktiske fremstilling som er gitt i herredsrettens dom. Tettbebyggelsen ved Nærbø stasjon ligger for en del på et lavt høidedrag som danner skillet mellem to dalsøkk, den såkalte Søre Skjærpedal i syd og Nøre (nordre) Skjærpedal i nord. Fra dette høidedrag fortsetter det tettbebyggede strøk østover, omtrent i forlengelsen av Søre Skjærpedal. I Søre Skjærpedal ligger den åpne grøft som er omtalt i herredsrettens dom. Den går like forbi Nærbø meieri og går ut i Skjærpebekken eller Kviabekken, som renner nordover og kommer inn på Ole T. Skjærpes eiendom vel 275 meter fra grøftens utløp i bekken. Lengden av grøften, regnet fra meieriet til utløpet i bekken, er henved 340 meter. Gjennem Nøre Skjærpedal renner Dalebekken, som også kommer inn på Ole T.

Side:507

Skjærpes eiendom og som går ut i Skjærpebekken mellom 60 og 70 meter nedenfor (nordvest for) grensen mellem Ole T. Skjærpes og August Skjærpes eiendommer.

Efter hvad ordfører i Nærbø Njølstad har oplyst i sin partsforklaring under bevisoptagelsen, blev ordningen med kloakkledninger fra bebyggelsen på stasjonsområdet visstnok påbegynt i 1905. Det blev da lagt kloakkrør fra den midtre del av stasjonsområdet med avløp i den åpne grøft, som forøvrig var et naturlig bekkefar, i Søre Skjærpedal. I denne grøften hadde også Nærbø meieri, som var bygget i 1904, avløp for sitt avfallsvann. Det er videre på det rene at det i tiden efter 1905 ikke blev lagt noen ny hovedkloakk fra stasjonsområdet før i 1924-1925. Det blev da lagt en ledning i hellingen mot Dalebekken i Nøre Skjærpedal. Ledningen begynte straks vestenfor jernbanestasjonen og endte i den vestre del av August Skjærpes eiendom, hvor den gikk ut i en grøft - et eldre bekkefar for Dalebekken - som førte kloakkvannet inn på Ole T. Skjærpes eiendom og ut i Dalebekken straks ovenfor dennes sammenløp med Skjærpebekken. Senere, i 1934, er rørledningen blitt forlenget, så den nu går noen meter inn på Ole Skjærpes eiendom. Da kloakkanlegget i 1924-1925 blev planlagt, var det meningen at det til den nye ledning også skulde føres kloakk fra den søndre og østre del av stasjonsområdet, således at ordningen med kloakkavløp til grøften i Søre Skjærpedal skulde bringes til ophør. At noe måtte gjøres for å rette på ordningen med kloakkavløp til grøften, hadde helserådet gitt påbud om, efter hvad ordfører Njølstad har oplyst i sin partsforklaring. Denne del av planen blev imidlertid ikke gjennomført før i 1933, og inntil da var det derfor bare fra noen få huser i den nordre og vestre del av stasjonsområdet at kloakkvannet gikk til ledningen av 1924-25 og gjennom denne til Dalebekken. Dette blev helt forandret ved kloakkanlegget i 1933. Efter hvad der fremgår av de oplysninger som foreligger for Høiesterett, har anlegget i 1933 medført at 42 huser foruten meieriet nu har kloakkavløp gjennem den nye ledning som går over til hovedledningen av 1924-25, mens de tidligere hadde avløp til grøften i Søre Skjærpedal (eller vilde hatt avløp dit, om ledningen av 1933 ikke var blitt lagt).

Det er efter prosedyren for Høiesterett på det rene at Ole T. Skjærpe ikke fremsetter noe krav om stengning av kloakken av 1924-25, således som kloakkanlegget dengang blev gjennomført. Og det er videre på det rene at han heller ikke gjør gjeldende noe krav på det grunnlag at rørledningen for denne kloakk senere er blitt forlenget og ført inn på hans eiendom. Hvad saken gjelder er derfor, som det også fremgår av den påstand Ole T. Skjærpe har nedlagt, utelukkende spørsmålet om kommunen i forhold til Skjærpe er uberettiget til å gjøre bruk av den stikkledning som blev lagt i 1933.

Jeg er ved bedømmelsen av dette spørsmål kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Jeg skal først bemerke at det fra Ole T. Skjærpes side er

Side:508

gjort gjeldende som en prinsipal betraktning at kommunen i det foreliggende tilfelle var forpliktet til å gå frem efter reglene om ekspropriasjon i lov om anlegg av kommunal kloakk av 21. juli 1916, og at rettstridigheten i forhold til Ole Skjærpe av kloakkanlegget i 1933 er gitt i og med at kommunen har undlatt å følge denne fremgangsmåte. Heri kan jeg ikke være enig. Det som fra kommunens side gjøres gjeldende i saken er at kommunen har hatt full adgang til å føre kloakkvannet ut i bekken på Ole Skjærpes eiendom, og at det altså overhodet ikke har vært nødvendig å gå til noen ekspropriasjonsforføining overfor Skjærpe i den anledning. Og det trenger da efter min mening ingen nærmere påvisning at spørsmålet om rettmessigheten av kommunens optreden er helt uberørt av de bestemmelser loven av 1916 inneholder om adgangen for en kommune til å foreta ekspropriasjon til kloakkanlegg.

Om utgangspunktet for bedømmelsen av det spørsmål som er omtvistet i saken skal jeg først bemerke at den særlige regel i vassdragslovens §20 her ikke har noen anvendelse. Forøvrig kan det på grunnlag av den rettspraksis som foreligger på dette område, efter min mening ikke sies mere i sin almindelighet om det spørsmål det her gjelder enn at grunneierne ved et vassdrag i adskillig utstrekning må finne sig i en sådan forurensning av vassdraget fra en høiereliggende bebyggelse som forholdenes utvikling medfører, og at grensen for hvad en grunneier forsåvidt må finne sig i, naturlig bestemmes ved det synspunkt som er kommet til uttrykk i bestemmelsen i nabolovens §12 om usedvanlige og upåregnelige ulemper. Jeg henviser her særlig til høiesterettsdommer i Rt-1893-129, Rt-1898-817 og Rt-1901-145, og jeg kan også henvise til den utredning som Vassdragslovkommisjonen har gitt i sin innstilling av 1918 side 53 flg., særlig side 59-60. Spørsmålet om hvad en grunneier er nødt til å finne sig i av slik forurensning som det her er tale om må forøvrig gjøres til gjenstand for en konkret vurdering, hvor mange forskjellige momenter kan spille inn. Med det foreliggende tilfelle for øie fremhever jeg dog som en mere almindelig betraktning at det om den som har grunneiendom ved en jernbanestasjon og har fordelene av at stasjonsområdet er i stadig utvikling, i fremtredende grad må gjelde at han må finne sig i de ulemper som nettop denne utvikling naturlig fører med sig, såfremt ikke særlige forhold gjør sig gjeldende.

Når det efter dette skal bedømmes om Ole T. Skjærpe behøver å finne sig i den forurensning av Skjærpebekken som kloakkanlegget av 1933 må antas å ha medført, må det efter min mening erkjennes at avgjørelsen frembyr noen tvil. Jeg må visstnok gå ut fra at Skjærpebekken på den strekning hvor den går over Ole T. Skjærpes eiendom var en del forurenset også på den tid da den søndre og østre del av bebyggelsen på stasjonsområdet hadde kloakkavløp til Søre Skjærpedal, altså før 1933. Men efter de oplysninger som foreligger er det efter

Side:509

min mening ikke til å komme forbi at forholdet er blitt adskillig forverret ved kloakkanlegget av 1933, og jeg må efter oplysningene i saken videre gå ut fra at dette virkelig har medført en del ulemper for Ole Skjærpe. Jeg er imidlertid blitt stående ved å anta at disse ulemper hverken enkelt vis eller tilsammenlagt er større enn at han må finne sig i dem. De ulemper Skjærpe klager over er i det vesentlige at det er stank fra bekken, at bekken ikke lenger gir brukbart drikekvann for kuene, at kuene ved å gå over bekken kan bli tilsmusset - således også på spenene så at melken kan bli infisert - og at fisket er blitt ødelagt og at det ikke lenger går an å bade i bekken. Om de forskjellige forhold som Ole Skjærpe her henviser til skal jeg bemerke at jeg visstnok må gå ut fra at det er en del stank fra bekken, iallfall på visse tider av året. Men ved bedømmelsen av den betydning dette kan tillegges legger jeg bl.a. vekt på at Ole Skjærpe selv har oplyst i sin partsforklaring at stanken ikke kan merkes der hvor husene på gården ligger. Jeg må videre anse det bevist at bekken ikke lenger gir brukbart drikkevann for kuene. Det lar sig ikke nekte at dette er en ulempe, men jeg nevner her at kuene ikke har vanskelig for å finne drikkevann annensteds i utmarken, hvad jeg efter det oplyste må gå ut fra. Oplysningene om at kuene kan bli tilsmusset i bekken med den følge at det kan komme sundhetsskadelige stoffer i melken, er efter min mening så lite å bygge på at de ingen betydning kan tillegges. Om fisket i Skjærpebekken er det efter oplysningene for Høiesterett på det rene at det også før 1933 bare var bekkørret som gikk i bekken, og det kan da ikke komme i betraktning som noen ulempe av betydning at fisken nu er blitt borte. Noen ulempe som kan komme i betraktning er det heller ikke at det ikke lenger går an å bade i bekken.

Alt i alt mener jeg således at de oplysninger som foreligger ikke gir tilstrekkelig grunnlag for det krav Ole T. Skjærpe gjør gjeldende overfor kommunen. Jeg tilføier i denne sammenheng at det fra Skjærpes side ikke er anført noe om at selve kloakkanlegget skulde være mindre forsvarlig utført eller at anlegget ikke blir tilsett og passet i den utstrekning det er nødvendig.

Mitt resultat blir efter dette at kommunen må bli å frifinne. Saksomkostningene antar jeg bør opheves for begge retter.

Jeg stemmer for sådan

Domsslutning:

Nærbø kommune frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Konst. dommer Lundevall og dommerne Aars og Broch, ekstraordinær dommer sorenskriver Grøner og dommer Larssen: Likeså.

Side:510

Av herredsrettens dom:

Ved Nærbø stasjon er der et bymessig bebygget strøk for hvilket bygningsloven gjelder, og innen dette strøk ligger Nærbø meieri.

I 1933 anla Nærbø kommune en kloakk som skulde opta kloakkvann fra hele bebyggelsen og førte kloakken gjennem en rørledning et stykke inn på Ole T. Skjærpes eiendom. Skjærpe, gnr 21, bnr 2 i Nærbø, hvor kloakken gas avløp i en bekke som i 400-500 m.s lengde går over Ole T. Skjærpes beitemark.

Ole T. Skjærpe anfører at kloakken påfører ham betydelig skade og ulempe, bl.a. ved at den forurenser bekken så vannet i denne blir utjenlig som drikkevann for gårdens besetning, og videre anfører han at kommunen som ikke har fått noen tillatelse til å anlegge kloakken, men tvert imot har anlagt den mot hans protest, har gjort sig skyldig i et rettsstridig forhold. - - -

Saksøkte har gjort gjeldende at Skjærpebekken, som kloakken er gitt avløp i, er et vassfør som efter de naturlige forhold på stedet optar grunnvannet med de forurensninger som dette fører med sig, og at bekken alltid har vært en avfallsbekk fra Nærbø. I ethvert fall kan det efter saksøktes mening her ikke være tale om at kloakken har voldt saksøkeren usedvanlig eller upåregnelig ulempe, eller at skade er lidt.

Retten skal bemerke:

Det er vesentlig avfallsvannet fra Nærbø meieri som saksøkeren påstår er til gene for ham. Dette avfallsvann gikk tidligere i en ca. 325 m. lang åpen grøft fra meieriet til Skjærpebekken og fulgte derefter denne i en lengde av ca. 275 m. til bekken løp inn på saksøkerens eiendom. Slik var tilstanden like fra 1917 til 1933 da saksøkte anla den i saken omhandlede kloakk som fører fra meieriet over August Skjærpes eiendom til et sted som ligger 10-12 meter inn på saksøkerens eiendom og hvor kloakken som nevnt er gitt avløp i bekken.

Under den tidligere tilstand medførte avfallsvannet fra meieriet særlig ulempe for de eiendommer som lå i nærheten av grøften og Skjærpebakken ovenfor saksøkerens eiendom, mens ulempen for saksøkeren da var minimal.

Den ulempe det her er tale om, er vesentlig stank av det slam som avfallsvannet fra meieriet avsatte i rennen og bekken når vannføringen var liten. Slamdannelsen var så betydelig at drensrør på den såkalte klokkergård blev tilstoppet.

Nu føres kloakkvannet fra meieriet gjennem kloakkrør, som i liten utstrekning optar slammet, ut i Skjærpebekken på saksøkerens eiendom, og de ulemper som man tidligere har hatt ovenfor, overføres på denne måte til saksøkerens eiendom. Slammet som avsetter sig i bekken og på bredden av bekken, fremkaller stank når vannføringen er liten, og stanken merkes særlig i det terreng som ligger i nærheten av bekken, hvorimot den ikke merkes så langt vekk som til husene på Skjærpe. Imidlertid er det oplyst at saksøkerens kreaturer som beiter på hans utmark på begge sider av bekken, blir tilsvinet av slammet og stinker når de kommer på fjøset. Kreaturene har tidligere under beitingen kunnet drikke av vannet i bekken, men efterat kloakkvannet i 1933 blev sloppet ut i bekken må det antas at vannet ikke lenger er tjenlig som drikkevann for dyrene. Det er også oplyst at småauren som før gikk i bekken, er dødd ut, og at man ikke nu som før kan bade i bekken.

Side:511

Rettskjemiker Grude har inspisert kloakkutløpet og vannføringen gjennem saksøkerens utmark. Om resultatet av denne inspeksjon som blev foretatt den 27. august 1935, heter det i hans erklæring av 28. august 1935, som han som sakkyndig har vedtatt som sin forklaring i saken, følgende: «Det viste sig da at vannet i grøften i hele dens lengde på 400-500 m. på Skjærpes eiendom var sterkt forurenset av dette kloakkvann. Ja, helt i eiendommens vestre grense, lengst borte fra kloakkutløpet, var vannet gråaktig grumset. Vannføringen i bekken var for øieblikket meget liten, så fortynningen av kloakkvannet var meget liten, og sedimenteringen (bunnfellingen) var derfor så stor at der blev dannet et tykt slamlag av gjærende og forråtnende stoffer i hele eiendommens lengde».

Den sakkyndige har også foretatt analyse av vann prøver fra bekken tatt i august 1935, og om disse prøver heter det i erklæringen at de inneholdt så vel ammoniakk som nitritt og en mengde organisk bunnfall, og at prøvene hadde en sterk, ubehagelig kloakklukt. Vannet er, anfører den sakkyndige, utjenlig som drikkevann så vel for mennesker som for dyr.

Det er så at Skjærpebekken efter de naturlige forhold må opta avfall fra bebyggelsen på Nærbø, og det er muligens så at saksøkeren ikke har kunnet beklage sig om forurensningen i bekken p. g. a. øket bebyggelse eller øket produksjon ved meieriet var blitt større, hvis tilsiget av forurensninger hadde gått i rennen og bekken som før. Men her er forholdet det at saksøkte har sloppet det sterkt forurensede vann gjennem kloakken like ut i bekken på saksøkerens eiendom, og dette finner retten under de foreliggende forhold at saksøkte ikke har hatt rett til å gjøre uten saksøkerens tillatelse, så meget mindre som saksøkte har tillatt sig å føre kloakkledningen (10-12 m.) inn på saksøkerens eiendom.

Den ulempe som kloakkvannet skaffer saksøkeren, er ikke så ubetydelig at saksøkeren efter rettens mening må finne sig i den. Ulempen antas tvert imot, efter hvad der er oplyst, å være ganske betydelig allerede nu, og det er grunn til å vente at ulempen vil øke med øket bebyggelse i Nærbø og øket produksjon ved meieriet.

Retten er efter dette kommet til det resultat at der må treffes foranstaltninger som hindrer at kloakkvannet slippes ut i bekken på saksøkerens eiendom. Sådanne foranstaltninger antas å kunne treffes av saksøkte, og utgiftene hermed vil ikke bli uforholdsmessig store sammenlignet med den ulempe saksøkeren har av kloakkanlegget. Den sakkyndige har således uttalt at ulempene antas å kunne fjernes ved anlegg av en tilstrekkelig dimensjonert septik-tank.

I henhold hertil finner retten at saksøkte må kjennes uberettiget til å lede kloakkvannet inn på saksøkerens eiendom, og tilpliktes innen en passende frist å treffe de fornødne foranstaltninger til stengning av kloakkavløpet på saksøkerens eiendom. Å fjerne kloakkanlegget, som det heter i saksøkerens påstand, finnes unødvendig.

Retten finner ikke at der er ført bevis for at saksøkeren hittil har lidt noen økonomisk skade ved kloakkanlegget, og påstanden om tilkjennelse av erstatning tas derfor ikke til følge. - - -