Rt-1937-516
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1937-06-19 |
| Publisert: | Rt-1937-516 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 78 B s.å. |
| Parter: | Lom fjellstyre (advokat Henrik Bergh) mot fru Magnhild Elvesæter (advokat Folkvard Bugge). |
| Forfatter: | Motzfeldt, Lundevall, Grøner, Alten, Larssen, Hanssen, Rivertz |
| Lovhenvisninger: | Fjelloven (1920) §20 |
Dommer Motzfeldt: Sakens sammenheng fremgår av Nord-Gudbrandsdals herredsretts dom av 30. september 1935, avsagt av sorenskriveren med domsmenn. Dommen kjente fru Magnhild Elvesæter berettiget til som eier av gården Elvesæter i Bøverdalen a) å utøve seterhavning med melkefe i den såkalte Sletthavn beitestrekning i Leir- og Bøverdalens statsalmenning og b) der å opføre de for havningens utøvelse fornødne seterhus. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.
Sorenskriveren anså Elvesæters rett bortfalt efter fjellovens §20,2 og frifant derfor fjellstyret.
Lom fjellstyre har med fortsatt bevilgning av fri sakførsel påanket dommen til Høiesterett. I ankeerklæringen anføres at fru Elvesæters tidligere rett til seter i Sletthavn er
Side:517
ophørt, både fordi den i 30 år har ligget ubenyttet som seter og fordi det foreligger en oplatelse (fjell-lovens §20, nr. 1 og 2). Fjellstyret påstår sig frifunnet og fru Elvesæter tilpliktet å erstatte det offentlige utgiftene ved herredsretten og Høiesterett.
Fru Elvesæter har påstått herredsrettens dom stadfestet med omkostninger for Høiesterett.
For Høiesterett er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke anser å ha vesentlig betydning.
Jeg er kommet til samme utslag som herredsretten. Jeg behøver ikke å ta standpunkt til domsmennenes begrunnelse. Jeg avgjør nemlig saken på et annet grunnlag. Efter min mening har Elvesæters eiere ikke undlatt å benytte sin rett til Sletthavn i så lang tid som fjell-lovens §20 krever - 30 år.
Som utgangspunkt for fristen er jeg tilbøielig til å anse begynnelsen av sommeren 1903, da seterbruket i tilfelle skulde begynne igjen som vanlig. Men iallfall kan tiden ikke begynne å løpe før fra slutningen av mars 1903, efterat husene i Sletthavn var tatt av skred, idet fjellstyret som her har bevisbyrden ikke har sannsynliggjort noen tidligere tid av denne måned, som partene ellers er enige om.
Efter de foreliggende omstendigheter finner jeg at fru Elvesæter må sies å ha gjenoptatt bruken i tiden februar-mars 1933. Hun har i januar 1933 fått tegninger til nye seterhus og har i februar-mars 1933 kjøpt og kjørt op de nødvendige materialer (frasett dører og vinduer).
Jeg er enig med herredsretten i at Rasmus Elvesæter ikke har oplatt sin bruksrett i Sletthavn, og henholder mig forsåvidt til herredsrettens begrunnelse.
Herredsrettens dom blir således å stad feste. Jeg antar at fjellstyret må erstatte sakens omkostninger for Høiesterett.
Jeg stemmer for sådan
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Lom fjellstyre til Magnhild Elvesæter kr. 1.000. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Henrik Bergh fastsettes til kr. 1.000.
Konst. dommer Lundevall: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer sorenskriver Grøner: Likeså.
Dommer Alten: Jeg er ikke enig i at 30 års fristen kan ansees for avbrutt ved de av førstvoterende nevnte handlinger. Med hensyn til sakens øvrige tvistepunkter er jeg kommet til samme resultat som herredsrettens formann, og jeg henholder mig til hans begrunnelse. Jeg stemmer således for at Lom fjellstyre frifinnes. Med hensyn til salæret for den opnevnte sakfører er jeg enig med førstvoterende.
Dommer Larssen. Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Hanssen og Rivertz: Likeså.
Side:518
Av herredsrettens dom:
Saken gjelder tvist om hvorvidt fru Magnhild Elvesæter er berettiget til for sin gård Elvesæter i Bøverdalen å utøve seterbeite i den såkalte Sletthavnstrekningen i Leir- og Bøverdalens statsalmenning, hvor gården har bruksrett.
I februar 1888 fikk gårdens daværende eier Amund Elvesæter departementets (skogvesenets) samtykke til å flytte sin seter fra «Ytterdalssetrene» i Leirdalen til en lengere ute i dalføret, sønnenfor ytre Illåen, beliggende fjellhavnstrekning kallet Sletthavn. Navnet betegner den del av Leirdalen som fra yttre Illåen eller det straks sønnenfor liggende «Bræabakken» strekker sig sydover til Leirbuflaten ved åmotet mellem Leira og Tverrbottelven, hvorfra man over «Leirhaugen» når frem til Leirvatnet øverst oppe i dalen. Flytningen blev utført i 1888-89 - de gamle seterbygninger blev opsatt i Sletthavn omtrent 10 km. fra «Ytterdalssetrene» og efter avtale med turistforeningen, som ydet bidrag til flytningsomkostningene, lot Amund Elvesæter dessuten bygge en turisthytte i flukt med seterhuset. Såvidt vites har der, iallfall på lange tider, ikke vært annen seter i Sletthavn enn Elveseters. Seteren og turiststasjonen på Sletthavn var i drift inntil 1903, da bebyggelsen - angivelig i mars måned - blev tatt av sneras. Rasmus Elvesæter, som imidlertid hadde overtatt gården efter sin far ovennevnte Amund Elvesæter, fikk i januar 1904 feste på tomt til turisthytte ved Leirvatnet. Den nye turiststasjon, Leirvassbu, som blev opført med bidrag av turistforeningen, var ferdig til drift sommeren 1906. Stasjonen var bortforpaktet det første år og likeledes i årene 1919-23. Ellers har den hele tiden vært drevet av Rasmus Elvesæter og efter ham av hans enke, fru Magnhild Elvesæter. Herunder har man årlig års holdt noen melkekuer av gårdens besetning på Leirvassbu. Disse kreaturer har efter det oplyste havnet i traktene ved Leirvatnet og nedover i Leirdalen. Iøvrig har Elvesæter benyttet sin hjemmehavn. I begynnelsen av 1933 fikk fru Elvesæter utarbeidet tegning med overslag til ny seter i Sletthavn, og i mars samme år lot hun frakte bygningsmaterialer dit op. Under 14. mars 1933 skrev hun til skogforvalteren med forespørsel om der var noe til hinder for at hun bygget op igjen «seterbruk for gårdens buskap i Sletthavn». Brevet blev av skogforvalteren oversendt Lom fjellstyre til uttalelse. Ved fjellstyrets beslutning av 25. mars s.å. blev fru Elvesæter nektet å opta seter i Sletthavn, og skogdirektøren hvem saken blev forelagt, meddelte at han ikke fant å kunne foreta noe i anledning av fjellstyrets beslutning. - - -
Saksøkte hevder, at Elvesæters rett til seter i Sletthavnstrekningen under enhver omstendighet må være ophørt i henhold til fjell-lovens §20, idet stedet i Sletthavn har henligget ubenyttet som seter siden husene vinteren 1903 blev tatt av sneskred, således i et sammenhengende tidsrum av 30 år, uten at noen preskripsjonsavbrytelse har funnet sted. Fjellstyret gjør dessuten gjeldende at der her foreligger opgivelse av seterretten. Det fremholder i denne forbindelse, at da Rasmus Elvesæter i 1903 androg om feste på tomt til turisthytte ved Leirvatnet nevnte han i sin oversendelsesskrivelse til skogforvalteren av 20. mai s.å. uttrykkelig, at Sletthavnseteren var feiet vekk av sneskred, med tilføiende av at det altså kun blev tale om flytning av en eldre turisthytte, uten å antyde, at han vilde ha seter et sted og turisthytte et annet sted. Og på grunnlag
Side:519
herav blev tillatelse til å opføre stasjonen ved Leirvatnet gitt som erstatning for eller til avløsning av Sletthavnbruket i dets helhet.
Saksøkeren hevder at seteren ikke har ligget ubenyttet i et sammenhengende tidsrum av 30 år. Noen tvist om hvem som innehar retten til seteren har ikke foreligget. Og gårdens seterbeite i Sletthavnstrekningen har vært utøvet og holdt i hevd den hele tid. Flytningen fra Ytterdalen til Sletthavn var kun en omordning av seterbruket innen samme havningsområde, hovedsakelig motivert ved ønske om å opnå bedre beiteforhold, idet Ytterdalen var for sterkt belastet, og efter turiststasjonens flytning til Leirvassbu har seterhavningen hele tiden vært utøvet med Leirvassbu som utgangspunkt under benyttelse av samme havnestrekning som tidligere. - - - Saksøkeren benekter at der foreligger noen opgivelser av seterretten. - - -
Retten finner ikke å kunne gi fjellstyret medhold i påstanden om at den omprosederte seterrett er bortfalt ved opgivelse. Ovennevnte skrivelse fra Rasmus Elvesæter til skogforvalteren av 20. mai 1903 hvori det heter: «Da min i andragende nevnte seter Sletthavn, hvor turisthus med turistforeningens bidrag var opført, i vinter er feiet vekk av sneskred blir det altsaa blott tale om en flytning av en eldre turisthytte» gir efter rettens opfatning intet tydelig uttrykk for, at det var meningen å opgi seterbruket i Sletthavn. Det kan neppe antas på grunnlag av denne skrivelse at det har vært forutsetningen, da andragendet blev behandlet og innvilget, at det påtenkte anlegg ved Leirvassbu skulde avløse eller erstatte hele bruket i Sletthavn, og noe slikt kan heller ikke utledes av det som er dokumentert vedrørende myndighetenes behandling av saken, nemlig almenningsstyrets beslutning av 18. april 1903 og skogforsalterens oversendelsesskrivelse til skogdirektøren av 7. desember s.å. Det skal her bemerkes, at det av førstnevnte dokument synes å fremgå at Elvesæter allerede før husene i Sletthavn blev tatt av sneskred hadde oversendt almenningsstyret andragende om bygsel på tomt ved Leirvatnet. Retten kan i det hele ikke finne at sakens oplysninger gir tilstrekkelig holdepunkt for å fastslå at der har foreligget noen opgivelse av seterretten.
Med hensyn til spørsmålet om hvorvidt seterretten qu. er bortfalt ved ikke-bruk bemerkes: Efter det foreliggende må man anta, at Elvesæter ikke har utøvet noe seterbruk i Ytterdalen siden flytningen i 1888-89 og at gården efter dette tidspunkt ikke har benyttet annen seter enn den i Sletthavn. Sletthavnseteren blev, som tidligere nevnt, tatt av sneskred vinteren 1903. Hele bebyggelsen strøk da med og senere har stedet - såvidt skjønnes - i det vesentlige henligget i den forfatning som det blev påvist ved åstedsbefaringen, hvorunder bare grunnmuren kunde sees å stå igjen. Det må videre ansees på det rene, at der siden sommeren 1902 ikke har foregått noen bruksutøvelse på eller fra seterplassen i Sletthavn. Spørsmålet blir da om fru Elvesæter kan gis medhold i at Sletthavnseteren hele tiden har vært benyttet og seterretten i Sletthavnstrekningen holdt i hevd ved den havning som har foregått fra Leirvassbu. Herom er der dissens mellem rettens medlemmer. Rettens formann bemerker: Efter det oplyste har Elvesæter - bortsett fra årene 1906 og 1919-23 da turiststasjonen var bortforpaktet - stadig holdt 5 à 6 melkekuer av gårdens besetning på Leirvassbu i sommertiden (turisttiden) fra begynnelsen av juli til slutten av august eller begynnelsen av september, dog gjerne
Side:520
litt færre først og sist i sesongen, og disse kreaturer har da beitet ved Leirvatnet, innover Gravdalen og ut mot Kirkeglupen, samt nedover i Leirdalen. Men dette kreaturhold som bare har omfattet en mindre del av gårdens besetning - efter foreliggende opgave over buskapens størrelse neppe over halvparten av melkefeet - har efter det oplyste åpenbart kun hatt til øiemed å forsyne turiststasjonen med melk. Det må være på det rene at Leirvassbu ikke er noen seter. Stedet har kun vært drevet som turiststasjon, og beitebruket på Leirvassbu synes bare å ha vært et ledd i turiststasjonens drift. Jeg kan ikke finne at det under noen omstendighet lar sig gjøre å betrakte beitningen fra denne turiststasjon som en utøvelse av det seterbeite som var knyttet til seteren i Sletthavn selvom saksøkeren måtte ha rett i at Sletthavnseterens havningsområde også omfatter de ovenfor Sletthavn liggende strøk til og med traktene ved Leirvatnet. Dette så meget mindre som Leirvassbu og Sløtthavnseteren er såvidt forskjellige utgangspunkter for havning, at den fra Leirvassbu utøvede beitning efter mitt skjønn ikke kan antas å være skjedd under utnyttelse av samme eller i det vesentlige samme beiter som tidligere. Leirvassbu ligger øverst oppe i dalen ca. 5 km. fra seterplassen i Sletthavn, og efter vidneførselen må jeg anta at kreaturene på Leirvassbu hovedsakelig har havnet i de ovenfor Sletthavn liggende trakter, hvor beiteforholdene synes å være betydelig forskjellige fra forholdene nede på «Sletthavn». Overhodet kan jeg ikke finne at seterstedet i Sletthavn kan sies å ha vært benyttet «som seter» ved havningen fra turiststasjonen på Leirvassbu. Jeg må da - efter det tidligere anførte - gå ut fra at Sletthavnseteren «har henligget ubenyttet som seter» fra og med året 1903 i et sammenhengende tidsrum av minst 30 år uten på ny å være tatt i bruk. Fristen har ikke vært avbrutt ved reisning av søksmål (kfr. fjell-lovens §20 nr. 2) - der har såvidt skjønnes heller ikke foreligget noen tvist om retten til seteren før den som opstod ved fjellstyrets beslutning av 25. mars 1933. Forliksklage er først uttatt i september 1933. Den omstendighet at fru Elvesæter i februar 1933 fikk utarbeidet tegning til ny seter og i mars s.å. lot frakte bygningsmaterialer op til Sletthavn kan formentlig - slik som loven lyder - ikke betraktes som noe preskripsjonsavbrytende forhold. I henhold til det foranstående antar jeg at Elvesæters rett til seter i Sletthavnstrekningen må være bortfalt i henhold til fjell-lovens §20 nr. 2 og vil således stemme for at Lom fjellstyre frifinnes.
Domsmennene er enige med formannen i hvad han har anført med hensyn til antallet av kreaturer på Leirvassbu samt kreaturholdet og beitningen dersteds. Likeledes er vi enige i at det må antas at kreaturene på Leirvassbu kun har vært holdt der av hensyn til turiststasjonens melkeforsyning. Vi kan imidlertid ikke legge noen avgjørende vekt på dette forhold. Efter vidneførselen må vi gå ut fra at Sletthavnseterens havneområde, Sletthavnstrekningen, strekker sig fra yttre Illåen eller Bræabakken helt op til Leirvatnet, omfattende Leirvassbu med omgivelser. Leirvassbu antas således å ligge i samme havneområde som Elvesæters gamle seter i Slotthavn. Det er så at Leirvassbu ligger ca. 5 km. fra seterplassen i Sletthavn, og vi kan medgi at det vil stille sig noe forskjellig med hensyn til utnyttelsen av havnegangen efter som Leirvassbu eller Sletthavnseteren danner utgangspunktet for havningen. Men efter de stedlige forhold som blev påvist under befaringen og sakens
Side:521
oplysninger iøvrig, må vi gå ut fra at havningen arter sig i så vesentlig grad likedan hvad enten den foregår med Leirvassbu eller med Sletthavnseteren som utgangspunkt, at utnyttelsen av havnegangen må antas i det vesentlige å ha vært den samme under beitningen fra Leirvassbu som tidligere da havningen foregikk fra Sletthavnseteren. Vi mener at det under disse omstendigheter må sies at Elvesæters til Sletthavnseteren knyttede seterbeite hele tiden har vært utøvet og holdt i hevd ved den havning som er foregått fra Leirvassbu med gårdens kreaturer. Og vi antar da at Sletthavnseteren ikke kan sies i lovens forstand å ha ligget ubenyttet som seter i det pågjeldende tidsrum. Vi antar derfor at Elvesæters til Sletthavnseteren knyttede rett i Sletthavnstrekningeu fremdeles er i behold og vi kommer således til det resultat at saksøkerens påstand må bli å ta tilfølge, idet vi dog finner at saksomkostningene bør opheves. - - - I. Arnesen. Ole H. Snerle. A. Teigen.