Rt-1937-623

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - kjennelse
Dato:	1937-06-19
Publisert:	Rt-1937-623
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 79/1 B s.å.
Parter:
Forfatter:
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §478, Straffeloven (1902) §212, Motorvognloven (1926) §17, Motorvognloven (1926)

Tiltalte var i byretten dømt for forbrytelse mot straffelovens §212 og forseelse mot motorvognlovens §17,2 (kjøring i påvirket tilstand) til betinget fengsel i 7 måneder. Påtalemyndigheten anket til skjerpelse - særlig fordi dommen var gjort betinget. Imidlertid fikk domfelte kjæremålsutvalgets samtykke til å innbringe dommen for lagmannsrett forsåvidt angikk fellelse efter §212, hvorfor anken blev stillet i bero. Tiltalte blev av lagretten erklært ikke skyldig, og på lagmannens foranledning bemerket statsadvokaten, at han frafalt sin tidligere ankeerklæring vedkommende straffutmålingen i byretten. Lagmannsretten fastsatte derefter i henhold til straffeprosesslovens §478,4, 2net punktum, straffen for forseelsen mot motorvognloven. Straffen blev fastsatt til 21 dagers betinget fengsel, idet retten uttalte, at den visstnok ikke var enig i at dommens fullbyrdelse burde utstå, men at den i så henseende anså sig bundet av byrettens dom. Statsadvokaten påanket lagmannsrettsdommen for å opnå ubetinget fengselsstraff.

Høiesterett forkastet denne anke. Ved frafallelsen av anken over byrettsdommen var denne blitt endelig. Efter §478 hadde lagmannsretten da alene å fastsette hvor stor del av den av byretten fastsatte samlede straff skulde falle på forseelsen mot motorvognloven, og den hadde ingen adgang til å gjøre noen forandring i byrettsdommens bestemmelse om straffens utsettelse. Og Høiesterett kunde ikke prøve noe annet enn om den fordelingen av den utmålte straff som lagmannsretten hadde fastsatt var riktig - og til den var intet å bemerke.