Rt-1937-667
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1937-09-15 |
| Publisert: | Rt-1937-667 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 93/2 B s.å. |
| Parter: | Hans I. Varpestuen m.fl. (advokat Jon Simonsen) mot Jon Harildstad m fl. (o.r.sakf. NiLs Ihlen til prøve). |
| Forfatter: | Broch, Evensen, Hjelm-Hansen, Winsnes, Lundevall, Aars, Lie |
| Lovhenvisninger: | LOV-1851-09-24-§1 |
Dommer Broch: Den 16. juli 1935 avsa Nord-Gudbrandsdals herredsrett dom med sådan domsslutning: «De saksøkte Hans I. Varpestuen, Magnus I. Varpestuen, Olav I. Varpestuen og Iver O. Kleiven kjennes uberettiget til å drive fiske av enhver art i Breistultjernet i Nord Fron. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Dommen er avsagt med domsmenn og er enstemmig.
Angående sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henvises til domsgrunnene. Dommen er av de saksøkte innbragt for Høiesterett med bevilling til fri sakførsel. I ankeerklæringen er det bl. a anført, at det ansees uriktig når herredsretten antar at det kun er de gårder som ved utskiftningen var betraktet som loddtagere som er berettiget til å drive fiske innen strekningen. Videre er gjort gjeldende: «At husmannsplasser under de av herredsretten nevnte gårder har rett «til å drive fiske innen strekningen», deriblandt i Breistultjern såfremt det i festekontrakten ikke er nektet dem dette. Husmannsplassen Kleiven ligger under gården Graupe og den nuværende fester har kun muntlig festeavtale, som intet inneholder om at husmannen ikke skal ha bruksrett i hjemrastene. Plassen har derfor ifølge det som er sagt under punkt 1 rett til å fiske i Breistultjern. Nye gårdsbruk som efter 1872 er utskilt fra en av de gårder «som ved utskiftningen var betraktet som loddtagere», må antas å ha fått bruksrett i hjemrastene, derunder fiskerett i Breistultjern forsåvidt dette ved fraskillelsen ikke blev uttrykkelig undtatt. Gården Bjørkheim, gnr 18 bnr 15 og 16 er utgått fra Grosberg søndre gnr 18 bnr 5, som ved utskiftningen fikk sig tildelt skogteig i hjemrastene. Ved Bjørkheims fraskillelse blev bruksrett i hjemrastene ikke undtatt. Bjørkheim må derfor ha bl.a. fiskerett i Breistultjern. Gården Varpestuen med Glupteigen, gnr 18 bnr 17 og 18, er fraskilt Grosberg søndre på samme måte som den under punkt 4 nevnte eiendom Bjørkheim, og det som er anført om denne eiendom gjelder også for Varpestuen med Glupteigen som av samme grunn må ha fiskerett i Breistultjern.»
Endelig er subsidiært hevdet at de ankende i likhet med bygdens øvrige befolkning har en på alders tids bruk eller lokal sedvanerett grunnet rett til fiske i Breistultjern.
De ankende parter har nedlagt sådan påstand: «Herredsrettens dom opheves. Hans I. Varpestuen, Olaf J. Varpestuen, Magnus J Varpestuen og Iver Kleiven frifinnes. Jon Harildstad, Pål Harildstad og Thv. Wistad tilpliktes in solidum å utrede til det offentlige sakens omkostninger for herredsretten og Høiesterett.»
Side:668
De innstevnte Jon Harildstad, Pål Harildstad og Thv. Wistad har påstått herredsrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett.
For Høiesterett er fremlagt noen nye dokumenter hvorav nevnes erklæringer fra utskiftningsformennene H. Elgsås og T. Svenneby og bevisoptagelse av 3. mars 1936.
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.
Breistutvatnet er beliggende i det oprinnelige Skåbu og Kvikne sameie. Jeg finner det ufornødent å gå inn på noen nærmere fortolkning av utskiftningsforretningen av 1866-1872 jeg bemerker alene at ved forretningen blev det fastslått at det forelå et sameie, ikke en almenning. Reglene for almenningsbruk kan derfor ikke legges til grunn og når de ankende parter påstår at hele bygdens jordbrukende befolkning har en på alders tids bruk eller på lokal sedvanerett grunnet rett til fiske i tjernet, må de ha den fulle bevisbyrde derfor. De oplysninger som foreligger om fisket er altfor mangelfulle til at man kan fastslå noen sådan almen rett. Jeg nevner i den forbindelse at man ikke under noen omstendighet tør trekke noen slutninger fra hvorledes forholdene i strekningen har vært med hensyn til andre utnyttelser som beite, storrslått, mosetak og lignende. Disse mulige bruksutøvelser er av kvalitativt så forskjellig art, at man ikke fra den tør trekke slutninger til fiskeretten. Jeg går derfor ikke inn på hvad der er oplyst eller påstått om sådan annen bruk i strekningen.
Spørsmålet er dernest om det har lykkes for de ankende parter å godtgjøre at fiskeretten i tjernet er hjemlet de enkelte under saken omhandlede eiendommer, enten alle eller noen av dem.
Husmannsplassen Kleiven ligger under gården Graupe som var del eier i sameiet. Ivar Kleiven (hjemmeværende sønn av den nuværende fester) gjør gjeldende at husmannen faktisk har drevet fiske i tjernet. Og da husmannen sitter uten skriftlig kontrakt påståes det at denne faktiske utøvelse iallfall må ansees som utslag av en rett hjemlet ved husmannsloven av 1851 §1. Jeg kan ikke være enig i denne betraktning. For det første finner jeg det ikke bevist at det er fisket fra plassen i Breistultjernet på den måte og i den utstrekning at det må forutsettes å ha gitt uttrykk for en formodet selvstendig rett, ikke bare som et fiske på husbondens mulige rettigheter eller som en tålt bruk. Dernest mener jeg at eieren av Graupe heller ikke under noen omstendighet kunde ansees berettiget til å overdra noen sådan rett i det foreliggende tilfelle. Dersom forholdet er det at fiskeretten fremdeles ligger i fellesskap og ikke blev utskiftet i 1872 - et spørsmål som for mig ikke er nødvendig å løse i nærværende sak - må jeg anta at Graupe i hvert fall ikke var berettiget til å tildele sin husmann fiskerett i dette lille tjern (ca. 200 mål stort), iallfall ikke uten å redusere sin egen mulige rett. Husmannens rett vilde ellers bety en utvidelse til fortrengsel eller innskrenkning i sameiernes
Side:669
rettigheter. At eieren av Graupe har ment å avgi eller har avgitt hele sin rett til husmannen foreligger det ikke noe om.
For Bjørkheims vedkommende er - foruten at eiendommen var utskilt fra en av de oprinnelige sameiegårder - påberopt Thor Åsmundstads prov. Denne var formann under skylddelingen i 1921 over bruket. Kjøper og selger var til stede, og han erindrer spesielt at selgeren Borger Larsen som er en ivrig fisker og jeger, nevnte at det nye bruk skulde ha rettigheter i sameiestrekningen. Jeg kan dog ikke tillegge dette prov noen vekt. Som foran nevnt antar jeg at selgeren ikke var berettiget til å tildele bruket noen sådan rett iallfall ikke uten å renonsere på sin egen mulige rett, og skylddelingen inneholder heller ikke noe om at fiskeretten skulde medfølge. Jeg legger ikke mere i selgerens ord enn at han er gått ut fra den feilaktige rettsopfatning at han kunde tildele kjøperen fiskerett uten å renonsere på sin egen rett.
Hvad endelig småbruket Varpestuen med Glupteigen angår er anført at Varpestuen er et meget gammelt bruk som har vært husmannsplass under søndre Grosberg visstnok lenge før utskiftningen. Selve Varpestuen er utskilt fra Grosberghaugen, Glupteigen fra Grosberg søndre. Tilsammen danner det et småbruk som blev tilskjøtet Iver J. Varpestuen i 1926. Også for denne eiendom gjelder det efter min opfatning at det ikke foreligger bevis for at noen fiskerett er ment overdratt.
Efter det anførte kommer jeg til det resultat at ingen av de ankende parter har kunnet bevise noen hjemmel for sin påståtte fiskerett.
Det er efter resultatet unødvendig for mig å gå nærmere inn på rettsforholdet mellem saksøkerne hvad fiskeretten angår. Det er i hvert fall på det rene at de samlet representerer påtaleberettigede interesser.
Herredsrettens dom blir således å stadfeste. Hvad saksomkostningene angår er jeg enig i ophevelsen for herredsretten. Derimot finnes de ankende parter å måtte tilsvare saksomkostningene for Høiesterett.
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Hans 1. Varpestuen, Olav I. Varpestuen, Magnus I. Varpestuen og Iver O. Kleiven til Jon Harildstad, Pål Harildstad og Thv. Wistad kr. 900. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salæret for den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Jon Simonsen fastsettes til kr. 700.
Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, men vil tilføie at jeg ikke finner det nødvendig å gå inn på spørsmålet om en enkelt sameiers rett i forhold til andre sameiere til å overdra fiskerett i forbindelse med husmannsplass eller parsellsalg eller de nærmere betingelser for en sådan overdragelse i tilfelle. Det er for mig avgjørende at
Side:670
jeg ikke har funnet bevis ført for at noen fiskerett i det hele tatt er overdratt.
Konst. dommer Hjelm-Hansen: Jeg er enig med førstvoterende på samme måte som annenvoterende, herr dommer Evensen.
Ekstraordinær dommer byrettsdommer Winsnes: Likeså.
Ekstraordinær dommer sorenskriver Lundevall: Enig med førstvoterende.
Dommerne Aars og Lie: Likeså.
Av herredsrettens dom:
Tvisten gjelder retten til fiske i Breistultjernet, et litet fiskevann som ligger i det tidligere Skåbu og Kvikne sameie. Ved utskiftning avholdt 1866-1870 blev denne sameiestrekning utstykket i teiger, som blev tildelt de respektive andelshavere. Blandt disse var Harildstad nedre og øvre, Tune og Wistad samt Harildstad nordre, hvilke gårder nu eies henholdsvis av Jon Harildstad, Thv. Wistad og Paal Harildstad. Breistultjernet ligger på teig nr. 47 c. som ved utskiftning blev tildelt nedre og øvre Harildstad. De saksøkte Hans I. Varpestuen, Magnns I. Varpestuen, Olav I. Varpestuen og Iver O. Kleiven har drevet fiske i tjernet dels med stang og dels fra båt (med garn eller oter). I den anledning har de nevnte tre gårdeiere som prinsipalt mener sig eneberettiget til fiske, anlagt nærværende sak med påstand om at de saksøkte «kjennes uberettiget til å drive fiske av enhver art i Breistultjernet i Nord-Fron» hvorhos de påstår sig tilkjent saksomkostninger.
Til begrunnelse av kravet er fra Jon Harildstads side prinsipalt anført at han ifølge utskiftningen er eier av teig nr. 47 c med det på samme værende vann og dermed eneberettiget til å fiske i Breistuitjernet, idet utskiftningen må antas å omfatte hele sameiet undtagen havnefellesskapet. Subsidiært hevder saksøkerne under påberop av bruksutøvelse i alders tid at det - i tilfelle - kun er deres eiendommer som er fiskeberettigede. Videre gjør de gjeldende at retten til å utøve fisket i tjernet under enhver omstendighet bare tilkommer eiendommer som var loddtagere i det utskiftede sameie; de saksøkte står imidlertid utenfor sameiekretsen, tre av dem har dessuten intet bruk og kan allerede av den grunn ikke ansees fiskeberettiget. - - -
De saksøkte har anført at den jordbrukende befolkning i Kvikne og Skåbu, hvad enten det gjelder gårdbruk, husmannsplasser eller småbruk, fra gammel tid har hatt rett til forskjellige bruksutøvelser i den omhandlede strekning - Kvikne og Skåbu gamle hjemraster - såsom mosetak, storrslått, jakt og fiske etc. Denne rettstilstand består fremdeles. Den er uberørt av utskiftningen, som kun gjaldt skogen og den skogbevokste grunn, mens vann og myr etc. blev holdt utenfor. Det er på grunnlag av den rett som således påståes å tilkomme almenheten at de saksøkte, som alle er hjemmehørende i Skaabu eller Kvikne, mener sig berettiget til å drive fiske i Breistultjernet. De bestrider at saksøkerne har noen som helst særrett.
Retten bemerker: I utskiftningsforretningen heter det til slutt efter at samtlige teiger og deres grenselinjer er beskrevet: «Utskiftningen av samtlige skoglier angår alene skogen». Retten antar at bl.a. vannet med fiskerettigheten herved må sies å være undtatt fra utskiftningen for så vidt
Side:671
fiskerettigheten på utskiftningstiden har vært betraktet som en virkelig herlighet. Og dette finner man å måtte anta. Breistultjernet er visstnok et litet vann - neppe over 200 mål - men efter det oplyste et meget godt fiskevann. Det er på det rene at saksøkerne fra gammel tid har drevet ørretfiske i Breistultjernet fra båt med garn eller oter. De har for fiskets skyld til stadighet hatt to nøst stående ved tjernet - det ene tilhørende nedre Harildstad, det annet nordre Harildstad og Tune i forening - som begge er opført før utskiftningen. Også andre sameiergårder har hatt båter og drevet fiske i tjernet. Sakens oplysninger synes i det hele ikke å kunne efterlate synderlig tvil om at der allerede på utskiftningens tid blev drevet regelmessig fiske i Breistultjernet - særlig fra saksøkernes eiendommer - og at fisket allerede den gang har vært ansett som en herlighet av ikke ringe betydning. Utskiftningen synes da heller ikke å ha medført noen forandring med hensyn til utøvelsen av fisket i Breistultjernet. Nordre Harildstad og Tune har fortsatt sitt fiske som før, og andre av de sameieberettigede gårder har likeledes drevet fiske i tjernet efter utskiftningen. Retten kan ikke finne at saksøkerne har godtgjort sin subsidiære påstand om at der tilkommer deres eiendommer en særrett til fiske i Breistultjernet. Betingelsene for å kontratere alders tids bruk som saksøkerne i denne forbindelse påberoper sig, kan ikke sees å være til stede. Der er ikke ført tilstrekkelig bevis for at deres eiendommer har utøvet fiske i tjernet som noen særrett, eller at der har foregått noen eksklusiv bruksutøvelse fra disse gårder.
Imidlertid må det ansees på det rene at den omhandlede strekning var privat sameie for de gårder som ved utskiftningen var betraktet som loddtagere, og at det presumptivt kun er disse som er berettiget til å drive fiske innen strekningen. Blandt andelshaverne hører som tidligere nevnt saksøkernes eiendommer. De saksøkte tilhører derimot ikke sameiernes krets. Hans Varpestuen eier et litet bruk, Bjørkheim, som først er utskilt i 1921, og de øvrige saksøkte eier overhodet intet jordbruk. De saksokte må da ha den fulle bevisbyrde når de påstår sig berettiget til å fiske i Breistultjernet. De hevder at befolkningen i Skåbu og Kvikne - hvad enten det gjelder husmenn eller selvstendige brukere - har en ved alders tids bruk hjemlet rett til å nytte de forskjellige naturherligheter i Kvikne og Skåbu gamle sameie - bortsett fra skogen - og at de i kraft av denne rett som således tilkommer almenheten, må være berettiget til å drive fiske i tjernet. Til bevis for denne sin påstand har de ført en rekke vidner, som har forklart sig om den bruksutøvelse som gjennem tidene har funnet sted i strekningen, spesielt da om fisket i Breistultjernet. Det fremgår herav at foruten saksøkernes og andre loddeieres gårder er det ytterligere 3-4 brukere - husmannsplass, små bruk - som har hatt båt i tjernet, og således kan antas å ha drevet regelmessig fiske. Iøvrig foreligger oplysninger om mange andre som til forskjellige tider skal ha fisket med båt i Breistultjernet. Men for en stor del dreier det sig her om tilfelle hvor vedkommende har deltatt i fisket sammen med en eller annen av båteierne, og i det hele kan det ikke fastslåes på grunnlag av disse oplysninger at man her står overfor en bruksutøvelse som tyder på noen allemannsrett. Stangfiske synes ikke å ha foregått på tjernet i nevneverdig utstrekning. Nu har en del vidner avgitt almindelige uttalelser i retning av at fisket har stått åpent for bygdens folk eller vært utøvet av alle og enhver etc. Retten finner imidlertid ikke å kunne legge noen avgjørende vekt på disse
Side:672
uttalelser, som for største delen er nokså vage (vidnene mener eller har hørt og lignende). Deres bevisverdi avsvekkes også ved andre vidneprov, - - - Efter det oplyste må man anta at bygdefolket fra gammel tid har brukt å slå storr og ta mose i den omhandlede strekning, men herav kan der neppe utledes noe bevis m.h.t. den rettighet som tvisten gjelder. Overhodet har retten ikke kunnet finne at der med hensyn til fiskeriet er ført bevis for en bruksutøvelse som har funnet sted med den regelmessighet og i det omfang at det lar sig gjøre å statuere en ved alders tids bruk hjemlet rett for almenheten eller nærmere bestemt den jordbrukende befolkning i Kvikne og Skåbu til å drive fiske i Breistultjernet.
Efter det anførte finner man at saksøkerne må ha krav på at de saksøkte kjennes uberettiget til å drive fiske av enhver art i det nevnte tjern. - - -