Rt-1937-954

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1937-12-17
Publisert:	Rt-1937-954
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 160/2 B s.å.
Parter:	Nore kommune (advokat N. A. Petersen) mot Riksskattestyrets formann (advokat F. M. Bugge).
Forfatter:	Næss, Larssen, Motzfeldt, Alten, Wærness, Jebe, Boye
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §105, §106, §125, §27, §36, §37a, §45, §50, §56, §81, §8b, Skatteloven (1911)

Dommer Næss: Den 14. mars 1931 avsa Riksskattestyret sådan kjennelse: «Nore Kraftverk skal for 1930/31 skattlignes efter sådan formue i Nore: kr. 20.240 000. Ingen inntekt.»

Nore kommune innbragte i henhold til landsskattelovens

Side:955

§125 Riksskattestyrets kjennelse for Oslo byrett, som ved dom av 7. mars 1933 stadfestet Riksskattestyrets kjennelse og tilpliktet Nore kommune å betale til Riksskattestyret kr. 350 i saksomkostninger.

Nore kommune har ved betimelig ankeerklæring innbragt by rettens dom for Høiesterett, hvor kommunen har nedlagt sådan påstand: «I. Prinsipalt: At Riksskattestyrets kjennelse av 14. mars 1931 i sak nr. 20 angående ligningen av Nore Kraftverk for 1930/31 underkjennes. Subsidiært: Forsåvidt retten bestemmer at ny ligning for året 1930/31 skal foretas for Staten ved Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen som eier av Nore Kraftverk: A. Ved den nye ligning vurderes Nore Kraftverks formue efter verdien av Kraftverket som teknisk anlegg, beregnet efter pris forholdene pr. 1. januar 1930 og med reduksjon for verdiforringelse ved slit og foreldelse, ansatt proporsjonalt i forhold til den forløpne del av den antatte brukstid (levetid) for Kraftverkets enkelte deler regnet fra den tid vedkommende del av anlegget er tatt i bruk. Ved vurderingen medtas ikke faste eiendommer eller grunnrettigheter, veianlegg, jernbane, provisorisk kraftanlegg, administrasjon og sosiale utgifter samt bygninger, utenfor hvad der av sådanne eiendeler inngår som deler av selve kraftverket, nødvendige for den drift som var i gang pr. 1. januar 1930. Ved vurderingen blir å gjøre reduksjon i verdiansettelsen forsåvidt pris forholdene ved avhendelse av elektrisk energi må antas i Kraftverkets levetid gjennemsnittlig ikke å kunne gi en forretningsmessig lønnsom avkastning av anleggsverdien. B. Nore Kraftverks skattbare formue for 1930/31 ansettes til en andel av verdiansettelsen efter ovenstående, beregnet efter det kvantum elektrisk energi som pr. 1. januar 1930 var avhendet mot godtgjørelse i forhold til det samlede kvantum som kunde leveres med det maskineri der var installert og som er tatt i betraktning ved vurdering efter punkt A. C. Ved ansettelsen av inntekt blir ikke å gjøre større fradrag for verdiforringelse ved slit og foreldelse, enn hvad der for året 1929 er utgiftsført i det til Stortinget avlagte regnskap for Nore Kraftverk. Videre subsidiært under dette punkt: Verdiforringelse med slit og foreldelse godkjennes til fradrag i inntekten bare med en andel av summen av verdiforringelsen i 1929 av de deler av anlegget som i nevnte år med nødvendighet blev anvendt til fremstilling og fordeling av den elektriske energi der blev anvendt mot betaling - andelen beregnet efter det mot betaling avhendede kvantum elektrisk energi i forhold til det kvantum der kunde vært levert med de nevnte deler av Nore Kraftverks anlegg. Verdiforringelsen blir å beregne for 1 år procentvis i forhold til den antatte brukstid (levetid) for vedkommende deler av Nore Kraftverks anlegg, likesom der ved beregningen av verdiforringelsen blir å ta hensyn til at enkelte andeler må undergis lengere amortisasjonstid enn hovedanlegget. II. At Nore herred v/ ordføreren, herr G. Brugaard, hos Riksskattestyrets formann tilkjennes sakens omkostninger for Høiesterett.»

Side:956

Riksskattestyret har nedlagt sådan påstand: «At byretten dom stadfestes og at Riksskattestyret tilkjennes prosessomkostninger hos Nore kommune for byretten og Høiesterett.»

Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til byrettens domsgrunner. Anken bygger i det vesentlige på de samme betraktninger som har vært gjort gjeldende for byretten, og er videre utformet i et prosesskrift for Højesterett for Nore herred, hvor det videre fremholdes at det er ulovlig når Riksskattestyret ved vurderingen går ut fra en kapitalisering av verkets årlige avkastning som den bestemmende faktor. Videre fremholdes at det ikke er hele anleggets kostende som kommer i betraktning ved dets vurdering, men bare den del som skal beskattes, det vil si den del som drives som erhverv. Ved amortisasjonsfradrag i inntekten gjør de samme synspunkter sig efter kommunens mening gjeldende som fremholdt vedkommende formuens ansettelse.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

Angående spørsmålet om lovformeligheten av sakens innbringelse for Riksskattestyret skal jeg bemerke, at hovedstyrets anke til Riksskattestyret henviser til landsskattelovens §105 og fremtrer derved som en anke fra departementet eller bygget på den departementet ved denne lovbestemmelse tillagte ankerett. Jeg kan ikke anta at departementets ankerett efter §105, post 2, er formelt således knyttet til departementet, at den ikke skulde kunne utøves av hovedstyret på departementets vegne med dettes godkjennelse. Det er den omstendighet at departementets godkjennelse først er innhentet efter ankefristens utløp og endog efterat Riksskattestyrets kjennelse var avsagt som foranlediger tvil. På dette tidspunkt måtte det på grunn av at kjennelsen gikk i statens favør ansees som en selvfølge at departementet vilde godkjenne anken. Men jeg antar at det også på et tidligere tidspunkt på grunn av den stilling som hovedstyret inntar, har fremstillet sig for partene som helt givet at departementet godkjente hovedstyrets anke. Hovedstyret er nemlig det organ som er dannet nettop med den opgave å vareta statens hithørende interesser, og det er derfor hovedstyret som har behandlet også denne skattesak i enhver henseende forøvrig, således også utarbeidet og inn gitt den foreliggende selvangivelse til ligningsnevnden. Da det fra først av har vært på det rene at hovedstyret gjorde departementets ankerett gjeldende og da den begåtte forsømmelse av å innhente uttrykkelig fullmakt eller godkjennelse ikke kan ha spillet noen rolle for den annen part, finner jeg at det ikke vilde være riktig og kan ikke anta at det er lovens mening at en innsigelse av kommunen mot hovedstyrets kompetanse som først er fremsatt efterat Riksskattestyrets behandling av anken er til ende og denne har gått kommunen imot, skulde få den rettsvirkning at Riksskattestyrets behandling og kjennelse omstøtes.

Hvad realiteten angår kan jeg i det vesentlige henholde mig til byrettens begrunnelse og skal alene under henvisning til bestemmelsen i landsskattelovens §125 om hvilke innsigelser

Side:957

mot Riksskattestyrets skjønn som kommer i betraktning, tilføie en del bemerkninger.

Det er efter min mening ikke ført bindende bevis for at Riksskattestyrets ansettelse av formuen til 54,9 millioner kroner i forhold til de nevnte bestemmelser i loven bygger på uriktige metoder eller tall. Det er spesielt ikke grunn til å anta at den anvendte fremgangsmåte med kapitalisering av de beregnede inntekter er ment som en i og for sig bindende ansettelse, hvilket bl.a. motsies av at beregningen ikke fører nøiaktig til det tall hvortil formuen er ansatt. Og overfor den påstand at ansettelsen av de samlede verdier av hele anlegget til 54,9 millioner kroner er uten for alle land, har Riksskattestyret for Hoiesterett påberopt sig at staten i 1936 fra avtagere av verkets elektriske kraft har mottatt kjøpetilbud på 47 millioner kroner, en oplysning som jeg finner av adskillig interesse i denne forbindelse.

Når Riksskattestyret har delt Kraftverkets verdier i tre grupper efter forholdet med hensyn til kraftproduksjonen og ved sin verdsettelse også har tatt med den kapital som er nedlagt i anlegget, men som for tiden ikke kan utnyttes, kan jeg ikke anse dette utilstedelig. Skjønt det efter det oplyste bare er en mindre del av anlegget som er i drift, har Riksskattestyret dog tatt med hele anlegget og dets kostende til formuesansettelse og amortisasjonsfradrag, hvilket efter min mening ikke som av kommunen påstått er i strid med bestemmelsen i landsskattelovens §27 om adgang til å beskatte de av statens anlegg som drives som erhverv utover hvad det tjener almennyttige formål. Det kan ikke for å tilfredsstille denne lovforskrift fordres at anlegget i alle dets deler skal være i virksomhet i det år hvis beskatning det gjelder. Heller ikke anser jeg det prinsipielt utilstedelig at det er tatt hensyn til utlegg som i en viss forstand er utenfor det egentlige anlegg, men i dettes interesse, således som tilfelle med bidrag til veianlegg eller jernbane, provisorisk kraftanleggs administrasjon og sosiale utgifter samt bygninger. I virkeligheten vil disse utgifter kunne være likeså nødvendige utgifter for anlegget som de der skjer til anleggets maskineri o. 1. Det er en skjønnsmessig avgjørelse med hvilket beløp disse utgifter skal ansettes som bidrag til Kraftverkets formue.

Vedkommende inntektsansettelsen er jeg enig med byretten i at statens regnskapsførsel ikke kan henføres under den forskrift om pliktig bokførsel i landsskattelovens §50 som kommunen har påberopt sig for å nekte inntektsfradrag for ikke bokført amortisasjon i inntektsåret 1929.

Innvendingene mot inntektsansettelsen angår vesentlig størrelsen av det beregnede rente- og amortisasjonsfradrag og angriper videre at skjønnet ikke har inngått på en spesiell beregning av amortisasjonen for de enkelte deler av anlegget. Men disse innvendinger angår den skjønnsmessige side ved de respektive ansettelser som er unddratt domstolenes prøvelse. Hvad spesielt størrelsen av amortisasjonsfradraget angår, er

Side:958

det av interesse hvad Nore ligningsnevnd oplyser i skrivelse til Riksskattestyret av 13. september 1930, at nevnden har godkjent selvangivlsens amortisasjonsfradrag, 2 pct. av 54,9 millioner kroner, kr. 1.098.440 for inntektsåret 1929. Jeg legger vekt herpå, selv om ligningsnevndens ansettelse ikke kan ansees som en for kommunen bindende godkjennelse. Likesom ved formuesansettelsen påstår også kommunen her amortisasjonsfradrag alene for verdiforringelse i 1929 av de deler av anlegget som med nødvendighet i det år blev anvendt til fremstilling og fordeling av den elektriske energi som blev avhendet mot betaling. Jeg henholder mig til det som jeg har bemerket under formuesansettelsen, idet avgjørelsen må bli den samme.

Mitt resultat blir således at byrettens dom stadfestes. Jeg finner grunn til å stemme for ophevelse av sakens omkostninger for Høiesterett.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke.

Dommer Larssen: Jeg er kommet til det resultat at den ankende parts prinsipale påstand bør tas tilfølge, og at Nore kommunes ligning av Kraftverket således blir stående. Grunnlaget for denne påstand fra den ankendes side er at ligningsnevndens avgjørelse av skatten ikke på lovlig måte er blitt innbragt for Riksskattestyret, jfr. landsskattelovens §105 nr. 2. Jeg er enig heri. Anken til Riksskattestyret skjedde ved en skrivelse fra hovedstyret for vassdragsvesenet av 10. oktober 1930. Som hjemmel for anken er det i denne skrivelse uttrykkelig henvist til den nevnte lovbestemmelse. Efter lovbestemmelsens ordlyd er det åpnet adgang til direkte å innbringe ligningsnevndens avgjørelse for Riksskattestyret, men beslutning herom er tillagt «vedkommende regjeringsdepartement». Av lovens forarbeider sees at det ved bestemmelsen er tatt hensyn til at det er av interesse å kunne opnå en ensartet vurdering av statens eiendommer og hindre at verdi ene opskrues utilbørlig fra distriktsmyndighetene. Jeg må efter dette gå ut fra at det har vært lovens mening at innbringelsen efter denne lovbestemmelse må skje ved beslutning fra vedkommende regjeringsdepartement, altså i dette tilfelle fra Arbeidsdepartementet. Det er intet oplyst om at hovedstyrets innbringelse av saken for Riksskattestyret er skjedd efter forhåndsbemyndigelse fra Arbeidsdepartementet eller iøvrig skjedd på departementets vegne. Jeg går ut fra at hovedstyret ved sakens innbringelse har ment at hovedstyret innenfor hvis resort det ligger å inngi selvangivelse og også å klage til overligningsnevnden, tillike må ha myndighet til å utøve denne befoielse efter landsskattelovens §105,2. Heri synes imidlertid hovedstyret å ha tatt feil, idet lovens uttrykkelige bestemmelse tilsier at denne myndighet må utøves av vedkommende regjeringsdepartement.

Jeg kommer således til det resultat at hovedstyrets

Side:959

innbringelse for Riksskattestyret av anken er ulovmedholdelig, og at det derfor i henhold til denne ikke er adgang for Riksskattestyret til å ta Nores ligning under behandling.

Riksskattestyret tok imidlertid i henhold til hovedstyrets skrivelse ligningen under behandling og avsa kjennelse 14. mars 1931, hvorved hovedstyret fikk medhold, idet dettes ansettelser i selvangivelsen blev godkjent. Nore kommune var imidlertid misfornøiet hermed og innbragte spørsmålet om lovligheten av Riksskattestyrets kjennelse for byretten. Det fremgår av de fremlagte dokumenter at Riksskattestyret efterat saken var innbragt for byretten gjennem hovedstyret for vassdragsvesenet anmodet om at departementet skulde påtegne anken til Riksskattestyret sin godkjennelse «som da efter Riksskattestyrets mening vil bli tillagt tilbakevirkende kraft». Departementet sees derefter 4. februar 1932 å ha gitt hovedstyrets skrivelse til Riksskattestyret følgende påtegning: «Ovenstående klage godkjennes.» Spørsmålet blir da hvorvidt man kan tillegge denne godkjennelse fra departementets side samme virkning som om departementet i rette tid hadde besluttet sig til å forelegge ligningen for Riksskattestyret. Det er unødvendig for mig å avgjøre hvorvidt departementets godkjennelse vilde kunne vært tillagt denne virkning ifall den var kommet enda mens saken var under behandling i Riksskattestyret. I nærværende tilfelle er departementets godkjennelse først kommet efterat Riksskattestyret har avsagt kjennelse i saken i statens favør. Såvidt jeg skjønner var departementets stilling da spørsmålet om godkjennelse blev innbragt for dette, at departementet kunde treffe bestemmelse om hvorvidt det overhodet vilde godta den falne avgjørelse eller hvorvidt det vilde velge å omstøte denne avgjørelse, såsom jo departementet ikke tidligere hadde hatt noen befatning med sakens innbringelse for Riksskattestyret. Departementets godkjennelse synes mig da i virkeligheten å ha som sitt nærmeste rettslige innhold at departementet derigjennem overfor hovedstyret og Riksskattestyret gir avkall på sin adgang til å opheve kjennelsen. Godkjennelsen er altså å se som en godtagelse av det resultat hvortil Riksskattestyret er kommet. Det synes mig imidlertid utvilsomt at departementets godkjennelse under disse omstendigheter ikke kan tillegges samme virkning som om departementet i rett tid hadde truffet bestemmelse om at saken burde innbringes for Riksskattestyret. Jeg bemerker i denne forbindelse at også Nore kommunes senere ligninger av Kraftverket har vært innbragt for Riksskattestyret efter skattelovens §105, og at denne innbringelse er skjedd ved beslutning fra departementets side. Resultatet herav blir at jeg må betrakte anken som innbragt av hovedstyret og følgelig av en inkompetent myndighet. Nore kommunes protest mot Riksskattestyrets kjennelse blir efter dette å ta tilfølge.

Efter dette resultat har jeg for mitt vedkommende ikke føie til å uttale mig angående de øvrige innsigelser - mot kjennelsens innhold - som av den ankende part er fremsatt.

Side:960

Efter mitt resultat antar jeg at Nore kommune bør tilkjennes prosessomkostninger for Høiesterett. Da jeg efter konferansen vet at min mening ikke deles av rettens flertall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Motzfeldt: Jeg er enig ned annenvoterende, herr dommer Larssen.

Dommer Alten: Likeså.

Ekstraordinær dommer byrettsdommer Wærness: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, herr dommer Næss.

Ekstraordinær dommer lagdommer Jebe og dommer Boye: Likeså.

Av byrettens dom:

Denne sak gjelder beskatningen av Nore Kraftverks formue og inntekt i 1929 (ligning 1930/31). I sin selvangivelse av 26. februar 1930 har Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen på vegne av staten som eier av Nore Kraftverk opgitt formuen til kr. 54.922.000 og inntekten til kr. 2.599 106.50. I formuen blev påstått fradratt overensstemmende med landsskattelovens §36,5 kr. 27.461 000. I inntekten påstoes fradratt tilsammen kr. 2.746 100, nemlig 6 % renter av 27.461.000 med kr. 1.647.660 (landsskattelovens §45,3) og «fradrag for slit og verdiforringelse efter Riksskattestyrets satser 2 % av kr. 54.922 000» med kr. 1.098 440. I henhold hertil opførtes til beskatning: Formue kr. 27.461.000 og inntekt: 0. I selvangivelsen blev nettoformuen for Nore herred satt til kr. 20.240 000. Ligningsmyndighetene i Nore satte formuen i Nore - med fradrag av gjeld - til kr. 13.148 000. På grunn herav fremkom det et større driftsoverskudd. Hovedstyret inn anket ligningen for Riksskattestyret den 10. oktober 1930 og den 14. mars 1931 avsa Riksskattestyret sådan kjennelse: «Nore Kraftverk skal for 1930/31 skattlignes efter sådan formue i Nore: Kr. 20.240.000 - ingen inntekt.»

I premissene til denne kjennelse heter det bl.a.: «Ved beregning av inntekten har vassdragsvesenet regnet med 6 % renter av gjelden. Finansdepartementet har for 1928 opgitt den gjennemsnittlige rente til 5,5 %. Senere foreligger ingen offisiell opgave. Når denne procent benyttes, blir inntektsberegningen således:

Driftsoverskuddet kr. 2.599 106.50 Amortisering kr. 1.098 440.00Gjeldsrenter » 1.510 355.00 » 2.608 795.00

Der blir altså ingen inntekt.» Hovedstyrets anke blev tiltrådt av Arbeidsdepartementet den 4. februar 1932.

Nore herred som den 23. mars 1931 var blitt underrettet om Riksskattestyrets kjennelse og som mener at denne er uriktig, har i medhold av landsskattelovens §125 anlagt sak. - - -

Saksøkeren bemerker innledningsvis at det spørsmål som foreligger i denne sak er i høi grad et særeget spørsmål, idet ligningsmyndighetene i Nore har satt formuen ned på grunn av bestemmelsene i landsskattelovens §36 og §45 om bestemte fradrag for gjeld og gjeldsrenter. I formell

Side:961

henseende gjør saksøkeren gjeldende at bestemmelsen i landsskattelovens §105 punkt 2 om at anken til Riksskattestyret skal fremsettes av «vedkommende regjeringsdepartement» ikke er blitt fulgt. At departementet ca. 1 1/2 år efter ankens fremsettelse har tiltrådt denne, jfr. departementets påtegning av 4. februar 1932, er efter saksøkerens mening ikke tilstrekkelig.

Angående realiteten gjør saksøkeren gjeldende for det første at det er uriktig at det ved ligningen efter Riksskattestyrets ansettelser er gjort amortisasjonsavdrag i inntekten med kr. 1.098 440, uaktet det i det offentlige regnskap for Nore Kraftverk ikke er gjort tilsvarende postering. Amortisasjonsfradrag som nevnt blev visstnok beregnet ved ligningen i Nore, men inntektsansettelsen ved kommunens ligning gav anledning til sådant fradrag hvilket det ikke er anledning til efter Riksskattestyrets formuesansettelse. Under disse omstendigheter må det, efter saksøkerens mening, kreves at amortisasjonsfradraget kun settes til hvad det er bokført.

Hovedspørsmålet i saken er imidlertid spørsmålet om Nore Kraftverks verdi. Ifølge den fremlagte utskrift av takstforretning, avhjemlet 9. februar 1929, er verdien av Kraftverket satt til kr. 25.796 000, mens selvangivelsens bruttosum er ca. kr. 54.000.000 (i Nore ca. kr. 40.000 000, netto ca. kr. 20.000 000). Denne forskjell er efter saksøkerens mening høist påfallende og har sin grunn i, at Riksskattestyrets skjønn er avgitt ut fra uriktige rettsprinsipper. Dette er, hevder saksøkeren videre, tydelig kommet til uttrykk i premissene til Riksskattestyrets kjennelse. Saksøkeren har inngående gjort rede for hvordan vurderingen av verdien av den kapital som er nedlagt i anleggene, efter herredets opfatning burde ha vært utført og henviser i den forbindelse bl.a. til landsskattelovens §37a, §81 og §106 samt til Stortingsmeddelelse nr. 10 for 1932, side 347; videre henviser saksøkeren til den under saksforberedelsen fremlagte korrespondanse, spesielt hovedstyrets skrivelser av 10. oktober 1930 og 10. mars 1932.

Saksøkte gjør forsåvidt angår den formelle innsigelse gjeldende at lovens forskrifter i §105, 2net punkt, er blitt opfylt ved departementets påtegning av 4. februar 1932.

Med hensyn til realiteten gjør saksokte gjeldende for det første at statens bedrifter ikke hører til de regnskapspliktige næringen som efter landsskattelovens §50 ikke kan få fradrag for avskrivninger, som ikke er gjennemført i regnskapene. Forsåvidt angår sakens hovedspørsmål - Kraftverkets verdi - gjør saksøkte gjeldende at Riksskattestyret i skjønnsspørsmål er helt suverent og at dets skjønn ikke kan rokkes medmindre det bevises at det er bygget på uriktig lovanvendelse. Bevisbyrden herfor har saksøkeren, men kommunen har, efter saksøktes mening - ikke op fylt denne. - - - Saksøkte benekter bestemt at den i 1929 avgitte takst er bindende for staten; nevnte takst, som er avgitt av tre personer, som ikke kan antas å sitte inne med tilstrekkelige tekniske og økonomiske innsikter for å kunne avgi en riktig takst, er efter saksøktes omfatning, utelukkende av veiledende betydning.

Retten kan ikke gi saksøkeren medhold i at landsskattelovens §105, punkt 2, er overtrådt av saksøkte. Det er på det rene at Arbeidsdepartementet den 4. februar 1932 - altså lenge før hovedforhandlingen - har godkjent hovedstyrets klage og dermed må lovens krav antas å være opfylt.

Ifølge landsskattelovens §50 i. f. kommer avskrivninger for regnskapspliktige kun til fradrag, forsåvidt de virkelig er gjennemført i regnskapene. Med regnskapspliktige i denne bestemmelse siktes det, efter

Side:962

rettens opfatning, til de i paragrafens første ledd omhandlede næringer, for hvilke bokførsel er foreskrevet ved lov; blandt disse som er uttømmende angitt i note 4 til landsskattelovens §56 (Thomles 7de utg.) er ikke statens bedrifter.

Retten finner ikke å kunne gi sin tilslutning til saksøkeren, når han synes å være av den mening, at den takst som blev avgitt i 1929 skulde være bindende for retten i nærværende sak. Retten finner det overflødig å drøfte nærmere det under prosedyren inngående behandlede spørsmål om hvorvidt takstmennene kunde sies å være i besiddelse av tilstrekkelig teknisk og økonomisk innsikt, idet det må antas å være fullt på det rene, at Riksskattestyret efter skatteloven står helt fritt ved sitt skjønn over Kraftverkets formuesverdi. Den nevnte takst er en almindelig eiendomsskattetakst (landsskattelovens §8b). I et tilfelle som det foreliggende, hvor det gjelder en formuesansettelse efter landsskattelovens §37a har den utelukkende veiledende betydning og den omstendighet at Hovedstyret ikke har påklaget taksten er ikke til hinder for at det kan påklage en derpå bygget formuesligning. Det er efter det under saken oplyste på det rene at det her foreligger en skjønnsmessig avgjørelse av Riksskattestyret angående verdien av Nore Kraftverk; og efter gjeldende rett kan ligningsmyndghetenes skjønn ikke omstøtes av domstolene medmindre det føres bindende bevis for at skjønnet hviler på uriktige juridiske eller faktiske forutsetninger eller for at det er i den grad vilkårlig, at betegnelsen skjønn i lovens forstand overhodet ikke kan oprettholdes. (Jfr. Rt-1903-456). Det er efter de almindelige regler for bevisbyrden saksøkeren, som må bevise at det omstridte skjønn har mangler av den anførte art. Retten er av den opfatning at saksøkeren ikke har opfylt denne sin bevisbyrde. Retten finner i denne forbindelse å burde bemerke, at det må antas å være en overordentlig vanskelig opgave selv noenlunde tilnærmelsesvis å angi verdien av et anlegg som Nore Kraftverk. Efter premissene tilkjennelsen av 14. mars 1931 har Riksskattestyret antatt, at Kraftverkets verdi efter landsskattelovens §36 skal ansettes efter gjengse priser pr. 1. januar 1930, altså hvad det hele anlegg da kunde selges for, samt at dette vil bero på de opnåelige kraftpriser. På grunnlag av en nærmere vurdering og gjennemgåelse av de momenter som Riksskattestyret mener bør komme i betraktning i denne forbindelse er det kommet til det resultat, at verket forrenter ca. kr. 36.000 000. Om hvordan vurderingen for øvrig er foretatt inneholder kjennelsen bl.a. følgende: «Dertil kommer verdien av den kraft som allerede nu kan leveres, men ikke er solgt og som vassdragsvesenet setter til kr. 18.200 000, d. v. s. til den verdi den vilde ha, hvis den var borttinget. Riksskattestyret finner at denne ikke kan opføres med fullverdi, men at dette ikke har noen betydning, da denne reduksjon i tilfelle opveies ved verdien av den kapital som er nedlagt i anleggene, men ikke kan utnyttes med det nuværende maskineri. Når disse tre poster sammenlegges vil man i alle tilfeller komme til en høiere verdi enn kr. 54.000 000.» Ved det her anførte sammenholdt med hvad kjennelsen for øvrig inneholder, med den fremlagte korrespondanse samt kontorsjef Wielgolaskis vidneforklaring er det efter rettens opfatning sannsynliggjort at Riksskattestyrets skjønn over Kraftverkets verdi er basert på de momenter, som i faktisk henseende bør legges til grunn samt at fremgangsmåten ved vurderingen har vært korrekt. Saksøkeren har gått strengt i rette

Side:963

med Riksskattestyret fordi dette ikke nærmere har gjort rede for hvordan det har vurdert de forskjellige faktorer, som det har lagt til grunn for beregningen. Retten er - som det for øvrig fremgår av det allerede anførte - av den opfatning at domstolene hvor det - som i nærværende sak - ikke er bevist eller sannsynliggjort at Riksskattestyrets skjønn hviler på uriktige, juridiske eller faktiske forutsetninger, ingen plikt har til å innlate sig herpå eller på noen nærmere drøftelse av de forskjellige teorier, som eksisterer angående amortisasjonsberegning etc.

Efter det standpunkt retten ovenfor har tatt med hensyn til Kraftverkets formuesligning, blir det overflødig å behandle nærmere spørsmålet om avskrivningsprocenten i selvangivelsens punkt 17. Det er på det rene at denne ligger innenfor Riksskattestyrets satser og at den er blitt godkjent av dette og av ligningsmyndighetene i Nore. - - -

C. Kruse-Jensen.