Rt-1938-100
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1938-02-03 |
| Publisert: | Rt-1938-100 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 11/1 B s.a. |
| Parter: | Furnes Almenning (advokat Henrik Bergh) mot John Iversen Stenbekk (advokat M. Sterri, opnevut). |
| Forfatter: | Hjelm-Hansen, Alten, Grette, Evensen, Boye, Rivertz, Lie |
| Lovhenvisninger: | Fjelloven (1920), LOV-1915-07-23-§12, LOV-1915-07-23-§40 |
Kst. dommer Hjelm-Hansen: Nord-Hedmark herredsrett avsa den 20 juni 1936 dom med sådan domsslutning: «John Iversen Stenbekk som eier av eiendommen Stenbekk, gr.nr. 237 br.nr. 3 av skyld 11 øre i Furnes kjennes å være almenningsberettiget i Furnes almenning. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» -
Dommen er avsagt under dissens, idet en av domsmennene fant for tiden ikke å kunne være med på å tilkjenne eiendommen almenningsrett.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Furnes almenning, som har fått anketillatelse direkte til Høiesterett, har påanket dommen i dens helthet. Herredsrett menes å ha tatt feil, når den har kjent eiendommen almenningsberettiget. Efter gjeldende rettsregler antas det ikke å tilkomme den sådan rett.
Den ankende part har nedlagt sådan påstand: «At Furnes almenningsstyre frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og Høiesterett.»
John Iversen Stenbekk, som er meddelt bevilling til fri sakførsel, har ved den opnevnte sakfører nedlagt sådan påstand: «1. At herredsrettens dom stadfestes. 2. At Furnes almenning tilpliktes å betale staten saksomkostninger. 3. At mitt salær som opnevnt prosessfullmektig fastsettes til utredning av statskassen.»
Side:101
Som nytt for Høiesterett er dokumentert utskrift av bevisoptagelse ved Nord-Hedmark herredsrett den 26 juni 1937, et riss over Stenbekk med arealopgave, fotografier samt en del opgaver over østenfjellske bygdealmenninger. - Siden herredsrettsdommen blev avsagt har John Iversen opført nytt vånehus i den udyrkede mark. Den eldre bygning og uthuset står fremdeles på grunnen. En fornyet opmåling, jfr. det dokumenterte riss av 26 mai 1937 med påtegninger, bekrefter at eiendommens samlede areal er 4684 m2 . mens den dyrkede mark utgjør 3256,725 m2 . Når som uproduktivt ansees bekken, stengjerdet med stenrøis, nytt vånehus og det gamle vånehus og uthuset, tilsammen 363,29 m2, utgjør det samlede produktive areal 4320,71 m2 . Herfra blir å trekke hvad der trenges til gårdsplass og vei. - Under bevisoptagelse 26 juni 1937 har agronom Flatstulen, som har utarbeidet risset bl. a forklart, at han mener der vil kunne dyrkes ytterligere 100 m2 og såfremt bekken flyttes, ialt ytterligere ca. 500 m2 . Selv har John Iversen forklart at han regner med å kunne utvide eiendommens dyrkede areal til noget over 4 mål, og at han snarest akter å gå i gang med opførelsen av nytt uthus beregnet på å huse en ku. - For øvrig er ved bevisoptagelsen avgitt vidneforklaringer som går ut på at Stenbekk er for liten til å fø en ku og for liten til å tilkomme almenningsrett, men på den annen side forklaringer om at eiendommen må ansees for å tilhøre jordbruket og at den kan ytterligere opdyrkes.
Oplysningene i saken viser at de østenfjellske bygdealmenningsstyrer stiller meget forskjellige krav med hensyn til de nye småbruk som ansees som almenningsberettiget. Mens de Totenske almenninger samt Nannestad, Jevnaker, Gran, fingelstad, Brøttum, Veldre, Romedal og Skjåk almenninger krever en utstrekning av fra 2 til 4 mål, dels med og dels uten tillegg av tomt, er den for Eidsvoll, Stange, Vang og Løken satt til omkring 5-6 og for Nes Almenning 10 mål. En del av disse stiller krav om et kufor.
Østoplandske almenningers fellesforening, som har drøftet spørsmålet på grunnlag av høiesterettsdommene av 1913 og 1923, som jeg nedenfor vil komme tilbake til, fattet i 1924 beslutning om at bruksrett i almenning tillegges «nye selvstendige bruk med jordareal, hvis avkastning år om annet er eller kan bli tilstrekkelig til efter almindelig foringsmåte å livfø 1 ku eller tilsvarende med Småkreaturer». I et møte 17 november 1936 har samme fellesforening uttalt, at «det minimumsareal (dyrket mark) som kreves for å bli tildelt bruksrett i almenningene, må være minst 5 mål dyrket mark, som ansees for å være det absolutte minimumsareal Som skal til for å fø 1 ku». Det tilføies «at bygdealmenningene på Hedmark og Opland er innkjøpt under den uttrykkelige forutsetning at de i fremtiden skulde tilhøre jordbruket».
Hvad Furnes almenning angår synes 5-måls grensen å være praktisert og formentlig også kravet til 1 kufor.
Spørsmålet i saken er da om eiendommen efter størrelse og forholdene for øvrig er å anse som almennings berettiget eller ikke. Utgångspunkten for forholdes bedømmelse
Side:102
må være den rettsopfatning som er gitt uttrykk i høiesterettsdome av 1913 ( Rt-1914-35 flg.) angående almenningsrett for endel «selveierbruk» i Hadeland, Romedals og Totens almenninger. Da spørsmålet i 1923 påny forelå for Høiesterett ( Rt-1923-II 298 ) blev dommene av 1913 lagt til grunn for rettens avgjørelse. Og det er føie til å anta at de hovedsynspunkter som ve disse dommer blev fulgt senere i stor utstrekning, er praktisert av almenningsstyrene østenfjells.
Ved de nevnte dommer er å anse som avgjort at bruksrett i almenning tilkommer eiendommer «som efter sin beskaffenhet og benyttelse må ansees som tilhørende jordbruket selv om eien dommen ikke ved sin avkastning av jordbruksprodukter helt eller i det vesentlige avgir tilstrekkelig til en families underhold, mens sådan bruksrett ikke tilkommer den eiendom - stor eller liten - som efter sin naturlige beskaffenhet, sin bebyggelse eller anvendelse ikke kan henregnes til de land eiendommer hvorpå drives jordbruk».
Ut fra denne hovedbetraktning er jeg om enn under tvil kommet til samme resultat som herredsrettens flertall og kan i det vesentlige tiltre dets begrunnelse. Efter hvad der er fastslått i herredsrettens dom og ved de senere oplysninger, må jeg anse eiendommen Stenbekk for å være av den beskaffenhet og at den videre er drevet på en sådan måte og i sådan utstrekning at den må sies i nu sedvanemessig forstand å tilhøre jordbruket. Og jeg finner at dens avkastning hensett til brukenes kår og personlige forhold avgir et ikke uvesentlig bidrag til familiens underhold. Jeg legger vekt på den opdyrkning og bebyggelse som i den siste tid har funnet sted og til at det er mulighet for ytterligere opdyrkning og øket avkastning. Alle forhold tatt i betraktning, må jeg anse det berettiget å anerkjenne denne eiendom som almenningsberettiget, men jeg erkjenner at der foreligger et grensetilfelle.
Hvor ønskelig det kunde være å ha «et fast grunnlag», som er uttalt av de østenfjellske almenningers fellesforening, «som hviler på og er overensstemmende med den innen distriktet herskende opfatning og samtidig fører til en ensartet behandling innen de almenninger hvor forholdene er ens», antar jeg at det er utelukket uten lovhjemmel å fastslå en generell norm for hvad der skal kreves til å opnå almenningsrett for nye parseller - det være et minsteareal eller fordringen til et almindelig kufor Avgjørelsen må bli å treffe efter et konkret skjønn, hvorunder en rekke faktorer kommer i betrakning og hvorav eiendommens størrelse og produktive evne eller dyrkningsverdi må sies å være de viktigste. Nogen veiledning kan for øvrig hentes fra uttalelser i fjellovkomitéens motiver side 100 om hvad der forståes ved en jordbruker (citert i Meinich Olsen: Norsk Almenningsret side 146). I denne forbindelse finner jeg også å burde nevne at når 5-måls grensen i stor utstrekning har vært hevdet som norm, så har dette forsåvidt tilknytning - foruten til hvad der almindelig regnes for en kufødning - til Norges Officielle Statistikks klasseianndeling, hvor grensen mellem boligbruk og småbruk settes ved 5 dekar, jfr. også lov om småbruk og boliglån av 23 juli 1915 §12 og §40
Side:103
og den tidligere lov av 9 juni 1903 §12, jfr §32. Men hertil er å bemerke at Statistiske Centralbyrå i en dokumentert skrivelse av oktober 1937 uttaler, at «byråets opdeling av eiendommene i størrelsesklasser er en statistisk opdeling som ikke beviser noget med hensyn til jordbruksvirksomhetens betydning som erhvervskilde innen de forskjellige eiendomsklasser. Denne betydning veksler overordentlig meget fra sted til sted».
Under hensyn til de tvil som saken frembyr. antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for herredsretten eller Høiesterett.
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Martin Sterri, fastsettes til kr. 900.
Dommer Alten: Jeg er kommet til samme resultat som den dissenterende domsmann. I tilslutning til hvad han har anført, skal jeg bemerke følgende:
I den første av de høiesterettssaker fra 1913 som er referert i Rt-1914-35 flg., har den daværende førstvoterende, assessorVogt, på side 46 resumert sin opfatning således som nu citert av førstvoterende. Denne uttalelse er imidlertid så ubestemt og så lite klar at den ingen synderlig veiledning gir, med mindre man vil forstå den som assessor Berg i den sist refererte sak side 68 derhen att også «et ganske lite areal måtte betraktes som et lite jordbruk, når det må antas erhvervet av hensyn til dyrkningsverdien og vil ha sin selvstendige betydning for eierens økonomi ved siden av besiddelsen». Men med denne opfatning blev assessor Berg stående alene. Ser man på de enkelte avgjørelser, fører de heller ikke så langt. I den første sak side 35 blev almenningsrett anerkjent i Jevnaker almenning for en eiendom på 8 1/2 mål tilstrekkelig til å fø 2 kjør, - den neste sak side 57, almenningsrett i Romedal almenning for en eiendom på ca. 8 mål hvorav halvparten var husstomt og have, mens resten var dyrket, og som helt Opdyrket tilnærmelsesvis vilde kunne fø 1 ku, - i saken side 65, almenningsrett i Tingelstad almenning, for en eiendom på ca. 5 mål helt opdyrket. I sakene side 63-64 blev almenningsrett i Gran og Tingelstad - almenninger anerkjent for eiendommer på 2 og 3 mål, men med den særlige begrunnelse at de i årrekker, i det ene tilfelle henved 20 år før saksanlegget, hadde vært anerkjent som almenningsberettiget. I den siste av de refererte saker på Side 67 blev derimot en eiendom på 2 mål ansett som tomtebruk og nektet almenningsrett i Tingelstad almenning. Den sak som er referert i Rt. for 1923 II side 298 gjaldt en eiendom i Østre Toten på ca. 6 mål, hvorav 5 mål dyrket.
Efter min mening stemmer det best med Høiesteretts tidligere avgørelser å trekke grensen ved 5 mål dyrket mark, iallfall når det ikke gjelder eiendommer som gjennem lengere tid har vært anerkjent som almenningsberettiget av almenningsstyret. For Furnes almennings vedkommende, er det senest i en skrivelse
Side:104
av 6 august 1937 fra almenningsstyret anført at «arealgrensen 5 mål dyrket jord, + jordtomter m.v. har vært brukt hele tiden av Furnes almenningsstyre som lavmål for å opnå bruksrett, og likeså av Vang og Furnes almenningsstyre før almenningene blev delt i 1920» Også denne grense forekommer mig lav, men til støtte for den kan anføres at den også utenfor almenningsforhold har fått en ikke liten anvendelse, idet den som nevnt av førstvoterende ligger til grunn for sondringen mellem småbruk og arbeidereller boligbruk i lovene om boligbanken, som nu har virket i en menneskealder, og likeledes er benyttet ved de officielle jordbrukstellinger.
Jeg stemmer efter dette for at Furnes almenningsstyre frifinnes. Med hensyn til salæret for den opnevnte sakfører er jeg enig med førstvoterende.
Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Evensen, Boye, Rivertz og Lie: Likeså.
Av herredsrettens dom:
Ved skjøte av 23 oktober, tinglyst 2 november 1931 er John Iversen tllhjemlet gnr 237, br.nr. 3 Stenbekk av skyld 11 øre i Furnes med påstående huser, til- og underliggende herligheter og rettigheter for kjøpesum kr. 1.300. Han tiltrådte eiendommen samme høst og på derom skjedd henvendelse fikk han i skrivelse fra Furnes almenning av 25 februar 1932 meddelse om, at han var tildelt almenningsrett for eiendommen. Den 14 september s.å. blev han av almenningsstyret tilskrevet om at den gitte bruksrett tilbakekaltes, da eiendommen Stenbekk ikke var stor nok, idet der for å få sådan rett må være minst 5 mål dyrket jord (der drives som jordbruk) foruten hustomter. I skrivelsen anføres at den på almenningsmøte den 3 februar s.å. innvilgede bruksrett var basert på oplysninger gitt på møtet, men at der ved senere undersøkelser viste sig at eiendommen ikke hadde jord nok til å få bruksrett. I almenningsstyrets skrivelse til ham av 5 oktober 1934 meddeles, at han på feilaktig grunnlag blev tildelt bruksrett, hvilken rett blev tilbakekalt, da det efter opmåling av jordveien viste sig å være for lite til å opnå bruksrett. Til sådan fordres at arealet skal være på minst 5 mål oparbeidet jord og drives slik at der kan fødes en ku. Dette til underretning i anledning av hans innmeldelse av materialer, torv stør. I almenningsstyrets skrivelse til ham av 8 juli 1935, som svar på hans skrivelse av den 24 nest før, gjentokes meddelelsen om, at arealet var for lite og at eiendommen ikke drives som jordbruk efter almenningsbestemmelsenes krav for bruksrett, men at styret for å få saken ordnet i mindelighet tilbød ham materialer til opførelse av hus på sin eiendom til bruksberettigedes pris for årene 1935 og 1936.
Efter forgjeves forliksmegling blev tvisten henvist til retten den 2 november 1935. Stevning innkom til retten den 8 s. m. Efter stedfunnen skriftlig saksforberedelse og påfølgende muntlig hovedforhandling igår har John Iversen som den 7 juni 1935 er meddelt fri sakførsel m.v. ved adv. Sterri nedlagt sådan påstand:
1. At John Iversen Stenbekk som eier av eiendommen Stenbekk, g.n. 237 br.nr. 3 av skyld 11 øre i Furnes kjennes å være almenningsberettiget i Furnes almenning.
Side:105
2. At min godtgjørelse som opnevnt prosessfullmektig fastsettes av retten til utredning av statskassen.
3. At Furnes almenning tilpliktes å betale statskassen sakens omkostninger.»
Saksøkte har nedlagt sådan påstand:
Furnes almenningsstyre frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.
Saksøkeren har anført: Han gikk ved kjøpet av Stenbekk ut fra, at han derved blev almenningsberettiget, hvorfor han straks efter sendte innmeldelse til styret. Han blev derfor ikke forbauset over meddelelsen fra almenningsstyret av 25 februar 1932 om at han var tildelt almenningsrett på Stenbekk. Eiendommen ligger i det almenningsberettigede bygdelag. Eiendommen er 4.684 mål (nesten 5 mål), hvorav opdyrket 3.004 mål god anledning til å dyrke nok 0,5 mål, således at det dyrkedeareal foruten hustomter m.v. kan utgjøre 3 1/2 mål. Han er veiarbeider og har jordbruket ved siden av, idet han arbeider - på det, når han får stunder til det ved siden av veiarbeidet. I 1935 utgjorde avlingen 1.500 kg. poteter, 334 kg. bygg og ca. 800 kg. høi foruten grønnsaker og jordbær. Han mener, at han årlig års, når alt blir opdyrket, kan avle 800-1000 kg. høi, ca. 25 hl. poteter (derav til salg 15 hl.) og ca. 400 kg. bygg foruten bær, kål, frukt, o.s v. Omberegnet i penger efter nuværende gjennemsnittspriser anslår han hvad han ved siden av eget behov kan selge av høi for ca. kr. 75, poteter ca. kr. 45 og bygg kr. 75 à kr. 80, foruten ca. 100 kr. for kål, frukt og jordbær eller ca. kr. 300 tilsammen. Det er meget godt jordsmon. I sin korte brukstid kar han dyrket op nesten 1 3/4 mål. Husene er ikke førsteklasses efter utseendet; av enda større betydning er det for ham å få almenningsrett. Hvis han legger an driftsmåten derefter, mener han, at han kan vinterfø en ku. I 1934 hadde han to griser, 1935 tre og i 1936 har han fire griser. De kjøpes om våren som smågriser og slaktes ved juletider. I 1934 solgte han en gris og i 1935 to griser. For den ene av disse fikk han henimot kr. 100 og for den andre noget mindre. Grisene er foret med hvad han har avlet på bruket med tilskudd av endel kjøpt mel, idet han til gjengjeld har brukt i husholdningen endel av hvad han avlet på bruket av melvarer. Han har ikke hatt økonomisk evne til å anskaffe ku og fjøs, men det har vært hans hensikt, idet han mener å kunne fø en ku på eiendommen. Han er innvilget lån i Småbruk- og Boligbanken, hvilket ikke er utbetalt, da en panthaver ikke har villet vike prioritet. Dessuten har han villet avvente utfallet av denne sak, da han, hvis han blir kjent almenningsberettiget, vil kunne få kjøpt byggematerialer til forholdsvis billig pris i almenningen. Han er gift og har kone og fire ukonfirmerte barn i alderen op til 12 år. Dessuten har han en ca. 16 årig datter av 1ste ekteskap. Hun bor ikke hos ham, men han får et bidrag stort kr. 400-500 årlig av hennes rentepenger. Som veiarbeider har han, siden han kjøpte Stenbekk, tjent år om annet kr. 500 a kr. 1.200. Han har dessuten hatt nogen småjobber hos et par gårdbrukere, hvilket har innbragt ham en minimal inntekt.
Saksøkte har gjort gjeldende: Stenbekk kan efter sin beskaffenhet og benyttelse ikke ansees som tilhørende jordbruket. Det av saksøkeren opgitte kvantum hel som avles på Stenbekk, antas for stort, iallfall år om annet, og eiendommen er for liten til at det kan fødes en ku på den. Skal fjøs og andre hus opføres blir det dyrkede areal ennu mindre. Ved fastsettelsen av verdien av det på eiendommen avlede må tas i betraktning
Side:106
utgifter til tresking, våronn og bortkjøring av produkter, som kunde av sees til salg. Den av saksøkeren opgitte avling er i største laget, og de bestrides at verdien kan være så stor, som av saksøkeren opgitt, og den kan ikke ansees som noget vesentlig bidrag til familiens underhold, særlig under hensyntagen til hvad saksøkeren tjener som veiarbeider, og hvad hvad han oppebærer av sin datters rentepenger, antagelig tilsammen henimot kr. 1.700, mens verdien av hvad han avler på Stenbekk ikke kan gå op i mere enn høist 2-300 kroner. Eiendommen driver saksøkeren kun i sin fritid, efterat han er ferdig med sitt dagsverk som veiarbeider. - - -
Skulde saksøkeren for sitt bruks vedkommende bli anerkjent som almenningsberettiget, vilde det føre til at almenningen mere vilde bli en støtte for industrien enn for det egentlige jordbruk. - - -
Retten skal bemerke: - - - For tiden finnes ikke fjøs og låve, idet uthuset kun består av en vedskåle, et grisehus og et tilbygget w. c. Der er således for tiden intet sted til opbevaring av fôravling eller til dyr i vintertiden. Det opdyrkede areal er i god hevd. - - -
Rettens flertall er kommet til det resultat, at saksøkerens påstand om å kjennes almenningsberettiget i Furnes almenning må bli å ta til følge, idet flertallet finner at eiendommen må karakteriseres som tilhørende jordbruket (H. R. D. Rt-1914-35 flg.). Under forutsetning av at familien ikke er altfor stor og at den lever i en liten småbrukers beskjedne kår, antas det, at det som kan avles på eiendommen vil ved god drift utgjøre en ikke uvesentlig del av familiens underhold. Det antas i denne henseende, at der kun blir å ta hensyn til selve eiendommens beskaffenhet og drift og ikke til de personlige forhold med hensyn til brukeren. 3dje vidne som er småbruker - - - har forklart, at han tror bestemt, at der kan vinterfødes en ku på Stenbekk. Det samme uttaler 4de vidne, som er veivokter. - - -
Flertallet finner ingen grunn til å tvile på riktigheten herav, når eiendommen Stenbekk blir helt opdyrket og drevet så godt, som det er op: lyst at saksøkeren gjør.
Rettens mindretall (domsmann Håkenåsen) finner for tiden ikke å kunne være med på å tilkjenne eiendommen Stenbekk almenningsrett.