Rt-1938-129
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1938-02-26 |
| Publisert: | Rt-1938-129 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 33/1 s.a. |
| Parter: | Maatschappij Vrachtvaart N. V., Rotterdam (advokat Einar Christensen) mot Firma William Hansen (o.r.sakfører R. Hille-Andresen til prøve). |
| Forfatter: | Næss, Hesselberg, Andersen, Stang, Broch, Ubberud, Rivertz |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Næss: Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til premissene for Bergen byretts dom av 15 mai 1936. Ved dommen, som er avsagt med sakkyndige domsmenn, blev det saksøkte firma William Hansen, Bergen, frifunnet og hos saksøkeren Maatschappij Vrachtvaart N. V., Rotterdam, tilkjent kr. 800 i saksomkostninger.
Maatschappij Vrachtvaart N. V. har ved ankeerklæring av 15 juli 1936 innbragt dommen for Høiesterett med sådan påstand: «Firma William Hansen, ansvarlig eneinnehaver Martin Johansen, dømmes til å betale til Maatschaapij Vrachtvaart fl. 13.924,84 enten i denne myntsort eller i norske penger efter kurs på betalingsdagen med 4 pct. årlig rente derav fra 24 september 1934 til betaling skjer, tillikemed saksomkostninger for byretten og Høiesterett.»
Firmaet William Hansen har påstått byrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger hos den ankende part.
Anken er rettet såvel mot det faktiske grunnlag for dommen som mot rettsanvendelsen. Det anføres at byretten har gått ut fra en for høi verdi av S/S «Bauta» på kontraktstiden 5 februar 1934 og ansatt de ved klassifiseringen påløpne utgifter for lavt. A/S D/S «Bauta» var på kontraktstiden uten kreditt, og dets insolvens var uavvendelig og faretruende. Der kunde ikke ventes skaffet dekning for den nye gjeld ved driften, selv om der øinedes en svak stigning av fraktene på Vestindia. Som aktsom forretningsmann måtte William Hansen regne med at selskapets bankforbindelse, Bergens Privatbank, vilde gripe inn på den måte det skjedde når den nye gjeldsstiftelse blev bekjent for banken. Firmaets innehaver pliktet for kontrakten sluttedes enten å underrette sin gamle verkstedforbindelse, P. Smit jr., Rotterdam, om skibets slette økonomi, eller å underrette banken som skibets reelle eier (panthaver) med anmodning om kreditt til omkostningene ved klassifiseringen. Ved sin fremgangsmåte har William Hansen gjort brudd på et gammelt tillitsforhold og handlet grovt uaktsomt.
Det er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg nevner utskrift av bevisoptagelse i Bergen 20/21 april 1937, hvorunder bl.a. er avhørt bankchef i Bergens Privatbank Leif Torstenson. Videre nevner jeg erklæringer fra Joachim Grieg & Co. av 16 september 1936 og fra C. Gran A/S av 25 september 1936 angående verdien av S/S «Bauta» i uklassi-fisert stand i begynnelsen av 1934, som er antatt å ligge omkring 9.000 à 10.000 GBP eller 190.000 à 200.000 kroner. - Endelig en opgave fra Norges Rederforbund over fraktmarkedet i årene 1933/1936
Side:130
Som ankegrunn gjøres også gjeldende at William Hansen har optrådt som verkstedets medkontrahent ved kontraktslutningen og således er blitt kontraktmessig forpliktet. Jeg finner imidlertid å kunne begrense mig til alene å behandle den førstnevnte ankegrunn, idet jeg antar at anken bør gis medhold.:
Hvad angår det faktiske forhold som byretten har lagt til grunn, antar jeg ikke at saken ved de nye bevisligheter er bragt i nogen vesentlig annen stilling enn den hadde ved byretten. Jeg skal dog gjøre en del bemerkninger angående fakta. Jeg antar at skibets verdi ved kontraktstiden snarere lå under enn over kr. 200.000. Fraktene på West-India lå ved USD 1,22. «Bauta»s søsterskib «Thyra» seilte under et certeparti med frakt USD 1,22 1/2, som gav en nettofortjeneste av kr. 4.000 pr. måned. Der er enighet om at gjelden på dette tidspunkt utgjorde kr. 237.000, og at klassifiseringen kostet ca. kr. 42.575, hvilket tilsammen utgjør ca. kr. 279.575. Den gamle gjeld som var forfalt på dette tidspunkt, utgjorde kr. 18.794,94. Legges hertil klassifiseringsgjelden kr. 42.575, blir det et beløp av kr. 61.369,94 som skulde dekkes av inntektene av de opseilte frakter i de 7 måneders kredittid til verkstedets regning forfalt 23 september 1934. Frakten kunde ved kontraktstiden imidlertid alene beregnes å gi en fortjeneste av kr. 4.000 pr. måned, altså 28.000 kroner i løpet av kredittiden. I august 1934 lå fraktene noget høiere, med et certeparti for S/S «Bauta» på USD 1,35 beregnet til netto kr. 5.000 pr. måned. Selv om man vil regne med en sådan stigning, kommer man ikke til mere enn kr. 35.000 til dekning av den forfalne gjeld pr. 23 september 1934, kr. 61.369,94. Og skibet var pantsatt til banken for praktisk talt hele sin verdi.
Under hensyn til disse oplysninger er jeg kommet til en annen rettslig bedømmelse av ansvarsforholdet enn byretten. Jeg antar at selskapet i virkeligheten på kontraktstiden var insolvent og helt prisgitt bankens kreditt. Saksøkte William Hansen har derfor efter min mening ikke handlet forsvarlig overfor sin hollandske forretningsforbindelse ved å motta verkstedets ydelser til klassifisering av skibet uten å oplyse om stilingen eller sikre sin medkontrahent betaling ved henvendelse til banken.
Angående saksøktes egen opfatning hitsetter jeg av ha M. Johansens forklaring for byretten under saksforberedelsen 21 mai 1935: «Med hensyn til hvorledes komp. hadde tenkt sig at reparasjonens kostende skulde betales bemerkedes at man vilde gjort en avdragsinnbetaling ved kredittidens utløp 23 september 1934 og derefter kommet overens med saksøkerne om avdragsvise senere avbetalinger, hvilket sikkert vilde vært lykkedes.» Og av hans forklaring under hovedforhandlingen 13 mai 1936 hitsettes: «Det var på det rene at verkstedets fordring ikke kunde blitt betalt ved forfallstid. Når komp. nu hadde oversikt over hvordan «Bauta» hadde seilet i 1935, var det hans mening at «Bauta» vilde ha greiet å betale verkstedets fordring dersom likvidasjonen ikke hadde inntruffet. Hele fordringen vilde vel ikke vært betalt ennu, men man vilde ha ordnet sig med
Side:131 verkstedet slik at man hadde betalt avdrag og renter efter forfallstid. Da William Hansen på vegne av «Bauta» underskrev agreementet, trodde komp. at det skulde bli opfylt.»
Jeg forstår disse forklaringer således at firmaets innehaver M. Johansen selv må ha regnet med en avdragsbetaling og utsettelse med betalingen av restgjelden, selv om han trodde da han underskrev agreementet, at det skulde bli opfylt. Forklaringene tyder på at han i virkeligheten ikke har ansett sitt selskap i stand til å opfylle efter kontrakten med betaling av hele kontraktbeløpet den 23 september 1934. Og det vilde iallfall ha vært ganske uberettiget av ham å regne med betaling ved selskapets egne hjelpemidler. Han har faktisk latt verkstedet finansiere klassifiseringen. At det kan være kommet overraskende på ham at banken i august 1934 krevet et større avdrag på bankgjelden, således som bankchef Torstenson under bevisoptagelsen har forklart at han fikk inntrykk av, tillegger jeg ingen betydning til lettelse av hans ansvar. Han måtte innse at det kunde gå så. Men han burde tillike ha innsett at han skyldte sin medkontrahent å sørge for at ikke påkostningene på skibet direkte tilfalt banken da denne fant at selskapet burde likvidere. Ved å la det stå til har han efter min mening handlet erstatningsforpliktende uaktsomt. At han regnet med kredittens forlengelse hos verkstedet, kan ikke virke diskulperende for ham. Jeg finner ikke at det er nogen grunn til å bebreide P. Smit jr. at dette firma ikke undersøkte A/S Bautas økonomiske stilling før det overtok reparasjonen. Det bestod nemlig en langvarig forretningsforbindelse og et utpreget tillitsforhold mellem William Hansen og Smit, og denne hadde full grunn til å stole på at William Hansen ikke hverken for sig selv eller for sine aksjeselskaper påtok sig større forpliktelser enn han kunde innfri.
Efter det anførte stemmer jeg for at den ankende parts påstand tas til følge, også forsåvidt angår saksomkostningene for begge retter.
Domsslutning:
Firma William Hansen, ansvarlig eneinnehaver Martin Johansen, betaler til Maatschappij Vrachtvaart N. V., Rotterdam, fl. 13.924,84 - enten i denne myntsort eller i norske penger efter kurs på betalingsdagen med 4 av hundre i årlig rente derav fra 24 september 1924 til betaling skjer, og i saksomkostninger for byretten og Høiesterett kr. 2.800. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Kst. dommer Hesselberg: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.
Jeg antar at firmaet William Hansen ikke kan betraktes som verkstedets medkontrahent og som sådan ansvarlig for dets tilgodehavende for utførelsen av arbeider vedkommende skibets klassifisering. Jeg finner det tilstrekkelig å henvise til hvad der herom er anført i byrettens domsgrunner.
Efter min mening er det imidlertid heller ikke forøvrig noget
Side:132
rettsgrunnlag for at firmaets innehaver M. Johansen ved at han lot verkstedet foreta de nevnte arbeider har pådratt sig ansvar for gjelden. Jeg mener at man vil komme i strid med almindelig gjeldende rettsopfatning hvis der under de foreliggende omstendigheter fastsettes erstatningsplikt grunnet på rettsbrudd fra hans side. Det er riktignok så at A/S D/S Bautas gjeld på kontraktstiden oversteg verdien av dets aktiva med et betydelig beløp, men herav følger ikke at selskapet var ute av stand til å dekke verkstedets regning, og at dette stod klart for disponenten. Dets dårlige stilling skyldtes uheldige konjunkturer for skibsfarten gjennem flere år, men der var såvidt skjønnes tegn til bedring av markedet. At Bergens Privatbank ved å forlange innbetall et større beløp enn selskapet kunde skaffe til veie tvang det til likvidasjon, var noget som disponenten ikke kunde vente. Og jeg antar at hvis selskapet hadde fått anledning til å fortsette driften, vilde verkstedets regning være blitt dekket. Visstnok kunde gjelden ikke betales ved forfall, men verkstedet, som har hatt mange skib til reparasjon for de av William Hansen disponerte selskaper har ofte gitt henstand med betalingen, og det er all grunn til å tro at en lignende ordning også vilde kunne vært opnådd i nærværende tilfelle. Skibsreder Johansen har ikke gitt uriktige oplysninger angående selskapets økonomiske stilling, og jeg finner ikke at han var forpliktet til å gi verkstedet en opgave over gjeldens størrelse m.v., når han ikke blev anmodet herom. Det måtte påhvile verkstedet gjennem sin agent i Bergen å undersøke forholdene nærmere før det påtok sig arbeidet, og når dette er undlatt, idet verkstedet formentlig har gått ut fra at dets tilgodehavende vilde bli betalt av dets gamle forretningsforbindelse William Hansen, så er dette en uaktsomhet som det må bære følgene av.
Efter det foranstående må firmaet William Hansen bli å frifinne for verkstedets krav, men da min mening ikke deles av rettens flertall, former jeg ingen konklusjon.
Dommer Andersen: Jeg slutter mig i det vesentlige og i resultatet til annenvoterende, herr dommer Hesselberg.
Dommer Stang: Jeg slutter mig i det vesentlige og resultatet til førstvoterende.
Dommer Broch, ekstraordinær dommer lagdommer Ubberud og dommer Rivertz: Likeså.
Av byrettens dom:
A/S Dampskibet «Bauta» er stiftet i 1925 for drift av det selskapet tilhørende skib D/S Bauta med firmaet William Hansen, Bergen, nuværende eneinnehaver M. Johansen, som disponent. Aksjekapitalen var kr. 150.000 fordelt på 200 aksjer à kr. 750. William Hansen innehadde ca. 1/4 derav, hvorav M. Johansen personlig eide 30 1/2 aksje. D/S Bauta er et stålskib bygget i Kanada i 1919 på 2725 tons d. w. William Hansen er et fullt ansvarlig firma. Det har ialt 15 båter å disponere. Det er et velrenommert firma og økonomisk meget vel situert.
10-23 februar 1934 blev D/S Bauta hos det mekaniske verksted P. Smit Jrs., Rotterdam, underkastet en reparasjon for klasseficering som
Side:133
kom på Fl. 13.924,84 norske kr. 38.293,31. Med hensyn til betalingen av denne reparasjon var det 5 februar 1934 oprettet en overenskomst om at beløpet skulde erlegges innen 7 måneder fra den dag da reparasjonen er fullført og godkjent, hvilket altså vil si at forfallsdagen blev 23 september 1934. Overenskomsten er undertegnet av Birger Gran A/S som det hollandske verksteds representant her i byen og av William Hansen (sign.). A/S Dampskibet «Bauta» (stempel). - - - I slutten av august 1934 forlangte A/S Dampskibet «Bauta»s bankforbindelse, Bergens Privatbank, Bergen, en større innbetaling på aksjeselskapets gjeld, og da selskapet ikke kunde greie det, trådte det i september 1934 i likvidasjon og skibet blev overtatt av et nytt selskap A/S D/S Trampfart, konstituert 5 november 1934, for kr. 201, 000. Da A/S Dampskibet «Bauta» således trådte i likvidasjon omtrent samtidig med at verkstedets fordring forfalt, blev denne ikke betalt.
Fordringen er av verkstedet 10 februar 1935 transportert til Maatschappij Vrachtvaart N. V., Rotterdam, og nærværende sak mellem denne som saksøker og William Hansen som saksøkt gjelder spørsmålet om sistnevntes personlige ansvar for reparasjonsregningen.
I anledning herav skal det hitsettes en kort oversikt over Bautas økonomiske forhold. Ifølge årsregnskapene var det i 1930 et overskudd av kr. 39.194,20 hvorav efter avskrivning netto ca. kr. 16.000 og en gjeld av kr. 231.000, i 1931 et overskudd av kr. 12.150, hvorav efter avskrivning minus kr. 7.000 og en gjeld av kr. 228.000, i 1932 et overskudd av kr. 11.152, hvorav efter avskrivning minus kr. 1.000 og en gjeld av kr. 240.000 og i 1933 et overskudd av kr. 15.164, hvorav efter avskrivning netto kr. 1.500 og en gjeld av kr. 234.000. A/S Dampskibet «Bauta»s gjeld da overenskomsten blev oprettet 5 februar 1934 var godt og vel kr. 235.000. Selskapets gjeld da likvidasjonen blev innledet i september 1934 var vel kr. 290.000. Dette gjeldsbeløp fordeler sig således: Pantegjeld til Bergens Privatbank ca. kr. 200.000, uprioritert gjeld til disponenten William Hansen kr. 35.000, reparasjonsregningen kr. 38.293,31, diverse kreditorer, resten kr. 17.000. Selskapets eneste aktivum var D/S Bauta. - - -
Disponent Johansen har forklart at han hadde tenkt sig reparasjonsregningen betalt av det gamle selskap, således at man vilde gjort en avdragsinnbetaling ved kredittidens utløp 23 september 1934 og derefter kommet overens med verkstedet om avdragsvise senere avbetalinger mot renter. Således var det nemlig blitt forholdt med reparasjonsregninger fra samme firma for endel andre skiber som William Hansen disponerte. - - -
Rettsanvendelse: Angående overenskomsten må det legges avgjørende vekt på at denne er undertegnet av A/S Dampskibet «Bauta» og ikke av William Hansen. Visstnok har aksjeselskapets stempel fått en noget usedvanlig plass, nemlig under og ikke som vanlig over disponentens navnetrekk, men stemplet fremtrer allikevel som en integrerende del av underskriften og den nevnte omstendighet finnes ikke å ha nogen betydning til svekkelse derav. Det henvises også til at overenskomsten egentlig ikke er en kontrakt om reparasjon, men bare en overenskomst om forfallstid for betalingen av - så må man anta - tidligere eller samtidig avtalt reparasjon. Men nogen annen skriftlig kontrakt foreligger ikke. Saksøkeren har bevisbyrden for at reparasjonen er bestilt av nogen annen enn skibets eier A/S Dampskibet «Bauta» og noget bevis herfor er ikke ført. - - - Situasjonen for A/S Dampskibet «Bauta» 5 februar 1934 da reparasjonen blev kontrahert var: En gjeld på godt og vel kr. 235.000 med skibet som eneste aktivum hvis
Side:134
toppverdi antagelig var kr. 200.000. Status utviste således et ikke ringe underskudd (kr. 35-40 000). Skibet måtte undergå reparasjon for klasseficering. Det viste sig opgang i fraktene innen skibets naturlige trade. Spørsmålet var da for disponenten om han skulde benytte sig av denne opgang. I så fall matte han la skibet klassificere. Situasjonen finnes å kunne karakteriseres således, at den økonomisk var for A/S Dampskibet «Bauta» både spent og vanskelig, men ikke håpløs. Det var rimelig at disponenten valgte å reparere og seile. Reparasjonen var en utgift til inntekts erhvervelse. Disponenten handlet efter beste skjønn og overbevisning i sitt selskaps interesse med berettiget håp om lykkelig utfall.
Wilhelm Eid, Herman Friele, Johan Eliassen.