Rt-1938-185
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1938-03-10 |
| Publisert: | Rt-1938-185 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 44. Karl Øvergaard ved verge M. K. Kværnes (overrettssakfører Alfhild Halbo til prøve) mot Jarle |
| Parter: | Homb (advokat Ludvig G. Wiese). |
| Forfatter: | Fougner, Solem, Hesselberg, Larssen, Aars, Stang, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §156, §109 |
Dommer Fougner: Karl Øvergaard, som var kommet i betydelig gjeld til Elverum Sparebank, foranlediget av den grunn at en rekke av ham utstedte pantobligasjoner i gnr 4, bnr 16, Andraa Nordre Skog i Ytre Rendalen med flere ham tilhørende eiendommer gjennem årene 1921 og 1922 efter hvert blev transportert eller utstedt til nevnte banks chef, P. Ødegaard for å tjene banken til sikkerhet for dens tilgodehavende. En pantobligasjon stor kr. 75.000 i forskjellige eiendommer i Ytre Rendalen blev også i 1921 av Øvergaard i samme øiemed direkte utstedt til Elverum Sparebank og av banken straks transportert til C. Conning, som oplyses å være en i banken ansatt funksjonær. Og endelig utstedte Øvergaard i 1927 til bankchef Ødegaard en pantobligasjon på kr. 20.000 i utstederens anpart av en nærmere
Side:186
angitt eiendom og fiskerett i Ytre Rendalen, også denne obligasjon i virkeligheten til sikkerhet for Øvergaards gjeld til banken. Det samlede pålydende av de her omhandlede pantobligasjoner utgjorde kr. 370.000. Pantobligasjonene var å opfatte som «gjorte» obligasjoner, idet de ikke gav uttrykk for noget reelt gjeldsforhold like overfor de personer, bankchef Ødegaard og Conning, til hvem de var transportert eller utstedt, men som nevnt i realiteten tilsiktet å beskytte Elverum Sparebanks tilgodehavender hos Øvergaard ifølge dennes vekselobligasjon er og/eller andre låneordninger.
Efterat Øvergaards gjeld til banken var misligholdt, blev der ved eksekusjonsforretning avholdt den 28 april 1927 gitt Elverum Sparebank utlegg hos Øvergaard i diverse løsøre for et beløp stort kr. 257.000 med renter og omkostninger. Og efterat banken i 1928 og 1929 hadde latt avertere de pantsatte eiendommer m.v. til salgs, blev der den 2 august 1929 avsluttet en kjøpekontrakt mellem banken og et konsortium bestående av Jens Homb, Jarle Homb, H. A. Wold. Thor Smedshammer og Nils P. Lomsdalen, hvorved banken solgte til de nevnte personer «de for Karl Øvergaards gjeld til Elverum Sparebank deponerte pantobligasjoner, samt den eksekusjon som Sparebanken har latt avholde hos Øvergaard», og endelig en av banken innfridd utpanting hos den samme. Kjøpesummen var kr. 175.000 med fradrag av den pantegjeld (til Landkreditforeningen) som påhvilte de pantsatte eiendommer eller en del av dem med prioritet foran de ved overenskomsten solgte obligasjoner. Kjøpekontrakten har iøvrig bl.a. følgende bestemmelser, som viser disposisjonens til dels noget egenartede karakter: «Sparebanken forbeholder sig rett til å la obligasjonene overdra til kjøperne ved tvangsauksjon. Auksjonsomkostningene bæres i tilfelle av banken. Selger banken obligasjonene ved tvangsauksjon, forplikter kjøperne sig herved til å avgi et bud på obligasjonene tilsvarende ovannevnte kjøpesum, og bemyndiges herved overrettssakfører H Bentsen eller ordre til på våre vegne å avgi et sådant bud på auksjonen. - Blir det på auksjonen budt mere enn forannevnte beløp, skal overskuddet tilfalle kjøperne. - Kjøperne frafaller personlig ansvar overfor utstederen av obligasjonene og Karl Øvergaard utover den effektive kjøpesum for obligasjonene. - Kjøperne er overfor Sparebanken berettiget til straks å overta eiendommene til brukelig pant og til straks å drive skogen.» I henhold til denne overenskomst blev senere samtlige i banken deponerte pantobligasjoner i Øvergaards eiendommer gitt påtegninger, undertegnet av bankchef Ødegaard, for en enkelt obligasjons vedkommende av Conning, hvorved obligasjonene blev tiltransportert de foran nevnte konsortialdeltagere. Transportpåtegningene inneholdt en klausul gående ut på at personlig ansvar like overfor utstederen frafaltes. I kraft av de transporterte pantobligasjoner tok fire av konsortiets deltagere, nemlig Jens Homb, Wold, Smedshammer og Lomsdalen ved namsforretning avholdt den 7 september 1929 de pantsatte eiendommer til brukelighet med Øvergaards samtykke. I brukspanttiden, som utløp den 7 september 1932, drev
Side:187
brukspanthaverne en meget omfattende hugst i de pantsatte eiendommers skoger en hugst iøvrig efter brukspanntidens utløp blev fortsatt i medhold av en 3 års uthugstkontrakt inngått 21 juli 1932 mellem konsortiets samtlige deltagere og Øvergaard, gjeldende spesielle eiendommer.
Senere hen, nemlig i 1934, er de av Sparebanken solgte pantobligasjoner av konsortiets øvrige deltagere overdratt til Jarle Homb som eneinnehaver. Og efter forlangende av Jarle Homb, der mener som innehaver av obligasjonene også efter den betydelige hugst som særlig i brukspanttiden er drevet i skogene å ha store beløp til gode hos Øvergaard, blev der den 21 oktober 1935 ved lensmann i Rendal holdt tvangsauksjon over de pantsatte eiendommer. Homb var her eneste bydende med et bud på kr. 80.000 for samtlige eiendommer under ett, og dette bud har han antatt og begjært stadfestet. Saksøkte Øvergaard protesterte mot stadfestelsen. Den 19 november 1935 avsa NordØsterdal namsrett kjennelse med sådan slutning: «Saksøkeren Jarle Hombs bud kr. 80.000 - kroner åtti tusen - på eiendommene gnr 2 bnr 2 og 12, gnr 4 bnr 16 og 31, Sand m.fl. av skyld mk. 11,66 samt på 1/4 part av fiskeretten under Anderaa gård, hvilken gård har gnr 4 bnr 4, 7, 8 og 14 og en samlet skyld av mk. 23,05, samt på 1/4 part av Kletten seter, hvilken seter har gnr 4 bnr 13 og en skyld av mk. 1,30 - alle i Ytre Rendal - stadfestes. Auksjonsomkostningene fastsettes til kr. 939,40.»
Om tvistens gjenstand henvises til kjennelsens grunner.
Kjennelsen er av Karl Øvergaard ved verge M. K. Kværnæs påanket til Høiesterett. Der gjøres som ankegrunner gjeldende at det er uriktig når namsretten har funnet at der her foreligger kjøp av pantobligasjonene (nemlig fra konsortiets side). Det fremholdes i denne forbindelse at kjøperne, d. e. konsortiets deltagere, efter ordlyden av kjøpekontrakten av 2 august 1929 måtte være klar over at pantobligasjonene var deponert for Øvergaards gjeld til Elverum Sparebank, - at banken selv beholdt fordringen på Øvergaard utover hvad kjøperne betalte, - og at kjøperne alene gjennem tvangsauksjon over pantobligasjonene vilde ha kunnet bli eiere av disse. Videre gjøres gjeldende at saksøkeren Homb med flere har utbragt mere av hugsten enn det beløp på kr. 31.730,40 som fra side er opgitt som nettoutbringende i brukspanttiden og at derfor de to pantobligasjoner på tilsammen kr. 45.000 der påberopes som grunnlag for tvangsauksjonen, må ansees dekket.
Den ankede part har nedlagt sådan påstand: «1. Namsrettens kjennelse av 19 november 1935 opheves. 2. Den innledede tvangsauksjon over Karl Øvergaards eiendommer og eiendomsandeler nektes fremme. 3. Jarle Homb tilpliktes å betale saksomkostninger for namsretten og Høiesterett.»
Jarle Homb, som har latt avgi møte i saken, har påstått namsrettens kjennelse stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger hos den ankende part også for Høiesterett.
Jeg er motsatt namsretten kommet til det resultat at
Side:188
betingelsene for auksjonens fremme ikke har vært til stede, og at derfor Hombs bud ikke blir å stadfeste.
Efter de stedfunne transporter av de pantobligasjoner jeg har nevnt, herunder også de to som danner auksjonsgrunnlaget, fra bankchef Ødegaard, resp. Conning, til deltagerne i konsortiet og videre fra de øvrige av disse til Jarle Homb, fremtrer Homb formelt som eier av obligasjonene. Derimot kan konsortiet eller nu Homb ikke skjønnes i realiteten å ha opnådd annet eller mere enn en sikkerhetsrett i pantobligasjonene. Banken var ikke eier av pantobligasjonene, men hadde alene pant i disse papirer. I kraft av sin panterett kunde banken gjennem tvangsauksjon over obligasjonene ha overført eiendomsretten til disse til en mulig kjøper. Men denne vei er ikke fulgt. Det var et underhåndssalg som tilsiktedes ved kjøpekontrakten av 2 august 1929. Til å overføre eiendomsretten til obligasjonene gjennem et slikt underhåndssalg kan imidlertid banken ikke sees å ha hatt beføielse. Der påberopes visstnok fra Hombs side at der av bankchef Ødegaard skal ha vært utferdiget en depositoerklæring til banken, omfattende blandt flere de to pantobligasjoner som danner auksjonsgrunnlaget efter bankens vanlige formular, som gir banken adgang til å bortselge stillede deposita på beste måte «uten rettens mellemkomst». Det er imidlertid ikke godtgjort at pantobligasjonenes utsteder Karl Øvergaard eller nogen annen med bindende virkning for ham har gitt samtykke til at der blev innrømmet banken rett til å realisere de stillede sikkerheter på denne måte. Og jeg kan ikke anta at bankchef Ødegaards formelle legitimasjon som innehaver av obligasjonene gav ham kompetanse til å vedta en slik realisasjonsmåte. Det er selvsagt at et underhåndssalg frembyr vesentlig større betenkeligheter hvor det gjelder pantobligasjoner enn hvor der er tale om børsnoterte aksjer eller andre papirer med kjent markedskurs. Jeg tilføier at der i øvrig heller ikke har kunnet fremskaffes nogen av bankchef Ødegaard undertegnet depositoerklæring vedkommende pantobligasjonene, og at det for mig står som meget tvilsomt om nogen slik skriftlig erklæring overhodet kan antas å være blitt utferdiget. Herom skal jeg imidlertid ikke opholde mig, idet jeg efter hvad jeg har uttalt mener at en mulig av bankchef Ødegaard undertegnet depositerklæring av innhold som nevnt, ikke vilde ha hjemlet underhåndssalget.
Jeg antar således at banken ikke hadde kompetanse til å selge obligasjonene underhånden. Og heller ikke kan der efter mitt skjønn her være plass for noget godtroenhetserhverv fra konsortiets eller senere Jarle Hombs side. Kjøperne, også Jarle Homb, må ha vært klar over at de av Karl Øvergaard utstedte pantobligasjoner var deponert i Elverum Sparebank for hans gjeld, og at de altså ikke tilhørte banken. Jeg henviser til ordlyden i kjøpekontrakten av 2 august 1929 som likefrem nevner «de for Karl Øvergaards gjeld til Elverum Sparebank deponerte pantobligasjoner» som salgets gjenstand. jfr. også det av Sparebanken i det tidligere referte avsnitt av kjøpekontrakten inntatte forbehold om rett for banken til å la obligasjonene overdra til kjøperne ved tvangsauksjon.
Side:189
Efter dette mener jeg at pantobligasjonene også efter den formelle transport til konsortiets deltagere og senere til Jarle Homb har beholdt sin tidligere karakter av «gjorte» obligasjoner. Reelt sett er Jarle Homb ikke eier av pantobligasjonene, men har bare pant i disse papirer. Og det blir fremdeles det underliggende forhold som bestemmer, for hvilket beløp panteretten i obligasjonene kan gjøres gjeldende. At det personlige ansvar for utstederen som pantobligasjonene oprinnelig efter sin tekst gav uttrykk for er modifisert eller eventuelt må ansees definitivt bragt til ophør gjennem de herpå siktende bestemmelser i kjøpekontrakten av 2 august 1929 og transportpåtegningene til konsortiet på pantobligasjonene, bevirker forsåvidt ingen endring.
Under disse forhold antar jeg at den tvist som er til stede med hensyn til tilværelsen og omfanget av Hombs ved de erhvervede sikkerhetsrettigheter beskyttede krav, måtte ha vært løst i fornødent fall gjennem rettssak, forinnen den begjærte auksjon lovlig kunde tillegges fremme eller auksjonsbudet stadfestes, jfr. lov om tvangsfullbyrdelse §156 nr. 1. Jeg finner det forsåvidt tilstrekkelig å henvise til samme lovs §109, 2, jfr. høiesterettsdom i Rt-1906-251 flg., idet jeg alene tilføier at der her, hvad angår forholdet mellem Homb og Øvergaard, gjør sig gjeldende en rekke tvil såvel av rettslig som av faktisk art, herunder også om størrelsen av det nettoutbytte som konsortiet eller deltagerne i dette har innvunnet mens eiendomskomplekset var tatt til brukelighet.
Fra Hombs side er for Høiesterett protestert mot angrepet på namsrettens kjennelse, bygget på at gjeldsbeløpet ikke var bindende fiksert, eventuelt gjennem rettssak, forut for auksjonens avholdelse, som liggende utenfor ankegrunnene. Jeg antar imidlertid ikke at ankeerklæringen kan fortolkes så snevert at de betraktninger som jeg forsåvidt overensstemmende med den ankende parts prosedyre har bygget på, bør ansees å falle utenfor hvad der for Høiesterett foreligger til prøvelse.
Efter det resultat jeg således er kommet til behøver jeg ikke å inngå på de øvrige fra den ankende parts side påberopte ankegrunner. Jeg lar det også stå åpent hvorvidt det under de gitte forhold vil være en nødvendig forutsetning for Hombs salg av de pantsatte eiendommer på tvangsauksjon at han først selv har skaffet sig reel eierrett til vedkommende pantobligasjoner gjennem tvangssalg over disse eller på annen måte.
Idet jeg efter hvad her er sagt vil stemme for at namsrettens kjennelse opheves, mener jeg at det må pålegges Homb å erstatte Øvergaard saksomkostninger såvel for namsretten som for Høiesterett.
Jeg voterer for sådan
domsslutning:
Namsrettens kjennelse opheves. I saksomkostninger for namsretten og Høiesterett betaler Jarle Homb til Karl Øvergaard 1.500 - femten hundre - kroner. Opfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Side:190
Dommer Solem: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Kst. dommer Hesselberg, dommerne Larssen, Aars, Stang og justitiarius Berg: Likeså.