Rt-1938-275

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1938-04-05
Publisert:	Rt-1938-275
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 66
Parter:	Omsetningsrådet (advokat Sverre Lie) mot Ingertha Arenfeldt-Omdal (advokat Sigrid Stray).
Forfatter:	Motzfeldt, Stang, Fougner, Solem, justitiarius Blom
Lovhenvisninger:	LOV-1930-06-06, Tilleggslov til panteloven (1931)0-§4, Lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror (1936) §6, LOV-1934-06-29-16-§5

Dommer Motzfeldt: Ved dom avsagt den 23 mai 1936 av Torridal herredsrett, betjent av byfogden i Kristiansand som settedommer med to forretningskyndige domsmenn, blev stadfestet utpantning for skyldig utjevningsavgift for melk avholdt hos fru Ingertha Arenfeldt-Omdal av Omsetningsrådet den 10 januar 1935 og 1 februar 1935, for beregningssummer henholdsvis kr. 2489,80 og kr. 109,94 med renter og omkostninger. Fru Arenfeldt-Omdal blev kjent andelsberettiget i Vest-Agder-Melkecentrals overskudd for 1934, kr. 54.634,79. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.

Ved Agder Lagmannsretts dom av 24 april 1937 blev de nevnte utpantningsforretninger ophevet og den fru Arenfeldt-Omdal avkrevede utjevningsavgift bestemtes å skulle nedsettes og begrenses på det grunnlag at avgiften kan legges på all konsummelk som blev solgt gjennem meieri, melkeutsalg eller andre forretninger eller benveies fra produsent til forbruker, bortsett fra det salg som er fritatt for avgift efter den til enhver tid gjeldende lovgivning. For øvrig blev Omsetningsrådet frifunnet for fru Arenfeldt-Omdals søksmål. Omkostninger blev ikke tilkjent.

Omsetningsrådet har efter opnådd anketillatelse påanket lagmannsrettens dom til Høiesterett og har begrunnet anken på tilsvarende måte som Rådet har prosedert i herredsretten og lagmannsretten. Omsetningsrådet påstår at de påklagede utpantningsforretninger stadfestes, og at Omsetningsrådet frifinnes for fru Ingertha Arenfeldt-Omdals søksmål og tilkjennes saksomkostninger hos henne for alle retter.

Fru Arenfeldt-Omdal, som er tilstått fri sakførsel for Høiesterett, har erklært motanke forsåvidt lagmannsretten ikke har gitt henne medhold i de krav hun gjorde gjellende for lagmannsretten, og har nedlagt sådan påstand:

«I. Prinsipalt: 1. De påklagede utpantningsforretninger avholdt hos fru Ingertha Arenfeldt-Omdal den 10 januar og 1 februar 1935 efter begjæring av Omsetningsrådet for skyldig utjevningsavgift på melk med omkostninger opheves. 2. Fru Ingertha Arenfeldt-Omdal frifinnes for å betale utjevningsavgift til Vest-Agders Melkecentral.

II. Subsidiært: 1. De påklagede utpantningsforretninger avholdt hos fru Ingertha Arenfeldt-Omdal den 10 januar og 1 februar 1935 efter begjæring av Omsetningsrådet for skyldig utjevningsavgift på melk med omkostninger opheves. 2. Den avkrevede utjevningsavgift omregnes efter en basis som svarer til den avgift som Vest-Agder Melkecentral har avkrevet direkte leverandører.

Side:276

Subsidiært hertil: 1. De påklagede utpantningsforretninger avholdt hos fru Ingertha Arenfeldt-Omdal den 10. januar og 1 februar 1935 efter begjæring av Omsetningsrådet for skyldig utjevningsavgift på melk med omkostninger opheves. 2. Den fru Arenfeldt-Omdal avkrevede utjevningsavgift blir å nedsette og beregne på det grunnlag at avgiften kan legges på all konsummelk som blir solgt gjennem meieri, melkeutsalg eller andre forretninger eller benveies fra produsent til forbruker, bortsett fra det salg som er fritatt for avgift efter den til enhver tid gjeldende lovgivning.

III. Den ankende part kjennes andelsberrettiget i centralens overskudd for 1933 og i overskudd for 1934.

Ad I, II og III. Motparten dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og for Høiesterett.

IV. Høiesterett fastsetter mitt salær som offentlig beskikket sakfører.»

Angående sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henviser jeg til de tidligere dommers domsgrunner.

Der er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg finner det tilstrekkelig å nevne et par bevisoptagelser ved Torridal herredsrett og Kristiansand byrett, hvorunder en rekke vidner samt fru Arenfeldt-Omdal har avgitt forklaring.

Jeg er, frasett et enkelt punkt, kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige henholde mig til dens begrunnelse.

Angående forståelsen av lovens uttrykk «storparten». henviser jeg til den høiesterettsdom der er inntatt i Rt-1933-1041 følgende.

Angående betydningen av det under sakførselen omstridte ord «distrikt» i loven av 1931 §4 bemerker jeg: I skrivelse av 24 juli 1931 fra Vest-Agder Melkecentral til Omsetningsrådet med ansøkning om innkrevning av utjevningsavgift for melk heter det: «Vårt distrikt omfatter Vest-Agder fylke». På grunnlag av denne uttalelse og av tilsvarende uttalelser i forskriftene for Melkecentralen, har fru Arenfeldt-Omdal gjort gjeldende at det «distrikt» som vi her i saken har å arbeide med, omfatter hele Vest-Agder fylke.

Efter lovens hele hensikt mener jeg at ordet «distrikt» ikke behøver å omfatte hele Vest-Agder fylke, men at det bare omfatter de strøk derav, hvori salget av melk faktisk er regulert og hvor salget fra utenforstående har betydning for denne regulering. Og om der også fra enkelte strøk innenfor de fjernere liggende herreder i fylket sendes en del melk til dette «distrikt», kan det ikke medføre, at vedkommende herreder i sin helhet må medtas for å finne «distriktet».

Angående lovens uttrykk «mjølkeumsetnaden» bemerkes: Efter lovens formål - å regulere omsetningen av melk - kan jeg ikke anse det tvilsomt at den bare sikter på den melk som selges - altså ikke på den som forbrukes hos produsenten selv til mat og til fôring, «hjemmeforbruket». Heller ikke melk som anvendes

Side:277

til produksjon av smør og ost for salg fra gårdene antar jeg å inngå under «mjølkeumsetnaden».

Videre antar jeg at loven ikke har ment å omfatte sådanne småsalg fra gårdene ut over bygden som undrar sig enhver kontroll.

Med denne begrensning som utgangspunkt kan jeg ikke finne at der er grunn til å tro at departementet under sin beregning av «mjølkeumsetnaden» har gått ut fra nogen uriktig fortolkning av loven eller har handlet utenfor grensen av et forsvarlig skjønn.

Fru Arenfeldt-Omdal har videre gjort gjeldende at hun er blitt vilkårlig behandlet av Melkecentralen. Jeg kan ikke finne at dette er tilfelle. Hun har levert all sin melk til Wivestad, Kristiansand Meieri, og han har fått utjevningsavgiften beregnet på samme måte som de øvrige meierier og melkeutsalg for konsummelk. At fru Arenfeldt-Omdal har fått en tildels langt lavere pris av Wivestad for sin melk enn andre melkeutsalg gav, skyldes særskilte omstendigheter ved Wivestads forretning og hennes eget ønske om tross alt å fortsette leveringen til ham under vanskelige forhold.

Angående fru Arenfeldt-Omdals krav på delaktighet i Melke-centralens overskudd bemerker jeg: Jeg kan ikke med herredsretten anta at hun har noget berettiget krav herpå, frasett det beløp av kr. 56,65 som er omhandlet i lagmannsrettens dom og som er erkjent her i skranken av Omsetningsrådets advokat å tilkomme henne. Å gi dom for dette beløp anser jeg med lagmannsretten for unødvendig.

Ut over denne post kan jeg ikke se at der er annet overskudd enn hvad Melkecentralen med rimelighet må ha for å gjennemføre reguleringen og der er intet bevis ført for at grunnprisen er satt for lav.

Jeg antar at saksomkostninger efter omstendighetene ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for sådan

domsslutning:

Utpantningene stadfestes. Omsetningsrådet frifinnes. Saksomkostninger tillkjennes ikke. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Sigrid Stray, fastsettes til 3500 - tre tusen fem hundre - kroner.

Dommer Stang: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Fougner og Solem, de ekstraordinære dommere lagmann Blom og byrettsjustitiarius Wærness og justitiarius Berg: Likeså.

Av herredsrettens dom:

Sakens sammenheng er i korthet følgende:

Den utjevningsavgift de omhandlede utpantninger gjelder omfatter tidsrummet fra 1 november 1933 til 15 november 1934. De er avholdt

Side:278

henhold til lover av 24 juni 1931 nr. 20 §4, 3 og 29 juni 1934 §5. Efter disse kan Kongen eller den han gir fullmakt ilegge utjevningsavgift på all konsummelk som selges gjennem meteri, melkeutsalg eller andre forretninger eller direkte fra produsent til forbruker. Betingelsen for at en sådan avgift kan pålegges er at der innen vedkommende distrikt er stiftet en sammenslutning av meierier og melkeprodusenter som representerer storparten av melkeomsetningen i distriktet, og at denne sammenslutning har vedtatt å legge avgift på konsummelk for å jevne ut prisforskjellen mellem konsummelk og produksjonsmelk. Lovene anordner således en tvangsorganisasjon idet uansett medlemskap av omhandlede sammenslutning, avgift skal betales.

Der er i Vest-Agder stiftet en sammenslutning av meierier og melkeprodusenter der har vedtatt å legge avgift på konsummelken. Ved kgl. resolusjon av 24 juli 1931 fikk Landbruksdepartementet fullmakt til å legge utjevningsavgift på konsummelk av melkeprodusenter som ikke er medlemmer av sentralene, og ved skrivelse av 28 juli 1931 bemyndiget departementet Vest-Agder Melkesentral til å opkreve utjevningsavgiften for tiden fra 1 august til 31 desember 1931. Denne fullmakt er senere fornyet for året 1933 ved kgl. resolusjon av 16 desember 1932, for 1. halvår 1934 ved kgl. resolusjon av 15 desember 1933 og for 2. halvår 1934 ved resolusjon av 29 juni 1934, og ved skrivelser av 21 desember 1932, 16 desember 1933 og 29 juni 1934 har Landbruksdepartementet bemyndiget Vest-Agder Melkesentral til å opkreve utjevningsavgiften for ikke-medlemmer for årene 1933 og 1934. Bemyndigelsen til å opkreve utjevningsavgift er avhengig av ansøkning fra melkesentralene der innsendes gjennem Omsetningsrådet, og Landbruksdepartementet avgjør efter forslag av rådet om der innen distriktet er dannet en sammenslutning av meieri og melkeprodusenter som representerer storparten av melkeomsetningen.

Det er i nærværende saker prinsipalt hevdet av saksøkte at det skjønn Landbruksdepartementet har avgitt og som går ut på at der i Vest-Agder og deler av Aust-Agder er dannet en melkesentral der representerer storparten av melkeomsetningen i distriktet ikke er i overensstemmelse med loven, fordi departementet har avgitt sitt skjønn ut fra den feilaktige forutsetning at «storparten» kun betyr «mere enn halvparten» og at «mjølkeumsetnaden» ikke betyr all melkeomsetning men kun den melkeomsetning der kan være gjenstand for reguleringsavgift og tilskudd. Saksøkte mener derfor at den beregnede avgift ikke hviler på et lovlig grunnlag.

Saksøkeren har hertil innvendt at det skjønn departementet har avgitt ikke kan omstøtes av domstolen medmindre det bevises at det hviler på et uriktig grunnlag, og at dette grunnlag har hatt avgjørende betydning. Han mener også at beviset for at departementets forutsetninger for skjønnet er uriktige må påhvile saksøkte.

Retten skal til de her reiste spørsmål bemerke:

Det ansees ved voteringen i Høiesterett i sak Lars Hamre m.fl. mot Omsetningsrådet den 10 november 1933 (Høiesterettsdom i Rt-1933-1041) avgjort at «storparten» i loven betyr mere enn halvparten. Ytterligere å gå inn på dette spørsmål finner retten overflødig.

Derimot har Høiesterett ikke bestemt det nærmere innhold av begrepet «mjølkeumsetnaden».

Efter gjengs sprogbruk skulde lovens ord Mjølkeumsetnaden kun bety en ting, nemlig all den melkeomsetning som har funnet sted i distriktet,

Side:279

Det er på det rene at loven ikke har vært praktisert slik at all melkeomsetning har vært tatt i betraktning når Landbruksdepartementet har avgitt sitt skjønn om storparten av mjølkeumsetnaden har vært representert i et distrikt. Begge lover har den regel at departementet kan gi nærmere regler om opkrevning av avgiften og i henhold hertil er det bestemt i skrivelse av 25 juli 1931 at der kan gjøres undtagelse for små salg hvor innkrevning av avgift vil falle særlig vanskelig og i skrivelser av 21 desember 1932 og 29 juni 1934 er det bestemt at der ikke opkreves avgift ved jordbruk med bare en ku og ellers hvor salget er mere tilfeldig eller av mindre betydning eller hvor spesielle forhold for øvrig tilsier det. Den melk som omfattes av disse undtagelser har derfor ikke vært tatt i betraktning ved Landbruksdepartementets skjønn over storparten av melkeomsetningen, og om riktigheten herav hersker det enighet mellem partene.

Saksøkte har videre hevdet at der bortsett fra disse undtagelser ikke har vært tatt hensyn til en stor del av melkeomsetningen, og saksøkeren har innrømmet dette, men samtidig har saksøkeren påstått at den melk det her gjelder ikke er gjenstand for regulering og derfor heller ikke kommer inn under lovens bestemmelser. Grensen mellem regulert melk og uregulert er også gjenstand for et skjønn der bestemmes av forholdene, likesom den kan forandres. Den faller ikke sammen med grensene for melkesentralens virksomhet som i nærværende tilfelle er Vest-Agder og enkelte distrikter av Aust-Agder.

Av lovens forarbeider går det ikke an å komme til noget bestemt resultat angående forståelsen av begrepet melkeomsetning, man må efter rettens mening undersøke hvad hensikten med loven har vært og på bakgrunn av denne søke å fastslå hvilke resultater de forskjellige tolkninger av begrepet melkeomsetning vil føre til.

Loven skyldes den jordbrukskrise der i de senere år har rådet. Prisene på verdensmarkedet for smør og ost sank så lønnsomheten av å produsere disse artikler var truet. Dermed sank også prisene på produksjonsmelken. Samtidig var prisene på konsummelk betydelig høiere, idet prisene her betinges av andre årsaker. Man løp derfor den risiko at produksjonsmelken i stigende utstrekning blev kastet inn på de forholdsvis begrensede bymarkeder, hvor konsummelken får sin vesentlige avsetning, med den følge at prisene også her vilde synke, likesom den stigende konkurranse om disse markeder også i andre henseender vilde virke uheldig og ødeleggende. For å regulere disse priser på en såvel for konsummelkprodusenter som produksjonsmelken tilfredsstillende måte blev det bestemt at der på konsummelken skulde legges en avgift der skulde komme produksjonsmelken til gode.

Meningen med loven er derfor den at den konsummelk der omsettes på bymarkedene eller i deres nærhet eller kan tenkes på lønnsom vis å kunne omsettes her, skal pålegges avgift, men hermed er ikke sagt at all konsummelk der omsettes i et distrikt skal være avgiftspliktig. Der vil i de fjernere liggende deler av ethvert distrikt omsettes melk hvor prisene ikke er høiere enn at de ikke gir rum for nogen avgift, og hvor det heller ikke vil lønne sig å opkreve avgift. Disse melkeprodusenter kommer derfor ikke inn under lovens bestemmelser, de har med andre ord ingen interesse i den.

Retten antar at loven kun gjelder de melkeprodusenter innen distriktet der berøres av den, og at uttrykket storparten av melkeomsetningen således kun gjelder den melk som disse omsetter. En annen forståelse vil

Side:280

formentlig lett kunne lede til sådanne resultater at det var umulig i et distrikt å bringe loven i anvendelse på grunn av personer der ingen som helst interesse hadde i den.

Hvilken del av melkeomsetningen i distriktet der skal medregnes er som allerede anført av skjønnsmessig natur. Den kan variere eftersom kommunikasjonene utbedres eller utvides og eftersom nye konsummelkmarkeder måtte opstå.

Efter det resultat retten er kommet til, antas det ikke at departementet ved sitt skjønn over «storparten av melkeomsetningen» i Vest-Agder har gått ut fra en uriktig forståelse av loven.

Der er fra saksøktes side ikke ført noget bevis for at departementet har handlet utenfor grensene av et forsvarlig skjønn for øvrig og at sentralen ikke har den i loven anførte tilslutning av mere enn 50 pst. Retten anser det derfor ufornødent å gjennemgå de beregninger over melkeomsetningen som har vært fremført i saken.

Saksøkte har også av andre grunner gjort gjeldende at hun ikke er pliktig til å betale utjevningsavgift og at avgiften ikke er riktig beregnet.

Hun hevder således at lovenes forutsetning er at der skal legges utjevningsavgift på all konsummelk og at dette ikke er gjort i Vest-Agder, idet der er store melkemengder der selges på landsbygden fra produsent til forbruker hvorav avgift ikke opkreves. Hun regner denne melkemengde til 3 à 4 millioner liter selv undtatt melken fra bruk med kun en ku.

Hertil har saksøkeren innvendt at all melkemengde er tatt med når undtas den som på grunn av spesielle regler er fritatt eller hvis pris er slik at den ikke overlater noget til utjevning. Å bestemme hvilken melk dette er, er også av skjønnsmessig natur, og liste over de avgiftsfrie er sendt Landbruksdepartementet, der derved antas å ha godkjent at der ikke opkreves avgift.

Retten skal hertil bemerke at lovene handler om utjevning av prisforskjellen mellem konsummelk og produksjonsmelk, det antas derfor at den konsummelk der kun opnår priser som ikke overlater noget til utjevning ikke blir å pålegge utjevningsavgift og i overensstemmelse hermed er også loven praktisert.

Skulde saksøkte få medhold i denne sin påstand, måtte hun føre bevis for hvor stor melkemengde det gjelder og hvilken pris der har vært betalt for den. Dette bevis kan hun ikke sies å ha ført.

Heller ikke har hun ført bevis for at de konsummelkprodusenter der uriktig ikke måtte være ilagt avgift representerer så store tall at det vilde ha nogen vesentlig innflytelse på avgiftenes beregning. Fru Bjerland Foss' vidnesbyrd, der også støttes av en del vidnebevis tyder dog på at det innen Tveit herred der ligger i Vest-Agder, har foregått et ikke ubetydelig melkesalg mellem produsent og forbruker, men noget bevis for at denne melk er avgiftspliktig og at denne avgift vilde få nogen betydning for den samlede avgiftsberegning kan ikke sies å være ført. Saksøkte kan derfor ikke av denne grunn få medhold i at avgiften ikke er lovlig eller kreve den omregnet.

Saksøkte har også hevdet at avgiften av andre grunner ikke er lovlig beregnet.

Hun mener at utgangspunktet må være at avgiften skal beregnes på samme vis for dem der ikke er medlemmer av melkesentralen som for medlemmene bestemt. Reglene for fastsettelse av avgiften er gitt i forretningsreglene for Vest-Agder Melkesentral. Dokumentene nr. 16 der

Side:281

gjelder til 1 mai 1934 og 15, der gjelder fremdeles. Disse regler inndeler leverandørene i to klasser, nemlig dem der leverer melken direkte til forbrukere og dem der leverer til meierier og melkehandlere. I det første tilfelle er der fastsatt en bestemt avgift 2 øre pr liter eller - efter valg - 25 kroner pr. år pr. ku, senere 4 øre pr. liter eller kr. 72 pr. ku. I det siste tilfelle hadde de oprinnelige regler en bestemt avgift 4 12 eller 5 1/2 øre pr. liter med tilskudd for produksjonsmelk, de senere regler bestemmer at all melk der blir solgt eller anvendt på annen måte debiteres i sentralens bøker, prisen er utsalgspris minus en bestemt margin (6,4 øre) fastsatt av meieriet selv. Til det solgte kvantum legges 3 pct.svinn. Produksjonsmelken debiteres efter en bestemt pris der fremkommer ved hvad melken har utbragt ved produksjon av smør og ost.

Saksøkte har den hele tid levert sin melk til Kristiansands Meieri, innehaver J. Moffat Wivestad. Denne forretning har ikke vært tilsluttet sentralen. Den avgift der er belastet henne utgjør for tiden fra 1 november 1933 til 30 april 1934 5,5 øre pr. liter, for mai 1934 7,2 øre pr. liter, for juni 1934 8 øre pr. liter og for juli-oktober 1934 7,6 øre pr. liter. Da hun ikke har fått godtgjørelse for svinn og produksjonstilskudd, mener hun at det ikke kan være riktig at hun er satt i denne klasse, men må betraktes som direkte leverandør. Subsidiært mener hun at hun ved avgiftens beregning må få godtgjørelse for svinn og for den del av Kristiansands Meieris melkemengde der er gått til produksjon.

Hertil har saksøkeren bemerket at saksøkte ikke er og derfor heller ikke kan betraktes som direkte leverandør. Videre at centralen ikke har noget ansvar for at saksøkte ikke har oppe båret godtgjørelse for svinn og noget produksjonstilskudd. Det måtte i tilfelle være Kristiansands Meieri der skulde ha denne godtgjørelse og dette tilskudd, og det måtte bero på en særlig avtale mellem saksøkte og meieriet ifall hun skulde få andel deri.

Kristiansands Meieri har ikke vært noget andelsmeieri, men en privat forretning tilhørende Wivestad, vesentlig beregnet på melkesalg. Dette har dog ikke utelukket at man hele tiden har hatt en håndkjerne og senere også har anskaffet en moderne kjerne. Det avgjørende må her efter rettens formening ikke være om det kan kalles meieri eller ikke, men at forretningen ikke er noget selskap, men et personlig firma som driver melkeforretning, og at leverandørene ikke ut fra gjeldende rettsregler har noget krav på andel i produksjonen, med mindre der er sluttet særlig avtale herom. Gevinst tilkommer således innehaveren og tap påhviler ham. Det er på det rene at Wivestad har hatt produksjon og at han endog har sendt fløte til annet meieri og derav kjernet smør, men noget produksjonstilskudd har han ikke oppebåret. Betingelsen for sådant er nemlig efter Landbruksdepartementets skrivelse av 21 desember 1932 at forretningen underkaster sig de forskrifter og den kontroll som til enhver tid gjelder for meierier og medlemmer der står tilsluttet sentralen og efter skrivelsen av 29 juni er regelen at meierier som ved siden av konsummelksalg også driver foredling men som ikke er tilsluttet sentralen kan i sine opgaver for avgiften fratrekke et beløp som tilsvarer hvad de efter disse regler vilde fått som tilskudd, hvis de hadde vært medlemmer av centralen. Omsetningsrådet kan efter ansøkning tilstå også andre bedrifter hvor produksjonen skjer meierimessig, samme rett. Meieriet og bedriften er i disse tilfeller forpliktet til å fremlegge de opgaver og underkaste sig den kontroll som omsetningsrådet bestemmer.

Nu er det på det rene at de opgaver Wivestad har levert ikke er i

Side:282

overensstemmelse med forskriftene og likeledes er det på det rene at Wivestad ikke har sendt Omsetningsrådet ansøkning om tilskudd for produksjonsmelken. Der har under saken vært reist tvil om Wivestad har fått beskjed om hvilke opgaver han skulde sende, men vidnet Gjerstad har provet at beskjeden er gitt og Wivestad selv har innrømmet at han har «fått de cirkulærer han bad om». Retten går derfor ut fra at Wivestad har visst beskjed om hvad slags opgaver der utkreves, og at det muligens skyldes hans egen mangel på godvilje at opgavene ikke har vært forskriftsmessige. Det må derfor være hans egen feil at han ikke har fått produksjonstilskudd. Om produksjonstilskuddet med fornøden nøiaktighet har kunnet utregnes efter de opgaver han gav, anser retten det for ufornødent å drøfte nærmere, de var i ethvert fall ikke forskriftsmessige, likesom det er på det rene at Wivestad ikke har søkt om produksjonstilskudd. For øvrig har saksøkeren gjort opmerksom på at Wivestad faktisk har fått produksjonstilskudd, idet Melkecentralen ved kontrakt av 3 november 1934 (dok. nr. 214) har opgjort sitt forhold til Wivestad og dermed også eventuelt produksjonstilskudd.

Retten finner at saksøkte ikke kan betraktes som direkte leverandør. Det faktiske forhold er at hun morgen og aften har bragt all sin melk inn til Kristiansands Meieri og der mottatt betaling for den. Hennes stilling er derfor vesentlig en annen enn de leverandører som fordeler sin melk rundt i husene og der opkrever betaling for den. Arbeidet er forskjellig og risikoen også forskjellig. Det har også vært fremhevet at husleverandørene må holde en konstant melkemengde for å tilfredsstille sine kunder, mens saksøkte har hatt den ordning at hun kan levere det kvantum melk hun har, stort eller litet. Retten finner ikke at der kan være grunn for å gå nærmere inn på hvorfor klasseinndelingen er etablert, det må være tilstrekkelig å konstatere at det faktiske forhold stiller henne utenfor klassen av direkte leverandører.

Saksøkte antas derfor riktig å være henført til den annen avgiftsklasse, nemlig leverandører til meieri eller melkeutsalg. Her har hun imidlertid ikke nydt de fordeler som andre avgiftspliktige der leverer til andelsmeieri, idet hun ikke har fått godtgjørelse for svinn og produksjonstilskudd.

Ved å selge sin melk til Wivestad uten å ta særlig forbehold som sikret henne godtgjørelse for svinn og produksjonstilskudd - og sådant forbehold er ikke bevist - er den fulle eiendomsrett til melken gått over til et annet rettssubjekt. Hun har med andre ord ved intet forbehold å ta, fraskrevet sig sin rett til den nevnte godtgjørelse og det nevnte tilskudd, der efter salget tilfaller Wivestad for forhandlingen eller foredlingen. Om Wivestad opnår godtgjørelse for svinn eller produksjonstilskudd eller om han ikke opnår dette, må være saksøkte uvedkommende. Hadde hun en avtale med Wivestad om del i disse godtgjørelser, må hun i tilfelle holde sig til ham, saksøkeren kan hun ikke kreve for det.

Det samme gjelder om godtgjørelse for salg av flaskemelk som saksøkte har påstått og som sentralen godtgjør forhandleren med 2 øre pr. liter. Melken som er solgt på flasker eides av Wivestad, han har eiet flaskene, besørget tapning og korking og således hatt det hele utlegg og arbeide som betinger godtgjørelsen. Denne må derfor tilfalle ham. Der er heller ikke for dette punkts vedkommende ført noget bevis for nogen avtale mellem Wivestad og saksøkte om andel i dette tilskudd, og heller ikke er det bevist hvor stort flaskemelksalget har vært.

Side:283

Når saksøkte derfor ikke har fått de fordeler som forskriftene tilsier henne, skyldes dette ikke at den melk hun har levert er underkastet andre regler enn de vanlige, men at hun ved sine egne disposisjoner har undratt sig reglene. Hun kunde ved avtale med Wivestad ha sikret sig den godtgjørelse som tilkom sentralens egne medlemmer.

Efter det resultat retten således er kommet til, vil saksøkte ikke kunne få medhold i sin prinsipale eller subsidlære påstand - postene I og II.

Tilbake står da å behandle spørsmålet om saksøkte kan kjennes andelsberettiget i sentralens overskudd for 1933 og eventuelt overskudd for 1934.

Efter Vest-Agder Melkesentrals regnskap for 1933 var det et overskudd på kr. 126.118,36. Herav var overført fra 1932 kr. 77.159,95 og overskudd for 1933 kr. 48.958,41. Dette overskudd blev i 1934 disponert således: Efterbetalt 1 øre pr. liter produksjonsmelk for 1932, kr. 58.492,45, og avsatt til fond i 1934 kr. 14.459,89. Overskuddet for 1934 blev efter regnskapet for dette år kr. 54.634,79. Saksøkte er imidlertid godtgjort hvad der faller på henne for de oplagte fonds. Igjen står derfor spørsmålet om hun har noget krav på overskuddet.

Saksøkte har her hevdet at avgiftene skal opkreves med sådanne beløp og produksjonstilskuddene gis slik at der finner en utjevning sted. Saksøkte mener at den omstendighet at det i regnskapene er fremkommet et overskudd, viser at avgiften har vært for høit beregnet.

Hertil har saksøkeren bemerket at det var regnet feil, idet produksjonsmeieriene ikke hadde fått den fulle utjevning de efter forretningsreglene hadde krav på. For å rette på dette, var der i regnskapet for 1934 utbetalt kr. 58.492,45. Hvis overskuddet blir anvendt til utjevning, har saksøkte intet krav.

Retten skal hertil bemerke at det selvsagt vilde være helt ugjørlig på forhånd å beregne avgift og tilskudd på en sådan måte at full utjevning finner sted - dette så meget mere som systemet var nytt og der måtte derfor gå nogen tid før man hadde vunnet de fornødne erfaringer og oversikt. Det er derfor ganske naturlig at der i de enkelte år kunde fremkomme overskudd eller underskudd. Av denne grunn finner retten også under tvil at utbetalingen i 1934 av produksjonstilskudd for 1932 med kr. 58.492,45, som er vedtatt på sentralens årsmøte må anses lovlig, dette så meget mere som det utbetalte tilskudd efter regnskapet for 1932 er optjent i dette år og som loven forutsetter utjevning av prisforskjellen - hvilken utjevning faktisk ikke hadde funnet sted.

Overskuddet for 1934 utgjør kr. 54.634,79. Om dette overskudds anvendelse foreligger der ingen oplysninger. Efter loven skal avgift ikke opkreves i større utstrekning enn til utjevning av prisforskjellen. Det burde således ikke fremkomme noget overskudd, og retten antar derfor at dette overskudd bør komme de avgiftsbetalende til gode og at saksøkte således tilkommer sin andel av det. Der hadde formentlig vært anledning til i regnskapet å postere overskuddet som fond, men i dette tilfelle skulde saksøkte vært godskrevet sin del av det.

Av lagmannsrettens dom (lagmann Bonnevie, lagdommer Aanesen og sorenskriver Huuse):

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten men henviser til herredsrettens saksfremstilling og bemerker:

Avgjørelsen i saken må i første rekke bero på den riktige forståelse av

Side:284

§4 i lov av 24 juni 1931 nr. 20, 3 avsnitt og det hermed likelydende 1. punktum i §5 av lov nr. 16 av 29 juni 1934. Særlig blir spørsmålet hvilket «distrikt» eller hvilke distrikter loven har for øie, videre hvad der må kreves for at «ein samskipnad av meieri og mjølkeprodusentar» representerer «storparten av mjølkeumsetnaden», endelig hvorledes den i lovbestemmelsen omhandlede utjevningsavgift på konsummelk skal ilegges. - - -

Når loven uttaler at utjevningsavgift kan pålegges «i distrikt der ein samskipnad av meieri og mjølkeprodusentar» - - «har vedteke å leggja avgift på konsummjølk» - inneholder jo ikke dette nogen nærmere forklaring eller begrensning av distriktsområdet, men man er henvist til den nærmere organisasjon av produsentsammenslutningen, Her gjaldt det jo en allerede bestående organisasjon, Vest-Agder Melkesentral. I krivelse av 24 juli 1931 til Omsetningsrådet har sentralen ved sin søknad om fullmakt til å innkreve avgift anført: «Vårt distrikt omfatter Vest-Agder fylke». Overensstemmende med dette er kunngjøring om avgifts- og meldingsplikt innrykket i Kunngjørelsestidende. Lagmannsretten finner efter dette at Vest-Agder fylke er det distrikt man har å regne med først og fremst ved avgjørelsen av det følgende spørsmål om Melkesentralen representerer «storparten» av melkeomsetningen. - - -

Ved avgjørelsen av hvorvidt Vest-Agder Melkesentral representerer «storparten av melkeomsetningen» henbolder lagmannsretten sig til Høiesteretts avgjørelse i dom av 10 november 1933, Rt-1933-1041 hvorefter «storparten». - - -

Hvad der bør forståes ved «mjølkeumsetnaden» i loven av 1931 §4 og loven av 1934 §5 har Høiesterett i den forannevnte dom ikke uttalt sig om på en slik måte at det fritar lagmannsretten for avgjørelse av spørsmålet. Om dette spørsmål bemerkes:

Det fremgår allerede av foranstående at det er melkeomsetningen i hele distriktet, det vil si hele Vest-Agder, som loven antas å gjelde. Når det så som vilkår for å ilegge utjevningsavgift opstilles at «ein samskipnad av meieri og mjølkeprodusentar som representerar storparten av mjølkeumsetnaden» har vedtatt dette, kan loven jo som av den ankende part anført, tenkes å ha all melkeproduksjon for øie uansett om melken er bragt i omsetning i form av melk, smør eller ost. Denne sprogbruk er således anvendt i innstillingen fra Landbruksorganisasjonenes plankomité av 1934. I så fall måtte alt smør og all ost som produseres for salg hjemme på gårdene, regnes med. At loven av 1931 §1 sidestiller omsetningen av melk med omsetningen av ost og smør m. m; taler imidlertid mot en sådan fortolkning. I Ot. prp. nr. 55 - 1934 er det også omtalt som «selvsagt» at den melk som anvendes til fremstilling av gårdsmør og gårdsost ikke skal medregnes.

Videre er det hevdet at når denne produksjon av smør og ost til salg ved sammenligningen fratrekkes hos de melkeprodusenter som står utenfor sentralen, burde på samme måte ved beregning av Vest-Agder Melkesentrals produksjon trekkes fra hvad der anvendes som produksjonsmelk til smør m.v. og bare medregnes hvad der selges som konsummelk. At dette ikke har vært lovgivernes mening må ansees utvilsomt. Lagmannsretten er derfor blitt stående ved den forståelse av loven som har støtte såvel i forarbeidene som i den stedfundne praksis, at det er «mengden av den melk som går til salg» som her kommer i betraktning, altså på den ene side den melk som leveres til sentralen og dens meierier, på den annen side den melk som selges ennem andre eller direkte til forbrukerne, kfr. Ot. prp. nr. 54 - 1934 s. 9.

Side:285

Det synes også efter de oplysninger som foreligger om Møre Melkesentrals tilslutning, å være denne forståelse av loven som ligger til grunn for den forannevnte høiesterettsdom. - - -

Efter de således foreliggende beregninger finner Lagmannsrettens flertall, lagmann Bonnevie og lagdommer Aanesen, å måtte legge følgende tall til grunn for avgjørelsen av «storparten». - - -

Lagmannsrettens flertall finner dog på grunnlag av foranstående tall om enn under tvil å måtte anse det godtgjort av Vest-Agder Melkesentrals melkeomsetning har utgjort over halvparten - storparten - av distriktets melkeomsetning. I denne forbindelse fremheves at der skal overmåte sterke grunner til for gjennem det motsatte resultat å fastslå, at melkesentralens av Omsetningsrådet og Landbruksdepartementet godkjente og gjennem flere år innarbeidede virksomhet savner den av loven forutsatte tilslutning, og dermed enhver berettigelse til å ilegge omsetningsavgift. Den prinsipale påstand punkt 2 om hel fritagelse for å betale utjevningsavgift vil efter dette ikke bli å ta tilfølge.

Et mindretall, sorenskriver Huuse, bemerker: Jeg finner ikke at Omsetningsrådet har ført tilstrekkelig bevis for at dets medlemmer representerer storparten av melkeomsetningen, selv om en bøier sig for Høiesteretts avgjørelse for at «storparten» bare er mere enn halvparten. - - -

Ved spørsmålet om avgiften er fastsatt på lovlig måte, legger lagmannsretten hovedvekten på, at avgiften ifølge den her omhandlede lovbestemmelse kan legges på «all konsummjølk som vert seld» osv., videre legges vekt på at der som formål med avgiften på konsummelk bare er angitt «å jamna ut prisskilnaden på konsummjølk og produksjonsmjølk».

Lagmannsretten er opmerksom på at humane grunner i mange tilfelle taler for at enkelte melkeprodusenter eller grupper av melkeprodusenter fritas for å betale melkeavgift. Videre ligger det i utjevningsavgiftens natur, at når prisforskjellen på produksjonsmelk og konsummelk er så liten, at det ikke lønner sig å innkreve avgiften, er det heller ikke lovens forutsetning at avgift skal kreves. Overensstemmende med dette uttales det i Ot. prp. nr. 54 - 1934 s. 19: «Det er fyresetnaden, at det ved innkrevjinga av alle avgifter som er nemnt i lova skal vera høve til å take undan småsal, der uppkrevjing av avgift vil falda sers vanskeleg og urimeleg.»

Også fra de fri melkeprodusenters side er der tatt til orde for at der gåes videre i retning av fritagelse for melkeavgift. - - -

Uten hermed på nogen måte å ta stilling til den økonomiske eller samfundsmessige berettigelse av en prisregulering som ensidig tar sikte på melkeomsetningen i de bymessige strøk, finner lagmannsretten å måtte gi den ankende part medhold i at det savner lovhjemmel å undlate opkrevning av avgift bare fordi prisforskjellen er uten betydning for melkeomsetningen i Sør-Agders byer, og likeledes å undlate opkrevning i hele strøk uten særlig individuell prøvelse.

Det ansees gjennem vidneførselen og sakens bevisligheter forøvrig godtgjort at der er gått frem på denne måte og at der ved den skjønsmessige vurdering av hvorvidt prisen tilsier utjevningsavgift, er bortsett fra store deler av Vest-Agder bare fordi melkeomsetningen ikke hadde betydning for byenes melketilførsel. - - -

Da utjevningsavgiften som ligger til grunn for de stedfunne utpantninger således må antas å være fastsatt i strid med loven, vil påstanden om ophevelse av de påklagde utpantningsforretninger bli å ta til følge. I

Side:286

tilslutning hertil vil det overensstemmende med den ankende parts annen subsidiære påstand under II bli fastsatt at den henne avkrevde utjevningsavgift blir å nedsette og beregne overensstemmende med loven.

Med hensyn til den første subsidiære påstand, om at den avkrevede utjevningsavgift skal omregnes efter en basis som svarer til den avgift som avkreves direkte leverandører, er lagmannsretten enig i herredsrettens avgjørelse og kan i alt vesentlig slutte sig til dennes begrunnelse. Det må anses bragt på det rene at når Wivestad (Kristiansands Meieri) ikke fikk produksjonstilskudd, er han efter sin egen erkjennelse - avgitt for lagmannsretten - selv skyld i dette, da han undlot å meddele forskriftsmessige opgaver til bruk for tilskuddsberegningen.

Hvad angår påstanden om å kjennes andelsberettiget i sentralens overskudd for 1935 og 1934, bemerkes:

Ankemotparten - Omsetningsrådet - har under hovedforhandlingen for lagmannsrett erklært sig villig til å betale den ankende part som hennes andel i den under 11 mars 1935 besluttede hevning av grunnprisen for 1934 kr. 56,65, men det anses efter omstendighetene unødvendig å gi dom for dette, hvilket heller ikke er påstått. For øvrig kan der ikke ses å foreligge noget grunnlag for det her reiste krav. Når den ankende part i henhold til foranstående får sin avgift omregnet og nedsatt, kan der så meget mindre forlanges andel fra hennes side i overskuddet av en igangværende virksomhet som Vest-Agder Melkesentrals. Det kan ikke ses at den stedfunne fondsoplegning kommer i strid hverken med vedtektene eller med forretningsmessige hensyn. Overskuddet som delvis består i utestående fordringer antas ikke å stå i misforhold til de krav sentralen må være forberedt på å møte. - - -