Rt-1938-344
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1938-03-12 |
| Publisert: | Rt-1938-344 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 45/1 s.a. |
| Parter: | Anders Storsand m.fl. (advokat Harald Holthe) mot Orkla Metal A/S (advokat Olaf Klingenberg). |
| Forfatter: | Aars, Stang, Fougner, Solem, Hesselberg, Larssen, Justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Granneloven (1887), Granneloven (1887) §12, §17 |
Dommer Aars: Den 7 oktober 1935 avsa Strinda og Selbu herredsrett med domsmenn dom med sådan slutning: «Orkla Metal A/S, Orkanger, dømmes til å betale lit: 1. Anders Storsand, Børsa, kr. 4.750. 2. Peder Haugum, Børsa, kr. 3.450. 3. Gabriel Sletvold, Børsa, kr. 3.900. 4. Ingebrigt Lillesand, Børsa, kr. 1.850. 5. Frantz Matzow, Trondheim, kr. 700, for nr. 1. 2, 3 og 4 med 4 pct. renter av de resp. beløp fra 29 mars 1933 og for nr. 5 med 4 pct. rente fra 5 november 1934 til betaling skjer. Forøvrig frifinnes saksøkte. Der tilkjennes ikke saksomkostninger».
Om hvad saken gjelder henviser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Anders Storsand, Peder Haugum, Gabiel Sletvold, Ingebrigt Lillesand og F. Matzow har påanket dommen til Høiesterett, fordi de mener at herredsretten har satt erstatningsbeløpene for lavt. De har nedlagt følgende påstand: «At innstevnte Orkla Metal A/S tilpliktes å betale de ankende Anders Storsand, Peder Haugum, Gabriel Sletvold, (Skjenald) Ingebrigt Lillesand og F. Matzow for skogskaden på deres eiendommer i Børsa kr. 20.000, subsidiært et av Høiesterett fastsatt beløp, samt for annen skade og ulemper et av Høiesterett fastsatt beløp med 4 pct. av det samlede beløp fra 20 mars 1933 til betaling skjer, samt sakens omkostninger for herredsrett og Høiesterett.»
Orkla Metal A/S påstår at herredsrettens dom stadfestes og
Side:345
at de ankende parter tilpliktes in solidum å erstatte motparten sakens omkostninger for Høiesterett.
For Høiesterett er det fremlagt en rekke nye dokumenter, deriblandt 6 bevisoptagelser ved Strinda og Selbu herredsrett i tiden fra 20 juni 1936 til 5 februar 1938, erklæringer fra fylkesskogmester Wisth i Sør-Trøndelag, skogforvalter Store i Orkla, fra de av herredsretten opnevnte sakkyndige, skogforvalter Archer og forstmester Løchen, og fra statsmykolog Ivar Jørstad og forstkandidat Olaf Skøien som Høiesteretts kjæremålsutvalg har opnevnt som sakkyndige. Videre nevner jeg en rapport 7 september 1936 fra forsøksleder P. J. Løvø om undersøkelser av sykdomsskader på bygg- og potetavlen på gårdene Lillesand, Skjenald, Haugum og Storsand, og en opgave over gjennemsnitt av analyser tatt i skorstenene på Orkla Metal A/S's tårn i årene 1932-1936.
Efter prosedyren for Høiesterett er partene enige om at de erstatningsbeløp som tilkjennes kan settes samlet for alle 5 gårder under ett.
Jeg er kommet til det resultat at det samlede erstatningsbeløp bør settes høiere enn herredsretten har gjort.
Jeg skal først behandle spørsmålet om røkskaden på skogen. Om dette foreligger det en rekke forskjellige vurderinger, til dels bygget på forskjellige prinsipper. Fylkesskogmester Wisth, med tilslutning av skogforvalter Store, er kommet til et samlet erstatningsbeløp av kr. 26.000 og regner da med 4 skadeår og erstatning for fremtidig tilveksttap i 15 år og erstatning for hugst av ikke hugstmodne trær, for kulturarbeider og for prisstigning. De opnevnte sakkyndige for herredsretten, skogforvalter Archer og forstmester Løchen, regner med 3 skadeår og fremtidig tilveksttap i 3 år og ingen erstatning for hugst av ikke hugstmodne trær og kulturarbeider. De kommer til et samlet erstatningsbeløp av kr. 6.250. Senere har de forhøiet dette, og når man regner med 5 skadeår og 5 «rekonvalesensår», skulde de efter hvad der fra Orkla Metals side er anført, komme til vel kr. 12.000 uten erstatning for kulturarbeider som de ikke tar med. Herredsretten har regnet med 4 skadeår og 6 «rekonvalesensår» og er kommet til en samlet erstatning av kr. 6.678 med tillegg for hugst av umoden skog (den i dommen under post a, behandlede ulempe) kr. 2.125 - derunder også kulturarbeider - tilsammenlagt altså kr. 8.803. De av Høiesterett opnevnte sakkyndige, Jørstad og Skøien, har regnet med 5 skadeår (årene fra og med 1932 til og med 1936) og er kommet til en samlet erstatning av kr. 16.215. De regner ikke noen erstatning for fremtidig tilveksttap, men derimot for ulempe, erstatning for hugst av umodne trær, og for nødvendige kulturarbeider.
Jeg finner å måtte slutte mig til de resultater som Jørstad og Skøien er kommet til, og kan i det vesentlige henvise til hvad de har anført som begrunnelse for sine resultater. Jeg legger vekt på at da de avgav sin uttalelse den 9 februar 1937, hadde de befart skogene så sent som i begynnelsen av november 1936 og de hadde adgang til det meste av det materiale som foreligger
Side:346
i saken. De uttaler som sin opfatning at den grantørke som har funnet sted i løpet av de siste år vesentlig skyldes eftervirkning av tidligere røkskade. Med hensyn til tilveksttapet i årene 1932 til og med 1936 uttaler de bl.a. at «det er mulig at man ved en ny taksering nu kunde få tilveksttapet sikrere bestemt. Imidlertid finner man under de foreliggende omstendigheter å måtte bygge på det av herredsrettens sakkyndige beregnede tilveksttap for årene 1932-1933 og 1934. Da det i de to senere år lite eller intet er hugget i disse skoger, og da man under befaringen i høst (november 1936) kunde konstatere at skogen fremdeles er syk, finner man å måtte regne med et tilsvarende tilveksttap også for årene 1935 og 1936. Likeledes finner man, likesom herredsrettens sakkyndige, på grunn av opgavens usikkerhet å måtte foreslå at den for tilveksttapet beregnede verdi fordobles ved skadeberegningen». De setter tilveksttapet til kr. 7.460 og jeg finner å måtte legge dette til grunn.
Med hensyn til spørsmålet om erstatning for tilveksttap efter 1936 (den latente skade) uttaler Jørstad og Skøien, at om man går ut fra at røken fra Orkla Metal ikke lenger er skadelig for skogen, så vil trebestanden tide under den skade som allerede er påført den, under forutsetning av at den ikke blir avvirket. Men de uttaler: «Å bedømme denne fremtidige skade på det nærværende tidspunkt er så vanskelig og må bygge på et så løst skjønn, at man ikke tror det kan gi grunnlag for en kalkyle over erstatningens størrelse. Et slikt skjønn vil dessuten også bygge på feilaktige forutsetninger. Det naturlige og riktige må nemlig være at saksøkerne nu, da skaden forutsettes å være ophørt, hugger de skadede trær og legger i vei med produksjon av ny skog. Skogenes tilstand er efter vår mening slik at det er både forstlig og økonomisk riktig å gå de skadede partier over med en hård hugst. Ja mange st eder tvinges man simpelthen til å hugge hvis man ikke vil la trærne stå og tørke på rot og derved lide et ennu større tap». De finner at det er mest overensstemmende med de faktiske forhold når de vurderer den her behandlede skade under den forutsetning at ekstraordinær hugst vil finne sted. Om det tap som eierne da vil lide anfører de: «Røkskaden har i første rekke rammet overbestanden, og de trær som er nådd op i en dimensjon da de kan sies å være hugstmodne vil ikke eierne lide noget direkte tap ved å hugge. Trær som ennu ikke er hugstmodne, f.eks. fordi de ennu ikke har nådd en dimensjon som det er økonomisk fordelaktig å avvirke eller som ennu står i så god vekst at de gir en god forrentning av trekapitalen, vil det derimot medføre et tap for eieren å måtte avvirke. De her omhandlede skoger inneholder forholdsvis meget av hugstmodne trær, hvorved det direkte tap ved hugst blir relativt lite; særlig er dette utpreget for eiendommene Haugum og Skjenald. Så sterke avvirkninger som det blir å foreta her må imidlertid bevirke at det må anvendes kultur for å få op ny skog. Vi går ut fra at det anvendes planting og ansetter omkostningene hermed - plantenes kostende medregnet - til kr. 12 pr. dekar.» De ansetter derefter tapet ved hugst av ikke hugstmodne dimensjoner tilsammen til kr. 930 og ekstra kulturomkostninger til kr. 3.930. Jeg finner grunn til å følge disse ansettelser.
Side:347
For tørre trær har de fastsatt en erstatning på tilsammen kr. 1.495. Overfor dette er det fra Orkla Metals side anført, at for tørre trær kan det ikke gis særskitt erstatning når der er lagt 100 pct. på ansettelsen av det tilveksttap som er lidt. Men jeg finner å måtte holde mig til den måte de sakkyndige har regnet på.
Jørstad og Skøien har også ført op ulempeerstatning med tilsammen kr. 2.400. Dette tar sikte på det forhold at det blir kostbarere og mindre hensiktsmessig for eierne av skogen når en sådan hugst som det her er tale om skal foregå samlet på et enkelt år, og jeg må gå ut fra at dette forholder sig riktig. Det fastsatte beløp er fra de ankende parters side påstått forhøiet, men jeg finner ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre nogen forandring i dette punkt.
Videre har de ankende parter påstått at der ved fastsettelsen av det tilveksttap som er lidt og erstatning for tørre trær samt for hugst av ikke hugstmodne trær må foretas en forhøielse på 20 pct. på grunn av senere prisstigning. Da de sakkyndige har avgitt sitt skjønn i begynnelsen av februar 1937, må jeg anta at når de har satt nettoprisen til 10 kroner pr. m3 har de regnet med dette som en rimelig gjennemsnittspris, og jeg finner ikke å burde foreta nogenforandring.
Endelig har de ankende parter gjort gjeldende at posten ekstraordinære kulturarbeider kr. 3.930, må forhøies fordi de sakkyndige har regnet med planteutgifter 12 kr. pr. dekar istedenfor 16 kr. som de mener er det riktige. Men det er oplyst i en erklæring av 21 mai 1937 fra Archer og Løchen, at det er regel i Sør-Trøndelag at skogeierne får planter fra planteskolene for halv pris, og det skulde da betinge 12 kr. pr. dekar i plantningsomkostninger. Jeg finner således ikke å kunne foreta nogen forhøielse på dette punkt heller.
Jeg går derefter over til spørsmålet om de skader og ulemper som ikke knytter sig til skogen og som er behandlet av herredsretten under postene b), c), og d). For skade på innmark (avling), hus, redskap og innbo har herredsretten tilsammen opført kr. 3.375. Jeg finner efter de foreliggende oplysninger grunn til å anta at den skade som har vært en følge av at alt av metall på hus, redskap og innbo er angrepet av rust og delvis optært og derved ødelagt, er lavt ansatt, og at der derfor er grunn til å foreta nogen forhøielse forsåvidt. Videre mener jeg at de foreliggende oplysninger gir el meget sterkt inntrykk av den ulempe som svovelsyrlingen og svovelvannstoffet i røken fra fabrikken har voldt for eiendommens beboere. Og idet jeg går ut fra at herredsretten har funnet at der er voldt økonomisk tap, finner jeg grunn til å anta at også denne post (kr. 1 600) er satt noget lavt.
Med hensyn til herredsrettens post d), erstatning for tap av estetisk art (kr. 825) finner jeg det tilstrekkelig å uttale at der ikke foreligger motanke og at Orkla Metal A/S ikke har gjort nogen innsigelse mot å erstatte beløpene.
De ankende parter krever også erstatning for at deres
Side:348
eiendommers omsetningsverdi er nedsatt, men det er ikke oplyst at de i årene 1932-36 har lidt noget tap på grunn av at omsetningsverdien er gått ned, og den skade som er påført eiendommene i løpet av disse år er ikke oplyst å ville bli en varig kjøpelyte. Jeg finner derfor ikke å kunne fastsette noget erstatningsbeløp for nedsatt omsetningsverdi, men skulde det godtgjøres at røken fra fabrikken også efter 1936 har påført eller påfører eiendommene skade eller ulempe som kan nedsette omsetningsverdien, vil dette selvsagt senere kunne tas op.
Jeg er kommet til det resultat at de ulemper som i herredsrettens dom er behandlet under postene b), c) og d), når også året 1936 tas med, tilsammen bør forhøjes til kr. 10.000 for alle eiendommer under ett, idet det er oplyst at partene er enige om hvordan de sig imellem skal fordele det beløp som tilkjennes. Det samlede erstatningsbeløp vil efter dette bli: For skade på skogen, kr. 16.215, og for annen skade og ulempe kr. 10.000, ialt kr. 26.215, med vanlige prosessrenter.
Efter det resultat jeg er kommet til finner jeg at Orkla Metal A/S må tilsvare saksomkostninger for begge retter med et beløp av kr. 6.000.
Domsslutning:
Orkla Metal A/S betaler til Anders Storsand, Peder Haugum, Gabriel Sletvold, Ingebrigt Lillesand og F. Matzow kr. 26.215, med 4 av hundre i årlig rente fra 20 mars 1933 til betaling skjer, og i saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett kr. 6.000. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Stang: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Fougner og Solem og kst. dommer Hesselberg: Likeså.
Dommer Larssen: Idet jeg i det vesentlige og resultatet er enig med førstvoterende skal jeg med hensyn til erstatningen for annen røkskade enn skaden på skogen bemerke:
Herredsretten har ansatt denne skade til kr. 5.800, for tiden til og med 1935. Når erstatningen nu fastsettes til utgangen av 1936, tør det være grunn til et passende tillegg i herredsrettens beløp. Jeg må anta at et tillegg av 25 pct. i denne erstatning må være rummelig. Førstvoterende har funnet at der dessuten er grunn til ytterligere å forhøie beløpet til kr. 10.000. I betraktning av de skader som omfattes av dette erstatningsbeløp, kan jeg for mitt vedkommende ikke finne at det foreligger tilstrekkelig grunn til en sådan forhøielse. Jeg er derfor blitt stående ved å stemme for et tillegg i herredsrettens erstatningsbeløp av 25 pct. for den her omhandlede skade.
Justitiarius Berg: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Av herredsrettens dom:
Det store «Orkla Grube-Aktiebolag» («Løkken Verk», oprettet for nogen år siden et datterselskap «Orkla Metal A/S» med fabrikkanlegg i
Side:349
Orkanger, ved Orkdalsfjorden mellem Thamshavn og grensen mot Børsa herred. - - - «Orkla Metal A/S» hadde til formål å foredle den ved «Løkken Verk» utvundne kobberholdige svovelkis efter en metode, som såvidt retten har forstått ikke tidligere har vært prøvet noget annet sted. Driften blev satt igang fra i november 1931.
Allerede i vekståret 1932 mente eierne av de gårder, som ligger nærmest i øst for fabrikken å merke skade på sin skog og avling og å føle andre uheldige virkninger av den fra fabrikken kommende illeluktende røk, som bl.a. viste sig å inneholde svovelsyrling (S.O2). - - -
Orkla Metal A/S har påstått frifinnelse, i hvilken påstand angivelig dog ligger, at saksøkte er villig til å erstatte den upåregnelige positive skade, som beviselig er påført saksøkerne ved røken fra Orkla Metal A/S på grunn av den svovelsyrling (S.O2) og mulige andre skadelige gasser røken har inneholdt.
Partene er så vidt retten forstår enige i at virkningen av denne skade bedømmes fra dens inntreden og til hovedforhandlingen, dog således at også den på hovedforhandlingens tid foreliggende latente (akkumulerte) skade medtas under bedømmelsen.
De sakkyndige har uttalt, at saksøkernes skoger overveiende er av beste sort og med meget lett fremdrift til centralt sted ved Trondhjemsfjorden. Videre har de uttalt at de anser det som utvilsomt at disse skoger er skadet ved røken fra Orkla Metal A/S's fabrikk. - - -
Retten anser det bragt fullt på det rene at den fra saksøktes smelteverk kommende røk har inneholdt svovelsyrlingdamper (S.O2) i større og mindre mengder i tiden fra fabrikkens igangsettelse i november 1931 til utover året 1934 og derved har skadet mere og mindre de nærmest liggende skoger. - - -
Det er oplyst av saksøkte at fabrikken helt fra først av har forsøkt å finne effektive rensningsmetoder, til fjernelse av svovelsyrlingen. Gang på gang er absorbsjonsapparatet blitt ombygget og saksøktes mening er at utslipningen av S.O2 allerede fra våren 1934 var helt stanset, i hvert fall i den aller vesentligste grad. Det foretas hver dag analyse og det er derved påvist at det kun en sjelden gang slippes ut minimale mengder S.O2 mindre enn der inneholdes i sterk kullrøk f.eks. kullrøken fra den ved Lillesand liggende sildoljefabrikk. Efter dette skulde - mener saksøkte - skadevirkning på skogen av S.O2 være ophørt i et hvert fall for vekståret 1935. Imidlertid må retten efter hvad forskjellige delvis sakkyndige vidner har oplyst om de omhandlede skogers trivsel i 1935, anta at disse skoger også i nevnte år kan ha vært utsatt for en eller annen skadelig gassart fra fabrikken. Under disse omstendigheter kan saksøkte ikke sies helt å ha opfylt sin bevisbyrde med hensyn til ophøret av S.O2 gassen. Retten må derfor regne med direkte skadevirkning av S.O2 eller andre gasser på saksøkernes skoger også i vekståret 1935.
Hvad angår utstrekningen av takseringen av den skade som på nevnte måte er påført saksøkernes skoger i vekstårene 1932-35 finner retten å måtte legge til grunn den foran i hovedpunktene refererte erklæring avgitt av de to rettsopnevnte sakkyndige, dog med de endringer i erklæringens resultater som retten finner nødvendig, bl.a. under hensyn til de erfaringer domsmennene har erhvervet i egenskap av mangeårige skogeiere og med sin befatning med tømmerhugst og tømmerforedling. Retten antar å burde fravike det av de sakkyndige anviste grunnlag for beregning av skade og erstatning i følgende henseender:
Side:350
Idet retten med de sakkyndige antar at de erstatningsbeløp, som disse har beregnet for tilveksttapet representerer et absolutt minimum eller efter rettens mening heller ligger under minimum, forhøier den de sakkyndiges beløp med 25 pct. Retten finner det ikke heldig på dette punkt også å medta sikringsbeløp mot annen for lav eller manglende beregning bortsett fra topskade, som retten mener ikke er av større betydning og kan ansees innbefattet i de 25 pct.. Videre antar retten at også de av de sakkyndige opførte erstatningsbeløp for avtørkning av trær er for lave, og forhøier også her med 25 pct., hvilket i et hvert fall ikke er for meget. Endelig er retten heller ikke enig i de sakkyndiges beregning av den latente (akkumulerte) skade. - - -
Som de sakkyndige fremhever må beregningen av den nevnte latente skade bli helt skjønnsmessig. For retten står det så at man kommer til et riktigere resultat ved å sette 6 vekstår som det tidsrum det vil ta for de omhandlede skoger under de foreliggende forhold å forvinne den skade de har lidt ved røken, forutsatt altså at denne og mulig annen skadelig røk fra fabrikken fra nu av helt ophører. Istedet for de av de sakkyndige for til veksttapets avtagen i de 3 efterfølgende år satte 75, 50 og 25 pct., setter retten 90, 80, 65, 50, 35 og 20 pct. i løpet av 6 år, altså i årene 1936-37-38-39-40-41, idet retten antar at bedringen blir forholdsvis mindre i de første år og efterhånden tiltar. Man forhøier også her erstatningen med 25 pct. for å undgå å komme under minimum.
Efter denne rettens beregningsmåte stiller den erstatning, som følger av tilveksttap (toppskade innbefattet), avtørkning og latent skade, sig som følger, idet bemerkes at retten benytter de sakkyndiges pris pr. m3 ved de respektive eiendommer kr. 10, kr. 9, og kr. 8,50:
Storsand: 830 mål skog kr. 2.048Haugum: 887 mål skog » 1.388Skjenald: 361 mål skog » 2.241Lillesand bnr 2: 136 mål skog » 672Lillesand bnr 1 (Matzow): 12 mål skog » 329
Erstatning for den ovenfor omhandlede skade på saksøkernes skoger er saksøkte efter rettens mening pliktig til å yde i medhold av §17, jfr. §12, i naboloven av 27 mai 1887. Visstnok er det så, at saksøkernes eiendommer kun ligger ganske få km fra Thamshavn, der er utskibningssted for «Løkken Verk» og endepunktet for Thamshavnbanen og videre at der lenge før omhandlede smelteverks anlegg var opført og igangsatt sildolje- eller kraftforfabrikk på Lillesands grunn, en fabrikk som også utsender illeluktende røkmasser, når den er i drift, og at således strandstrekningen omkring Orkdalsfjordens bunn både av de nevnte og andre grunner må ansees som fortrinlig skikket til industriell virksomhet. Men på den annen side må det dog sies, at røk av en så giftig og skadegjørende natur som den smelteverket har utsendt, ved sin beskrevne virkning på saksøkernes skoger, volder saksøkerne usedvanlige og upåregnelige ulemper og derfor rammes av de foran nevnte lovbestemmelser.
Under hovedforhandlingen er der fra saksøkernes side også fremholdt andre forhold som henger sammen med den omhandlede røkskade på deres skoger og derfor begrunner erstatning i medhold av de samme lovbestemmelser. Retten vil behandle disse forhold gruppevis og vil herunder ha for øie i hvilken utstrekning bedømmelsen av disse forhold bør skje under samme forutsetning som ved bedømmelsen av tilvekstreduksjonen m.v., nemlig
Side:351
den forutsetning at skadevirkningen av røken ophører fra hovedforhandlingens tid, og at den latente skade ophører ved utgangen av 1941:
a) Herunder forhold som står i forbindelse med røkskaden på skogen, nemlig at denne nødvendiggjør hugst av umoden skog samt medfører urasjonell drift og ekstraordinære kulturarbeider. Her må efter rettens mening saksøkerne ha erstatning ansatt på lignende måte som foran i anledning av disse forhold, som utvilsomt påfører saksøkerne tap og ekstra utgifter av usedvanlig og upåregnelig art. Det er fra saksøkernes side hevdet, at det også må tas hensyn til sannsynligheten av at tømmerprisene vil stige, og til at disse skoger gir anledning til salg av spesialdimensjoner. Til det første punkt skal retten bemerke, at det hertil intet hensyn kan tas, idet man ingen sikkerhet har for, at ikke tømmerprisen ennu endel år vil holde sig på samme lave nivå som nu. Og til det annet punkt er å si, at det hertil vil bli tatt tilbørlig hensyn ved ansettelsen av ovennevnte erstatning.
b) Herunder skade på innmark (avling), hus, redskap og innbo. Det er på det rene at røken fra smelteverket har forårsaket sådan skade i større og mindre utstrekning i årene 1932-35. Skaden på innmark har vesentlig bestått i forminsket og forringet avlingsutbytte, og skaden forøvrig i at alt av metall på huser, redskap og innbo er angrepet av rust og delvis optært og derved ødelagt. Også denne skade må efter omstendighetene ansees å være av usedvanlig og upåregnlig art og derfor medføre erstatningsansvar.
c) Herunder ulempe for saksøkerne og deres husstand ved den giftige og kvelende røk fra smelteverket i årene 1932-35. Det er oplyst at røken har vært så kvelende inne i saksøkernes huser, at den i sterk grad har virket skadelig på deres nattesøvn og velbefindende forøvrig. Denne ulempe må efter rettens mening utvilsomt sies å være av usedvanlig og upåregnlig art og medføre erstatningsplikt efter nabolovens §12 for årene 1933-35 idet advarsel er gitt i medhold av samme lovs §17, 2, i brev av 19 januar 1933, se forliksklagen i sak 32/1933 A.
d) Nedsatt omsetningsverdi for saksøkernes eiendommer, herunder også estetiske hensyn tatt i betraktning. Retten finner det utvilsomt at teoretisk sett er omsetningsverdien av saksøkernes eiendommer for tiden nedsatt på grunn av røkskaden. Det må imidlertid erindres, at det er den skade som er påført innen hovedforhandlingen, som foreligger til bedømmelse i nærværende sak, og at det er forutsetningen at erstatning for mulig fremtidig skade må bli gjenstand for senere søksmål. Da det ikke er godtgjort at saksøkerne hittil har vært skadelidende på grunn av den nevnte nedsettelse av omsetningsverdien, finner derfor retten at det for tiden ikke er grunnlag for sådan erstatning.
Hvad de estetiske hensyn angår finner retten derimot at saksøkerne har et billig krav på nogen erstatning, idet også de omstendigheter som hører herunder og har sin årsak i røkskaden, f.eks. skogens mindre gode utseende må rammes av de foran nevnte lovbestemmelser.
Retten fastsetter saksøkernes erstatning for de ovenfor under a) til d) nevnte skader og ulemper som følger:
1. Storsand, a) kr. 750, b) kr. 1.250, c) kr. 500 og d) kr. 175, til sammen kr. 2.675.
2. Haugum, inklusive Nerviklykja, a) kr. 625, b) kr. 875, c) kr. 375 og d) kr. 175, tilsammen kr. 2.050.
3. Skjenald, a) kr. 375, b) kr. 750, c) kr. 375 og d) kr. 175, tilsammen kr. 1.675.
Side:352
4. Lillesand bnr 2, a) kr. 250, b) kr. 500, c) kr. 250 og d) kr. 175, tilsammen kr. 1.175.
5. Lillesand bnr 1 (Matzow), a) kr. 125, b) kr. 0, c) kr. 100 og d) kr. 125, tilsammen kr. 350.
Det bemerkes at alle poster er tillagt 25 pct.. Efter disse resultater blir rettens samlede erstatning avrundet tilsammen kr. 14.650, der blir å tilkjenne saksøkerne hos saksøkte. - - -