Rt-1938-364
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1938-05-10 |
| Publisert: | Rt-1938-364 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 100/1 s.a. |
| Parter: | Bianca Justad mot Johs. Justad (advokat Elmer Chr. Sigmond opnevnt). |
| Forfatter: | Rivertz, Boye, Grette, Alten, Evensen, Lie, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §16, §5, Odelsloven (1821), Skifteloven (1930) §63 |
Angående nærværende saks gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til Lofotens skifteretts kjennelse av 25 oktober 1935, hvis slutning er sålydende: «Johannes Justad kjennes odelsberettiget til eiendommene Fygle-Lillejorden, gnr 40, bnr 7, og Fygle-Rydningen, gnr 40, bnr 19 i Hol. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Denne kjennelse har Bianca Justad påanket til Høiesterett med sådan påstand: I. Johannes Justads påstand om å kjennes odelsberettiget til boets faste eiendommer Fygle-Lillejorden, gnr 40, bnr 7, og Fygle-Rydningen, gnr 40, bnr 19, til fortrengsel
Side:365
for fru Bianca Justad, tas ikke til følge, og frifinnes hun i søksmålet. II. Fru Bianca Justad tilkjennes saksomkostninger hos Johs. Justad for begge retter.»
Fru Justad bestrider at Johs. Justad overhodet har nogen odelsrett efter bestemmelsene i odelslovens §5, idet denne paragraf forutsetter at hans foreldre hadde levet «i fællig», da Fyglegårdene blev innkjøpt, hvilket ikke var tilfellet, da ethvert samliv mellem dem forlengst var ophørt på dette tidspunkt. I ethvert fall hevder fru Justad at hennes odelsrett må gå foran Johs. Justads mulige odelsrett overensstemmende med hvad der er antatt av Høiesterett i en dom av 8 desember 1842 (Rt. side 769 og Brandts Repertorium, I, 3 side 960).
For Johannes Justad som har fått bevilling til fri sakførsel, har den opnevnte sakfører høiesterettsadvokat Sigmond nedlagt sådan påstand: «I. Johannes Justad kjennes nærmest odelsberettiget til eiendommene Fygle-Lillejorden, gnr 40, bnr 7 og Fygle-Rydningen, gnr 40, bnr 19, i Hol. II. Bianca Justad tilpliktes å betale saksomkostninger for skifteretten til Johannes Justad og for Høiesterett til det offentlige forsåvidt angår arbeide og utgifter, derunder rettsgebyrer, der omfattes av bevillingen til fri sakførsel, og til Johannes Justad forsåvidt angår sakens utførelse for øvrig. III. Høiesterett fastsetter et passende salær til mig for sakens utførelse for den beneficerte part.»
Til bruk for Høiesterett er avholdt bevisoptagelse ved Lofotens herredsrett den 10 og 11 desember 1936.
Høiesterett kommer til samme resultat som skifteretten.
Man er enig med denne i at Fygle-gårdene må ansees for å være erhvervet av lensmann Justad og hans første hustru «i fællig», idet der på erhvervstiden bestod formuesfellesskap mellem disse, uansett at deres samliv faktisk var ophørt.
Videre er man enig med skifteretten i at den omstendighet at lensmann Justads første hustru har overlevet ham, ikke utelukker anvendelsen av bestemmelsen i odelslovens §5, 1. ledds 2nen setning, og at Fygle-gårdene derfor må ansees for å være odlet for sønnen Johannes Justad ved utløpet av farens odelshevdstid.
Hvad angår spørsmålet om Johannes Justad kan gjøre sin odelsrett gjeldende til fortrengsel for stemoren Bianca Justad, skal Høiesterett bemerke at det ikke finnes nødvendig å avgjøre hvorvidt utgangspunktet for odelshevdstiden for hennes vedkommende skal regnes fra inngåelsen av hennes ekteskap med lensmann Justad eller fra dennes erhvervelse av Fygle-gårdene. Man antar nemlig at den fortrinsrett som efter odelslovens §5, 2. ledd, tilkommer fellesbarna efter den første ektefelle med hvem jorden eiedes i fellig, ikke bare gjelder overfor stesøsken av senere ekteskap, men også overfor stefar og stemor. Dette bestyrkes også av bestemmelsen i odelslovens §16, 2. ledd, som ikke gjør nogen undtagelse for det tilfelle at vedkommende stefar eller stemor måtte ha erhvervet odelsrett efter §5, 1. ledds 2nen setning.
I den av den ankende part påberopte dom av 1842 har Høiesterett visstnok frifunnet en stefar for den odelsberettigede
Side:366
stesønns krav på å få gården utlagt til sig. Men da denne avgjørelse kunde bygges på de i saken foreliggende særlige omstendigheter, og Høiesteretts begrunnelse ikke har vært kjent, kan det ikke antas at der på grunnlag av dommen har dannet sig en sedvanerettslig forståelse av de her omhandlede bestemmelser i odelsloven i strid med det resultat som Høiesterett er kommet til i nærværende sak.
Saksomkostninger finnes efter omsteindighetene ikke å burde tilkjennes hverken for skifteretten eller for Høiesterett.
Dommerne Boye, Alten og justitiarius Berg er enige med flertallet i at Johannes Justad vant odelsrett til gårdene i og med at faren hadde odelshevdet dem. Men samtidig vant efter vår mening også stemoren odelsrett til gårdene. Og vi kan ikke være enige med flertallet i at denne stemorens odelsrett må vike for Johannes Justads. En prioritet for ham kan ikke utledes av odelslovens §5, 2. ledd. Dette lovbud har efter vår mening bare for øie prioritetsordenen mellem de forskjellige kull av barn efter en odelseier som har odelshevdet sitt odelsgods under samliv med flere ektefeller. En prioritet for Johannes Justad kan heller ikke byggs på odelslovens §16 som bare omhandler forholdet mellem en odelsmann og hans odelsløse foreldre eller steforeldre. Men kan det ikke påvises nogen uttrykkelig lovhjemmel for at prioritetstvisten skal løses til fordel for Johannes Justad, må stemoren som første odelserhverver sammen med sin avdøde mann ha en bedre odelsrett enn mannens særkullsbarn fra tidligere ekteskap. Som første odelserhverver har hun vunnet en likeså sterk odelsrett som mannen. Mannens odelsrett er ikke bedre prioritert enn hennes. Og det samme må da også gjelde hans barn som har en fra ham avledet odelsrett. I henhold hertil mener vi at fru Justads påstand må bli å ta til folge.
Domsslutning:
Johannes Justad er nærmest odelsberettiget til eiendommene Fygle-Lillejorden, gnr 40, bnr 7, og Fygle-Rydningen, gnr 40, bnr 19 i Hol. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret til den opnevnte sakforer høiesterettsadvokat Elmer Chr. Sigmond, fastsettes til kr. 800.
Av skifterettens kjennelse:
I skiftesamling i boet 29 mars 1935 begjærte arvelaterens sønn Johannes Justad, boets faste eiendommer i Hol, Fygle-Lillejorden, gnr 40, bnr 7, og Fygle-Rydningen, gnr 40, bnr 19, utlagt sig i henhold til sin åsetesrett. Dødsboenken Bianca Justad, arvelaterens hustru nr. 2, gjorde derefter gjeldende sin sterkere rett efter skiftelovens §63, og Johannes Justad imøtegikk dette med å påstå eiendommene utlagt sig i kraft av sin odelsrett. - - -
Lensmann Justad blev i 1888 gift med Ingeborg Rafaelsdatter, hvormed han hadde 4 barn hvorav odelspretendenten. Våren 1901 ophevedes samlivet, idet fruen reiste til Amerika. De omprosederte eiendommer kjøpte arvelateren ved skjøter av 1907; ved kongelig resolusjon av 20 april 1911 opløstes ekteskapet mellem ham og fru Ingeborg, og samme år giftet han sig påny
Side:367
med fru Bianca Justad som nu er saksøkt. Arvelateren døde 13 november 1934. - - -
Tross ophevelsen av det ekteskapelige samliv, finner retten det forelå formuesfellesskap mellem ektefellene da arvelateren innkjøpte eiendommene i 1907, og det vilde være åpenbart urimelig om en odelspretendents rett skulde påvirkes og være avhengig av hvorvidt foreldrene blev separert eller skilt, når skilsmissen er inn trådt efter at den jord hvortil odel påståes, er inngått i fellesboet. Efter §5, 2. passus, odles da jorden for felles avkom. Dette synes imidlertid å stå i strid med paragrafens 3. passus, idet arvelateren ikke er lengstlevende hverken i forhold til sin første hustru som fremdeles lever, eller i forhold til saksøkte. Men lest i umiddelbar sammenheng med 1. og 2. passus, må dog 3. passus forstås slik at med lengstlevende menes lengstlevende i det ekteskap hvorunder odelshevden begynte å løpe. Ellers vilde odelsretten for barn i dette ekteskap ofte bli illusorisk. Når man antar dette og i erkjennelsen av paragrafens upresise avfatning, må i tilslutning til det tidligere fremholdte antas, at det er uten betydning at arvelateren ikke overlevet fru Ingeborg og er skilt fra henne. Dette så meget mer som loven ikke synes å ha hatt skilsmisse for øie, og det iallfall vilde være urettferdig om denne omstendighet skulde betinge forrett for stemor.
Idet således §5. 3. passus, kommer til anvendelse for saksøkeren, opstår spørsmålet om den der tilsagte forrett også gjelder overfor saksøkte.
Spørsmålet er ytterlig tvilsomt. Men det kan neppe benektes at saksøkte i sitt ekteskap med arvelateren har opnådd odelsrett enten 20 år efter han kjøpte eiendommen, eller 20 år efter ekteskapets inngåelse. Såvidt skjønnes er det siste det riktige, og saksøkte vinner først odel i 1931, mens odelshevdstiden for arvelateren utløp i 1927. Dette kunde tyde på at saksøkeren, hvis odelsrett er erhvervet i 1927, er sterkere enn saksøktes. Men avgjørende i så måte finnes odelslovens §16 som foreskriver en rangorden hvorefter fellesbarn alltid kan fordrive steforeldrene. At dette må være riktig, selv om saksøkte må betraktes som odelserhverver, bestyrkes ved at nevnte §16, 1. ledd, inneholder en forutsetning om at fellesbarn kan ha bedre odelsrett enn gjenlevende av foreldrene, uten at det er tale om førstavdødes i ekteskapet innbragte odelsjord.
Saksøkerens påstand blir således å ta til følge. - - -