Rt-1938-411
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1938-05-18 |
| Publisert: | Rt-1938-411 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 49 B |
| Parter: | Statsadvokat Oppen Pedersen, aktor mot Olav Kvanneberg (forsvarer advokat Ola Sveen). |
| Forfatter: | Evensen, Motzfeldt, Bonnevie, Andersen, Hesselberg, Hoff, Rivertz |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §331, §332, §344, Reindriftsloven (1933) §96, §96a, Jordfredningsloven (1860) §21, §22, §23, §393, Reindriftsloven (1897) §2, Jaktloven (1899) §41, Straffeloven (1902) §27, §40, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §4, Domstolloven (1915) §202, §100, §74 |
Dommer Evensen: Ved dom av 17 januar 1938 av lagmannsretten i Hordaland, Sogn og Fjordane lagsogn blev Olav Kvanneberg dømt til en bot stor kr. 50 for overtredelse av lov om reindriften av 12 mai 1933 §96a, men for øvrig frifunnet.
Hvad saks forholdet og saksbehandlingen for lagmannsretten angår henviser jeg til domsgrunnene og følgende avsnitt av rettsboken: «Forsvareren bad dokumentert: 1. Dom i sak mot Olav Tuflid. 2. Olav Turlids benådningsandragende med anbefaling. 3. Lensmann Lars Bjordals skrivelse av 3 desember 1936. 10. O.r.sakfører Alf Rekstens skrivelse av 15 oktober 1937 forsåvidt angår tilfellet 28 juni 1936. Statsadvokaten hadde derefter ordet og erklærte at han vilde overlate til retten å avgjøre, hvorvidt den påståtte dokumentasjon skulde fremmes, idet han ikke uttrykkelig vilde protestere mot samme. For det tilfelle at den under 1. nevnte dom blev dokumentert, måtte han dog påstå at dommen blev dokumentert i sin helhet. Efterat retten hadde trukket sig tilbake til rådslagning, avgav den beslutning i retten for at de under 1, 2 og 3 nevnte dokumenter nektes oplest, jfr. straffeprosesslovens §331, 2. ledd. Nr. 4, 5, 6, 7, 8 og 9 blev tillatt oplest, nr. 10 blev nektet oplest med den begrunnelse, at den vedkommer bevislighetene i saken og retten ikke fant at det utvilsomt at den vil bidra til sakens rette oplysning.».
På begjæring av forsvareren tilforte lagmannen rettsboken, at han under sin rettsbelæring bl.a. hadde uttalt, at lov om reindriften §96a kan anvendes uten at der foreligger bevis for skyld. Han henviste i så henseende til riksadvokat Kjerschows lovutkast av juli 1922 side 158 til 159, til odelstingsproposisjon nr. 28 for 1932 side 26 (ad lovens §74) og side 27 (ad lovens §96, R. K. §100), Innst. 0. VI for 1933 side 8. Derhos tilforte lagmann en likeledes på forsvarerens anmodning at han antok, at tiltalte Olav Kvanneberg som formann i Hol Reinskompani for 1936, kan ilegges bøter efter lov om reindriften §96a uaktet han ikke personlig eier all reinkompaniets rein, men kun en del av denne. Endelig tilførte lagmannen, at han med hensyn til forståelsen av lovens uttrykk: «Hvis rein opholder sig på område, hvor vedkommende ikke har rett til å la dem være», har uttalt, at reinen må sies å ha opholdt sig på sådant område, når den har vært der en tid og ikke bare flyktig har streifet over området.
Forsvareren bad tilført rettsboken, at han under henvisning til straffeprosesslovens §344 mente, at spørsmålet til lagretten er uriktig formet. Retten besluttet at spørsmålet skulde forelegges lagretten i den form det har i statsadvokatens forslag. 1.
Side:412
Hovedspørsmål: Har rein tilhørende Hol reinkompani, i hvis styre tiltalte Olav Kvanneberg var formann, den 28 juni 1936 i et antall av ca 120 opholdt sig på fjellet bortover mot Breibakkabrui?
Olav Kvanneberg har påanket dommen til Hoiesterett. Anken gjelder dels saksbebandlingen dels lovanvendelsen.
Hvad saksbehandlingen angår, hevdes det i ankeerklæringen 1) at bevisforselen blev avskåret i strid med loven, 2) at spørsmålsstillingen var feilaktig fordi spørsmålet ikke overensstemmende med straffeprosesslovens §344 begynte med ordene «Er tiltalte skyldig».
Hvad lovanvendelsen angår, at lagmannens rettsbelæring er feilaktig 1) når den gir uttrykk for at straff efter §96a kan anvendes uten at det foreligger subjektiv skyld fra tiltaltes side, 2) når den gir uttrykk for at reinen må sies å ha opholdt sig på området «når den har vært der en tid og ikke bare flyktig har streifet over området», 3) når den gir uttrykk for at bøter kunde ilegges tiltalte i hans egenskap av formann i Reinkompaniet på omhandlede tid.
Det er på det rene at de i foranstående citat fra rettsboken under nr. 1, 2 og 3 nevnte dokumenter angår en tidligere sak som i og for sig ikke har nogen forbindelse med de forhold hvorfor tiltalte blev dømt. Når forsvareren allikevel ønsket dokumentene pplest, var det fordi de inneholder uttalelser om at det fra tidligere av og spesielt forårsaket av tamreinholdet består et sådant motsetningsforhold mellem befolkningen i Hol og Aurland at det ansås av betydning å ha dette for øie ved bedømmelsen av vidneprovene i saken.
Lagmannsretten nektet dokumentasjon under henvisning til straffeprosesslovens §331. Hvorvidt et bevis kan sies å «vedrøre saken»er til en viss grad avhengig av en konkret skjønnsmessig vurdering, og jeg finner efter hvad der er oplyst så meget mindre grunn til å tilsidesette lagmannsrettens avgjørelse som det ikke finnes sannsynlig at undlatelsen av dokumentasjon som nevnt kan ha virket bestemmende på dommens innhold; straffeprosesslovens §393. Det er nemlig bl.a. på det rene at statsadvokaten selv allerede i sitt innledningsforedrag for lagmannsretten hadde omhandlet motsetningsforholdet og fremhevet at det måtte has for øie under vidneavhøringen og den senere vurdering av vidneprøvene. Hvad det under nr. 10 nevnte dokument, overrettssakfører Rekstens skrivelse av 15 november 1937 angår, var dette en skrivelse fra aktor under herredsrettssaken til statsadvokaten inneholdende et kort resymé av hvad forskjellige vidner hadde forklart for herredsretten. Det er oplyst at omhandlede vidner også blev avhørt for lagmannsretten og at de allerede var avhørt og dimittert da forsvareren fremkom med sin begjæring om dokumentasjon. Jeg er enig med lagmannsretten i at skrivelsen blev nektet dokumentert og henviser forsåvidt til lagmannsrettens begrunnelse; straffeprosseslovens §332.
Ad saksbehandlingen - post 2. Hvorvidt spørsmålsstillingen av den nevnte grunn er feilaktig eller ikke, er efter min mening avhengig av hvorvidt straff efter §96a er betinget av skyld eller ikke. Det er på det rene at det ikke engang blev påstått av
Side:413
påtalemyndigheten at der fra tiltaltes side forelå skyld. Se for øvrig tiltalebeslutningens henvisning til ikrafttredelseslovens §8 I. Krever ikke §96a skyld kan det heller ikke anses riktig å begynne spørsmålet med «Er tiltalte skyldig», jfr. Salomonsens kommentar til straffeprosesslovens §344. - Under prosedyren for Høiesterett er det videre nevnt som en feil at spørsmålet ikke gjengir lovens uttrykk «hvor vedkommende ikke har rett til å la den være». Hensett til at det ikke var' nogen tvist om at reinen, om den opholdt sig på det i spørsmålet nevnte område var på ulovlig område, kan ufullstendigheten imidlertid ikke ha hatt nogen betydning for dommen; straffeprosesslovens §393.
Ad lovanvendelsen - post 1. Jeg er enig med lagmannen i at anvendelse av straff efter §96a ikke er betinget av skyld. Det er efter lovens motiver klart at meningen har vært å etablere ansvar uten skyld. Kjerschows lovutkast av juli 1922 side 158-159 og 193, Ot. prp. nr. 28 1932 side 26 og 27, Innst. 0. VI - 1933 side 8 - som citert av lagmannen. §96a gjorde forsåvidt heller ikke nogen endring i hvad der tidligere var sikker gjeldende rett. Se den tidligere lov av 25 juli 1897 §2, jfr. ikrafttredelseslovens §4 II post 3 og Rt-1912-40. Hvad selve lovteksten angar kan sprogbruken jevnføres med andre lover som utvilsomt også inneholder straffebestemmelser uavhengig av skyld, se eksempelvis lov om jords fredning av 16 mai 1860, §21, 22, 23 og 38, lov om ansvar for skade på bufe ved hund av 11 juni 1903 §1, jfr. Rt-1907-298 og de senere lover av 20 august 1915 og 9 juli 1926, jaktloven av 20 mai 1899 §41. Det kan naturligvis sies at det hadde vært ønskelig om §96a - efterat man hadde fått straffelovens §40, jfr. ikrafttredelseslovens §5 - hadde gitt et mere pregnant og uomtvistelig uttrykk for at straffebestemmelsen er uavhengig av skyld. Ser man imidlertid hen til bestemmelsens historiske utvikling, motivene, sammenligningen med andre lover som inneholder objektivt straffeansvar, lovgrunnen og ordlyden i §96a sammenholdt med andre bestemmelser i loven om reindrift hvor skyld kreves, kan det såvidt skjønnes ikke anses tvilsomt hvorledes §96a i heromhandlede henseende rettelig er å forstå.
Ad lovanvendelsen - post 2. Det er efter min opfatning ikke oplyst omstendigheter angående reinens forhold som gir grunnlag for påstanden om at lagmannens rettsbelæring er feilaktig eller ufullstendig.
Ad lovanvendelsen - post 3. Som man vil se av dommens referat av tiltalebeslutningen tales der i denne om at tiltaltes rein har opholdt sig på området «derved at rein tilhørende Hol Reinkompani i hvis styre tiltalte var formann» osv. Og lagmannen sier i sin rettsbelæring at tiltalte som formann kan dømmes «uaktet han ikke personlig eier all Reinkompaniets rein, men kun en del av denne.» Det er ikke dokumentert noget om Reinkompaniets organisasjon men efter prosedyren må man gå ut fra at Reinkompaniet er et eget selvstendig rettssubjekt og at meningen med den nevnte uttrykksmåte alene har vært å tilkjennegi at tiltalte eiet en ideell anpart i kompaniet. Av spørsmålet til
Side:414
lagretten fremgår det også med tydelighet at det er kompaniets rein som det er tale om, og at det således utelukkende er i egenskap av daværende formann i kompaniets styre at tiltalte er dømt.
Jeg antar at anken forsåvidt denne ankepost angår må gis medhold. Straffebestemmelsen i §96a er som det vil ses utelikkende rettet mot reinens eier. Eier i vårt tilfelle er imidlertid ikke tiltalte, men et fra ham forskjellig rettssubjekt. Skal formannen for styret i et sådant selskap personlig kunne straffedømmes alene i egenskap av selskapets rettslige representant, må det være enten som følge av positiv lov eller som følge av et ufravikelig strafferettslig prinsipp gående ut på at selskapets rettslige representant alltid trer i selskapets sted. Positiv løvbestemmelse foreligger ikke - heller ikke såvidt vites nogen avgjørende dom, og jeg kan ikke innse at det følger av strafferettslige prinsipper. Av strafferettslige prinsipper følger vel snarere at det ene rettssubjekt aldri skal kunne dømmes efter en mot et annet rettssubjekt rettet straffebestemmelse.
Det er visstnok så at en juridisk person som almindelig regel ikke kan dømmes til straff. Det henger imidlertid efter min mening sammen med at det for anvendelse av straff regelmessig kreves skyld - straffelovens §40, jfr. ikrafttredelseslovens §5. At man i det tilfelle straffer den fysiske person som har optrådt eller undlatt å optre på den juridiske persons vegne er naturlig nok. Domstollovens §202 viser dog at bøter selv hvor straffen er avhengig av skyld under visse forutsetninger kan ilegges en juridisk person.
Her i saken gjelder det imidlerlid straffeansvar uavhengig av skyld - uavhengig av hvorvidt tiltalte overhodet er noe som helst å bebreide. For alt hvad vi vet kan reinen være kommet inn på ulovlig område på tross av de kraftigste advarsler og direktiver fra tiltalte til dem som gjeitet reinen. At der i denslags forhold, hvor anvendelsen av straff er uavhengig av skyld, skulde kunne reises nogen prinsipiell hindring mot å ilegge en juridisk person bøter, kan ikke innsees. Å straffe den juridiske person her er såvidt skjønnes også den eneste rasjonelle, jfr. i denne forbindelse bl.a. reglene i straffelovens §27 om ansettelse av bøtenes størrelse.
Den i teorien almindelige anvendte sats, at straffen er et onde som tilsikter å påvirke den menneskelige vilje, og at straffens objekt derfor alltid må være en fysisk person, har efter min opfatning adresse og resong overfor spørsmålet om hvorvidt det for anvendelse av straff bor kreves skyld eller ikke. Satsen kan ikke påberopes for spørsmålet om hvem der skal straffes, hvor straffen ikke er gjort avhengig av skyld.
Som et argument mot den av mig hevdede forståelse er det også henvist til ikrafttredelseslovens §4 II post 3, som den oprinnelig lød og hvorefter bøter efter loven av 25 juli 1897 var gjenstand for avsoning selv om egen skyld ikke fantes bevist. Jeg kan imidlertid ikke tillegge dette argument avgjørende vekt. Bestemmelsen behover ikke å bety annet enn at man ved dens avfatning overhodet ikke har hatt for øie annet enn det forhold at det er en fysisk person som er eier.
Side:415
Følgen av at saken altså efter min opfatning er reist mot og boten ilagt tiltalte personlig istedenfor Reinkompaniet, må føre til at dommen overensstemmende med forsvarerens påstand opheves. Da jeg efter konferansen går ut fra at mitt standpunkt forsåvidt den siste ankepost angår ikke får fornøden tilslutning former jeg ikke konklusjon. Jeg stemmer for at forsvareren tilkjennes vanlig salær.
Dommer Motzfeldt: Jeg er i det vesentlige enig med førstvoterende undtagen forsåvidt han antar, at en juridisk person kan straffes. Jeg anser det som en i vår rettslære helt sikker rettssetning, at en juridisk person ikke kan straffes og ingen straffedom er avsagt mot en juridisk person. Men nærværende sak angår straff, selv om det er på det rene at boten ikke er gjenstand for subsidiær avsoning, fordi straff her idømmes uten subjektiv skyld.
Jeg kan ikke anta at den her omhandlede lovbestemmelse tilsikter å gjøre nogen avendring i de almindelige strafferettslige regler. Når det i dette tilfelle ikke kreves subjektiv skyld, opfatter jeg dette som alene begrunnet i hensynet til de praktiske vanskeligheter som vilde opstå, hvis man for straffellelse skulde kreve bevis for skyld. Jeg nevner videre at loven om straffelovens ikrafttreden i §4 II nr. 3 angående lov om reindriften av 25 juli 1897, som heller ikke krevet subjektiv skyld i tilfelle som det foreliggende, inneholder den bestemmelse at bøtene var gjenstand for avsoning, selv om egen skyld ikke fantes bevist. Her kan det altså bare være tenkt på fysiske personer. De grunner som førstvoterende har anført for den opfatning, at straff i nærværende tilfelle skal idømmes Reinselskapet som eget rettssubjekt, har efter min mening kun betydning for lovgiveren.
Slutning:
Anken forkastes. I erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved Hoiesterett betaler Olav Kvanneberg kr. 25. Salæret for forsvareren, hoiesterettsadvokat Ola Sveen, fastsettes til kr. 120.
Dommer Bonnevie: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan også i det vesentlige tiltre hans begrunnelse. Jeg gjør dog den reservasjon at jeg for mitt vedkommende ikke finner det nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om hvorvidt reindriftslovens §96a slik som den nu lyder, hjemler adgang til å straffe den juridiske person. Det er for mig tilstrekkelig at jeg må erklære mig enig med førstvoterende i at §96a ikke her hjemler adgang til å straffe Kvanneberg som formann i Hol Reinkompani. Jeg vil heller ikke ha uttalt noget om hvorvidt §96a vilde ha hjemlet adgang til straff overfor Kvanneberg som formann i Hol Reinkompani hvis forholdet hadde vært det at Kvanneberg personlig kunde tillegges skyld for reinens ophold på det ulovlige område.
Dommer Andersen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, herr dommer Motzfeldt. Jeg finner å burde tilføie at den av først- og tredjevoterende forfektede forståelse av reinlovens §96a såvidt jeg skjønner må ha til følge at der ikke vilde vært adgang til å straffelle Olav Kvanneberg efter
Side:416
denne bestemmelse selv om han som formann i selskapets styre hadde utvist forsettlig eller uaktsomt forhold som hadde medført at reinen var kommet på ulovlig område. Jeg antar ikke at dette kan ha vært lovens mening.
Ekstraordinær dommer sorenskriver Hesselberg: Som herr dommer Andersen.
Ekstraordinær dommer byrettsdommer Hoff og dommer Rivertz: Likeså.
Dommer Motzfeldt: Jeg tiltrer herr dommer Andersens tilleggsbemerkning.