Rt-1938-691

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1938-10-01
Publisert:	Rt-1938-691
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 173
Parter:	Ernst Meier (overretssakfører Ludolf Næss til prøve) mot Signe Walle-Hansen og Forsikringsselskapet Viking (advokat Annæus Schjødt.)
Forfatter:	Larssen, Broch, Evensen, Grette, Hjelm-Hansen, Andersen, Berg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §151, §98, Motorvognloven (1926) §30

Dommer Larssen: Ved Aker herredsretts dom av 29 april 1936 avsagt med sakkyndige domsmenn blev Signe Walle-Hansen og A/S Forsikringsselskapet Viking frifunnet for Ernst Meiers krav på erstatning for skade ved sammenstøt mellem saksøkerens motorsykkel og Signe Walle-Hansens bil den 4 juni 1933. Sakens behandling og dom i herredsretten var begrenset til å gjelde spørsmålet om den juridiske ansvarsplikt, idet spørsmålet om en eventuell erstatnings størrelse skulde optas til senere behandling og avgjørelse, jfr. tvistemålslovens §98, 2nen passus, og §151, 2nen passus.

Ernst Meier har påanket denne dom til Høiesterett. Han har med Justisdepartementets bevilling erholdt fritagelse for rettsgebyrer samt for utgiftene vedkommende bevisoptagelse i Tyskland, utgiftene til nødvendige oversettelser av bevisoptagelsene, dokumenter, lovbestemmelser og dommer samt utgiftene til mangfoldiggjørelse av utdrag. Dommen påankes i dens helhet, idet han mener at skyldspørsmålet er uriktig avgjort. I ankeerklæringen fremholdes derhos særskilt forskjellige faktiske enkeltheter vedrørende sammenstøtet som den ankende finner uriktig avgjort av herredsretten.

Den ankende nedlegger følgende påstand: «1. Frøken Signe

Side:692

Walle-Hansen og A/S Forsikringsselskapet Viking kjennes erstatningspliktig in solidum overfor Ernst Meier i anledning av den ham ved bilpåkjorsel den 4 juni 1933 påførte skade. For A/S Førsikringselskapet Vikings vedkommende begrenses erstatningen opad til kr. 10.000. 2. Saken hjemvises til herredsretten til særskilt hovedforhandling og pådømmelse forsåvidt angår erstatningskravenes størrelse. 3. Frøken Signe Walle-Hansen og A/S Forsikringsselskapet Viking tilpliktes in solidum å betale: a) Det offentlige saksomkostninger for herredsrett og Høiesterett som om saken ikke hadde vært benefisert. b) Ernst Meier de saksomkostninger for Høiesterett som ikke bæres av det offentlige.»

Signe Walle-Hansen og A/S Forsikringsselskapet Viking har påstått herredsrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett.

Også for Høiesterett foreligger således til behandling alene spørsmålet om hvorvidt det foreligger rettslig erstatningsplikt for ankemotpartene.

For herredsretten påstod Ernst Meier uttrykkelig såvel erstatning for den økonomiske skade som opreisning for tort og smerte. Partene har vært enige om at Høiesteretts behandling begrenses til erstatningen for økonomisk skade, idet spørsmålet om opreisningskravet mot Signe Walle-Hansen i tilfelle blir å opta til særskilt behandling ved sakens eventuelle nye behandling for herredsretten. I henhold hertil ligger dette krav utenfor avgjørelsen av nærværende sak.

Med hensyn til sakens faktiske sammenheng henviser jeg til herredsrettens domsgrunner. Til bruk for Høiesterett er fremlagt et par riss og fotografier av ulykkesstedet likesom det er foretatt en rettslig avhøring i Tyskland av de tidligere avhørte vidner samt av et par nye vidner.

Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Med hensyn til sakens faktiske forløp skal jeg bemerke: Det hevdes fra Signe Walle-Hansen, som førte sin bil, og fra hennes passasjer i bilen, at sammenstøtets årsak var at Meiers motorsykkel, som kom sydover på kjørebanens høire side, ved forbikjøringen gjorde en plutselig sving til venstre ut i veien og derved kjørte mot bilen. Grunnen hertil angis å være at Meier vilde kjøre forbi et par sykler som kjørte foran. Meier har på sin side fremholdt at han den hele tid kjørte i rett kurs og holdt sig godt oppe i høire side av kjørebanen. Dette stadfestes såvel av de vidner som så sammenstøtet som ved de øvrige foreliggende omstendigheter. Jeg kan for mitt vedkommende ikke finne det bevist at det var sykler i kjørebanen foran motorsyklen. Det synes her å måtte være en feilaktig iakttagelse fra bilen, muligens grunnet i at der på sykkelstien langs kjøreveien den dag var adskillig kjøretrafikk. Heller ikke finner jeg det bevist at motorsyklen under forbikjøringen endret sin kurs og kjørte ut i veibanen.

Det har vært antydet at motorsyklen ifølge de tyske trafikkreglers §23A, siste punkt kunde ha undgått kollisjon ved å kjøre ut i sykkelstien. Avgjørende oplysninger angående dette punkt foreligger dog ikke fra nogen av partene.

Side:693

Det har enn videre vært fremholdt fra bilens fører og dens passasjerer at sammenstøtet skjedde umiddelbart efterat bilen hadde passert den forreste av de stille stående biler. Dette skulde vise at bilen var kommet inn i den innsnevrede del av veien før motorsyklen, hvilket igjen skulde medføre at denne siste hadde plikt til å stoppe inntil bilen var kommet forbi og over i sin høire side igjen. Meier forklarer angående dette punkt at da han var kommet til den nordre del av de to parkerte biler, stakk plutselig motpartens bil frem bak den søndre av disse. Ifølge det ene av de to optatte riss (Herwecks) skulde kollisjonen være skjedd på et punkt beliggende mellem de to stillestående biler og det samme uttales av et av de tyske øienvidner, nemlig Schaubach («På høide med mellemrummet mellem dem»), mens vidnet Heckmann angir kollisjonsstedet å være «omtrent på høide med den forreste av de parkerte biler». De foreliggende beviser finnes efter dette ikke tilstrekkelige til en sa nøiaktig bestemmelse av stedet for kollisjonen at man derav skulde kunne slutte sig til en tidsprioritet for bilen.

Hvad den nordgående bils kurs angår, er det på det rene at denne under sammenstøtet befant sig over i kjørebanens venstre side. De to stillestående biler optok ca 90 en av veien. Dertil kommer at den forreste av vognene hadde vogndøren oppe og at et par mann befant sig ved bilene. Den nordgående bil hadde selv en bredde av 1,80 meter. Når den så ved passeringen måtte ha en passende avstand fra de parkerende biler, har dens venstre hjul antagelig måttet komme minst 4 meter over på sin venstre side av kjørebanen. Veien var 6 meter bred. Bilen beholdt under forbikjøringen den samme fart som den før hadde hatt, antagelig mellem 40 og 50 km. Den hadde grunn til å vise særlig forsiktighet i sin kjøring derved at den på grunn av passeringen forbi de stillestående biler måtte kjøre over i veibanens venstre side. Bilens kjørsel med sin vanlige fart forbi de stillestående biler synes å tyde på at det må ha foreligget en feil i førerens iakttagelse av situasjonen eller i beregningen av den plass i kjørebanen som bilen ved anledningen hadde å manøvrere på, hvad enten dette hadde sin grunn i manglende opmerksomhet eller i at forholdene hindret oversikten. Det er tilstrekkelig for min avgjørelse å konstatere at bilens eier ikke har ført et tilstrekkelig bevis for at det forelå tvingende grunn for den kjøring som hadde kollisjonen til følge.

Det har vært henvist til at bilen ved sin kjøring har overtrådt flere bestemmelser i den tyske forordning om motorferdsel av 10 mai 1932, således foruten dennes almindelige aktsomhetsbestemmelse i §17 tillike dens §21, §23, §23A. Hvad de tre sistnevnte paragrafer angår, finner jeg slik som forholdene i nærværende sak lå an, disse av mindre betydning for saken. Forordningens §17 påbyr plikt for føreren til å vise behørig forsiktighet ved føring av vognen. Hvorvidt bilens kjøring innebærer nogen overtredelse av denne bestemmelse, stiller sig efter de foreliggende oplysninger tvilsomt. For bilens erstatningsplikt er det imidlertid unødvendig å avgjøre hvorvidt dens forhold under forbikjøringen

Side:694

kan regnes som uaktsomhet og jeg finner det derfor upåkrevet nærmere å drøfte dette spørsmål.

Resultatet av min foranstående faktiske redegjørelse er således at motorsykkelen ved forbikjøringen har kjørt pliktmessig på sin høire side uten å ned sette sin vanlige fart samt at kollisjonen er skjedd derved at bilen ved å kjøre i vanlig fart over i sin venstre side av kjørebanen har krysset sykkelens kurs og voldt kollisjonen.

Med hensyn til de rettslige følger av kollisjonen er det enighet mellem partene om at tysk rett kommer til anvendelse, hvad jeg også finner riktig. Det er også i det vesentlige enighet mellem partene om innholdet av de rettsregler som blir å anvende.

De lovregler som av partene er påstått bragt i anvendelse i saken er den tyske lov om ferdsel med motorvogn av 21 juli 1923 §7 og 17, 1. ledd, siste punkt. Ifølge lovens §7 er hovedreglen at eieren av motorvognen er pliktig til å erstatte den skadelidende den voldte skade, og det uten hensyn til om skaden er voldt ved subjektivt daddelverdig forhold fra bileierens side eller ei. Hvis bilens eier skal fritas for erstatningsplikt, må han bevise at skaden er skjedd ved en uavvendelig hendelse, jfr. Müllers Strassenverkehrsrecht 1938 side 230 flg. Idet det her gjelder et sammenstøt mellem to vogner som altså begge har det strenge objektive erstatningsansvar efter lovens §7 (jfr. for norsk rett motorvognlovens §30, 4. passus) er det i saken påberopt den tyske lovs §17, 1. ledd som er sålydende: «Forårsakes en skade av flere motorvogner og er de delaktige motorvognholdere efter loven forpliktet til å erstatte tredjemann skaden, så avhenger i forholdet, motorvognholderne imellem, plikten til erstatning såvel som omfanget av den erstatning som skal ydes av omstendighetene, i særdeleshet av om skaden overveiende er forårsaket av den ene eller den annen part. Det samme gjelder, når skade er opstått for en av de delaktige motorvognholdere, om det ansvar som inntrer for en annen av dem.» Det er denne bestemmelses siste punktum som kommer til anvendelse.

Efter hvad jeg ovenfor har anført, mener jeg at kollisjonen er voldt av bilens eier og at det ikke er bevist å foreligge særlige omstendigheter til fritagelse for ansvar. Herav følger da av den nevnte lovs §7 at bilen blir erstatningspliktig overfor motorsykkelen for den voldte skade. På den annen side må jeg anta at motorsykkelens typiske bedriftsfarlighet - i dette tilfelle særlig fartshastigheten - har bidratt til å øke den skade som sammenstøtet medførte for motorsykkelens eier, idet sammenstøtet som følge av motorsykkelens fart blev voldsommere enn det ellers vilde blitt. Idet der ikke fra motorsykkelens side kan sies å ære ført tilstrekkelig bevis for «uavvendelig hendelse», vil efter min opfatning av den tyske rett på dette punkt, jfr. bl.a. Müllers Strassenverkehrsrecht side 444 flg. motorsykkelens eier da selv ha å bære den andel av skaden som skjønnsmessig blir antatt å skyldes bedriftsfaren ved hans motorkjøretøi. Skadens størrelse er i nærværende sak ikke under avgjørelse. Det blir derfor for mig kun å fastsette fordeling av skaden mellem de to med et anpartstall. Under hensyn til de foreliggende omstendigheter - bl.a. beskaffenheten av bilens feil som iallfall liggende på grensen av

Side:695

subjektiv skyld - er jeg for mitt vedkommende kommet til det resultat at bilens eier og A/S Forsikringsselskapet Viking bør erstatte motorsyklens eier 2/3 parter av den skade (for A/S Forsikringsselskapet Viking innenfor et maksimumsbelop av kr. 10 000), men 1/3 regnes å skulle bæres av den skadelidende selv.

Efter resultatet finner jeg at Signe Walle-Hansen og A/S Forsikringsselskapet Viking bør betale sakens omkostninger for begge retter.

Idet spørsmålet om erstatningens størrelse ikke er behandlet i herredsretten blir saken å hjemvise til fortsatt behandling. Herunder forutsettes da i tilfelle tillike optatt til behandling spørsmålet om plikt for bilens eier til å betale opreisning for tørt og smerte.

Da jeg, efter den stedfunne konferanse innen retten har grunn til å tro at rettens flertall er av en annen opfatning av saken, former jeg foreløbig ingen konklusjon.

Dommer Broch: Jeg er kommet til det resultat at den ankende parts påstand må tas til følge uavkortet.

Det bemerkes først at jeg ikke kan være enig i herredsrettens kritikk over den tyske politifunksjonærs riss over åstedet. Herredsretten uttaler at på risset er «avstanden mellem frøken Walle-Hansens bil og de parkerte biler angitt til 4,20 m, men da vilde hennes bil kømme helt utenfor veikanten». Men risset angir de 4,20 m som «vorhandener Zwischenraum». Jeg må gå ut fra at det angir den veibredde som var til disposisjon til gjennemfart og ikke som av herredsretten antatt avstanden til frøken Walle-Hansens bil ved gjennemfarten. Denne antagelse stemmer godt med at risset angir at bilen efter bremsingen blev stående 1,62 m fra sin venstre veikant. Frøken Walle-Hansen har selv forklart at hun kjørte godt utenom de to parkerte biler ved veikanten, fordi en av dem hadde døren ut til veien åpen og der stod to personer på veien ved døren. Når herredsretten har antatt at frøken Walle-Hansens bil efter køllisjønen må ha stått lenger ute i veien fordi ferdselen foregikk uhindret, kan jeg heller ikke finne denne slutning bindende. Efter den tyske motorvognsforordning av 10 mai 1932 §23A kan man, hvor der ved siden av kjørebanen finnes kjørebane uten fast dekke (sommervei), ved vikning og førbikjøring om nødvendig gå over på sommerveien. Efter de foreliggende øplysninger var stillingen her nettop den angitte. Passasjen var derfor ikke under nøgen omstendighet stengt.

Efter de foreliggende oplysninger må jeg likesom førstvoterende gå ut fra at frøken Walle-Hansen ved passeringen av de to parkerte biler iallfall med en større del av sin bil har vært over på sin venstre halvdel av veien.

Efter den nevnte tyske motorvognsførordning §21 skal føreren hvis ikke særlige omstendigheter hindrer det, holde høire side av veien. Efter §22 skal han i rette tid vike ut til høire for andre møtende veifarende, eller hvis omstendighetene eller stedet ikke tillater dette, stanse til veien er fri. Det er klart

Side:696

at når det vikes fra veiens høire side utkreves særskilt forsiktighet og skjerpet aktsomhet.

Ut fra den omstendighet at kollisjonen antas å ha funnet sted i bilens venstre veihalvdel, mener jeg at frøken Walle-Hansen måtte godtgjøre eller iallfall sannsynliggjøre:

Enten at motorsykkelens fører har kjørt uaktsomt eller uopmerksomt. Dette måtte da være at bilen var kommet så langt i sin passering av de parkerte biler i veikanten og i så god tid at motorsykkelens fører burde ha sett situasjonen og tatt sine forholdsregler. Dette bevis kan jeg ikke finne fort. At motorsykkelen på annen måte har kjørt på urettmessig vis finner jeg heller ikke sannsynliggjort. Jeg legger til grunn at den den hele tid har vært i sin høire side av veien.

Eller frøken Walle-Hansen måtte godtgjøre at hun helt uten egen feil, objektivt sett, var bragt i en situasjon hvor ulykken var uavvendelig.

Jeg kan heller ikke finne bevis fort for sådanne særskilte omstendigheter.

Jeg antar derfor at frøken Walle-Hansen må erstatte skaden og at det i nærværende tilfelle ikke er plass for nogen skadefordeling.

Jeg finner likesom førstvoterende at frøken Walle-Hansen og A/S Forsikringsselskapet Viking må bære sakens omkostninger for begge retter.

Domsslutning:

1. Signe Walle-Hansen og A/S Forsikringsselskapet Viking plikter å betale en for begge og begge for en erstatning til Ernst Meier for den skade som er påført ham ved påkjønelen den 4 juni 1933. For A/S Forsikringsselskapet Viking avgrenses erstatningen opad til kr. 10.000. 2. Saken hjem vises til herredsretten til forhandling om størrelsen av erstatningen. 3. Signe Walle-Hansen og A/S Forsikringsselskapet Viking betaler en for begge og begge for en a) til det offentlige for saksomkostninger ved herredsretten og Høiesterett kr. 2122,13 og b) til Ernst Meier i saksomkostninger for Høiesterett kr. 1000. 4. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Evensen: De foreliggen de oplysninger om bilens og motorsyklens avstand fra de ved veikanten parkerte biler i det øieblikk bilen og motorsyklen kom i sikte av hinannen, deres senere kurs og fart samt oplysningene om hvor i veibanen sammenstøtet fant sted såvel i forhold til veiens sidelinjer som de parkerte biler, er i mine øine så motstridende og mangelfulle, at jeg ikke finner å kunne konstatere at sammenstøtet er forårsaket mere av den ene enn den annen. Parts- og vidneforklaringene står mot hinannen. Hvad den av Meier påberopte kartskissekopi angår, er hverken skissen eller de påførte mål bekreftet av den som har utarbeidet skissen eller av nogen annen. Det er alene oplyst av vedkommende tyske myndighet som partene senere har fått kartskissen fra, at skissen må være utarbeidet av senere avdøde gendarmerimeister Herwick, at den først oversendtes

Side:697

statsadvokaten i Darmstadt av Herwick 6 juli 1933 og at den synes å måtte være utført nogen tid efter ulykken da Herwicks første rapport - av 6 juni 1933 om ulykken overhodet ikke henviste til nogen skisse. Jeg nevner i denne forbindelse at det i saken også er fremlagt en annen skisse utarbeidet ulykkesdagen. Man vet ikke av hvem, men frøken Walle-Hansen har forklart at den blev tegnet av en mann, som sa han hørte til politiet i Zwingenberg. Denne skisse faller ikke sammen med den senere utførte og et mål som går igjen på begge skisser har på den ene et ganske annet utgangspunkt enn på den annen. For øvrig inneholder den skisse som blev levert frøken Walle-Hansen ingen mål med hensyn til bilens og motorsyklens avstand fra veiens sidelinjer. Den efterforskning som blev optatt forekommer mig heller ikke særlig betryggende utført. Frøken Walle-Hansens forklaring for politiet blev således ikke nedtegnet, og hennes tre medreisende passasjerer blev angivelig overhodet ikke avhørt. Det er på det rene at det fant nogen målinger sted av politiet straks det kom til stede efter ulykken, men målingen og mål er såvidt jeg kan se overhodet ikke nevnt i den stedfunne efterforskning.

Alle omstendigheter tatt i betraktning finner jeg forholdet så uklart at jeg som nevnt ikke tor tillegge den ene mer årsak til sammenstøtet enn den annen. Skaden vil da efter hvad der er dokumentert om tysk rett formentlig måtte utlignes med en halvdel på frøken Walle-Hansen og den annen halvdel på Meier.

Jeg voterer for sådant resultat, men former ikke konklusjon da jeg efter konferansen går ut fra at jeg er i minoritet.

Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, herr dommer Broch. I anledning av tredjevoterendes bemerkninger spesielt om den av gendarmenkaptein Herweck utarbeidede skisse - et bevismiddel som jeg for min del legger adskillig vekt på - finner jeg i tilslutning til ann envoterende å burde fremheve at man efter min mening er henvist til å gå ut fra at denne skisse er istandbragt likefrem på grunnlag av de målinger som, efter hvad jeg må anse helt på det rene, blev foretatt av politiet like efterat ulykken var inntruffet og mens frøken Walle-Hansens bil fremdeles stod på det sted hvor den var stanset efter kollisjonen.

Kst. dommer Hjelm-Hansen: Som fjerdevoterende herr dommer Grette.

Dommer Andersen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med tredjevoterende, her dommer Evensen.

Justitiarius Berg: Jeg er enig med annenvoterende på samme måte som herr dommer Grette.

Av herredsrettens dom:

Under en reise i bil fra Rom til Oslo kjørte frk. Signe Walle-Hansen fra Heidelberg den 4 juni 1933 - 1ste pinsedag - ved 8.30 tiden om morgenen. Til høire for henne i førersetet satt forstanderinne ved Wallinska skolen i Stockholm, frk. Elsa von Weyhe, og i baksetet frk. Sigrid Garborg til venstre og frk. Solveig Garborg til høire. Mellem landsbyene Zwingenberg og Bickenbach stod der på høire side av veien parkert to biler med ca

Side:698

halvdelen av vognene ute på grønnsveret og resten i veien. Det forholder. sig visstnok så at en av bilene hadde en dør åpen og at der stod en mann på venstre side av bilen. Frøken Walle-Hansen kjørte forbi de parkerte biler og under passeringen eller efterat hun var kommet forbi dem, kolliderte hun med en motorsykkel som i motsatt retning blev kjørt av skomaker og brandkonstabel i Wiesbaden, Ernst Meier. Han hadde sin forlovede frk. Otillie Weygold på baksetet. Sykkelen støtte mot bilens forskjerm og han mistet styringen og veltet efter å ha kollidert med en annen sykkel. I fallet fikk han et komplisert benbrudd, han har i flere måneder vært innlagt på sykehus og han har fått varig mén som følge av ulykken. Da Meier mener at kollisjonen utelukkende skyldes frk. Walle-Hansens uaktsomme kjøring, har han efter å ha erholdt bevilling til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer, anlagt nærværende søksmål mot henne og hennes ansvarsforsikrer Forsikringsselskapet Viking. - - -

Til oplysning av spørsmålet hvorledes kollisjonen foregikk er der i Tyskland optatt politiforklaringer hvorhos der er fremlagt erklæringer av 18 mai og 12 november 1934 fra frk. von Weyhe. Under en bevisoptagelse ved Aker herredsrett forut for hovedforhandling har frk. Walle-Hansen avgitt forklaring og frk. Sigrid Garborg er avhørt som vidne under hovedforhandlingen. Partene er enige om å godta de utenrettslige forklaringer og erklæringene som bevismidler i saken.

Saksøkeren har for politiet forklart at han kjørte med sin motorsykkel i en avstand av ikke riktig 1 meter fra kjørebanens høire kant og at føreren av den møtende privatbil kjørte så hårdt over til venstre at den streifet motorsyklen hvorved han og hans ledsagerske styrtet til jorden. Det samme er forklart av Wilhelm Heilmann, som opholdt sig i nærheten av ulykkesstedet, og av Jacob Schaubach, som iakttok kollisjonen fra 2nen etasje i sitt hus som ligger ca 50 meter fra det sted hvor de 2 biler var parkert. Begges forklaring går ut på at den utenlandske bil kjørte for langt til venstre og grep fatt i motorsyklen med venstre skjerm og at bilens fører er skyld i ulykken. Schaubach har opgitt at syklen kjørte i en avstand av 70 cm fra høire veikant, og frk. Weygold oplyser at i samme øieblikk saksøkeren vilde kjøre forbi de parkerte biler, kom der frem bak disse en privatbil som kjørte på ham fra venstre side skjønt han på hele turen og også på dette sted holdt sig skarpt til høire. På grunnlag av disse oplysninger blev frk. Walle-Hansen av Hesschisses Amtsgericht den 4 september 1933 forelagt en bot som hun imidlertid ikke har vedtatt.

Frk. Walle-Hansen har forklart at hun passerte de parkerte biler i en avstand av ca 1 m. Der var visstnok en del syklister som kom kjørende på hennes venstre side i motsatt retning, men der var god anledning til å komme forbi dem. Da hun såvidt var kommet forbi den forreste bil, svinget imidlertid en motorsykkel ut i veien for å kjøre forbi de andre syklister. Hun gikk ut fra at den med letthet kunde passere ved siden av bilen, men dessuaktet kom sykkelen an i forskjermen. Det er hennes inntrykk efter øiemål at hun ikke kom lenger ut til venstre enn til veiens midtlinje. Frk. Walle-Hansens fremstilling er helt ut bekreftet i frk. von Weyhes erklæringer. Hun har oplyst at motorsyklisten just som man var passert den forreste bil i høi fart gjorde en sving ut på veien for å kjøre forbi en kolonne av sykler og derved kom tett inn til frk. Walle-Hansens bil. Frk. Garborg, der som nevnt er avhørt som vidne, tør ikke sikkert si hvorvidt bilen befant sig til

Side:699

høire for veiens midtlinje da de parkerte biler passertes og da sammenstøtet fant sted, men hun er sikker på at så var tilfelle da frk. Walle-Hansen stoppet bilen efter å ha kjørt noget til høire. - Ferdselen foregikk da uhindret såvel nordenfra som søndenfra. Efter hvad hun videre har forklart var man kommet forbi de parkerte biler da sammenstøtet fant sted, og frk. Walle-Hansen kjørte forbi dem i en avstand som efter vidnets mening var rimelig og naturlig. Hun kjørte den hele tid meget forsiktig, det gjaldt ikke for henne å komme hurtig frem og hun tok ingen risiko.

Til det foreliggende skal bemerkes at veien hvor ulykken inntraff er ganske rett og 6 meter bred. Det er oplyst at de parkerte biler optok 88 cm av veibanen og da frk. Walle-Hansens bil - en 5 seters Chevrolet - har en bredde av ca 1,80 m, må hun under forbikjøringen være kommet noget til venstre for veiens midtlinje, forutsatt at hun passerte bilene i en avstand av ca 1 m, hvilket må anses rimelig og naturlig. - Man må videre gå ut fra at hun ikke var kommet tilbake til den høire side av veien da sammenstøtet fant sted, og om hun da var kommet helt forbi bilene, kan ikke anses bragt helt på det rene. Derimot finner man det godtgjort at hennes forbikjøring begynte før den møtende motorsykkel var kommet i høide med bilene. Disse forhold kan imidlertid ikke skjønnes å ha nogen betydning for spørsmålet om frk. Walle-Hansen har overtrådt de tyske trafikkregler eller har utvist uaktsomhet som må ha erstatningsplikt til følge. Trafikkreglenes §23 lyder i oversettelse således: «Forbikjøring er forbudt på veikryss, planoverganger over jernbanelinjer, uoversiktlige veistykker og på steder hvor kjørebanen er innsnevret av andre veifarende eller av andre årsaker.» Det avgjørende er således om den del av veien som var til disposisjon for motorsyklen da frk. Walle-Hansen kjørte forbi bilene var tilstrekkelig til at den kunde komme frem, og man kan efter de foreliggende oplysninger ikke komme til annet resultat enn at så har vært tilfelle, idet en motorsykkel optar liten plass i veibanen. De tyske politiforklaringer om at hun kjørte for langt til venstre angir ikke i hvilken avstand hun kjørte fra de parkerte biler og fra venstre veikant og kan derfor ikke tillegges avgjørende betydning. Heller ikke finner man at et riss, som er utarbeidet av en tysk politifunksjonær og hvorav en kopi er fremlagt under saken, er tjenlig til oplysning av de spørsmål som foreligger til avgjørelse. Risset er nemlig i flere henseender åpenbart uriktig. Således er avstanden mellem Frk. Walle-Hansens bil og de parkerte biler angitt til 4,20 m, men da vilde hennes bil kommet helt utenfor veikanten. Og avstanden fra venstre veikant da bilen var stoppet efter kollisjonen er opgitt til 1,62 m, hvilket ikke stemmer med de fremkomne oplysninger om at ferdselen foregikk uhindret.

Frk. Walle-Hansen og frk. Garborg er blitt inngående eksaminert i retten, deres forklaringer har gjort et pålitelig inntrykk, og man kan ikke komme til annet resultat enn at saksøkeren har kjørt forbi andre syklister. Herved er han kommet for langt ut i veien, er kommet i berøring med den møtende bil og har mistet styringen. - Frk. Walle-Hansen har, efter hvad det er oplyst, kjørt med lovlig fart og den inntrufne ulykke skyldes såvidt skjønnes ikke noget uaktsomt forhold fra hennes side. I et hvert fall påhviler det saksøkeren å bevise at den skade han har lidt skyldes at hun har overtrådt trafikkreglene eller kjørt på uforsvarlig måte. Og denne bevisbyrde har han efter rettens mening ikke opfylt. - - -

Sorenskriver Hesselberg ing. Lofstad, disp. Lange.