Rt-1938-739
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1938-10-19 |
| Publisert: | Rt-1938-739 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 189 |
| Parter: | Molde kommune (advokat Carl Kaas) mot Ingeborg Grønfæt (selv). |
| Forfatter: | Motzfeldt, Aars, Evensen, Boye, Alten, Andersen, Lie |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1924) §40, §42, Bygningsloven (1924) |
Under 24 juli 1935 stadfestet Arbeidsdepartementet en av Molde bystyre vedtatt regulering av strøket Alexandragaten- Sandveien til bygrensen ved gate 35 i Molde og i forbindelse hermed bygningsvedtekter.
Ved denne regulering blev Ingeborg Grønfæts eiendom gjennemskåret av en ny gate - den såkalte Parallellgate - på en sådan måte at hun på gatens ene side alene får igjen et mindre areal i form av en triangel. Samtidig blev der for strøket på den annen side av gaten bestemt «åpen bebyggelse», idet byggelinjen blev trukket 6 meter tilbake.
Ved begjæring av 23 mai 1936 til Molde skjønnskommisjon forlangte Ingeborg Grønfæt derefter skjønn avholdt, idet hun under henvisning bygningslovens §42 post 2 og 4 krevet 1. innløsning av den grunn som kommunen kan ekspropriere og 2. erstatning vedrørende resten av eiendommen.
Skjønn avholdtes 10-13 juni 1936. Under dette påstod Ingeborg Grønfæt: «1. At Molde kommune straks innløser det areal av matr. nr. 344 som ligger østen for den ved byplanen fastsatte vestre byggelinje for Parallellgaten gjennem denne eiendom. 2. - - - 3. At kommunen svarer erstatning for den del av resten av eiendommen som ved byplanen er blitt eller blir ubebyggelig, spørsmålet «ubebyggelighet» bedømt efter bygningslovens §42 nr. 2, jfr. nr. 4, og på grunnlag av eiendommens størrelse og beliggenhet før byplanens gjennemførelse. 4. Dertil sakens omkostninger.
Kommunen påstod prinsipalt frifinnelse med hensyn til de nevnte krav - subsidiært «takst avgitt over verdien av den del av eiendommen som ulempen vedrører, for at kommunen eventuelt kunde ekspropriere vedkommende område i sin helhet».
Skjønnet konkluderte som en kjennelse med sådan slutning: «Molde kommune tilpliktes å innløse det areal av matr. nr. 344 som ligger østenfor den ved byplanen fastsatte vestre byggelinje for Parallellgaten gjennem denne eiendom og efter en pris av kr. 4 pr. m2 . For øvrig frifinnes Molde kommune. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Det areal kommunen således blev pålagt innløsningsplikt til. består av 1. gategrunnen. 2. det for nevnte triangel og 3. arealet mellem gatelinjen og byggelinjen.
For øvrig henvises til skjønnets begrunnelse.
Molde kommune har med samtykke av Høiesteretts kjæremålsutvalg påanket skjønnet til Høiesterett og nedlagt sådan
Side:740
påstand: «At Molde skjønnskommisjons skjønn og slutning opheves og at frøken Ingeborg Grønfæt tilpliktes å betale sakens omkostninger til Molde kommune.»
Som ankegrunner er gjort gjeldende at skjønnet har gått videre enn bygningsloven hjemler med hensyn til omfanget av en eventuell ekspropriasjon til gateregulering, og at det har pålagt kommunen innløsningsplikt.
Ingeborg Grønfæt har påstått anken avvist - subsidiært forkastet - og sig tilkjent saksomstninger i ankesaken. Avvisningspåstanden er begrunnet med at anken angivelig alene angår skjønnskommisjonens skjønnsmessige avgjørelser der som sådanne er upåankelige.
Høiesterett finner avvisningspåstanden åpenbart uberettiget.
Hvad realiteten angår er man enig med kommunen i at skjønnet bygger på en feilaktig forståelse av bygningslovens regler, og at det som følge derav må opheves.
Hvad en grunneier kan kreve innløst efter bygningslovens §42 post 2, når de der anførte betingelser foreligger, er «den ubebyggede grunn som kommunen i henhold til §40 kan kreve ekspropriert.» Herved antas alene å være siktet til sådan grunn som det er nødvendig for kommunen å erhverve til gjennemførelse av formål som i §40 nevnt. Det vil i nærværende tilfelle alene si selve gategrunnen. Medfører reguleringen iøvrig skade eller ulempe for grunneierens gjenværende eiendom, kan han herfor alene kreve erstatning.
At kommuneni henhold til §42 post 8 under de der anførte betingelser er berettiget til å innløse eiendommen eller deler av den, er en sak for sig. Det er her, som i §40 post 2, alene tale om en rett, ingen plikt for kommunen. Og forholdet endrer i så henseende ikke karakter derved at kommunen under skjønnet begjærer alternativ takst over eiendommen eller de deler av den hvortil skaden eller ulempene knytter sig. Det vil her som ved forsøksekspropriasjoner ellers stå kommunen fritt for efter skjønnets avholdelse å overveie og bestemme hvorvidt den skal benytte sig av sin innløsningsadgang eller ikke. For sådan innløsning som i §42 post 8 omhandlet kan skjønnskommisjonen følgelig heller ikke avsi kjennelse hvorved kommunen tilpliktes å iverksette ekspropriasjonen.
Da skjønnskommisjonen i nærværende tilfelle ikke har avgitt særskilt takst over gategrunnen, vil følgen være at også skjønnet må opheves i sin helhet og saken hjemvises til ny behandling for skjønnskommisjonen.
Dommerne Motzfeldt og Aars som forøvrig er enig med flertallet, finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om hvorvidt bygningslovens §42 punkt 2 er så å forstå at den ikke tar sikte på hvad kommunen kan kreve ekspropriert i henhold til §40 punkt 2. Selv om man forstår bestemmelsen i §42 post 2 så at den tar sikte også på hvad kommunen kan kreve ekspropriert efter §40 post 2, vil det ikke føre lenger enn til en rett for frøken Grønfæt til å kreve hele den ubebyggede grunn innløst. Men noget sådant krav har hun overhodet ikke stillet.
Side:741
Sakens omkostninger for Høiesterett finnes å burde opheves.
Slutning:
Det påankede skjønn med kjennelse opheves og saken hjemvises til ny behandling av skjønnskommisjonen. Saksomkostninger tilkjennes ikke.