Rt-1938-741

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1938-11-02
Publisert:	Rt-1938-741
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 194
Parter:	Thomas Angells Stiftelser (advokat Harald Holthe) mot gårdbruker Anders Aune og gårdbruker Thomas L. Henmo (overrettssakfører Harald Smedal til prøve).
Forfatter:	Motzfeldt, Hjelm-Hansen, Borch, Evensen, Winsnes, Larssen, Bonnevie 11-1
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 5-, Fjelloven (1920)

Dommer Motzfeldt: Saksforholdet fremgår av dom avsagt 22 juli 1936 av Strinda og Selbu herredsrett - sorenskriveren med domsmenn. Ved dommen blev således kjent for rett: «Saksøkte nr. 1 Ole Eriksen Rotvold kjennes berettiget til for sig og. sin husstand å drive fiske i Essandsjøen med krokredskap og garn og til å selge den fisk som ikke i hans hus forbrukes. Han kjennes videre berettiget til å ha båt i Essand med tilstrekkelig båtskur og til å ha fiskerhytte stående der tilstrekkelig for øiemedet. Saksøkte nr. 2 Anders A. Aune og saksøkte nr. 3 Thomas L. Henmo kjennes uberettiget til å drive fiske i Essand og til å ha båt, båtskur og hytte der. Samtlige 3 saksøkte kjennes uberettiget til enhver hugst innenfor Essandalmenningen hvorpå saksøkeren har skjøte. Det tilkjennes ikke saksomkostninger.»

Ved Frostating lagmannsretts dom av 25 mai 1937 blev kjent for rett: «De ankende parter Ole E. Rotvold, Anders Aune og Thomas L. Henmo kjennes for sig og sin husstand berettiget til å fiske i Essandsjøen med krokredskap og garn og til å selge den fisk de ikke selv forbruker samt til å ha båt og båtskur sammesteds. Ole E. Rotvold kjennes berettiget til å ha sin nuværende hytte ved Essandsjøen stående på Thomas Angells Stiftelsers grunn mot årlig avgift kr. 10. De ankende parter Anders Aune og Thomas L. Henmo kjennes uberettiget til opførelse av hytter ved Essandsjøen på Thomas Angells Stiftelsers grunn. Samtlige ankende parter kjennes uberettiget til å hugge ved fil brensel i Essandalmenningen. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» - Lagdommer Fjærli var enig med herredsretten angående spørsmålet om Aunes og Henmos fiskerett.

Side:742

Thomas Angells Stiftelser har påanket lagmannsrettens dom til Høiesterett, forsåvidt den går ut på at Anders Aune og Thomas L. Henmo har fiskerett i Essandalmenningen, idet Stiftelsene hevder at de ingen sådan fiskerett har. Rotvold er således nu utenfor saken. Som ankegrunner er anført de samme betraktninger som er gjort gjeldende ved de tidligere retter.

Angells Stiftelser påstår gårdbrukerne Anders Aune og Thomas L. Henmo kjent uberettiget til fiske i «Essandalmenningen» på Ths. Angells Stiftelsers grunn, til å opføre fiskebod eller hytte og til å hugge ved til brensel innen nevnte område. Videre påstår Stiftelsene sig tilkjent saksomkostninger.

Aune og Henmo har erklært motanke forsåvidt angår spørsmålet om de hadde rett til å ha fiskehytte i Essandalmenningen og rett til å ta brensel til bruk under fiskets utøvelse. De er fritatt for rettsgebyr ved Høiesterett. De har nedlagt sådan påstand: «1. Anders Aune og Thomas L. Henmo har rett til å fiske i Essandalmenningen med krokredskap og garn, og rett til å selge den fisk de ikke selv forbruker. Almenningsretten omfatter rett til å ha båt, båtskur og fiskerbod i Essandalmenningen, og rett til i almenningen å ta brensel i den utstrekning dette er nødvendig for utøvelse av fiskeretten. 2. Thomas Angells Stiftelser betaler til det offentlige saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett, samt sportelgebyrer vedrørende motanken til Høiesterett. 3. Thomas Angells Stiftelser betaler Anders Aune og Thomas L. Henmo saksomkostninger for Høiesterett.»

Til bruk for Høiesterett er fremlagt bevisoptagelse ved herredsretten, hvorunder parter og 18 vidner er avhørt. Det er videre fremlagt en rekke nye dokumenter til belysning av hvem der var bruksberettiget ved salget av almenningen i 1802. Jeg skal senere komme tilbake til dem.

Jeg er kommet til samme utslag som lagmannsrettens mindretall, dommer Fjærli, og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse, forsåvidt den angår Anders Aunes og Thomas L. Henmos krav på fiskerett på grunnlag av at de er eiere av Aunegården.

Derimot finner jeg det nødvendig å gå noe nærmere inn på det annet grunnlag Aune og Henmo bygger sitt krav på. De hevder at de som innvånere av Tydal har den samme rett til å fiske i Essandalmenningen som innvånerne hadde ved almenningens salg og som bestod videre tross salget fordi den er «almuen» forbeholdt ved kongeskjøtet av 1802. De påstår videre at denne innvånernes fiskerett er holdt oppe hele tiden fremover ved å være brukt som en rett og i fornødent omfang. Og en sådan rett kan efter deres mening ikke ødelegges ved senere utskiftning eller opdeling av den tidligere almenning.

Det forbehold i skjøtet som Aune og Henmo henviser til lyder: «Dog forbeholdes Almuen herefter som hidtil den Ret til Sæterfjeldslætter, Fiskeri, Brændeved, Gjærdesfang og fornøden Hustømmer, med videre Rettighed, som Loven hjemler dem i Almindelighed uden at de af Kjøberne på nogen Måde må fornærmes.» Dette er den almindelig brukte formel i kongeskjøter fra denne tid.

Side:743

Aune og Henmo hevder at «almuen» omfatter alle innvånere i Tydalen, ikke bare gårdbrukerne. Men efter de oplysninger om sprogbruken som er samlet av L. Rynning (i Bidrag til Norsk Almenningsrett I. side 43-47) er allerede dette tvilsomt nok.

Lagmannsrettens flertall antok, at innvånere i Tydalen hadde fiskerett før almenningens salg ut fra den opfatning, at fiskeretten i almenningsvannene fra gammelt av har vært en personlig rett for alle som var bosatt innen almenningsdistriktet, så det må påhvile Angells Stiftelser å godtgjøre, at rettsforholdet forsåvidt har undergått noen endring. Og sådant bevis fantes ikke ført.

Denne måte å se saken på har jeg ikke funnet overbevisende.

Spørsmålet om «innvånernes» fiskerett i almenning er vanskelig å besvare fordi Chr. V's lovboks regel i 5-11-1 er uklar. Den lyder: «Alle Fiskevand i Alminding maa brugis af hver der haver Lod udi, og ikke til nogen i Særdelished bortbygslis.» Lovstedet er blitt forskjellig forstått av forfatterne og forholdet har vært forskjellig ordnet utover bygdene. Således nevner fiskeriinspektør Landmark i motivene til sitt lovutkast av 1898 (gjengitt i Fjellovkomiteens innstilling side 78): «I almindelighet er alle bygdens gårdbrukere fiskeberettiget i almenningsvann, og mange steds synes den almindelige mening å være den, at også alle andre innvånere av bygden, ja måskje endog alle norske undersåtter har sådan rett.» Og Fjellovkomiteen uttaler (side 80): «Brandt (Tingsrett 2nen utgave side 417) mener, at bruksberettiget til fiske i almenningsvann er alle bygdens gårdbrukere. Som i foranstående oversikt oplyst er imidlertid opfatningen på mange steder den, at alle bygdens innvånere er berettiget til å fiske i almenningsvann og -elver. Man skulde være tilbøielig til å tro at denne opfatning er den herskende i de fleste bygder. Aubert obl. spec. del I side 265, anm. 4) mener også, at den sedvanemessige opfatning er for at husmenn som enhver annen innvåner av bygden har rett til å delta i fisket i almenningsvannene.» I skogdirektør Jelstrups «Uttalelse om Fjellovkomiteens innstilling» (1916) heter det (side 11) om forholdet på grunnlag av lovbokens 5-11-1: «Det fastslåes således at rett til å fiske i almenning er en almenningsrett for de bruksberettigede. Den tilkommer således ikke som av Fjellovkomiteen antatt alle herredets innvånere. En annen sak er det at i stor utstrekning har nær sagt hvem om helst drevet fritt stangfiske i vassdrag i statens almenning. - Den usikre opfatning av bygd enes forhold til fiskevannene i almenningene viser sig også ved den rådighet kongene tok sig over disse vann. Fra gammel tid av har kongene delvis bortgitt, delvis bortfestet almenningsvann.» «Selv hvor ingen bortbygsling har funnet sted, har forholdene flere steder ført det med sig, at enkelte fiskevann eller elver brukes utelukkende av enkelte gårder eller av en mindre grend1) . Disse rettsforhold lar sig neppe endre og den dag idag er en rekke vann som tilhører det offentlige, ikke lenger almenningsvann, men brukes av en eller flere gårder. Likedan er det med fisket i enkelte vassdrag.» Videre uttaler skogdirektøren

Side:744

(side 8): «Almenningene skulde komme gårdbrukerne til gode. Intet steds antydes det at enhver som er bosatt innen et herred hvori der ligger en almenning skulde være bruksberettiget i almenningen, uansett om han drev gårdsbruk eller ikke. Ingen av lovbokens bestemmelser om almenninger tilsvarer enn i nogen henseende den av Fjellovkomiteen foreslåtte ordning, hvorefter forvaltningen av almenningsrettighetene skal henlegges til herredsstyret og inntektene inngå i herredskassen. Hverken før eller nu har bruken av almenningen vært ansett som annet enn en herlighet for de bruksberettigede gårdbrukere.» Han henviser til Høiesteretts dom i Rt-1893-610, hvor førsvoterende uttaler: «Jeg kan ikke dele den opfatning som av appellantene gjøres gjeldende, nemlig at presumsjonen skulde være for, at enhver opsitter i en bygd hvortil der ligger almenning skulde være bruksberettiget i denne.»

1) Står hos Jelstrup: gård.

Efter dette kan der ikke opstilles nogen almindelig setning om at innvånerne har fiskerett, og således heller ikke - som lagmannsretten gjør - nogen bevisbyrde for almenningens eier.

Jeg går derefter over til vår sak.

Angående hvem der på salgstiden blev ansett som bruksberettiget i Tydalalmenningens tredje del - den såkalte Essandalmenning - har Angells Stiftelser fremskaffet en rekke nye oplysninger for Høiesterett. Jeg anser det unødvendig å gjengi dokumentenes ordlyd. Det er nok å si at de viser, at både Rentekammeret og de underordnede myndigheter gjorde alt for å skaffe sikker rede på kretsen av de bruksberettigede, ja deres navn, og at disse myndigheter derefter var på det rene med at dette mål var nådd. Men de eneste som møtte som bruksberettigede eller gav noget livstegn var eierne av de tre Aunegårder og opsitterne på de åtte Østbygårder - de som fikk tilslaget ved auksjonen og derefter kongeskjøte. Om den vekt som bør tillegges en sådan nøiaktig undersøkelse, henviser jeg til Høiesteretts dom i Rt-1904-559.

I det skjøte som opsitterne på de åtte Østbygårder i 1803 utstedte til Angells Stiftelser på «Østby gaardenes andel i den 3dje afdeling af Tydalens alminding», sies at den «indeholder de sætermarker, fjeldslaatter, fiskevand og den almindingsskov m.v., som fra umindelige tider har været brugt og benyttet af os og vore formænd paa gaardene Østby».

Det er på det rene i saken at bruken i tredje del av Tydalalmenningen både før og efter 1802 var fordelt således at Aunegrenden brukte den nordlige del (i saken betegnet som III b) og Østby-grenden den sydlige del (III a), hvori Essand ligger, efter samme grense som senere blev stadfestet ved første deling i 1869, som omtales i herredsrettens dom.

At opsitterne av de nevnte 11 gårder ved salget i 1802 og senere virkelig var de eneste bruksberettigede i tredje del, bestyrkes også ved oplysningene om bruken, som for III a er utøvet av Østbygård enes opsittere. Jeg nevner her et vidneprov fra bevisoptagelsen av den 88 år gamle Anders Klausen Sølliaas i Tydal: «V. var gjeter ved Essand i gamle dager. Han begynte å gjete i

Side:745

1859 og var om sommeren i Essandtraktene til i 1874. V. var gjeter hos Peder Thomassen Østby. De setret dengang på Sankåvolden som da kaltes Sjursvolden. Det var den gang nesten ingen som fisket i Essand. De som fisket der var fra Østbygrenda. V. vet ikke av andre enn Østbyfolkene som fisket i Essand. Ingen andre enn Østbyfolkene hadde båter der. De hadde båthus i Nøsteråosen og Fiskåosen». «Det var til dels også folk utenom Østbykarene som for der,,på lureri og lystret. Når folk fra Østbygrenda var der og lystret mener v. disse hadde lov, mens andre ikke hadde lov. Derfor mener v. de «for på lureri». V. har aldri hørt eller sett noget til at Thomas Larsen Henmos far eller bestefar har fisket i Essand. V. vet ikke at folk fra Aune-grenda fisket i Essand i det hele tatt.»

Hans prov støttes av flere vidner fra de to saker som blev pådømt i 1882. Når et vidne, Lars Olsen Aune dengang uttaler at utskiftningsmennene til ham hadde uttalt at «Fjæld-Fiskeriet var fælles», må dette antagelig bero på en sammenblanding med den annen deling i 1869 mellem Østbyopsitterne innbyrdes. Vidnet oplyser at Østbymennene i 1880 «lod fisket dersteds fredlyse».

Det spredte fiske fra andre enn Østbyopsittere fra 1920 av, da Singers leie utløp, kan jeg ikke tillegge nogen avgjørende vekt som utslag av nogen efter almenningssalget bestående fiskerett for «innvånerne». Dette gjelder også det fiske som medførte at Kant og Erik Rotvold ved upåankede underrettsdommer av 1882 blev antatt å ha hevdet fiskerett, og det fiske som er utøvet av Erik Rotvolds sønn, Ole Eriksen Rotvold, som var part ved herredsretten og lagmannsretten i vår sak.

De Angellske Stiftelsers påstand må efter min mening tas til følge. Dog finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Efter dette blir det unødvendig å behandle motanken.

Domsslutning:

Gårdbrukerne Anders A. Aune og Thomas L. Henmo kjennes uberettiget til å fiske i «Essandalmenningen» på Ths. Angells Stiftelsers grunn, til å opføre fiskebod eller hytte og til å hugge ved til brensel innen det nevnte område. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Kst. dommer Hjelm-Hansen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Ekstraordinær dommer lagdommer Borch: Likeså.

Dommer Evensen: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men anser det som begrunnelse - med en enkelt tilføielse - tilstrekkelig å henvise til hvad der av lagmannsrettens minoritet er anført for fiskerettens vedkommende. Som av førstvoterende nevnt, har lagmannsrettens flertall antatt at retten til fiske innen den gamle Tydal statsalmenning som almenningsrett var en personlig rett som tilkom alle innvånere i almenningsdistriktet uten hensyn til om de var jordbrukere eller ikke. Efter min opfatning er det ikke nødvendig i det hele tatt å ga inn på dette spørsmål. Uansett hvorledes dette spørsmål løses, antar jeg

Side:746

nemlig at enhver som måtte være fiskeberettiget - enten han er jordbruker eller ikke - efter salget og opdelingene av almenningen nu må være henvist til å utøve fisket innen sin egen grends nuværende andel av den oprinnelige almenning, med mindre han kan påvise særskilt adkomst for noget annet.

Ekstraordinær dommer byrettsdommer Winsnes: Som dommer Evensen.

Dommer Larssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bonnevie: Likeså.

Av herredsrettens dom:

Saken gjelder spørsmål om de saksøkte Ole E. Rotvold, Anders A. Aune og Thomas L. Henmo, samtlige av Tydal, har rett til for sig og sine gårder å ha stående ved Kløftbekken ved Essandsjøen i Tydal en nyopført hytte, - videre om de har rett til for sig og sin husstand å fiske i nevnte sjø, og endelig, om de har hugstrett innenfor Essandalmenningen, hvorpå saksøkeren Ths. Angells Stiftelser har skjøte.

Efter det foreliggende antas utviklingen med hensyn til almenningsforholdene i Tydal fra det 18de århundre i korte trekk å ha vært følgende: Omkring år 1800 foregikk der, som ved flere anledninger både tidligere og senere, salg av endel statsalmenninger til inntekt for kongen (staten). Dette var tilfellet med den såkalte Tydalens kongelige almenning. Ved befaringsforretning i 1798, avhjemlet 2 februar 1799, blev denne almenning opdelt og avgrenset i 3 deler, som alle blev satt til offentlig auksjon den 25 februar 1799. Efter auksjonskondisjonene skulde hver av de anførte deler av almenningen bortselges til eiendom med all den rett kongen til den tid hadde hatt over almenningen i sin helhet og uten at gjenløsning kunde skje. «Dog forbeholdes», heter det, «almuen herefter som hittil den rett til sæter, fjeldslåtter, fiskeri, brændeved, gjærdesfang og fornøden hustømmer, med videre rettighet som loven hjemler dem i almindelighet uten at de av kjøberne deri på nogen måde må fornermes.» Senere i kondisjonene heter det bl a, «at kjøberen bliver berettiget til at oppebære afgiften av fjeldslætterne, som nu oppebæres av den kgl. kasse», efter fogdens fortegnelse.

Ved auksjonen blev det av 3 gårdbrukere fra Aune og 8 gårdbrukere fra Østby, begge grender i Tydal, gitt bud på almenningens «3die Afdeling», og disse 11 gårdbrukere fikk tilslaget for 100 rdl. på de foran nevnte kondisjoner og derefter kgl. skjøte den 2 juli 1802, tgl. 25 februar 1803, for at kjøperne kunde gjøre sig den kjøpte del av Almenningen «så nyttig som de bedst vide, vilde og kunne på lovlig måte efter loven, og de om skovvæsenet i Norge allerede udgangne eller herefter utkommende anordninger, alt i overensstemmelse med auctions Conditionene». - De to øvrige tredjedeler av den oprinnelige Tydalens kgl. almenning blev, efter hvad det oplystes under saken omtrent samtidig solgt til forskjellige andre opsittere, det er ikke oplyst til hvem. Det må dog antas at disse to almenningsdeler solgtes til andre sammenslutninger av Tydals Almue og at saksøkte nr. 1 Ole Rotvolds gårder Brændås og Berget var med på innkjøpet av disse 2 deler (1ste og 2nen avdeling av Tydal Almenning) eller en av dem.

Opsitterne på Aune var selveiere, mens Østbyopsitterne dengang allerede lenge hadde vært leilendinger under Ths. Angells Stiftelser. Der foregik i 1801 en del skriftveksel og vedtak mellem Østbyopsitterne og Stiftelsene,

Side:747

hvorunder opsitterne bl.a. uttalte, at de av dem kjøpte almenningsstrekninger «indeholder godtsom ingen skov, men blot fjeldslåtter, fehavn og fiskevande» og at det vilde være nesten umulig å drive deres små fjeldgårdparter uten å ha almenningsbruket til hjelp. For å hindre adskillelse av fjellgårdene og det dem tilliggende almenningsbruk tilbød derfor Østbyopsitterne å selge sin kjøpte del av almenningen til Stiftelsene bl a. på vilkår at enhver især av dem fremdeles beholder sin like del derav til bruk under gården - se nærmere om denne skriftveksel i den fremlagte dom av 1925. I henhold hertil utstedte Østbyopsitterne den 31 desember 1803, tgl. 24 februar 1804, efter at Angellske Kommisjon allerede 9 november 1801 hadde vedtatt tilbudet på anførte vilkår, skjøte til Stiftelsene på de 2/3 av den sammen med Aune-opsittere kjøpte 3dje avdeling for henved 67 rdl. + omkostninger på vilkår som i kongeskjøtet bestemt.

Østbyopsittere har så i årenes løp fortsatt å ha sitt gamle Almenningsbruk i denne del av almenningen, d. v. s. i den 2/3 som også omfatter Essandsjøen. De brukte denne almenningsstrekning helt som før salget til Stiftelsene og som de tidligere opsittere på Østbygårdene fra uminnelige tider hadde brukt dem. Heri blev der ingen forandring, da Østbyopsittere i 1920 blev selveiere av sine gårder, mens almenningen forblev i Stiftelsenes eie. Auneopsitterne hadde på samme måte sitt almenningsbruk i den 1/3 av 3dje avdeling, som de kjøpte ved kongeskjøtet, bl. a omfattende «Skarpdalen», og de øvrige opsittere i Tydal hadde formentlig som foran antydet, sitt almenningsbruk i en av de 2 øvrige almenningsstrekninger, 1ste og (eller) 2nen avdeling.

Sommeren 1869 blev der nedsatt en av Auneopsitterne og Østbyopsitterne med approbasjon av Stiftelsene valgt voldgiftskommisjon bestående av stiger Erik Næsvold og landhandler Peder Aas, begge formentlig boende i eller ved Aas i Tydal, samt skogfoged Lund med opdrag å dele eller utskifte 3dje avdeling, (den såkalte «Essandalmenning») mellem Østby og Aune. Voldgiftskommisjonen gjorde sig først bekjent med foran nevnte befaringsforretning av 1798 og deri angivne grense for almenningen, videre med et i 1828 inngått kommisjonsforlik mellem Selbu Verk på den ene og Østbymennene på den annen side, senere samme år tiltrådt av Aunemennene, videre med et i 1858 inngått forlik mellem Stiftelsene som eier av Østby og bl.a. Ole Larsen Stuevold og Henning Larsen Rotvold, «som motstøtende eiere og brukere ved Esna», hvori deres grenser og bruksrettigheter bestemmes, og endelig med en tvist mellem Østbybøndene og en del finner (samer). Efter en 5-dagers befaring sammentrådte kommisjonen med Østby- og Aunemennene som gjordes bekjent med dokumenter og befaring, og fastsatte derpå grenselinjen mellem Østbys og Aunes del av almenningen. Denne deling erklærte Østby og Aunemennene sig i ett og alt tilfreds med og underskrev samtlige protokoller. På Østbys del av almenningen falt i sin helhet Essandsjøen. Denne del beholdt derfor betegnelsen «Essandalmenningen» Senere i 1869 foretok så samme kommisjon en to-deling av Østby's del mellem to grupper Østbymenn i «tvende ligerlige dele». I denne to-deling blev dog ikke medtatt fiskevann og mosefjell, da de var således beliggende at de ikke kunde la sig utskifte. Disse herligheter blev således fremdeles felles for Østbygrenden. - - -

Det er av de saksøkte i foreliggende sak fremlagt erklæringer av 15 Oktober og 25 november 1910 samt 26 juni 1912 fra ialt 69 opsittere fra alle grender i Tydal utenfor Østby, således også fra Aune og As, hvori erklæres:

Side:748

«Undertegnede eiendomsbesiddere og husmenn innen Tydalen herred, som i henhold til bestemmelse i skjøte av 1802 (kongeskjøtet) har rett til fiske m. m. i Essanddistriktet, fraskriver sig herved denne rettighet på betingelse av at der årlig betales kr. 300 til Tydalens kommune.» O. s. v. Disse erklæringer blev avgitt i anledning av bortleie til amerikaneren Singer av fiskerett i distriktet, på foranledning av og ved 1. vidne Olaus Aune, der både var Singers representant og Stiftelsenes skogfogd samt derhos ordfører i Tydal.

Saksøkeren Ths. Angells Stiftelser, som har anlagt nærværende sak også efter tilskyndelse av Østbymennene, anfører bl a. at efter den foregåtte utvikling og bruk i almenningene fra uminnelige tider har alene Østbymennene bruksrett i den nuværende Essand-almenning. Forbeholdet i Kongeskjøtet er ikke som av de saksøkte påstått å forstå, som gjeldende alle Tydals innvånere. Dommene av 1882 er uriktige og for øvrig ikke rettslig bindende i nærværende sak. De fremlagte erklæringer av 1910 og 1912 er innhentet uten Stiftelsenes samtykke og er helt uten betydning. - - -

De saksøkte gjør på sin side bl.a. gjeldende, at man må se hen til bruksretten i almenningen som den var før delingen i 1798 og Kongeskjøtet av 1802, og denne bruksrett innehaddes av «almuen» fra hele Tydal. Hvis ikke retten er tapt av en eller annen grunn, hvad saksøkeren i tilfelle har plikt til å føre bevis for, har de saksøkte som andre innvånere av Tydal, i behold den gamle almenningsrett, herunder fiskerett. De saksøkte har også fiskerett av den grunn at de i lange tider har hatt båter og båthus i Essand og likeledes koie til ophold for sig under fisket. Protest fremkom fra Stiftelsene og Østbymennene først i 1934, da den nye hytte skulde opføres istedenfor koien. - - -

Retten skal anføre: - - - Et av formålene med auksjonen i 1799 var å gi Tydalens egen befolkning anledning til å bli selveiere av almenningen, og da naturlig den del av almenningen hvori de forskjellige grender var brukshavere fra gammel tid. - - - Hensikten med forbeholdet til beste for almuen var som antydet å sikre hver grend de almenningsrettigheter grenden hadde fra gammel tid; hensikten var derimot ikke, at hele Tydalens jordbrukende befolkning skulde ha de forbeholdte almenningsrettigheter over hele den oprinnelige Tydalens kgl. almenning At forbeholdet blev inntatt i skjøtet til de 11 gårdbrukere falt naturlig, da også kondisjonene var inntatt i skjøtet, og at der også i skjøtet fra Østbyopsittere til Stiftelsene blev henvist til kondisjonene, var ennu naturligere. Den senere utvikling viser, at opdelingen av almenningen i forskjellige deler, tilsiktet en stedlig fordeling av rettighetene. Hvad angår rett til sæter og fjeldslåtter, samt til gjerdesfang og hustømmer, benekter ikke de saksøkte, at disse rettigheter blev fordelt på grendene (kjøperne) efter gammel bruksutøvelse. Det vilde jo også blitt en uholdbar tilstand om de forskjellige gårder ikke skulde få ha sine setre, sine slåtter og sin skog i fred hver for sig. Derimot hevder de saksøkte at rett til brenneved, jakt og fiskeri som «allemannsrettigheter» må stilles i en annen klasse, i hvert fall jakt og fiske. - - -

Retten antar efter det anførte, at utøvelsen av fisket i Essandsjøen ikke efter den rettslige og sedvanerettslige utvikling gjennem eldre tider kan sies å stå åpen for den hele Tydal-almue. Vil andre enn Østbys egne opsittere gjøre påstand på sådan rett, må de hver især føre fyldestgjørende bevis for sin ankomst. - - -

Retten antar med partene at de av de saksøkte påståtte fiskerettigheter er personlige rettigheter som altså ikke knytter sig til deres gårder.

Side:749

Den antar efter de foreliggende bevisligheter videre at saksøkte nr. 1 som hans far før ham, har drevet i hevdstid, sannsynligvis også i alders tid, fiske i Essand med stang og garn i den tro at dette var en almuen tilkommende rett, en allemannsrett, og har gjort dette i god tro, iallfall siden dommen i 1882. Han må da ha hevdet sin rett til dette fiske som en særrett for sig, jfr. Gjelsvik side 376 og side 501. De øvrige to saksøkte har ikke kunnet godtgjøre å ha drevet sådant fiske i hevdstid. - - -

Av lagmannsrettens dom (Lagmann Blom, lagdommer Fjærli og hjelpedommer Knudsen):

- - - Ved ankeerklæring av 13 oktober 1936 har Ole E. Rotvold, Anders A. Aune og Thomas L. Henmo innbragt dommen for Frostating lagmannsrett. - - -

Motparten Thomas Angells Stiftelser har erklært motanke, basert på at herredsretten har gitt den ankende part Ole E. Rotvold rett til å ha hytte stående ved Essandsjøen. Selv om Rotvold har hevdet fiskerett i vannet omfatter efter motpartens mening hevderhvervet ikke rett til å ha hytte stående der. Motparten har imidlertid frafalt sin oprinnelige påstand om at hytten skal fjernes og har erklært sig villig til å la Rotvold få ha den stående mot å betale årlig avgift til Stiftelsene. - - -

Lagmannsretten er kommet til et noget annet resultat enn herredsretten. Det må antas at retten til fiske såvel i Essandsjøen som i de andre fiskevann og vassdrag for øvrig innen den gamle Tydalens statsalmenning fra gammel tid har tilkommet alle innvånere i almenningsdistriktet, uten hensyn til om de var jordbrukere eller ikke. Og selve den omstendighet at statsalmenningen ved salg gikk over til å bli privatalmenning medførte i så henseende ingen rettsendring, idet rammen for de fiskeberettigedes krets også i denne art almenninger såvidt skjønnes må trekkes like vidt. Denne opfatning av fiskerettsforholdet i almenninger er også den herskende i teorien, se således Aubert: Obl.rettens spec. del, 2. utgave, side 279 note 26, Gjelsvik: Norsk Tingsrett, 3. utgave side 135, Meinich Olsen: Norsk Almenningsreft side 153-154 og fjellovkomiteens motiver side 73 flg., særlig side 80. Anderledes derimot Brandt: Tingsrett, annen utgave, side 163 og 417. Når forholdene efter lagmannsrettens mening således har vært at fiskeretten i almenningsvannene fra gammelt av har vært en personlig rett for alle som var bosatt innen almenningsdistriktet, må det påhvile ankemotparten Thomas Angells Stiftelser å godtgjøre at rettsforholdet forsåvidt har undergått nogen endring, således at de fiskeberettigedes krets er blitt innsnevret. Det kan imidlertid ikke innsees at noget sådant bevis er prestert. - - -

På tross av delingen i 1798 må det således antas at hele Tydalens befolkning fremdeles var fiskeberettiget innen hele det opstykkede almenningsområde. Kongeskjøtet (auksjonsskjøtet) av 1802 inneholder heller ikke noget som tyder på rettsendring i så måte. Det kan heller ikke skjønnes at delingene i 1869 vedrørende almenningsfelt III, som Aune- og Østbyopsitterne hadde kjøpt i 1802, endret rettstilstanden for fiskets vedkommende. - - -

Men når forholdet er dette, at den del av Tydalens befolkning som ikke var berørt av delingen i 1869 fortsatt kunde fiske som før overalt i almenningen, synes det lite rimelig og lite antagelig at Aune- og Østbyfolkene skulde ha interesse av gjensidig å utelukke hverandre fra å fiske utenfor det almenningsområde som de hver for sig fikk sig tildelt ved overenskomsten. - - -

Side:750

Derimot er det omtvistet hvorvidt fiskeretten også innebærer rett til å opføre hytte ved Essandsjøen og rett til å hugge ved til brensel under utøvelsen av fisket. Lagmannsretten finner at ingen av de ankende parter har rett til disse beføielser. - - -

Dommer Fjærli var i det vesentlige kommet til samme resultat som herredsretten. I enkelthetene bemerket han: Ad fiskerett for Anders Aune og Thomas Henmo. Begge disse parter bor i Aune-grenden, hvor de begge er jordeiere. Med hensyn til almenningen har de derfor den rett som Aunegrendens opsittere har. Aune og Østbys opsittere var i 1802 blitt eiere av parsell III av den gamle Tydal almenning. Delingen ved salget i 1802 må ha den betydning at hver grends opsittere fikk enerett innen den parsell som de kjøpte mot å frafalle almenningsrettigheter i de øvrige deler som tilfalt opsitterne av andre grender, likeledes med enerett. Det skjer ikke herved nogen forminskelse av almuens rett. Den blir riktignok snevrere stedlig begrenset, men samtidig blir det færre om bruken innenfor det snevrere område. I realiteten blir almenningsrettighetene for hver grends opsittere på denne måte uforandret. Man må ha grunn til å anta at den ordning som således blev truffet i alt vesentlig også stemte overens med gammel bruk. Det måtte være denne som var avgjørende for delingen. Da så parsell III i 1869 deles mellem Aunes og Østbys opsittere er dette en fullstendig deling eller utskiftning. Det er intet som tyder på at det blev noget fellesskap igjen. Fiskeretten må i så henseende ha delt skjebne med de andre almenningsrettigheter. Man har intet holdepunkt for å anta noget annet. Man har tvert imot positivt uttrykk for at dette måtte være meningen; for da de samme menn som delte parsell III mellem Aune og Østby, i det samme år skulde dele Essandparten mellem 2 grupper av Østbys opsittere, blir det uttrykkelig gjort undtagelse for fiskevann (og mosefjell), som fremdeles skulde være felles for alle Østbys opsittere. Kommisjonen var altså opmerksom på forholdet med fiskevann. Når den så tier om disse i den ene forretning, men uttrykkelig nevner at de fremdeles skal være felles i den annen, så er det vanskelig å tenke sig at kommisjonen kan ha ment å anvende samme regel i begge tilfelle. Tvert imot må man slutte at også fisket er ment å skulle være innbefattet under den første deling, siden det ikke uttrykkelig er undtatt. Dommene av 1882 kan efter min opfatning ikke påberopes for et annet resultat. Dels synes oplysningene å ha vært meget snaue. Dels bygges avgjørelsen på det - efter min opfatning helt uriktige - synspunkt at delingen i 1802 ingen betydning har for de forskjellige grenders rettigheter i almenningens forskjellige deler. Jeg opfatter altså stillingen sådan at Østbys og Aunes opsittere i 1869 ved den frivillige deling av den almenningspart som disse grender hadde hatt i fellesskap siden 1802, delte alle almenningsrettigheter, også fiskeretten, og denne deling må være bindende for begge grenders opsittere senere. Følgelig kan Aunes opsittere efter 1869 ingen fiskerett ha i Essandområdet, på samme vis som Østbys opsittere ingen sådan rett har i Skarpdalsområdet (Ramsjøen). Dette resultat synes også å få de rimeligste konsekvenser. Den opfatning at almenningsrettighetene fremdeles består uforandret over hele den gamle almennings område, fører jo til ganske horrible konsekvenser, nemlig at der hviler fulle almenningsrettigheter for hele Tydalens befolkning også på de deler av almenningen - del I og II - som nu er helt utskiftet og undergitt almindelig eiendomsrett for enkeltmann.

Ad Ole Rotvolds rettigheter: Efter det standpunkt Angells Stiftelser har tatt til herredsrettens dom, nemlig ved å anerkjenne denne parts

Side:751

fiskerett i Essandområdet, blir det for Ole Rotvolds vedkommende bare spørsmålet om rett til fiskehytte og til brensel som er omtvistet. Med hensyn til hytten er jeg enig med flertallet. Men med hensyn til brensel, så mener jeg at adgangen til å ta sådant må bli en konsekvens av adgangen til fiske. Man må sikkert kunne gå ut fra at brensel har vært tatt så lenge fiske har vært utøvet, at det er nødvendig for tilberedningen av mat m.v. under fisket, og at det derfor så å si er en bestanddel av fiskeretten; det kan ikke godt skilles fra denne. Jeg voterer således for at Ole Rotvold som en konsekvens av at han er tilkjent fiskerett, også tilkjennes rett til å ta det for utøvelsen av denne fiskerett fornødne brensel. - - -