Rt-1938-769
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1938-09-14 |
| Publisert: | Rt-1938-769 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 161 |
| Parter: | Per Brun (advokat Rudolf Horn) mot Arne Omsted (advokat Stian Bech). |
| Forfatter: | Boye, Larssen, Evensen, Aars, Hjelm-Hansen, Winsnes, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §238, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, §63, Straffeloven (1902), Veiloven (1912) §68, §69, Motorvognloven (1926) §17, §20, §29 |
Dommer Boye: Aker herredsrett avsa 5 november 1936 dom i nærværende sak med sådan domsslutning: «Per Trygve Brun dømmes for forbrytelse mot straffelovens §238 og for forseelse mot lov om motorvogner av 20 februar 1926 med tilleggslover §29, 1. ledd, jfr. §17, 1. ledd og §20, 1. ledd samt for forseelse mot veilovens §68 §69, jfr. trafikkregler av 17 desember 1926 §19 §10, 1. ledd, alt sammenholdt med straffelovens §63 til en bot til statskassen, stor kr. 500, subsidiært fengsel i 30 dager. I erstatning til statskassen for saksomkostninger betaler han kr. 300. Fornærmede. skifteforvalter Omsteds påstand om opreisning i henhold til straffelovens ikrafttredelseslovs §19, 2. ledd, tas ikke til følge.»
Dommen blev av skifteforvalter Omsted innbragt for Eidsivating lagmannsrett forsåvidt angår avgjørelsen av det borgerlige rettskrav, og 4 mai 1937 avsa lagmannsretten dom med sådan domsslutning: «Disponent Per Brun betaler til skifteforvalter Arne Omsted kr. 10.000, og i saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten kr. 1.400.»
Om saksforholdet henviser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Disponent Per Brun har påanket lagmannsrettens dom til Høiesterett.
Brun mener at lagmannsretten har tatt feil, når den finner at han har forvoldt Omsted skade ved grov uaktsomhet. Videre mener han at retten har tatt feil, når den finner at det intet er å legge Omsted til last. Subsidiært mener Brun at en opreisning på kr. 10.000 er altfor høi og i strid med tidligere rettsavgjørelser, likesom det er en feil at retten ved utmålingen har tatt hensyn til at Omsted har pådratt sig sammenvoksninger i den ene lunge, altså varig men, hvilket er en skade av økonomisk art. Særskilt anker Brun over at han er ilagt saksomkostninger.»
Brun har nedlagt påstand om at han frifinnes for skifteforvalter Arne Omsteds tiltale og hos ham tilkjennes saksomkostninger for alle retter.
Den annen part, skifteforvalter Omsted har påstått at lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at saksomkostningene forhøies, og at han tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett.
Saken foreligger for Høiesterett i vesentlig samme stilling som for lagmannsretten.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens domsgrunner. Den ankende part må tilsvare saksomkostninger for Høiesterett. Jeg stemmer for sådan
Side:770
domsslutning:
Lagmannsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Per Brun til Arne Omsted kr. 1.500. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Larssen: Som førstvoterende.
Dommerne Evensen, Aars, kst. dommer Hjelm-Hansen, ekstraordinær dommer, byrettsdommer Winsnes og justitiarius Berg: Likeså.
Av Aker herredsretts dom:
- - - Sakens sammenheng er følgende: Den 14 desember 1935 kl. ca 8.30 om morgenen i fullt dagslys kom tiltalte kjørende med personbil A 8808 nedover Slemdalsveien fra Vinderen stasjon. Omtrent samtidig kom skifteforvalter Omsted gående planovergangen over Holmenkollbanens spor ved Diakonhjemmets stasjon. Omsted fortsatte over veien og blev påkjørt av tiltaltes bil. Påkjørselen må efter de foreliggende oplysninger være foregått på den måte at bilens støtfanger først traff Omsteds ben, med den følge at Omsted falt eller blev kastet med siden mot selve bilen, antagelig dens radiator, hvorved han fikk brukket et ribben. - - - Han blev derefter liggende syk i sitt hjem fra 14 til 29 desember da han blev bragt til sykehus, hvor han blev liggende til 19 februar 1936. Derefter var han helt arbeidsudyktig til 15 mars og halvt arbeidsudyktig til 15 juni 1936. Siden har han vært arbeidsdyktig, men har fremdeles mén av ulykken. Overlæge Fürst har som opnevnt sakkyndig i retten uttalt at Omsteds lange sykdom, som var livsfarlig, må antas utelukkende å skyldes påkjørselen. - - -
Retten skal bemerke at der med hensyn til påkjørselen og tiltaltes kjøring ved anledningen ikke has øienvidner, og retten må derfor gjøre sig op en mening på grunnlag av tiltaltes og Omsteds forklaringer sammenholdt med den situasjon som forelå efter påkjørselen. - -
Men selvom man legger tiltaltes egen forklaring til grunn er der, efter rettens mening, ingen tvil om at tiltalte har vist uaktsomhet. Efter denne forklaring har tiltalte, da han var 25 meter borte sett at Omsted var iferd med å gå ut i veien og at Omsted ikke tok hensyn til hans signalisering. Tiltalte hadde da plikt til straks å nedsette farten således at han i tilfelle kunde ha stanset øieblikkelig. Dette hadde han også, på denne avstand full anledning til det idet en bil med 35 km fart pr. time efter de sakkyndige uttalelser, kan stanse helt på ca 12 meter. Tiltalte, som da antagelig har kjørt omtrent midt i veien, foretok imidlertid ikke tilstrekkelig nedsettelse av farten, før så sent at der var fare for påkjørsel, og han har da, efter rettens mening, i forfjamselse og mangel på omtenksomhet og aktpågivenhet kastet bilen tilvenstre istedenfor at han skulde ha holdt tilhøire i hvilket siste tilfelle ingen påkjørsel hadde funnet sted.
Da den skade som er påført skifteforvalter Omsted finnes å ha vært betydelig, vil tiltalte bli å dømme for ved uaktsomhet å ha forvoldt betydelig skade på legeme eller helbred og således for forbrytelse mot straffelovens §238. Videre følger av det ovenfor anførte at tiltalte må bli å dømme for forseelse mot de i tiltalebeslutningen nevnte bestemmelser, idet han som nevnt har vist mangel på aktpågivenhet (motorvognlovens §17, 1. ledd,) ikke har avpasset kjørehastigheten således at den ikke medførte fare for ulykker (motorvognlovens §20, 1. ledd), ikke har vist den i trafikkregl. §19 påbudte særlige forsiktighet og endelig for uten grunn å ha kjørt over til veiens venstre side (trafikkregl. §10, 1. ledd). - - -
Side:771
Ved straffens bestemmelse skal bemerkes at tiltalte visstnok har kjørt meget uaktsomt, ubetenksomt og uforståelig klosset, men retten kan ikke finne at tiltalte på nogen måte har gjort sig skyldig i råkjøring. Han kan, som nevnt, ikke antas å ha hatt nogen særlig stor fart - den lovlige fart på Slemdalsveien er 45 km pr. time - og hans kjøring til venstre, som igrunnen er den eneste direkte årsak til ulykken, må antas å skyldes en meget beklagelig forfjamselse. - - -
Retten kan i det hele tatt ikke finne at tiltalte har gjort sig skyldig i grov uaktsomhet hverken i forhold til straffeloven eller i forhold til ikrafttredelseslovens §19. - -
Av lagmansrettens dom: (Miøen, Stenersen og Soldan).
Skifteforvalter Omsted har påanket herredsrettens avgjørelse av det borgerlige rettskrav til Eidsivating lagmannsrett og påstått disponent Brun dømt til å betale ham i opreisning kr. 10.000 - eller efter rettens skjønn. - - -
Lagmannsretten finner, at Brun har forvoldt Omsted skade ved grov uaktsomhet. Det er på det rene, at der ved leiligheten ikke fantes andre trafikkerende i kjørebanen enn Omsted og Brun. Likeså er det bragt på det rene, at de begge var opmerksomme på hverandre i god tid. Brun hadde et godt stykke efter hans eget anslag - en 50 m ovenfor ulykkesstedet - lagt merke til Omsted i svingen inn til planovergangen fra veien på den annen side av Holmenkollbanen, og da han er godt kjent og stadig trafikerer veistrekningen visste han, at han foran sig hadde en fotgjenger, som vilde gå over kjørebanen, der på strekningen har fortau bare på venstre side av Bruns kjøreretning. Videre må legges til grunn Omsteds bestemte og sikkert riktige forklaring, at han så sig om, førenn han gikk ut i kjørebanen, og forvisset sig om, at Bruns bil var forsvarlig langt borte. Den må ha vært ikke mindre enn ca 30 m borte. Han gikk derefter rett over den 4,8 m brede kjørebane uten å se op. Han vet derfor ikke, hvor Bruns bil befant sig, da Brun - om nedenfor forklart - tutet, men sier han blev påkjørt like efter og før han kom op på fortauet. Hans hatt blev liggende igjen på fortauet en 4 m bak det sted, hvor han blev påkjørt. Bruns forklaring stemmer i det vesentlige med Omsteds. Han «slakket av» farten (d. v. s gav mindre gass), først da han så Omsted i svingen som allerede nevnt, og påny en 25-20 m før krysset, da Omsted ikke hadde sett op, og samtidig med siste avslakking la sin kurs mere midt på veien og noget over til venstre. Men bremse gjorde han ikke før 4 à 5 m før påkjørselen og i det samme tutet han og slengte bilen over til venstre. Idet bilen, som da omtrent var stoppet, kjørte på Omsted, så han Omsted gli ned midt foran bilen. - - -
Det som efter rettens mening gjør Bruns kjøring så åpenbar og uforklarlig grovt uaktsomt, er først og fremst det, at intet overraskelsesmoment for ham var tllstede. Han har i god tid kunnet se Omsted gå ut i kjørebanen. Han har endog opfattet det så, at Omsted ikke så ham, hvilket enn ytterligere skulde skjerpet hans forsiktighetsregler. Det synes klart, at han ved å bremse og om nødvendig stoppe i tide kunde undgått enhver fare for påkjørsel. Bremsene virket, som det jo umiddelbart efter viste sig, helt ut. Ved å undlate å bremse før i siste eieblikk har Brun, som her kjørte på en vel med svak nedover-helling, latt bilen beholde for meget av sin fart, og under den således opståtte kritiske situasjon har Brun gjort den annen skjebnesvangre feil å kaste bilen til venstre, istedenfor til høire, hvorved
Side:772
påkjørselen rimeligvis vilde vært undgått. Det kan tenkes, at han ved sin samtidige tuting har tenkt å bringe Omsted til å se op og springe tilbake. Istedenfor har Omsted - som korrekt var - rolig og uten å vingle gått videre mot fortauet.
Da Bruns hovedfeil er forsømmelsen av stoppeplikten efter trafikkreglenes §19, synes det ikke grunn til å feste sig så meget som under prosedyren gjort ved, om Omsted er rammet av bilens midtparti eller av støtfangerens venstre del. Det forekommer retten naturlig å anta, at venstre del av bilens støtfanger har slått høire ben, som viste blå merker, undav Omsted med den følge, at han er kastet med venstre side av overkroppen ned mot midten av bilens støtfanger. Dette stemmer med, at hans venstre ben ingen merker efter påkjørselen viste og at støtet har brukket et av ribbenene på hans venstre side og rammet hans venstre hofteparti. Og det utelukkes ikke ved, at grøftelykten midt over støtfangeren på bilen blev støtt noget innover, skjønt hornene like bakenfor lykten ikke blev bøiet. Det må således antas at Omsted i påkjørselsøieblikket har skrittet frem til venstre for bilen med venstre ben og vært like ved fortauet med dette. Jfr. også hatten som falt fra ham og inn på fortauet.
Retten finner intet å legge Omsted til last.
Under hensyn til det således foreliggende tilkjenner retten Omsted kr. 10.000 som en efter billighet avpasset opreisning for hans tort og smerte og annen skade av ikke økonomisk art. Herunder er tatt hensyn til, at Omsted efter overlæge Fürsts og professor Bulls uttalelser som følge av ribbensbruddet fikk en lesjon av lungen med indre blødning, hvilket lægen karakteriserer som en livsfarlig, til dels med høieste livsfare forbundet sykdom og meget smertefull. Efter Omsteds forklaring var smertene særlig store i den tid av 15 dager, som gikk inntil han blev innlagt på sykehus 29 desember 1935. På sykehuset blev der 9 januar og 25 januar 1936 efter punksjoner tatt ut store mengder flytende blod av venstre lungesekk-hule. Omsted må efter lægenes uttalelser ha hatt betydelige smerter i hele januar måned. Han blev utskrevet fra sykehuset 19 februar 1936 med pålegg om å iaktta stor forsiktighet og var arbeidsudyktig helt til 15 mars og halvt til 15 juni 1936. Han er heller ikke uten mén efter ulykken, idet de sammenvoksninger i lungen der er fulgt efter lesjonen som en efter professor Bulls uttalelser uvegerlig følge, medfører adskillige ulemper for Omsted, kortpustethet i motbakker og lignende. Disse ulemper antas å måtte føles særlig generende for en mann, der som Omsted tidligere var en meget rask og rørig mann med særlig interesse for jakt og annet friluftsliv og hvis otium, når han i 1938 faller for aldersgrensen, nu i flere henseender vil arte sig på annen måte enn, hvis denne ulykke ikke hadde rammet ham. Foruten sin gasje som skifteforvalter - og senere sin pensjon - har Omsted opgitt å ha en formue av kr. 30.000-40.000. Hensyn er ennvidere tatt til Bruns skyld og hans økonomiske forhold (hustru og 2 barn å forsørge og en formue og inntekt, som han har opgitt til hv. ca kr. 70.000 og kr. 24.000-25.000 årlig). - - -