Hopp til innhold

Rt-1938-811

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1938-11-03
Publisert: Rt-1938-811
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 195
Parter: Statsadvokat Jak E. Anderssen aktor, mot Nils Gjeddevand m.fl. (forsvarer advokat J. M. Lund).
Forfatter: Solem, Lie, Rivertz, Boye, Motzfeldt, Næss, justitiarius Berg
Lovhenvisninger: Jaktloven (1899) §11, Straffeprosessloven (1887) §377, §18, Straffeloven (1902) §407, Tilleggslov til jaktloven (1932)


Dommer Solem: Ved forelgg av 17 desember 1937 fra politimesteren i Kongsvinger blev nr. 1. Nils Gjeddevand, 2. Erik Braaten, 3. Gustav Grønlien, 4. Tørris Tollhaug, 5. Einar Mastad og 6. Toralf T. Sander forelagt bøter for overtredelse av straffelovens §407 og jaktloven av 20 mai 1899 §11, jfr. lov nr. 2. av 3 mars 1932, ved under elgjakten høsten 1937 å ha gått på jakt efter elg uten grunneierens tillatelse og uten på lovlig måte å ha reist dyret, idet de ikke selv hadde sett dyret eller hunden hadde hatt los på det. Da forelegget ikke er vedtatt, blev saken sendt herredsretten til behandling efter straffeprosesslovens §377.

Ved Vinger og Odal herredsretts dom avsagt av dommerfullmektigen med domsmenn den 1 mars 1938, blev de tiltalte frifunnet. Dommen er enstemmig for nr. 1., 2. og 5., men avsagt under dissens for de tiltalte nr. 3., 4. og 6., idet rettens formann her stemte for at de tiltalte skulde felles.

Politimesteren i Kongsvinger har påanket dommen på grunn av uriktig lovanvendelse. Såvidt jeg forstår ankeerklæringen gjelder den for det ene jaktlag som bestod av de tiltalte nr. 1., 2. og 5. bare deres forhold 3. jaktdag, og anken er her grunnet på at elgen som nr. 1. Nils Gjeddevand skjøt og nr. 2. Erik Braaten og nr. 5. Einar Mastad var med å jage ikke var reist på lovlig grunn. Efter dommen er det ansett bevist at nr. 5. så elgen på lovlig grunn og at han meldte av dette til de to andre. Selv la han fra sig gevær og sekk før han gikk over på Stangs grunn sammen med nr. 1. Gjeddevand, som her skjøt elgen.

Jeg er kommet til det resultat at dommen i dette punkt er riktig. Når et samlet jaktlag er kommet på spor efter en elg og en enkelt av jaktlaget får se elgen slik som herredsretten i dette tilfelle har ansett det bevist, må de andre medlemmer straff-fritt kunne være med på den videre forfølgning og nedskytning av dyret på fremmed grunn. I dette tilfelle er det på det rene at Mastad da han så elgen, var aktiv deltager i jaktlaget og at det først var umiddelbart før han gikk over på Stangs eiendom at han hadde lagt fra sig geværet for å være jaktvidne da de kom inn på fremmed grunn. Jeg kan ikke anta at denne omstendighet kan gjøre at de andre deltageres forfølgning av elgen blir ulovlig.

For tiltalte nr. 3., Gustav Grønlien og nr. 6., Toralf T. Sander gjelder anken deres forhold 3. jaktdag og for nr. 4., Tørris Tollhaug hans forhold 4. jaktdag da Grønlien også var med ham. Anken er her grunnet på at de tiltalte ved begge leiligheter har jaget på fremmed (Stangs) grunn, uten at dyret var lovlig reist. Det er på det rene at ingen av de tiltalte har sett dyret, men domsmennene mener at hunden ved begge leiligheter har hatt los.

Efter min opfatning må anken her tas til følge. Om hunden

Side:812

som i dette tilfelle er brukt som ledhund har støkket (skremt) elgen og følger sporet, er dette ikke tilstrekkelig til å tilfredsstille kravet i jaktlovens §11 om at hunden skal ha hatt los på dyret. Losen må for å tilfredsstille lovens krav være av den art at det ved den kan godtgjøres at dyret er reist på lovlig grunn, men det er ikke tilfelle her. Heller ikke tilfredsstilles jaktlovens krav på at dyret skal være lovlig reist ved at jegeren har sett «beie» efter elgen, jfr. Rt-1936-702.

Da jeg mener at domsmennene har tatt feil når de for disse tre tiltalte har antatt at det har vært lovlig reist, må dommen og hovedforhandlingen forsåvidt opheves. For de andre tiltalte må anken forkastes.

Slutning:

For tiltalte nr. 3. Gustav Grønlien, tiltalte nr. 4. Tørris Tollhaug og tiltalte nr. 6. Toralf Sander opheves herredsrettens dom. Iøvrig forkastes anken. (Vanlig salær til forsvareren.)

Dommer Lie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rivertz, Boye, Motzfeldt, Næss og justitiarius Berg: Likeså.

Av herredsrettens dom:

1. Siktede nr. 1. Nils Gjeddevand, siktede nr. 2. Erik Karlsen Gjersøyenbraaten og siktede nr. 5. Einar Måstad, tilhørte alle R. Kjuus's jaktlag.

Retten finner det bevist at siktede nr. 1 og 2. - - - den 3. jaktdag siste høst under jakten var på Stangs grunn og at siktede nr. 1. den 3. jaktdag der skjøt en elg og at siktede nr. 3 under jakten var på Stangs grunn den 3. jaktdag. Retten er imidlertid enstemmig kommet til at alle disse 3 må bli å frifinne

Om jaktvidnets stilling er det oplyst at det var vane at de skiftet på å optre som sådant. Det var alltid en av deltagerne som var jaktvidne ved den enkelte anledning. Dette er fast skikk på disse trakter. Retten finner at dette vel er egnet til i sterk grad å svekke tilliten til et jaktvidnes utsagn i almindelighet, men dette har i og for sig intet med det spørsmål å gjøre om den som optrer som jaktvidne skal ansees som deltager i selve jakten slik at han blir å straffe for ulovligheten under denne. Det har såvidt retten vet alltid vært opfattet slik her i distriktet at et jaktvidne, selv om han er deltager i laget, ikke deltar i den enkelte jakt hvorunder han optrer som vidne. - - -

Om 3. jaktdag er det oplyst at Mastad og Braaten gikk ut med hund i hver sin skog for å finne elg. De kom begge tilbake efter en stunds forløp og meldte spor, hvorefter der blev stillet poster, bl.a. ved Sæteråa. Gjeddevand og Mastad gikk så med hund og gevær på spor efter elgen. På Hellberget oplyser de å ha støkt en elg, og de skjønte på hundene at de måtte ha vært ganske nær den. De fulgte så sporene nedover mot Sæteråa, hvor elgen må ha fått været av postene og tok av østover, hvorefter den bøiet sørover over åen og inn på Stangs skog.

Retten finner det bevist at de siktedes jaktlag denne dag hadde ringet og støkt elgen på lovlig grunn, og at de hele tiden forfulgte samme elg. Videre finner den det bevist at Mastad så elgen like før den svinget sørover

Side:813

- altså på lovlig grunn for laget. Han forsøkte å skyte elgen, men hunden var så hissig at den rev ham overende. Dette har flere av de avhørte forklart at han fortalte dem. Han løp efter å ha varslet de øvrige straks op til «berget», hvor han skiftet strømper og satte fra sig gevær og sekk. - - Efterat Mastad hadde sett elgen, og meldt fra, gikk Braaten over, idet han fulgte sporene, som var tydelige i myrlendet over åen og et stykke opover, hvorefter han løp i forveien og stillet sig på forpost. - - - Mastad løp ned igjen til Seteråen og gikk sammen med Nils Gjeddevand, som hadde hund og gevær De fulgte sporet over åen og opover. Efter en stunds forløp skjønte de på hunden at de begynte å nærme sig elgen igjen, og de så derefter noget grått i en busk som beveget sig. De skjønte dette var elgen, og Nils Gjeddevand skjøt den.

Retten finner ingen grunn til å dra disse forklaringer i tvil, likesom den føler sig overbevist om at elgsporet blev forfulgt så hurtig at det ikke kan være tvil om at det var den samme elg som blev forfulgt og nedlagt som den Mastad så. Mastad må derfor utvilsomt bli å frifinne; han var dessuten jaktvidne da han optrådte på Stangs grunn. Det er på det rene at ingen av de siktede gikk over på Stangs grunn ler dyret.

Spørsmålet blir da om det er tilstrekkelig for frifinnelse av Braaten og Gjeddevand at bare Mastad hadde sett dyret. Det er på det rene at elgjakt på disse trakter nu for tiden alltid drives lagvis. Det vilde da være nesten uten verdi å ha en forfølgningsrett på annenmanns grunn, dersom retten til å jage og skyte dyret var begrenset til den ene som hadde sett det. Det er sjelden mer enn én får se en elg, og hele jaktlaget måtte, hvis jakten skulde drives på vanlig måte på annenmanns grunn efter lovlig optak, gå samlet for å få se elgen. Beviset for lovlig optak er til stede hvis en av jaktlaget har sett dyret før det forfølges over på annenmanns grunn, og ønsket om et sikkert bevis er årsaken til at bestemmelsen er kommet inn i loven. Et jaktlag må sees under ett som en enhet, og lovens ord «den som på lovlig grunn o. s v.» må referere sig til hele laget, ikke bare den person som ser den. Overensstemmende hermed må Braaten og Gjeddevand bli å frifinne også for jakten 3. jaktdag

2. Siktede nr. 3. Gustav Gulbrandsen Grønlien, siktede nr. 4, Tørris Martinsen Tollhaug og siktede nr. 6 Toralf T. Sander, tilhørte Engebretsens jaktlag.

Av disse var nr. 3. Grønlien og nr. 6. Sander, ute 3. jaktdag og forfulgte da en elg fra lovlig grunn over til Stangs eiendom. Herom er oplyst at de traff spor på Berger skog og støkte elgen ved Bergerbraaten. De så Ikke elgen og la ikke merke til om det var beie efter den men de så sporene og skjønte på hunden at den måtte ha støkt elgen. De er sikre på at det var den samme elg de forfulgte over på Stangs skog, hvor de tilslutt opgav forfølgningen Begge hadde hund, men ingen av dem gevær, og der var satt poster på lovlig grunn.

Den 4. jaktdag var Grønlien og Tollhaug på jakt. De støkte en elg ved Skaarildhøgda. Heller ikke denne gang så de elgen, men de så beien og sporene, og merket på hunden som gav 2-3 bjeff, at elgen var støkt. Også denne dag forfulgte de dyret over på Stangs grunn, og de er sikre på at det var den samme elg de forfulgte som den de støkte. Tollhaug hadde hund og hagelgevær, Grønlien ingen av delene, han optrådte som vidne.

Retten finner ingen grunn til å betvile riktigheten av de siktedes forklaringer om jakten. - - -

Side:814

Efter hvad der er forklart om hundens opførsel kan retten ikke finne at det er tvilsomt at de siktede har støkt elgen ved de omtalte anledninger likesom den også finner det bevist at det var de samme elger som blev forfulgt over på Stangs skog.

Retten finner for det første at efter det som er oplyst om jakten 3. jaktdag, har både Grønlien og Sander «jaget» i den forstand det er brukt i straffelovens §407. For selv om ingen av dem hadde gevær, må det i det minste når elgjakt drives som i nærværende tilfelle sees som et ledd i jakten å forfølge en elg med hund for å drive den over mot de utstilte poster. Jakten og jaktlaget må sees som en enhet, og såvel det å forfølge som det å stå på post for å skyte dyret er nødvendig ledd i den.

Rettens flertall, domsmennene, finner imidlertid at de siktede må bli å frifinne. Visstnok hadde ingen av dem sett elgene, men flertallet finner at jakt på den måte som det her er drevet må dekke jaktlovens begrep «los» i §11 og at de siktede således har hatt lovlig optak og forfølgningsrett. Jakten blev drevet med ledhund. Det er imidlertid efter domsmennenes mening ikke mulig å drive elgjakt på annen måte enn 1. med løs, halsende hund eller 2. med ledhund (rekkhund). Elgtypen på disse kanter av landet er for sky til å stå for hund, og «stålos» er derfor en ubrukelig metode som ikke forekommer. Da det imidlertid efter jaktlovens §18, siste ledd, er forbudt å jage elg med løs, halsende hund, vilde forfølgningsretten bli praktisk talt illusorisk, hvis loven ikke med begrepet los også skulde omfatte rekkhundjakt, hvor det er på det rene at elgen er støkt og forfulgt over på fremmed grunn. For det er, selv når elgen på forhånd «ringes» et sjeldent tilfelle at jegeren får se elgen under reisningen - det gjør han så å si alltid først ved jaktens slutt. Skulde rekkhund-jakt ikke gå inn under begrepet los, vilde loven derfor føre til en videre forfølgningsrett i praksis i de distrikter hvor det er mulig å benytte «stålos» på elgjakt, hvilket vilde være en urimelig og unaturlig fortolkning. Efter domsmennenes mening er det like godt bevis for reisning av elg når den støkkes og forfølges med rekkhund som om der benyttes «stålos» eller løs halsende hund, og hensikten med lovendringen i 1932 av jaktlovens §11, å skaffe et sikkert bevis for lovlig optak, tilfredsstilles like godt i begge tilfelle. Ved sporhundjakt kan nemlig hunden holdes på det samme spor, men benytter man en annen form for los, er man aldri sikker på at hunden stadig forfølger det samme spor og ikke skifter eller forlater det. De tilfeier at en erfaren elgjeger lett merker på hunden om en elg støkkes eller om hunden bare finner et spor.

Rettens formann kan ikke være enig med domsmennene i at elgene er lovlig reist forsåvidt angår de elger som av Engebretsens jaktparti er drevet over på Stangs grunn. Han finner ikke å kunne bortse fra Høiesteretts dom i Rt-1936-702, hvor såvidt skjønnes jaktlovens §11 er fortolket derhen at det ikke er tilstrekkelig at jegeren hevder å ha «støkt» elgen og funnet beien og så forfulgt den i samme spor. Dette standpunkt finner han støtte for i den omstendighet at jaktlovens §11 ved forandringen i 1932 var foreslått forandret av den av det matematisk-naturvidenskapelige fakultet nedsatte komite slik at der til lovlig reisning krevdes: 1. at elgen skulde skulde vært sett, 2. at man skulde ha hatt los på den, eller 3. at den skulde vært støkt - alt på lovlig grunn, for at man skulde ha forfølgningsrett på den, mens det i loven blev sløifet at også alternativet støkking skulde kunne gi forfølgningsrett for jegerne. Det er således efter den forståelse rettens

Side:815

formann har av jaktlovens §11 ikke tilstrekkelig at elgen støkkes på lovlig grunn og så forfølges på spor, idet det må være klart at den nye lov da vilde ha medtatt denne form for lovlig reisning, hvis rekkhund-jakt skulde kunne omfattes av begrepet «los» i loven. Det vil efter denne forståelse av jaktlovens §11 i hvert fall ikke være tilstrekkelig til lovlig reisning at jegerne har drevet jakten slik som i nærværende tilfelle, og det er således unødvendig å inngå på en nærmere fortolkning av begrepet los. Rettens formann stemmer således for fellelse av de siktede nr. 3., 4. og 6. - - -