Rt-1938-933

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1938-12-22
Publisert:	Rt-1938-933
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 228
Parter:	Johan Rakkestad og Adolf Fjerdingstad (advokat Asle Børtnes) mot H. E. Østerud, J. H. Skott, Chr. E. Østerud og H. J. Skinnemoen (advokat Harald Wellén).
Forfatter:	Bonnevie, Dahl, Larssen, Stang, Næss, Fougner, Lie
Lovhenvisninger:

Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa 14 september 1935 dom med sådan domsslutning: «Saksøkte nr. 1, H. E. Østerud, nr. 2, J. H. Skott, nr. 3, Chr. E Østerud og nr. 4, H. Skinnemoen dømmes til å betale til Joh. Rakkestad følgende beløp: Nr. 1, H. E. Østerud kr. 795;74, nr. 2, J. H. Skott kr 295,74, nr. 3, Chr. E. Østerud kr. 591,48 og nr. 4, H. Skinnemoen kr. 295,74 samtlige med 5 prosent rente av de respektive beløp fra 6 mars 1935 til betaling skjer. For øvrig frifinnes de saksøkte for saksøkernes tiltale i saken. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til herredsrettens domsgrunner.

Mot denne dom har saksøkerne Johan Rakkestad og Adolf Fjerdingstad erklært anke. De gjør i ankeerklæringen gjeldende at dommen er uriktig fordi herredsretten har antatt: 1) at Fjerdingstad ikke ved å betale til Ekers Sparebank fikk noe krav mot kontragarantistene, 2) at skifterettens uttalelse i skiftesamling 19 desember 1935 i Ole Hoens dødsbo ikke innebar samtykke for Fjerdingstad til å inntale boets eventuelle krav mot

Side:934

kontragarantistene, 3) at de beløp som er betalt av Fjerdingstad må holdes utenfor ved beregning av totaltapet 4) at de av kontragarantistene i 1927 foretatte innbetalinger i sin helhet blir å betrakte som tap i garantiavtalens forstand uten hensyn til at kontragarantistene senere fikk tilbake ved utlodingen i sakens konkursbo 21,044 pst. av hvad de hadde betalt. Subsidiært gjøres her gjeldende, at hvis herredsrettens opfatning i dette spørsmål legges til grunn vil dette iallfall måtte medføre en beriktigelse i herredsrettens beregning av det samlede tap (nemlig med kr. kr. 4840,12) i de ankende parters favør.

De saksøkte har erklært motanke. De anser på sin side herredsrettens dom uriktig fordi herredsretten har antatt: 1) at det ingen rettsfølge kan få at enkelte aksjonærer ikke tiltrådte erklæringen om kontragaranti, 2) at Hoen og Rakkestad ikke selv har fremkalt tapet ved rettsstridig optreden, nemlig ved Hoens anvendelse av selskapets likvide midler til avdrag på den av ham selv garanterte gjeld og ved Rakkestads konkursbegjæring mot selskapet, 3) at kontragarantien også omfatter garanti mot rentetap og at ingen del av de som tap opførte renter er foreldet.

De ankende parter har nedlagt sådan påstand: «A. For tilfelle av at både Rakkestad og Fjerdingstad ansees berettiget til å gjøre ansvar gjeldende: De motankende parter dømmes til å betale til Johan Rakkestad og Adolf Fjerdingstad følgende beløp: 1) Prinsipalt: H. E Østerud kr. 1903,04, J. H. Skott kr. 1000, Chr. E. Østerud kr. 2000 og H. Skinnemoen kr. 1000. 2) Subsidiært: H. E. Østerud kr. 1903,04, J. H. Skott kr. 947,68, Chr. E. Østerud kr. 1895,36 og H. Skinnemoen kr. 947,68. 3) Atter subsidiært: H. E. Østerud kr. 1346,07, J. H. Skott kr. 707,33, Chr. E. Østerud kr. 1414,66 og H. Skinnemoen kr. 707,33. 4) Atter subsidiært: H. E. Østerud kr. 1346,07, J. H. Skott kr. 670,31, Chr. E. Østerud kr. 1340,62 og H. Skinnemoen kr. 670,31. B. For tilfelle av at alene Rakkestad ansees berettiget til å gjøre ansvar gjeldende: De motankende parter dømmes til å betale Johan Rakkestad følgende beløp: 1) H. E. Østerud kr. 1619,28, H. J. Skott kr. 829,72, Chr. E. Østerud kr. 1659,44 og H. Skinnemoen kr. 829,72. 2) Subsidiært: H. E. Østerud kr. 1619,28, J. H. Skott kr. 678,40, Chr. E. Østerud kr. 1356,80 og H. Skinnemoen kr. 678,40. 3) Atter subsidiært: H. E. Østerud kr. 1040,52, J. H. Skott kr. 533,16, Chr. E. Østerud kr. 1066,32 og H. Skinnemoen kr. 533,16. 4) Atter subsidjært: H. E. Østerud kr. 1040,52, J. H. Skott kr. 435,93, Chr. E. Østerud kr. 871,86 og H. Skinnemoen kr. 435,93. Påstand B. er subsidjær i forhold til påstand A. C. I alle tilfelle påståes 5 pst. renter av de respektive beløp fra 6 mars 1935 til betaling skjer, og saksomkostninger for begge retter. D. De motankende parters påstand i motanken tas ikke til følge, og de motankende parter dømmes til in solidum å betale de ankende parter saksomkostninger i motanken.»

De motankende parter har nedlagt sådan påstand: «1. Prinsipalt: Ankemotpartene frifinnes. Subsidiært: H. E. Østerud

Side:935

frifinnes mot å betale kr. 656,36 med 5 pst. rente fra 6 mars 1935. Chr. E. Østerud frifinnes mot å betale kr. 312,72 med 5 pst. rente fra 6 mars 1935. J. H. Skott frifinnes mot å betale kr. 156,36 med 5 pst. rente fra 6 mars 1935. H. Skinnemoen frifinnes mot å betale kr. 156,36 med 5 pst. rente fra 6 mars 1935. Atter subsidiært: Herredsrettens dom stadfestes. 2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett.»

Høiesterett kommer til dels til et annet resultat enn herredsretten.

Man er enig med herredsretten i at kontragarantierklæringen er bindende for de 17 aksjonærer som underskrev den, idet det ikke kan tillegges befriende virkning for dem at 3 aksjonærer ikke underskrev. Man henhold er sig til herredsrettens bemerkninger herom og skal tilføie: Det er på det rene at de aksjonærer som underskrev representerte tilsammen 170 aksjer, mens de tre aksjonærer som ikke underskrev representerte tilsammen 28 aksjer. Disse tre aksjonærer var O. Hægstad (6 aksjer), Chr. Langeland (6 aksjer) og Ekers Sparebank (16 aksjer). Det er uimotsagt oplyst at grunnen til at det ikke blev gjort noget for å få Hægstads eller Langelands underskrifter var den at de allerede ved den tid - altså i 1925 - var vitterlig insolvente. For Ekers Sparebanks vedkommende er å merke, at denne aksjonær tillike var stor kreditor og at det nettop var Ekers Sparebanks og en annen banks fordringer som Hoen og Rakkestad hadde kausjonert for og som kontragarantien forsåvidt tok sikte på. Det synes helt uantagelig at de aksjonærer som underskrev kan ha lagt nogen vekt på å få de nevnte to insolvente aksjonærers medunderskrift. Heller ikke kan det antas at de har regnet med at Ekers Sparebank vilde stille sig som kontragarantist i anledning av Hoens og Rakkestads selvskyldnerkausjon for bankens eget tilgodehavende.

Man er videre enig med herredsretten i at det ikke fra de motankende parters side er godtgjort at Hoen eller Rakkestad har gjort sig skyldig i noget rettsstridig forhold ved - for Hoens vedkommende - som styremedlem å disponere selskapets likvide midler i egen interesse og på en for selskapet skadelig måte eller - Rakkestad - ved å begjære selskapet tatt under konkursbehandling.

Forsåvidt angår Adolf Fjerdingstads krav bemerkes: Slik kontragarantien lyder trer den frem som en vanlig kausjon for hovedkausjonistenes regresskrav mot hovedskyldneren. Dette regresskrav blir først aktuelt når hovedkausjonistene betaler hovedskyldnerens gjeld helt eller delvis, i siste fall bare for det beløp som betales. Hvis en hovedkausjonist som her Hoens dødsbo blir insolvent for betaling skjer, kan det ikke søkes regress for mer enn der legges ut som dividende i boet til opfyllelse av kausjonsforpliktelsen Den omstendighet at kontragarantien er formet slik at hvis det opstår «tap» på grunn av hovedkausjonistenes forpliktelse, kal kontragarantistene bære dette, kan ikke bevirke at regresskravet blir aktuelt i og med at hovedkausjonistenes forpliktelse blir aktuell og heller ikke at kontragarantien

Side:936

blir aktuell skjønt regresskravet ennu ikke er blitt aktuelt. Før hovedkausjonistene betaler kan det ikke konstateres med tilstrekkelig sikkerhet om de virkelig lider eller vil lide noget «tap»; inntil videre blir «tapet» hos deres fordrinshavere, som ikke har fått sitt krav på dem dekket. Allerede dette gjør det uantagelig at det i en garanti, som tar sikte på å holde kausjonister skadesløse, med uttrykket «tap» skulde has for øie noget annet enn utlegg og rentetap som ikke dekkes. Men hertil kommer at man positivt i dette tilfelle kan fastslå som den naturlige forståelse av garantiens uttrykksmåte at den inneholder et tilkjennegivende av at garantien er en tapskausjon, ikke en simpel kausjon eller en selvskyldnerkausjon, og derfor først kan gjøres gjeldende når tap på regresskravet konstateres.

Det lar sig efter Høiesteretts mening ikke gjøre å sidestille efterkausjonistens betaling med en betaling av hovedkausjonisten selv som utløser av adgangen for hovedkausjonisten til å gjøre kontragarantien gjeldende. Kontragarantien sikrer ikke at en betaling i og for sig av hovedskyldnerens gjeld refunderes, men er en særlig sikkerhet for dem som den er rettet til, nemlig for det tilfelle at disse blir nødt til å betale gjelden. Garantien er altså avhengig av at disse viser sig å være betalingsdyktige så at en betaling fra dem overhodet kan skje. Uten særlig hjemmel i garantien går det derfor ikke an at hovedfordringens kreditor og rettighetshaveren efter garantien på egen hånd gjennem bruk av en efterkausjon gjør en annen betaling enn den som rettighetshaveren selv foretar til utløser av adgangen til å gjøre kontragarantien gjeldende. En slik beføielse vilde nemlig i vesentlig grad forrykke selve grunnlaget for kontragarantien, idet en helt ny manns solvens nu blev avgjørende for om kontragarantien blev aktuell og kontragarantistenes risiko derved forøket ganske på det ubestemte.

Man kan heller ikke finne at særlige forhold berettiger til å fortolke garantien anderledes. Det er visstnok nevnt i saken og på det rene at kontragarantistene påtok sig sin forpliktelse av hensyn til det selskap som hovedkausjonistene var ansvarlige for og som kontragarantistene var aksjonærer i. Men denne beveggrunn for kontragarantien kan ikke sprenge rammen for en vanlig kontragaranti når interessen for selskapet dog ikke har ført garantistene lenger enn til avgivelse av en kontragaranti som muliggjør eller letter at hovedkausjonistene forplikter sig. Skal noget annet gjelde må der påvises positive fortolkningsmomenter til støtte derfor i forholdet mellem kontragarantistene og hovedkausjonistene. Men det kan ikke sees at det foreligger noget slikt. Karakteristisk nok er det ikke engang påberopt under prosedyren at den anførte beveggrunn skulde trekke den virkning efter sig at betaling av en efterkausjonist gjorde kontragarantien aktuell.

Endelig skal nevnes at man ikke kan sidestille efterkausjonistens betaling med en betaling av hovedkausjonisten selv på det grunnlag at et lån fra Fjerdingstad til Hoens dødsbo av de nødvendige penger til opfyllelse av Hoens kausjonsforpliktelse

Side:937

i forbindelse med en betaling fra boets side av pengene til hovedfordringens kreditor vilde gjøre boets krav efter kontragarantien aktuelt, og at det må være likegyldig i forhold til kontragarantistene om efterkausjonisten velger denne fremgangsmåte eller gjør som han har gjort i dette tilfelle. Avgjørende for at denne betraktning ikke kan føre frem er allerede den omstendighet at Fjerdingstad iallfall ikke har brukt en slik fremgangsmåte som antydet selv om det måtte være nogen hjelp i den. Men dessuten kan han ikke gå ut fra at det kunde blitt spørsmål - praktisk og reelt - om valget av en slik fremgangsmåte. Han har overhodet ikke selv påberopt under prosedyren for Høiesterett at det var plass for å gjøre noget slikt og derved opnå et krav på kontragarantistene via Hoens dødsbo. Og man må efter sakens oplysninger legge til grunn at en slik mulighet var fullstendig utelukket fordi boet var i høi grad insolvent og bare gav en dividende av vel 6 pst. til de uprioriterte kreditorer. Hvis Fjerdingstad under slike omstendigheter skulde forstrekke boet med penger til å betale kreditor, måtte enten han få konkurrere i boet for denne forstrekning og et slikt offer kunde boet fornuftigvis ikke gjøre når det var insolvent, eller så måtte pengene ydes som gave og dermed vinningen gå op i spinningen for Fjerdingstad. I begge tilfeller vilde forføiningen også bli en kunstig ordning som ikke kunde begrunne noget krav mot kontragarantistene. Det vilde i virkeligheten ikke foreligge utlegg eller annet tap voldt på grunn av Hoens kausjonsforpliktelse. Formålet vilde utelukkende være å komme klar av betingelsen for kontragarantiens aktualitet og hjelpe Fjerdingstad til å benytte sig av denne garanti til tross for at den ikke var stillet til fordel for ham.

Efter dette kan kontragarantien forsåvidt Hoens dødsbo angår bare antas å være blitt aktuelt for et beløp av kr. 2499,75 som er lagt ut som dividende til Fjerdingstad i Hoens dødsbo. Boets krav på at kontragarantistene dekker dette beløp finnes å måtte ansees overdratt til Fjerdingstad ved erklæringen fra boet av 19 desember 1934. Og Fjerdingstads påstand må derfor gis medhold for dette beløps vedkommende, mens den for øvrig blir å forkaste.

Forsåvidt angår Rakkestads krav bemerkes: Man finner i motsetning til herredsretten at det er en overveiende grunn til å fortolke kontragarantien slik at Rakkestad kan søke kontragarantistene for alt som han har regress for til hovedskyldneren og ikke kan få dekket hos denne når dette ikke utelukker at den annen som kontragarantien er rettet til får en forholdsvis like stor dekning for utlegg som er gjort fra denne side i anledning av hovedkausjonsforpliktelsen.

Ved fastsettelsen av hvad hver enkelt kontragarantist skal tilpliktes å betale Rakkestad på det grunnlag som Høiesterett slutter sig til, tar man sitt utgangspunkt overensstemmende med prosedyren fra begge sider i herredsrettens beregning.

Hvad de saksøkte J. H. Skott, Chr E. Østerud og H. Skinne moen angår gjør Rakkestad for Hoiesterett gjeldende at det må ansees uriktig av herredsretten å anerkjenne de i domsgrunnene

Side:938

omhandlede kr. 250 pr. aksje fullt ut til fradrag i deres ansvar ifølge kontragarantien uten hensyn til den delvise refusjon de har fått i hovedskyldnerens konkursbo. Høiesterett er for dette punkts vedkommende enig med herredsretten og kan henholde sig til dennes begrunnelse. På den annen side må man gi Rakkestad medhold i at konsekvensen må bli at post 3 i herredsrettens beregning av totaltapsbelopet forhøies med kr. 4840,12, nemlig fra kr. 18.159,88 til kr. 23.000. Det finnes overflødig å redegjøre nærmere for dette, da kontragarantistene ikke under prosedyren for Høiesterett har gjort nogen innvending i så henseende.

Mot Rakkestads medregning av rentetap har kontragarantistene innvendt for Høiesterett at kontragarantien ikke hjemler dette og at rentekravene i hvert fall er helt eller delvis foreldet. Høiesterett slutter sig forsåvidt til herredsretten.

Efter dette blir Rakkestad overensstemmende med en opsatt beregning som ikke er spesielt imøtegått av kontragarantistene (se deduksjonen side 30-31 post d) å tilkjenne henholdsvis hos H. E. Østerud kr. 1040,52, hos J. H. Skott kr. 435,93 hos Chr. H. Østerud kr. 871,86 og hos H. Skinnemoen kr. 435,93. Hertil legges 5 pst. årlig rente fra 6 mars 1935 til betaling skjer.

Forsåvidt angår det beløp som blir å tilkjenne Fjerdingstad foreligger der ikke nogen utført beregning over beløpets fordeling på kontragarantistene. Som følge herav innskrenker man sig til i dette punkt å gi fastsettelsesdom.

Saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett finnes det ikke grunn til å tilkjenne.

Domerne Bonnevie og Næss kommer med hensyn til Adolf Fjerdingstads krav til et annet resultat enn flertallet.

Når flertallet gir Fjerdingstad medhold i et enkelt punkt, bygger flertallet Fjerdingstads rett på overdragelse fra Hoens dødsbo ved beslutningen i skiftesamling 19 desember 1934. Vi er enige med flertallet i at det nettop er på overdragelse fra Hoen eller fra hans dødsbo at Fjerdingstads krav mot kontragarantistene må bygges. Kravet kan ikke bygges direkte på Fjerdingstads stilling som innfriende efterkausjonist, for herigjennem erhvervet Fjerdingstad bare retten til å inntre i bankens krav mot Hoen eller dødsboet.

Når vi allikevel mener at Fjerdingstads krav mot kontragarantistene omfatter ikke bare det nevnte dividendebeløp kr. 2499,75, men hele den innfridde fordrings beløp, legger vi til grunn at overdragelsen fra Hoens dødsbo til Fjerdingstad faktisk tok sikte på og omfattet hele fordringsbeløpet. At dette var meningen med dødsboets beslutning i skiftesamlingen 19 desember 1934 finner vi i og for sig ikke tvilsomt. Tvilen melder sig den mot med hensyn til spørsmålet om hvorvidt Hoens dødsbo i det hele tatt satt inne med noget videregående aktuelt krav mot kontragarantistene enn kravet på de kr. 2499,75 som også flertallet anser overdratt til Fjerdingstad. Det er på dette punkt vår uenighet med flertallet tilspisser sig.

Vi er enige med flertallet i at det følger av

Side:939

kontrakausjonsavtalen og forholdets natur at det må opstilles følgende to betingelser for hovedkausjonistens rett til å gjøre krav gjeldende mot kontragarantistene: 1. Kausjonsforpliktelsen må ha voldt tap for hovedkausjonisten. 2. Hovedkausjonisten må - helt eller delvis - ha betalt hovedfordringen. Vi mener imidlertid at begge disse betingelser var til stede for Hoens dødsbos vedkommende.

Herom bemerkes nærmere:

Ad 1. I og med hovedskyldnerens - A/S Haugsund Elektriske Sag og Høvleris - konkurs var det på det rene at Hoens kausjonsforpliktelser vilde medføre aktuelt ansvar. Og efter at hovedskyldnerens konkursbo 26 november 1934 var sluttet med en dividende av 21,044 pst. til de uprioriterte kreditorer var også tapets størrelse fastslått. Hoens - dødsboets - status var da vitterlig blitt forverret med det i konkursen udekkede beløp av fordringen på sagen. Dette tap blev hverken større eller mindre derigjennem at Fjerdingstad betalte gjelden til banken, hvilket for Hoen eller dødsboet bare medførte at det nu fikk Fjerdingstad til kreditor i stedet for banken. Dette tap var ganske utvilsomt påført Hoen ved kausjonsforpliktelsen.

Ad 2. At hovedfordringen er betalt - at banken har fått full betaling - er helt på det rene. Det er også på det rene at betalingen er skjedd til utgift for Hoen, banken fikk sin betaling på Hoens bekostning. Ganske visst var det Fjerdingstad som betalte, men det var for Hoen han betalte, efter avtale med Hoen, en avtale som blandt annet gikk ut på at utgiften skulde falle Hoen til last og ikke Fjerdingstad. Under disse omstendigheter må efter vår mening Hoen og hans dødsbo ha krav på i forhold til kontrakausjonistene å bli betraktet som den som har betalt. Det vedkom ikke kontrakausjonistene på hvilken måte Hoen tilveiebragte pengene. Det var Hoen som på egen hånd hadde formådd sin bror - Fjerdingstad - til å stille sig som efterkausjonist i 1929, da banken fant at Hoens kausjon ikke var betryggende og derfor ønsket ytterligere sikkerhet. Dette fant sted mange år efter kontrakausjonens inngåelse og ordningen med Fjerdingstad som efterkausjonist blev truffet uten medvirkning fra kontrakausjonistene og endret ikke noget i disses rettslige stilling. Avgjørende må det være at det var Hoen som skaffet efterkausjonisten og som derigjennem i tidens fylde skaffet banken betaling - på Hoens bekostning.

Dette vårt syn på forholdet kommer ikke i strid med den av flertallet nevnte lære, at når hovedkausjonistens konkursbo har utloddet dividende på et i bøet anmeldt kausjonskrav, kan boet bare gjøre regress gjeldende mot hovedskyldneren for dividenden. Vi er ikke uenige i denne lære. Men her er stillingen en annen, ti her har dødsboet ikke bare betalt dividende, men har skaffet full betallng av hovedskyldnerens gjeld gjennem efterkausjonsordningen.

Vi er ikke enige med flertallet i at ordningen med Fjerdingstad - med de konsekvenser vi tillegger den - vil «i vesentlig grad forrykke selve grunnlaget for kontragarantien». Den som

Side:940

stiller kontrakausjon kan aldri beklage sig over at hovedkausjonisten betaler i det øieblikk betalingsplikten for hovedkausjonistens vedkommende er blitt aktuell. Kontrakausjonisten kan ikke høres med at han hadde stillet sig som kontragarantist i tillit til at hovedkausjonisten vilde være ute av stand til å betale noget og at «grunnlaget» for kontragarantien blir «forrykket» ved at høvedkausjønisten mot forventning finner utvei til helt eller delvis å betale. Hovedkausjonisten har en ubetinget rett til å betale når hans betalingsplikt er inntrådt, og det vedkømmer ikke kontragarantistene på hvilken måte høvedkausjonisten skaffer sig midler til å betale med. Visstnok er kontragarantistens betalingsplikt betinget av at hovedkausjonisten først betaler, men den er på ingen måte betinget av at høvedkausjønisten betaler av sine egne aktiver. Det må være helt likegykdig enten han hever pengene på sin køntrabok eller trekker på sin kassekreditt eller - som her - ordner gjelden ved hjelp av en efterkausjøn som han selv i sin tid har skaffet. Fjerdingstads efterkausjon innebar i realiteten et betinget lånetilsagn til Hoen - et tilsagn om at Fjerdingstad om og når det måtte bli nødvendig skulde betale for Høen. Det var Hoens gjeld som Fjerdingstad betalte og mot krav på refusjon av Høen.

Det ligger i øvrig i dagen at en køntragarantist alltid vil måtte regne med, at høvedkausjønisten i allfall kan betale et lite avdrag på gjelden. Hovedkausjonisten får derved uomtvistelig et til avdraget svarende aktuelt refusjonskrav mot kontragarantisten. Når så kontragarantisten har måttet refundere ham beløpet kan høvedkausjønisten bruke refusjønsbeløpet til inn betaling av et nytt avdrag og får derved et nytt refusjønskrav mot kontragarantisten. Og slik kan høvedkausjønisten fortsette inntil køntragarantien helt er uttømt. Dette eksempel viser hvor lite kontragarantistens fortrøstning til at høvedkausjonisten aldri vil kunne betale har med grunnlaget for køntragarantien å gjøre. Kontragarantisten bygger på en illusjon, hvis han køntragaranterer i tillit til at høvedkausjonisten ikke vil kunne betale. Den som stiller sig som køntragarantist på et så sviktende grunnlag får finne sig i å bli skuffet. Der er for øvrig i denne sak ikke noe oplyst som tyder på at den slags hensyn har spillet inn da køntragarantien blev stillet i 1924.

Da Hoens dødsbø har overlatt til Fjerdingstad å gjøre Hoens krav mot køntragarantistene gjeldende, og da Fjerdingstad og Rakkestad under nærværende sak optrer i fellesskap og er enige om å holde det innbyrdes forhold imellem dem utenfor saken, blir det tilstrekkelig å fastslå størrelsen av det samlede krav som Rakkestad og Fjerdingstad måtte ha overfor kontragarantistene.

Ved beregningen av det samlede tap tar vi til utgangspunkt det i herredsrettens dom nevnte beløp kr. 136.868,71 idet vi i tilslutning til herredsretten her medregner rentetapet. Hertil blir å legge Fjerdingstads innbetalinger, som uomstridt utgjør kr. 26.552,76 samt renter herav fra 18 desember 1934 til 6 mars 1935 kr. 239,20. Totaltapet blir da kr. 163.660, 67 eller på hver

Side:941

av selskapets 344 aksjer kr. 475,76. På basis herav og idet hensyn tas til de kr. 250 pr. aksje som tre av de ankende parter tidligere har betalt, og til de dividender de enkelte aksjonærer har øppebåret i høvedskyldnernes A/S Haugsund Elektriske Sag og Høvleris konkursbø (nemlig kr. 52,61 pr. aksje) finner vi at domsbeløpene for de ankende parter må bli: For H. E. Østerud kr. 1903,04, for J. H. Skott kr. 947,68, for Chr. Østerud kr. 1895,36 og for H. Skinnemoen kr. 947,68.

Beløpene faller sammen med de som er nevnt i de ankende parters påstand A 2).

Det finnes ikke påkrevet for mindretallet å redegjøre mer detaljert for de enkelte beløps beregning.

Dommer Fougner, som kommer til samme resultat som dommerne Bonnevie og Næss, tillegger det avgjørende betydning at den ordning som blev truffet da kontragarantien blev stillet, tilsiktet en likelig fordeling av det tap som måtte opstå på grunn av Hoens og Rakkestads kausjønsforpliktelse overfor sagens aksjonærer i forhold til deres aksjeinteresser, innenfor den ved kontragarantierklæringen bestemte ramme kr. 500 pr. aksje. Det beror på en fortolkning av køntragarantierklæringen, hvorvidt en innbetaling på Høens kausjønsansvar, foretatt av hans efterforlover, Fjerdingstad, bør antas å ha begrunnet det regresskrav fra Høens eller hans dødsbos side, som Fjerdingstad i saken gjør gjeldende i medhold av den av dødsboet avgitte erklæring. Og her må det efter min mening veie at fellesinteressen mellem Hoen og Rakkestad på den ene side og køntragarantistene på den annen side var køntragarantiens bakgrunn. Det er fullt på det rene at det var av hensyn til A/S Haugsund Elektriske Sag og Høvleri at en lang rekke aksjonærer i selskapet stillet sig som køntrakausjonister overfor Hoen og Rakkestad og at formålet med avtalen om køntragaranti var å muliggjøre selskapets fortsatte drift. Under disse forhold synes det mig i ethvert fall naturlig å forstå kontragarantierklæringen i overensstemmelse med hvad der fremholdes av det forannevnte mindretall og således hvad angår forholdet til kontragarantistene å sidestille innbetalingen på ford ringen fra Hoens efterforlover Fjerdingstads side med betaling foretatt av Hoen selv. Jeg lar det stå apent hvorledes regress-sporsmålet vilde ha vært å løse, hvis kontragarantien hadde vært stillet, ikke av Hoens og Rakkestads medaksjonærer i sagen og med forholdsmessig fordeling av ansvar eller tap for øie, men av en utenfor fellesskapet stående tredjemann, for eksempel av en bank mot garantiprovisjon. Jeg er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Domsslutning:

H. E. Østerud, J. H. Skott, Chr. E. Østerud og H. Skinnemoen betaler til Joh Rakkestad henholdsvis kr. 1040,52, kr. 435,93, kr. 871,80 og kr. 435,93 med 5 av hundre i årlig rente derav fra 6 mars 1935 til betaling skjer. Adolf Fjerdingstad kjennes berettiget til betaling hos H. E. Østerud, J. H. Skott, Chr. E. Østerud og H. Skinnemoen i henhold til kontragarantien i anledning av

Side:942

den dividende, kr. 2499,75 som blev utlagt til Fjerdingstad i Ole Hoens dødsbo. Det beløp som efter dette skal betales fordeles på de betalingspliktige overensstemmende med de prinsip er som er lagt til grunn for fordelingen av Joh. Rakkestads tilkommende. For øvrig frifinnes H. E. Østerud, J. H. Skott, Chr. E. Østerud og H. Skinnemoen. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelen av Hoiesteretts dom.

I.

Av herredsrettens dom:

Gårdbrukerne Ole B. Hoen og Johan Rakkestad samt lensmann Th. Haug hadde i sin tid stillet sig som solidariske selvskyldnerkausjonister for A/S Haugsund Elektriske Sag og Høvleris gjeld til Ekers Sparebank og Kongsberg Sparebank. Dette forhold bestod i en årrekke inntil lensmann Th. Haug avgikk ved døden i 1924. Hans bo blev overtatt av skifteretten og behandlet som et solvent dødsbo. For å få boet avviklet måtte der treffes en ordning med kausjonsforpliktelsene til de to banker. Man blev enige om en ordning som for partene i nærværende sak fikk uttrykk i nedenstående dokument: «Kontragaranti. Da d.hr. Ole B. Hoen og Johan Rakkestad har inngått på - efterat lensmann Th. Haug er avgått ved døden - for fremtiden å stå alene som selvskyldnerkausjonister for selskapets gjeld til Kongsberg Sparebank og Ekers Sparebank, mot at de øvrige aksjonærer kontragaranterer, så vedtar vi herved nærmere bestemmelser med hensyn til denne kontragaranti: Skulde der opstå noget tap på grunn av Hoens og Rakkestads forannevnte kausjonsforpliktelser, så blir tapet å fordele mellem samtlige aksjonærer eller rettere på samtlige aksjer, og de øvrige aksjonærer erstatter Hoen og Rakkestad det beløp, som faller på hver aksjonær efter det antall aksjer, som enhver eier, dog ikke utover halvparten - d. v. s. - 500 - femhundre kroner pr. aksje. Av tapet skal således Hoen og Rakkestad ikke erstattes det beløp som efter utregningen faller på deres aksjer. Haugsund 7 mars 1925. Petter Krogh. - - -». Kontragarantien er underskrevet av samtlige aksjonærer med undtagelse av 1. Ekers Sparebank, 2. 0. Hægstad, 3. Chr. Langeland.

I 1927 måtte der skaffes penger da Ekers Sparebank forlangte innbetalt et større beløp. Det blev ordnet på den måte at Hoen og Rakkestad skulde innbetale kr. 24.000 hver med tilskudd av kr. 24.000 fra Th. Haugs dødsbo, samt således at kontragarantistene skulde innbetale kr. 250 pr. aksje. Med disse penger innfridde de og fikk transport på en pantobligasjon i sakens eiendeler, tilhørende Ekers Sparebank, jfr. påtegning av 18 og 27 oktober 1927 på dok. 21.

Kontragarantidokumentet blev samtidig påført sådanne påtegninger:

«Følgende av garantistene har påbetalt 250 - tohundre og femti - kroner pr. aksje ved innfrielse mot transport på pantobligasjonen i A/S Haugsund Elektriske Sag og Høvleris eiendommer, nemlig: - - - Disse garantister har således avgjort en halvpart av sitt ansvar efter dette dokument. For øvrig henholdes til beslutning i generalforsamling 23 april 1927 f. t. Haugsund 18 oktober 1927, Ole B. Hoen, Joh. Rakkestad. - - - » Det fremgår herav at samtlige saksøkte med undtagelse av nr. 1 Hans E. Østerud har betalt kr. 250 pr. aksje.

I oktober 1928 forlangte Ekers Sparebank ytterligere sikkerhet av Hoen og Rakkestad og i forbindelse hermed deponerte de under 5-11 incl. nevnte

Side:943

saksøkte andre dokumenter som senere er realisert av Ekers Sparebank. Disse kontragarantisters ansvar er derfor ytterligere begrenset med kr. 150 pr. aksje.

Ole B. Hoen avgikk ved døden 8 februar 1931. Hans bo er behandlet av skifteretten som insolvent dødsbo og sluttet 29 mars 1935 med en dividende av 6.493 pst. til de uprioriterte. I A/S Haugsund Elektriske Sag og Høvleris bo blev der åpnet konkurs 23 mars 1931. Boet blev sluttet 26 november 1934 og gav en samlet dividende av 21,044 pst. til de uprioriterte. Da Ekers Sparebank forlangte ytterligere sikkerhet for Hoens ansvar inngikk dennes bror Adolf Fjerdingstad efterforløfte overfor Ekers Sparebank og deponerte bankinnskudd i banken som sikkerhet for dette. Hans ansvar til banken blev opgjort pr. 9 mai og 14 november 1931.

Rakkestad og Fjerdingstad saksøker i nærværende sak kontrsgarantistene, respektive deres rettsefterfølgere for forskjellige beløp i henhold til kontragarantiavtalen på grunnlag av en tapsberegning som vil bli behandlet nedenfor. - - -

II.

Partenes anførsler vil her bli behandlet punktvis i tilslutning til de saksøktes innsigelser. 1. De saksøkte gjør gjeldende at det var forutsetning for avtalen om kontragarantien at alle aksjonærer skulde være med. I erklæringen står det «de øvrige aksjonærer». Imidlertid er det på det rene at aksjonæren Ekers Sparebank (6 aksjer) ikke har tiltrådt avtalen. - - - 2. De saksøkte hevder at selv om garantien skulde være gyldig ab initio, så er de allikevel fri p. g. a hovedkausjonistenes kontraktsstridige optreden senere.

Hoen har som formann i selskapets styre anvendt selskapets likvide midler til ekstraordinære avbetalinger på selskapets gjeld til Kongsberg Sparebank, for hvilken Hoen og Rakkestad stod som selvskyldnere. I årene 1924-1930 avbetaltes der kr. 46.000 mens de ordinære avdrag alene skulde ha utgjort kr. 14.000 altså ekstraordinært kr. 32.000. Man hadde fått en ordning med Ekers Sparebank for å holde bedriften gående, hvilket umuliggjordes ved Hoens bruk av pengene til nedbetaling av uforfallen gjeld. Han har således selv fremkalt tapet.

b. Den annen hovedkausjonist, Rakkestad har uten å varsle kontragarantistene begjært selskapet under konkurs og derved selv fremkalt tapet og gjort kausjonene aktuelle. Når han ikke har henvendt sig til kontragarantistene før han begjærte selskapet under konkurs, må han ha bevisbyrden for at tapet vilde ha opstått allikevel.

c. Da hovedkausjonistene sammen utgjør den ene part i avtalen får den enkelte hovedkausjonists kontraktsstridige forhold virkning for begge. - - - De saksøkte hevder at saksøkeren Fjerdingstad ikke har noget krav å gjøre gjeldende mot dem. - - -

Saksøkerens tapsberegning fremgår av stevningen. Mot denne har de saksøkte gjort følgende innsigelser: a. Kontragarantistavtalen hjemler ikke hovedkausjonistene krav på renter. I et hvert fall er renter for tiden før 6 mars 1932 (3 år før forliksklagen) foreldet. b. De beløp som er betalt av Fjerdingstad må utgå av tapsberegningen. På grunnlag herav har de saksøkte opstillet en tapsberegning i sakens dok. 40 og har anført: Tapet er det hovedkausjonistene legger ut. Tapet er lidt i det øieblikk pengene er utbetalt. Da er fordringen opstått og fiksert og da kunde saksøkerne foreta avregning. Påtegningene av 18 oktober 1927 på kontragarantidokumentet

Side:944

er en kvittering som begrenser angjeldende kontragarantisters ansvar med kr. 250. At de senere har fått sine utlegg delvis dekket i sagens konkursbo er hovedgarantistene uvedkommende.

III.

Retten skal bemerke i tilslutning til avsnitt II:

Ad 1. Retten antar at det har vært meningen at alle aksjonærer skulde kontragarantere. Det fremgår forsåvidt av dokumentets tekst og det må antas at Hoen har uttalt sig i den retning, at alle har underskrevet eller at alle skal underskrive. Hoen har også funnet det påkrevet å oplyse i generalforsamling i selskapet 27 mars 1926 at «det manglede ca 78 aksjer, som det ikke var tegnet garanti for.» Det er dog ikke forebragt noget, som godtgjør at de saksøkte dengang la nogen vekt på at absolutt alle aksjonærer skulde være med. Retten kan ikke anta at denne forutsetning har vært kontraksbetingende. Efter generalforsamlingen 27 mars 1926 burde forholdet ha vært på det rene, således at alle som betalte i 1927 burde ha kjent til at ikke alle aksjonærer hadde skrevet under dokumentet. Saksøkte nr. 1, som intet betalte i 1927, fikk på anmodning avskrift av garantidokumentet med underskriftene. Han kjente da i et hvert fall til at O. Hægstad var aksjonær og hadde adgang til å konstatere at denne ikke hadde underskrevet Det er ikke anført nogen om grunnen til at saksøkte nr. 1 ikke betalte som de andre i 1927. Det fremgår også av det styreforslag som blev lest op på generalforsamlingen den 23. april 1927 at ikke alle hadde skrevet under. Enhver som hadde interesse av det og la nogen vekt på det hadde altså flere ganger anledning til å konstatere at ikke alle aksjonærers underskrift var innhentet. Retten antar at den nevnte forutsetning ikke har vært tillagt nogen vesentlig betydning ved kontraktens inngåelse og at den ikke nu kan påberopes av noen av de saksøkte med befriendevirkning. Innsigelsenvil derfor bli forkastet.

Ad 2. Retten antar at de saksøkte har bevisbyrden for at hovedkausjonistenes optreden var retts- eller kontraktsstridig overfor kontragarantistene og at tapet eller nogen del av dette er fremkalt ved hovedkausjonlstenes forhold. Retten finner at det ikke er ført noget sådant bevis og innsigelsen vil derfor ikke bli tatt til følge. Retten er enig med de saksøkte i at der ikke kan kreves noe strikte bevis i det foreliggende tilfelle. Retten vil intet ha uttalt om hvordan hovedkausjonistenes forhold må anskues i relasjon til Ekers Sparebank som kreditor.

Ad 3. Retten er for dette punkts vedkommende i det vesentlige enig med de saksøktes anførsler. Retten skal rekapitulere resonnementet således: Ekers Sparebank har et krav på A/S Haugsund Elektriske Sag og Høvleri. Hoen og Rakkestad er selvskyldnerforlovere for denne gjeld. Kontragarantistene har ved sin kontragarantierklæring på visse betingelser og med nærmere begrensninger stillet sig som kausjonister for hovedkausjonistenes regressfordring mot sagen. Banken har intet krav på kontragarantistene. Kreditor i forholdet er Rakkestad og Hoen. Fjerdingstad er efterforlover for Hoen overfor Ekers Sparebank, d. v. s. han sikrer fordringshaverens (bankens) krav mot hovedkausjonisten (Hoen). Når Fjerdingstad betaler i. h. t. sitt forløfte inntrer han i bankens krav på hovedskyldneren og hovedkausjonisten. Det må fastholdes at det er bankens fordring han trer inn i, det er nemlig den fordring han har betalt, og det er helt på det rene, at bankens fordring ikke er utstyrt med noget krav mot kontragarantistene. Retten vil ytterligere peke på at innholdet av Fjerdingstads forpliktelse overfor banken

Side:945

i virkeligheten er en garanti for Hoens solvens. Det er Hoens insolvens som har forårsaket Fjerdingstads tap. Kontragarantlstene har aldri overtatt nogen garanti for Hoens solvens. At Hoens insolvens muligens er hitført ved hans forhold til sagen og således kan ha sin årsak i sagens insolvens, kan ikke gjøre nogen forandring i dette forhold. Det kan ikke gi Fjerdingstad rett til uten videre å tre inn i et krav som Hoen har dersom han lider et bestemt tap p. g. a. sagens insolvens. Kontragarantistene har ikke avgitt nogen almindelig garanti for sagens solvens. Det er riktignok så at forholdet i flere henseender kunde ha stillet sig helt anderledes, dersom Fjerdingstad hadde lånt pengene til Hoen, således at denne hadde betalt direkte til banken. Men at man i dette tilfelle har valgt den måte å ordne forholdet på, at Fjerdingstad stillet sig direkte ansvarlig overfor banken og fikk sin fordring på Hoen som en regressfordring gjennem sin egen direkte betaling til banken, må føre til at regressreglene kommer til anvendelse. Og disse regler utelukker efter rettens mening at Fjerdingstad kan tre inn i Hoens krav på kontragarantistene. Hvilken følge den ovenfor nevnte ordning av betalingen har for forholdet mellem kontragarantistene og Hoens bo foreligger ikke til løsning i nærværende sak. Retten antar således at Fjerdingstad ikke får nogen rett mot kontragarantistene ved å betale til Ekers Sparebank i henhold til sitt efterforløfte for Hoen. Retten finner videre at det ikke er godtgjort at Fjerdingstad på annen måte har fått noget krav på kontragarantistene. Fjerdingstad har som part forklart at Ole Hoen henvendte sig til ham da Ekers Sparebank fant at de verdipapirer som Ole Hoen hadde deponert ikke var tilstrekkelige. Fjerdingstad stilte sig derfor som kausjonist for Hoen og deponerte bankinnskudd i banken. Det blev aldri nevnt at der fantes nogen kontragaranti som Hoen kunde holde sig til. Fjerdingstad anmeldte sin regressfordring i Hoens bo og fikk tilbake kr. 2 à 3000. Hvorvidt han har anmeldt noget krav i sagens konkursbo er ikke oplyst. Den omstendighet at Fjerdingstad har stillet sig som efterkausjonist efter anmodning av Hoen, kan ikke efter det som er oplyst inneholde noget tilsagn fra Hoen om at hans kausjonist skulde nyte godt av en rett som tilkom Hoen, selv om denne rett på en måte stod i forbindelse med den forpliktelse som Fjerdingstad skulde garantere for. Skifterettens uttalelse i skiftesamling 19 desember 1934 kan efter rettens mening ikke inneholde nogen disposisjon over boets eventuelle krav til fordel for Fjerdingstad. Uttalelsen forutsetter, såvidt man kan forstå, at boet ikke har noget krav. Hvorvidt Hoen eller hans bo hadde adgang til å stille sine mulige krav til disposisjon for Fjerdingstad, behøver retten efter dette ikke å uttale sig om. I forhold til Fjerdingstad vil derfor de saksøkte bli frifunnet fordi det ikke kan antas at Fjerdingstad har nogen direkte eller overdratt rett mot kontragarantistene.

Ad 4. Hovedfordringen var rentebærende. Hovedkausjonistenes regresskrav var følgelig også rentebærende. Retten antar at kontragarantistenes garanti mot tap under disse omstendigheter også innebærer garanti mot rentetap. Ingen del av rentekravet antas å være foreldet, idet hovedkausjonistenes krav først ansees forfalt ved slutning av sagens konkursbo i 1934. - - -

Retten finner at påtegningene på kontragarantidokumentet av 18 oktober 1927 m.v. må forståes som en ubetinget frigivelse av de nevnte garantister, således at deres senere ansvar blev begrenset til kr. 250. Det er ikke oplyst noget om de nærmere omstendigheter ved påtegningen. Retten har lagt vekt på at kontragarantistene ved denne anledning betalte før

Side:946

forfallstid og før omfanget av deres forpliktelser var fastslått. Det var derfor rimelig at de fikk en kvittering som gav klart og endelig uttrykk for hvilken virkning betalingen skulde ha for dem. - - -

Når tapet beregnes således som gjort ovenfor, idet kontragrantistenes innbetalinger medregnes, må det antas at hovedkausjonistene erhverver det derav utregnede krav på kontragarantistene i fellesskap og altså er proratarisk berettiget til dette. De saksøkte har samtykket i at der gis dom til Rakkestad for en halvdel.

Da Rakkestad ikke har godtgjort at han i forhold til den annen fordringshaver er berettiget til alene å innbetale mer enn en halvdel, antar retten at der ikke kan tilkjennes ham mer en halvdelen av kravet. - - -