Rt-1939-137
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1939-03-07 |
| Publisert: | Rt-1939-137 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 31 |
| Parter: | Oslo kommune (advokat Gustav Heiberg) mot advokat Harald Hauge. |
| Forfatter: | Næss, Motzfeldt, Klæstad, Alten, Grette, Boye, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §38, Aksjeloven (1910) |
Den 23 januar 1934 holdt kemneren i Oslo utpanting hos advokat Harald Hauge for ham ilignet skatt til Oslo for 1933-1934 kr. 1687. Ved Oslo byretts dom av 17 april 1935 blev utpantingen stadfestet uten tilkjennelse av saksomkostninger.
Eidsivating lagmannsret avsa den 22 desember 1936 i saken dom med sådan domsslutning:
«Den i saken omhandlede utpanting av 22 januar 1934 stadfestes forsåvidt angår det skattebeløp som fremkommer ved ny ligning, hvorved det gis inntektsfradrag for den i saken omhandlede tapspost kr. 8452,38. For øvrig opheves utpantingen. Saksomkostninger tilkjennes ikke».
Lagmansrettens dom er avsagt under dissens, idet lagmann Krog stemte for stadfestelse av byrettens dom.
Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til de foregående retters domsgrunner.
Oslo kommune har med samtykke av Høiesteretts kjæremålsutvalg innbragt saken for Høiesterett. Det anføres i ankeerklæringen at lagmannsrettens flertall har tatt feil, når det har antatt at advokat Hauges forretning har vært drevet på en slik måte at det tap han har lidt på A/S Kjøleanlæg må ansees som et ledd i den av ham drevne næring - med derav følgende adgang til fradrag i inntekten efter byskattelovens §38.
Oslo kommune påstår byrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger før lagmannsrett og Høiesterett. Subsidiært påståes ligningen alene underkjent forsåvidt som kausjonsbeløpet kr. 6452,38 er nektet godkjent til fradrag.
Side:138
Advokat Harald Hauge påstår lagmannsrettens dom stadfestet og kommunen tilpliktet å betale saksomkostninger ved alle retter.
Hauge har for Høiesterett fremlagt en del erklæringer angående den ramme innen hvilken hans forretning har vært drevet. Saken står for øvrig i samme stilling som tidligere.
Høiesterett kommer til samme resultat som lagmannsretten og tilrer i det vesentlige dens flertalls begrunnelse. Lagmannsrettens dom vil således bli å stadfeste. Sakens omkostninger finnes kommunen å måtte tilsvare for alle retter.
Domsslutning:
Lagmannsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høiesterett betaler Oslo kommune til advokat Harald Hauge 1000 - et tusen - kroner. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Av byrettens dom: (dommer Gløersen)
- - - Saksøkeren anfører at han høsten 1928 påtok sig det hverv å søke rekonstruert A/S Kjøleanlæg, som arbeidet med for liten kapital. Saksøkeren var ikke aksjonær i selskapet. Han foreslo at det skulde skaffes kr. 45000 likvid kapital, hvorav en lånekapital på kr. 25.000 og forhøielse av den tidligere aksjekapital med kr. 20.000. Forslaget blev godtatt, og saksøkeren fikk nytegnet de kr. 20.000, men hevder at dette alene var mulig derved, at han selv tok aksjer for kr. 2.000 av den nytegnede kapital. Lånekapitalen skaffedes ved at saksøkeren tilveiebragte en kassakreditt på kr. 25.000 i Andresens Bank mot garanti av saksøkeren foruten av en forretningsforbindelse. Som honorar for assistansen mottok saksøkeren kr. 1000 som er blitt beskattet som inntekt. I desember 1931 måtte A/S Kjøleanlæg overlevere sitt bo til konkurs, og kassakredittlånet innfriddes av saksøkeren og den medforpliktede med kr. 25.000 foruten påløpne renter. Konkursboet sluttedes i 1932 med en dividende av 29,83 pst., hvorved saksøkerens tap utgjorde kr. 6452,38, hvortil kommer det av saksøkeren på aksjer innbetalte beløp, kr. 2000, tilsammen kr. 8.452,38. Saksøkeren hevder, at dette beløp må kunne fradras i inntekten i medhold av byskattelovens §38, idet det må anses som en utgift som er pådratt til inntektens erhvervelse. Forholdet inngår under §38d, idet beløpet utgjør et tap i næring eller forretningsforetagende. Saksøkeren anfører, at hans virksomhet vesentlig består i ordninger av finansiell art, omsetninger og pengeanbringelser.
Retten finner å måtte gi saksøkte medhold i det fra saksøktes side fremholdte om, at det efter det oplyste ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å anta, at det omprosederte tap vil kunne ansees som et tap i saksøkerens næring eller forretningsforetagende, således at inntektsfradrag vil kunne skje med hjemmel i de citerte bestemmelser i byskattelovens §38. Den riktige opfatning av forholdet må efter rettens mening være at det fra saksøkerens side er foretatt en formuesplasering. Denne er visstnok foretatt av hensyn til advokatens næring, hvilken efter det oplyste må antas å bestå bl.a. i istandbringelse av
Side:139
finansielle ordninger. Men det synes ikke naturlig å anta, at overtagelsen av den økonomiske risiko, som aksjetegningen og kausjonsforpliktelsen innebar for saksøkeren, i sig selv er et ledd i saksøkerens næring eller forretningsforetagende. Man savner iallfall tilstrekkelig materiale til å kunne anta, at det i vesentlig grad har ligget innen saksøkerens virksomhet som forretntngsdrivende advokat å overta personlig ansvar og pengeanbringelse som i nærværende tilfelle skjedd for å opnå fiansielle ordninger for sitt klientell. Og det vil uten en fyldestgjørende dokumentasjon i denne retning ikke være tilstrekkelig grunnlag for å anta, at risikoens overtagelse er skjedd innen saksøkerens næring, idet et enkeltstående tilfelle som det foreliggende efter rettens mening ikke kan bedømmes som annet enn en formuesplasering. Det er i så henseende uten betydning om der er skjedd en plasering av disponible kontanter eller om midlene er tilveiebragt ved utnyttelse av kreditt. Av dommer i lignende tilfelle henvises til Rt-1927-435 og Rt-1927-946, jfr. advokat Ø. Thommesens avhandling i Rt-1934-122 ff. - - -
Av lagmannsrettens dom:
- - - Den ankende part har i forbindelse med en del nye oplysninger han har meddelt ved sakens behandling i overinstansen sterkt påberopt sig Høiesteretts plenumsdom av 16 mai 1936 (den nye Griegsak), inntatt i Rt. s.å. s. 390 flg.
Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn byretten.
Ligningsnevnden begrunnet sin avvising av advokat Hauges klage med, at det opførte tap ikke kunde godkjennes som tap i næring eller forretningsforetagende for en advokat. Denne summariske begrunnelse er iallfall efter en lovfortolking som man har fått i den siste Grieg-dom ikke holdbar. Det avgjørende er ikke næringens betegnelse men den måte hvorpå skattyderen driver sin næring.
For lagmannsretten har advokat Hauge nevnt 15 konstitueringer av selskaper eller rekonstruksjoner av sådanne, hvori han har deltatt som advokat med større eller mindre personlig engasjement. Omsetningen (det samlede innskudd) for disse forretningers vedkommende dreier sig om adskillige millioner. Den inntekt som sådanne forretninger har skaffet ham kan visstnok ikke regnes til mindre enn to tredjedeler av hans samlede inntekt for de år som er gått efter aksjelovens ikrafttreden.
Efter dette kan det ikke betviles og er såvidt skjønnes heller ikke bestridt at advokat Hauges forretning (næring), i stor utstrekning har omfattet økonomiske ordninger. Det benektes heller ikke, at advokat Hauge også ved andre anledninger enn den i saken omhandlede kan ha engasjert sig personlig for å få salærinntekter. Men kommunen gjør gjeldende, at det intet er legitimert om den nærmere tilknytning mellem disse foretagender og advokat Hauges næringsvirksomhet eller overhodet om arten av hans engasjementer. Lagmannsretten finner imidlertid efter det oplyste ikke grunn til å betvile, at han i forskjellige tilfelle har måttet engasjere sig personlig for å få ordning istand og optjene sitt salær. Også dette antas da også å inngå under hans næring, og derved voldt tap blir følgelig et «tap i næring».
I Grieg-dommen har Høiesterett fastslått som bevist, at erhvervelse og salg av skipsaksjer har vært en endog meget vesentlig del av firmaets næring.
Side:140
Men dommen behøver formentlig ikke å forståes således at dette er en nødvendig betingelse for å kunne konstatere «tap i næring».
Om formuesplasering antas det iallfall ikke å kunne være spørsmål forsåvidt angår den av advokat Hauge stillede garanti, hvorfra over tre fjerdedeler av tapet skriver sig. Hvad aksjetegningen angår kan motivet tenkes å være blandet, idet tanken på formuesplasering kan ha vært medvirkende. Imidlertid er jo også aksjetegningen foranlediget av det overtatte hverv, og kommunen har heller ikke antydet noen forskjellig bedømmelse av de to tapsposter eller nedlagt noen subsidtær påstand.
Den ankende parts påstand blir således å ta til følge. Dog antas saksomkostninger ikke å burde tilkjennes, da man har funnet saken adskillig tvilsom.
Lagmann Krog er kommet til det samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Hvorvidt det er treffende å si, at det fra advokat Hauges side i dette tilfelle er foretatt en formuesplasering, lar jeg stå hen. Men jeg er enig med byretten i, at det ikke er ført bevis for at han av hensyn til sin forretning har engasjert sig økonomisk i sådan utstrekning og med sådan regelmessighet, at det kan betegnes som et ikke uvesentlig ledd i hans forretning. Han har riktignok for overretten nevnt en del foretagender, hvori han «har deltatt som advokat med større eller mindre personlig engasjement», men nærmere oplysninger derom mangler. Forsåvidt ligger forholdet vesentlig anderledes an enn i Grieg-saken, hvor det var fremlagt opgaver over kjøpte aksjer og parter gjennem 40 år. Det antas ikke at motparten har erkjent riktigheten av advokatens faktiske fremstilling.
Fin Krog. W. G. Winsnes. F. Jebe.