Rt-1939-229
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1939-03-21 |
| Publisert: | Rt-1939-229 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 44 |
| Parter: | Andebu Sparebank m.fl. mot Peder Gundersen Lebsrød og hustrus legat. |
| Forfatter: | Hanssen, Hjelm-Hansen, Rivertz, Grette, Alten, Næss, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33 |
Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til Mellem-Jarlsberg herredsretts dom av 25 juni 1936. Dommen har følgende slutning: «Pantobligasjon fra Andreas Gran og hustru Ellen Gran til Peder Gundersen Lebsrød og hustrus legat stor kr. 4000 med pant i gnr 79 bnr 3 og 4, Stange i Ramnes av skyld henholdsvis mark 1,38 og mark 2,69 dat. 6 tgl. 28 mai 1929 kjennes å ha prioritet foran pantobligasjon fra Andreas Gran til Andebu Sparebank med pant i samme eiendom stor oprinnelig kr. 30.000 dat. 13 juli tinglyst 26 oktober 1918. Hver part bærer sine omkostninger».
Herredsrettens dom er med tillatelse av Høiesteretts kjæremålsutvalg påanket direkte til Høiesterett av Andebu Sparebank med Helene Gran og Kristian Gran som hjelpeintervenienter. Anken gjelder dommen i dens helhet og bygges dels på at herredsretten har fortolket loven av 3 april 1925 §1 uriktig og dels på at den har bedømt det faktiske forhold uriktig.
De ankende parter har nedlagt følgende påstand:
«I. Den Peder Gundersen Lebsrød og hustrus legat tilhørende Pantobligasjon kr. 4000 tgl. 14 juli 1891 og den samme legat tilhørende pantobligasjon på samme beløp tinglyst 28 mai 1929 begge med pant i gnr 7 bnr 3 og 4 Stange i Ramnes har ikke
Side:230
prioritet foran Andebu Sparebanks obligasjon pålydende kr. 30.000 tgl. 26 oktober 1918 med pant i samme eiendom.
II. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett».
Ankemotparten har nedlagt påstand om stadfestelse av herredsrettens dom og tilkjennelse av saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett.
Til bruk for Høiesterett er foretatt en bevisoptagelse. hvorunder kassereren i Andebu Sparebank har avgitt forklaring som vidne og hjelpeintervenienten Kristian Gran som part. Dessuten er det fremlagt utskrifter av Ramnes herredsstyres beslutninger, hvorav fremgår at herredsstyret i 1934 gikk ut fra at ankemotpartens pantobligasjon var prioritert efter pantobligasjonen til Andebu Sparebank.
Høiesterett kommer til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Man anser det dog unødvendig å uttale noe om betydningen av avtalelovens §33 for det foreliggende tilfelle, idet man legger vesentlig vekt på, at Andebu Sparebank i sin obligasjon har vedtatt å stå tilbake for ankemotpartens obligasjon. Til støtte for resultatet kan foruten til den av herredsretten nevnte dom i Rt-1894-11 tillike henvises til forstvoterendes uttalelse i dom i Rt-1938-143 flg. (s. 145).
Herredsrettens dom vil således bli å stadfeste. Efter dette resultat finnes den ankende part og hjelpeintervenientene å burde tilsvare saksomkostninger for Hoiesterett. Ved ansettelsen av beløpet tar Høiesterett hensyn til at ankemotparten ikke har benyttet advokat.
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Andebu Sparebank, Helene Gran og Kristian Gran en for alle og alle for en til Peder Gundersen Lebsrød og hustrus legat 300 kroner. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Hoiesteretts dom.
Av herredsretten dom:
Den daværende eier av gården Stange i Ramnes, gnr 79 bnr 3 og 4, av skyld henholdsvis mark 1.38 og mark 2.69, Johan B. Stange, pantsatte ved obligasjon datert 3 februar, tinglyst 14 juli 1891 gården til Ramnes kommune for et lån stort kr. 4000 av Peder Gundersen Lebsrød og hustrus legat.
I 1918 fikk den daværende eier av gården Andreas Gran et lån stort kr. 30000 i Andebu Sparebank og pantsatte gården til banken for dette beløp ved pantobligasjon datert 13 juli, tinglyst 26 oktober 1928. I obligasjonens tekst heter det: «Til sikkerhet for skadesløs betaling af kapital, renter og omkostninger samt med optrinsret eftersom mulig bedre prioriterede heftelser indfries eller formindskes pantsættes herved med 4. prioritet efter kr. 15.000,00 til Hypothekbanken, kr. 4.000,00 til Ramnes kommune, kr. 2.000,00 til Ramnes Sparebank, min eiendom Stange gnr 79 bnr 3 og 4. Obligationen gjælder nu for kr. 4.500,00.»
Side:231
Den førstnevnte pantobligasjon blev ikke tinglyst på ny, og den er derfor slettet i panteregistret i medhold av lov av 3 april 1925.
Legatstyret fikk utstedt ny pantobligasjon fra Andreas Gran og hustru Ellen Gran for kr. 4.000, datert 6 og tinglyst 28 mai 1929. Det heter i obligasjonen at den trer i stedet for obligasjon av 3 februar, tinglyst 14 juli 1891, og at den skal ha prioritet efter Hypotekbanken, det vil si foran pantobligasjonen av 13 juli, tinglyst 26 oktober 1918 til Andebu Sparebank.
Andebu Sparebank har ikke villet erkjenne at bankens obligasjon skal ha prioritet efter den nye pantobligasjon til legatet.
Styret for Peder G. Lebsrød og hustrus legat har efter forgjeves prøvet forliksmegling ved stevning av 11 februar 1936 anlagt nærværende sak mot Andebu Sparebank og har nedlagt sådan
påstand:
1. Den Peder Gundersen Lebsrød og hustrus legat tilhørende pantobligasjon kr. 4000, tinglyst 14 juli 1891 (subsidiært: Pantobligasjon tinglyst 28 mai 1929), med pant i gnr 79 bnr 3 og 4 Stange i Ramnes har prioritet foran Andebu Sparebanks pantobligasjon pålydende kr. 30.000, tinglest 26 oktober 1918, med pant i samme eiendom. - - -
Frøken Helene Gran og Kristian Gran har ved prosess-skrift av 7 mars 1936 erklært hjelpeintervensjon til fordel for Andebu Sparebank. De oplyser at de er garantister for pantobligasjonen av 13 juli, tinglyst 26 oktober 1918, stor oprinnelig kr. 30.000 og at de har en rettslig interesse i at denne pantobligasjon anerkjennes som prioritert foran legatets obligasjon. - - -
Retten skal bemerke:
Loven av 3 april 1925 foreskriver at et tinglyst dokument som er tinglyst før 1 januar 1896, skal tape sin gyldighet som heftelse og utslettes av pantebøkene, såfremt tinglysingen ikke fornyes før 1 januar 1928. Tar man loven strengt efter ordene, kan det derfor ikke være tvilsomt at legatets oprinnelige obligasjon er bortfalt som heftelse, hvorav da igjen skulde følge at Andebu Sparebanks obligasjon er rykket op og har fått prioritet foran den nye obligasjon til legatet. Retten mener imidlertid, skjønt spørsmålet selvsagt må erkjennes å være meget tvilsomt, at det ikke vil være riktig å anvende loven av 3 april 1925 strengt efter ordene i et tilfelle som det her foreliggende. Ved lovanvendelsen må man her som ellers efter rettens opfatning legge den avgjørende vekt på de formål som loven har villet fremme. Og retten må være enig med legatstyret i at formålet med loven av 3 april 1925 og dens forgjenger har vært å ville rense panteregistrene for gamle heftelser, som må antas å være bortfalt ved innfrielse eller på annen måte. Det er selvsagt uundgåelig at loven under visse omstendigheter kan medføre at en virkelig bestående heftelse ugjenkallelig faller bort eller taper sin prioritet, men det har ikke vært lovens tanke eller hensikt å medføre et slikt resultat. Og man bør ikke slå fast at en virkelig bestående rettighet er falt bort eller forringet i prioritet, medmindre forholdene med nødvendighet må føre til det. En virkelig bestående heftelse bør søkes bevaret, så langt eller når det kan forenes eller ikke er til skade for andre berettigede hensyn eller interesser. Og slik ligger forholdene efter rettens opfatning an i denne sak. For legatet vilde det være et hårdt resultat, om det skulde tape penger på grunn av styrets forglemmelse. Og Andebu
Side:232
Sparebank eller garantistene for vedkommende lån kan ikke skjønnes å ha noe berettiget krav på å tjene penger på legatets bekostning. Banken og garantistene kjente til at legatet hadde pant i eiendommen da lånet blev ydet og garantien inngått. Det står som foran nevnt uttrykkelig i bankens obligasjon at den har prioritet efter legatet. Banken og garantistene måtte vite at legatpenger er faste penger, og de kunde ikke vente å rykke op ved betaling eller innfrielse. Oprykningsretten i bankens obligasjon er betinget av at bedre prioriterte heftelser innfries eller forminskes, og retten må være enig med legatet i at den omstendighet at en foranstående heftelse bortfaller ved forsømmelse av ny tinglysing ikke stemmer godt med disse uttrykk. Banken og garantistene har ikke fått noen meddelelse om utslettelsen av legatets gamle obligasjon og har nærmest tilfeldig fått kjennskap til at den var slettet. Retten mener at banken og garantistene ikke burde ha stillet sig uvillig overfor en anmodning fra legatets styre om at legatet måtte beholde sin prioritet. Det vil, efter rettens opfatning, stemme best med hvad vår lovgivning i en annen forbindelse, avtalelovens §33 har betegnet som redelighet og god tro, om man her lar legatet beholde sin prioritet i forhold til Andebu Sparebank uten hensyn til at dets oprinnelige obligasjon er slettet i panteregistret efter loven av 3 april 1925. - Retten er opmerksom på høiesterettsdom i Rt. for 1894 s. 11. Dommen er ikke prejudikat, idet forholdene ikke er aldeles like i begge tilfelle. Men retten finner at det resultat som den er kommet til, stemmer bedre med høiesterettsdommen enn det vilde være å la legatet tape sin prioritet overfor banken.
Det bemerkes sluttelig at det under hovedforhandlingen har vært reist spørsmål om hvorvidt Ramnes herredsstyre under forhandlingen om gjeldsordning for pantets eier og under forhandling om akkord med kommunens egne kreditorer, har erkjent at legatet har tapt prioriteten for sin obligasjon. Retten kan imidlertid ikke finne ved det som er forelagt at det foreligger noen sådan erkjennelse fra herredsstyrets side. - - -