Hopp til innhold

Rt-1939-254

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1939-04-01
Publisert: Rt-1939-254
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 58 B.
Parter: Statsadvokat Riisnæs, aktor mot Emil Pedersen Nordrum (forsvarer advokat P. Å. Holm).
Forfatter: Tønseth, Stang, Broch, Rivertz, Klæstad, Grøner, Lie
Lovhenvisninger: Motorvognloven (1926) §17, Veiloven (1912) §68, §69, §20


Ekstraordirdinær dommer, sorenskriver Tønseth: Ved forelegg av 14 september 1938 har politimesteren i Gudbrandsdal reist siktelse mot distriktsdyrlæge Emil Pedersen Nordrum for forseelse: 1) mot motorvognlovens §17,1, 2) motorvognlovens §20,1, 3) trafikkreglenes §16,1 og 4) trafikkreglenes §37. Ved Sør-Gudbrandsdal herredsretts dom av 12 januar 1939 blev tiltalte frifunnet for alle tiltalens poster.

Dommen er av politimesteren i Gudbrandsdal påanket til Høiesterett forsåvidt angår tiltalens post 4. Anken gjelder lovanvendelsen, idet påtalemyndigheten mener at tiltalte efter den beskrivelse av hans forhold som er gjengitt i dommen rettelig burde ha vært felt efter trafikkreglenes §37.

Angående saksforholdet og tiltaltes personlige forhold henhenvises til herredsrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til det resultat at anken må tas tilfølge, idet jeg antar at rettens avgjørelse beror på en feilaktig rettsanvendelse. Retten har beskrevet det omhandlede faktum således: «Hvad punkt 4 angår finner retten det bevist at fornærmede efter å være påkjørt har rakt en hånd i været for å stoppe bilisten. Det er dog ikke bevist at bilisten har sett dette tegn. Han har bare konstatert at fornærmede personlig var uskadd og så øieblikkelig kjørt videre.»

Jeg antar at retten ved denne avgjørelse har stilt for små krav til en bilist som har vært i kollisjon.

Efter trafikkreglene av 1926 §37 som jeg forstår disse, plikter bilisten i et slikt tilfelle å stanse og stille sig til disposisjon på en slik måte at det blir anledning for den mulige tilskadekomne til å forlange opgitt navn og adresse. For å kunne yde nødvendig hjelp må det dessuten kreves at bilisten anstiller en efter omstendighetene rimelig undersøkelse av om vedkommende er kommet til skade. Når det i dommen anføres at tiltalte har «konstatert» at fornærmede personlig var uskadd, så fremgår det av dommen at dette kun er skjedd ved at han så gjennem frontglasset og derved fikk den opfatning at vedkommende var uskadd, men det er efter min mening ikke tilstrekkelig.

Slutning:

Herredsrettens dom med hovedforhandling opheves forsåvidt tiltalte er frifunnet for forseelse mot veilovens §69, jfr. §68, jfr.

Side:255

trafikkreglene av 17 desember 1926 §37. (Vanlig salær til forsvareren.)

Dommer Stang: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Broch, Rivertz og Klæstad. ekstraordinær dommer, sorenskriver Grøner og dommer Lie: Likeså.