Rt-1939-361
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1939-05-10 |
| Publisert: | Rt-1939-361 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 70 B. |
| Parter: | Arthur Christiansen (advokat Baard Frøen Opnevnt) mot Chr. Christiansens dødsbo (overrettssakfører Paul H. Vindbol til prøve). |
| Forfatter: | Schjelderup, Hanssen, Larssen, Stang, Furu, Wærness, Lie |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §10, §1, §4, §14, §2, Odelsfrigjøringsloven (1907) §1 |
Dommer Schjelderup: Saksforholdet fremgår av Aker skifteretts kjennelse av 24 desember 1935 med sådan slutning: «Arthur
Side:362
Christiansen kjennes ikke åsetesberettiget til gnr 40, bnr 95 i Bærum. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Kjennelsen blev stadfestet ved Eidsivating lagmannsretts dom av 3 april 1937 Saksomkostninger for lagmannsretten blev ikke tilkjent.
Arthur Christiansen døde like efter lagmannsrettsdommen Enken har så fått opreisningsbevilling og har påanket dommen dels på vegne av mannens dødsbo, som hun har overtatt, dels som verge for sin umyndige sønn Hermod Christiansen. Hun har også fått bevilling til fri sakførsel. I ankeerklæringen hevdes det «at lagmannsretten har tatt feil når den har fortolket odelslovens §10, 2. ledd, slik at det kun er den jord som efter loven kan være odel undergitt som kan være gjenstand for åsetesrett».
I henhold hertil er det nedlagt sådan påstand: «1. Hermod Christiansen ved verge enkefru Gjertrud Christiansen kjennes berettiget til på skifte efter Chr. Christiansen og før avdøde hustru av Bærum å få sig utlagt eiendommen gnr 40, bnr 95 i Bærum efter åsetestaksten kr. 12.000. 2. Chr. Christiansens dødsbo, Dagfinn Christiansen, Hulda Hansen, Olga Støen (nu hennes konkursbo) Lilly Christiansen og Eva Schattenstein dømmes in solidum til å betale Hermod Christiansen ved verge enkefru Gjertrud Christiansen omkostninger for skifteretten og lagmannsretten og det offentlige sakens omkostninger for Højesterett, som om saken ikke hadde vært benefisert.» Subsidjært er det nedlagt tilsvarende påstand for Arthur Christiansens dødsbo og ytterligere subsidiært for at Arthur Christiansen skal kjennes ved sin død å være åsetesberettiget til eiendommen. De saksøkte har nedlagt sådan påstand: «1. Arthur Christiansen, eller nå hans dødsbo, og Hermod Christiansen kjennes ikke åsetesberettiget til eiendommen gnr 40, bnr 95 i Bærum. 2. Arthur Christiansens dødsbo og Hermod Christiansen dømmes til in solidum å betale ankemotpartene sakens omkostninger for alle retter.»
Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter på samme grunnlag som det herredsretten har anført i de to første avsnitt av domsgrunnene. Jeg er således enig i at loven av 26 januar 1821 §10 sammenholdt med samme lovs uttrykk i §1 «jord på landet» og §4's bestemmelser må forståes slik at åsetesretten ikke gjelder den «jord på landet» som mangler den tilknytning til jordbruksnæringen i vid forstand at den kan være odel undergitt. Avgjørende for denne forståelse er den for odelsretten og åsetesretten felles lovgrunn som på flere steder har fått klart uttrykk i loven således i §2 hvor det tales om «godset», i §10, «jordegods», og i §14, «hovedbølet». Av interesse er også de uttalelser under odelstingsdebatten i 1907 som lagmannsretten har henvist til og dessuten Innst. 0 XIII for 1936 s. 4 første spalte. Anvendt på det foreliggende tilfelle må den forståelse av odelslovens §10 jfr. §1 som således blir å legge til grunn, føre til at likesom det allerede før loven av 1907 var utelukket å odle den omprosederte tomt med beboelseshus som særskilt eiendomsgjenstand, kunde den heller ikke være gjenstand for åsetesrett. - Jeg finner at de ankende parter må tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett.
Side:363
Domsslutning:
De saksøkte Chr. Christiansen og før avdøde hustrus dødsbo, Dagfinn Christiansen, Hulda Hansen, Olga Støen (nå hennes konkursbo), Lilly Christiansen og Eva Schattenstein frifinnes. Saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten tilkjennes ikke. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Arthur Christiansens dødsbo og Hermod Christiansen ved verge Gjertrud Christiansen en for begge og begge for en til de saksøkte kr. 500. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Baard Frøen fastsettes til kr. 500.
Dommer Hanssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Larssen og Stang, de ekstraordinære dommere, byfogd Furu og byrettsjustitiarius Wærness og dommer Lie: Likeså.
Av skifterettens kjennelse:
Byggmester Christoffer Christiansen døde den 1 august 1933. Hans og før avdøde hustrus fellesbo blev i 1935 tatt under behandling av Aker skifterett. Avdøde efterlot sig eiendommen gnr 40, bnr 95 i Bærum, hvilken eiendom Christiansen kjøpte i 1904. Eiendommen består av en tomt hvorpå er bygd en 2-etasjes villa. Til huset hører en ubetydelig haveflekk. Under skiftet har det vært avholdt takst og overtakst over eiendommen. Ved overtaksten blev skiftetaksten (full verdi) satt til kr.14 500, åsetestaksten (billig takst) til kr. 12.000. Pantegjelden er visstnok vel kr. 12000.
Avdødes eldste sønn, Arthur Christiansen, gjør gjeldende åsetesrett til eiendommen, idet han hevder at all jord på landet er gjenstand for åsetesrett, at loven av 16 juli 1907 nr. 1, §1, 2. ledd, kun gjør innskrenking i odelsretten, ikke i åsetesretten, samt at nevnte lov iallfall ikke kommer til anvendelse i det foreliggende tilfelle da arvelateren kjøpte eiendommen i 1904. - - -
Retten skal bemerke: Odelslovens §1 sier at «den jord på landet, som i 20 på hverandre følgende år eller lenger med full eiendomsrett har tilhørt en person eller hans ætlæg, er odelsjord». I §4 gjøres enkelte undtagelser Lovens §10 handler derefter om åsetesretten og sier i 2. ledd at «denne rett gjelder såvel for odelsjord, som for den jord som er arvelaterens eiendom uten å være det med odel». Meningen hermed er at åsetesretten gjelder selv om arvelateren eller hans ætlæg ikke med full eiendomsrett har eiet jorden i hevdstid, slik at jorden forsåvidt er odelsjord således som odelslovens §1 definerer dette. Derimot antar retten at åsetesretten ikke gjelder jord som efter sin art ifølge loven ikke kan være odel undergitt. Det henvises til Knophs arverett s. 357-358. Dette er efter rettens mening en naturlig forståelse av odelslovens §10, 2. ledd når man ser loven i sammanheng. At det blir de samme slags eiendommer som ifølge loven blir gjenstand for odels- og åsetesrett er naturlig hensett til de to rettigheters formål og stemmer, såvidt skjønnes, med den tids opfatning.
Den nærmere bestemmelse av hvad der er undergitt åsetesrett avhenger således av hvorledes man forstår uttrykket «jord på landet» i
Side:364
odelslovens §1, likesom undtagelsesbestemmelsen i §4 må antas å gjelde også for åsetesrettens vedkommende. Såvel i teorien som i praksis er det fastslått at uttrykket «jord på landet» ikke bare gjelder gårdsbruk, en at også skog- og beitestrekninger kan odles særskilt. Høiesterett har endog, under dissens, antatt at et fiskevann kan odles som særskilt elendomsgjenstand. jfr. høiesterettsdom i Rt-1930-492. Det er i det hele antatt at «jord på landet» vesentlig sikter til å utelukke motsetningen kjøpstadsgrunn. Imidlertid har man dog også lagt avgjørende vekt på at den grunneiendom som kan odles er grunneiendom, som overhodet er brukbar for landbobedriften, og det syntes allerede før loven av 16 juli 1907, almindelig antatt at f.eks. hustomter ikke var gjenstand for odel uten som appertinentser til et gårdsbruk. Retten henviser forsåvidt til Østrems Odelsretten s. 52 note 11, samt Ot. prp. 1907 nr. 14 s. 8, 2. spalte.
Efter dette er retten kommet til det resultat at en slik tomt med beboelseshus som nærværende tvist gjelder, allerede før loven av 1907 ikke kunde odles som særskilt eiendomsgjenstand, og derfor heller ikke var gjenstand for åsetesrett.
Hvad angår loven av 1907 dens §1, nr. 1 skal bemerkes at denne bestemmelse allikevel vil ha sin selvstendige betydning, nemlig når det dreier sig om å ta hustomter på odel i forbindelse med den eiendom hvorfra tomten er utgått. Forarbeidene til den nevnte lovbestemmelse bygger nettop på den av retten fastslåtte opfatning med hensyn til hvad det den gang var gjenstand for odel. Men under enhver omstendighet må man iallfall anta at hustomter hvor det er bygd beboelseshus ikke nå - efter lov av 1907 - kan være gjenstand for selvstendig odel og selv om denne lov kun uttrykkelig sier at disse eiendommer er odelsfri, er det naturlig å anta at de dermed heller ikke er gjenstand for åsetesrett. Det finnes i forarbeidene intet som tyder på at man har ønsket en forskjellig regel for odels- og åsetesretten i denne henseende, og man bør derfor anta at loven av 1907 henholder sig til den tidligere opfatning av odelslovens §10, 2. ledd, som går ut på at kun den jord som efter loven kan være odel undergitt, er gjenstand for åsetesrett. At arvelateren har erhvervet eiendommen i 1904 er uten rettslig betydning. - - -
Av lagmannsrettens dom (Dommerne Borch, Stenersen og Soldan):
- - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og kan i det vesentlige henholde sig til dens begrunnelse.
Lov nr. 1 av 16 juli 1907 som i §1 nr. 2 innførte odelsfrihet for særskilt matrikulerte hustomter, hvor det bygges eller er bygd beboelseshus, var foranlediget ved Ot. prp. nr. 14 for 1906/07. Denne proposisjon foreslo utferdigelse av helt ny lov om odelsrett og åsetesrett. I Stortinget blev imidlertid alene vedtatt en lov som medførte et tillegg til den eldre lovgivning, vesentlig på grunnlag av proposisjonens 3. avsnitt. I Ot. prp. nr. 14 omhandlet lovtekstens 4. avsnitt åsetesretten. Dens §42 var sålydende: «Når jord på landet efter eierens død går i arv til hans efterkommere, skal en av disse efter den i §43 foreskrevne orden ha rett til ved skiftet å få sig jorden utlagt på de i det følgende bestemte vilkår. Denne rett kalles åsetesrett. Eiendom, der ifølge denne lovs §35, jfr. §36, er undtatt fra odelsrett, kan heller ikke være gjenstand for åsetesrett.» Utkastet viser at meningen var at åsetesretten likesom odelsretten omfatter «jord på landet» og at den jord som er undtatt fra odelsrett,
Side:365
også er undtatt fra åsetesrett. Det henvises i denne forbindelse til proposisjonen s. 7 med gjengivelse av professor Brandts mening, at bl.a. blotte og bare hustomter ikke omfattes av dette uttrykk, idet proposisjonen tillegger at rettsprasis må antas i det vesentlige å ha sluttet sig til Brandts mening, jfr. også uttalelser under odelstingsdebatten om loven av 1907 s. 914, 1. spalte (Friis-Petersen), 2. spalte nederst (Castberg) og s. 915, 1. spalte nederst (Bothner). I Innst. O. X for 1906/07 som ligger til grunn for loven av 16 juli 1907 finnes intet som tar avstand fra denne opfatning av hvad åsetesretten gjelder. - - -