Rt-1939-45

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1939-02-07
Publisert:	Rt-1939-45
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 15
Parter:	Den norske stat v/Handelsdepartementet (overrettssakfører Axel Heiberg jnr. til prøve) mot 1) Johan Johansen, 2) Christiania Almindelige Forsikrings-Aktieselskap Storebrand (advokat Nils Finn Simonsen).
Forfatter:	Bonnevie, Alten, Klæstad, Fougner, Broch, Motzfeldt, Rivertz
Lovhenvisninger:	Tjenestemannsloven (1918), Motorvognloven (1926) §30, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §72, §75, Tjenestemannsloven (1918) §11, §6, Sjømannsloven (1923), Motorvognloven (1926), Syketrygdloven (1930), Forsikringsavtaleloven (1930) §25, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §31

Dommer Bonnevie: Halden byrett avsa 3 juni 1937 dom med sådan domsslutning: «Johan Johansen og «Storebrand» dømmes til in solidum å betale Den norske stat ved Handelsdepartementet kr. 258,75.»

Saken blev innanket for Eidsivating lagmannsrett som den 22 januar 1938 avsa dom, hvorved Johan Johansen og Storebrand blev frifunnet og tilkjent saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med kr. 600.

Med samtykke av Høiesteretts kjæremålsutvalg har staten erklært anke mot lagmannsrettens dom. Anken begrunnes med de samme synsmåter som staten har gjort gjeldende i de tidligere instanser og hvorom jeg henviser til disses domsgrunner. Den ankende part har nedlagt sådan påstand: «1. Byrettens dom stadfestes. 2. Johan Johansen og Christiania Almindelige Forsikrings-Aktieselskap Storebrand dømmes til in solidum å betale saksomkostninger for alle retter.»

Side:46

Ankemotpartene har påstått lagmansrettens dom stadfestet og staten dømt til å betale saksomkostninger for Høiesterett.

Om saksforholdet henviser jeg til fremstillingen i de tidligere dommer.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten. Jeg har vært i noen tvil med hensyn til spørsmålet om ikke motorvognens fører må sies å ha forvoldt ulykken ved uaktsomhet. Jeg er imidlertid blitt stående ved i likhet med lagmannsretten å finne de foreliggende oplysninger for uklare og ufullstendige til at man kan fastslå at førerens forhold var uaktsomt. Sakens avgjørelse vil derfor bero på om særbestemmelsen i motorvognlovens §30 om erstatningsplikt uten hensyn til skyld her kan komme til anvendelse.

Motorvognlovens §30 gjelder bare slike tilfelle hvor bruken av motorvogn gjør skade på folk eller gods. Da skal «den som er ansvarleg for vogni svara skadebot jamvel um korkje han eller føraren hev vist aktløyse». Skjønt det ikke uttrykkelig sies i §30 kan det formentlig ikke være tvilsomt og har så vidt mig bekjent aldri fra noe hold vært dratt i tvil at erstatningsplikten - bortsett fra det ellers almindelige krav til skyld hos skadevolderen - er betinget av at de efter almindelige rettsregler nødvendige øvrige vilkår for erstatningsplikt er til stede. Også her må således skaden være adekvat i forhold til bruken av motorvognen. Årsakssammenheng er ikke nok, men det kreves tillike en viss nærhet i årsakssammenhengen mellem den erstatningsbegrunnende handling og den økonomiske skade. Jeg ser det i det hele slik at den ved motorvognlovens §30 innførte utvidelse av erstatningsplikten hvor bruken av motorvogn gjør skade, er begrenset til den særregel, at det i slike tilfelle ikke kreves skyld. Men i øvrig - således spesielt med hensyn til kravene til årsakssammenheng og med hensyn til arten og omfanget av den skade som kan kreves erstattet - gjelder de almindelige erstatningsregler.

Når det i motorvognlovens §30 heter at det som skal erstattes er «skade på folk eller gods», menes hermed den økonomiske skade som overhodet efter almindelige erstatningsregler kan bli gjenstand for vurdering og erstatning - jfr. Høiesteretts dom i Rt-1920-5 flg., særlig s. 7.

Et skadeserstatningskrav bygget på motorvognlovens §30 forutsetter efter dette: 1. At den skade som kreves erstattet er forvoldt ved bruken av motorvogn, og 2. at de efter almindelige rettsregler gjeldende betingelser for skadeserstatningsplikt - alene med undtak av skyld - er til stede.

Skaden bestod her i den Hjalmar Andersen ved påkjøringen tilføide legemsskade som gjorde ham midlertidig arbeidsudyktig. At denne legemsskade her skyldtes bruken av motorvogn er på det rene, men det bestrides at tap for staten er lidt og at de almindelige betingelser for skadeserstatningskrav for staten mot den skadevoldende er til stede.

Benektelsen av at staten er påført tap begrunnes med, at visstnok har staten som arbeidsgiver måttet betale Hjalmar

Side:47

Andersen den ved loven sikrede fulle lønn i sykdomsperioden uten å nyte godt av den forutsatte motydelse fra Hjalmar Andersens side, men dette har allikevel ikke medført noe tap for staten som fikk arbeidet utført av andre funksjonærer, uten noen ekstrautgift.

Jeg finner imidlertid å måtte gi staten medhold i at det er tilstrekkelig sannsynliggjort både at tap er lidt og at dettes størrelse ikke er mindre enn den til Hjalmar Andersen utbetalte lønn i det omhandlede tidsrum - og mer har staten ikke krevet.

Det er i slike forhold efter min mening en så sterk naturlig presumsjon for at arbeidsgiverens økonomiske skade ved avsavnet av arbeidsydelsen ikke er mindre enn lønnen, at det vilde være urimelig å kreve noe særskilt bevis av arbeidsgiveren for tapet. Fra statens side er det i øvrig oplyst at Hjalmar Andersens arbeidsudyktighet ledet til forholdsvis økning av de direkte utgifter. bl.a. til leid ekstrahjelp, men jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på det til støtte herfor fremlagte bevis materiale. Når det i lagmannsrettens domsgrunner sies at det er erkjent at staten ikke har hatt ekstra utlegg, må dette såvidt jeg har forstått bero på en misforståelse. - Det er under prosedyren for Høiesterett oplyst at Hjalmar Andersen efter eget ønske tok sin regulære ferie en tid før han var blitt helt arbeidsdyktig igjen, slik at en mindre del av arbeidsudyktighetsperioden her falt innenfor hans ordinære ferie - altså i en tid da arbeidsgiveren allikevel skulde ha betalt full lønn uten noen motydelse. Jeg finner å kunne se helt bort fra den mulige betydning av dette helt frivillige arrangement mellem arbeideren og arbeidsgiveren. Forholdet har visstnok vært dratt frem som et bevis for at tapet for staten ikke faller sammen med den fulle lønn i arbeidsudyktighetstiden. Men det er ikke fremsatt noen subsidiær påstand om reduksjon av statens krav av hensyn hertil og jeg har i det hele forstått prosedyren slik at hvis staten i prinsippet gis medhold, gjøres ingen innvending mot tapets beregning på grunnlag av det her nevnte forhold med ferien.

Hvad spørsmålet om årsakssammenhengen mellem påkjøringen og det staten som arbeidsgiver påførte tap angår, finner jeg det ikke tvilsomt at de efter almindelige erstatningsregler gjeldende krav til adekvans her er tilfredsstillet. At den fysiske skade som gjør en mann midlertidig arbeidsudyktig har tilfølge en økonomisk skade av størrelse som hans normale lønn i arbeidsudyktighetstiden, er jo helt ordinært. Og like ordinært er det i vår tid at en arbeider eller funksjonær er sikret - ved avtale eller ved lov - full lønn under midlertidig sykdom slik at det derfor blir arbeidsgiveren og ikke den fysisk skadede person som direkte rammes av den økonomiske skade.

Det hevdes fra ankemotpartenes side at det - selv om statens tap i og for sig måtte ansees som en adekvat følge av påkjøringen - efter almindelige erstatningsregler ikke kan opstå noe selvstendig krav i anledning av tilføid legemsskade for andre enn den fysisk skadede person selv. Jeg er imidlertid blitt stående ved at iallfall i tilfelle som det foreliggende, hvor den økonomiske interesse i den skadede persons arbeidsdyktighet helt og holdent

Side:48

er hos arbeidsgiveren og ikke for noen del hos arbeideren eller funksjonæren, bør arbeidsgiverens selvstendige krav ansees hjemlet i de almindelige erstatningsregler. Hvis Hjalmar Andersens arbeidsudyktighet var blitt forvoldt ved uaktsom påkjøring ikke av en motorvogn, men av et almindelig hestekjøretøi, mener jeg altså at et selvstendig skadeserstatningskrav måtte ansees hjemlet for arbeidsgiveren ved de almindelige erstatningsregler. Og da kan ikke den omstendighet at skaden her skyldes bruken av motorvogn gjøre arbeidsgiverens krav mindre berettiget. Selve ordlyden i motorvognlovens §30 gir ikke noe holdepunkt for ved de i §30 omhandlede skadetilfelle mer enn i andre tilfelle å begrense de erstatningsberettigedes krets til de personer hvem den fysiske skade direkte er tilføid. Den før nevnte dom i Rt-1920-5 angikk nettop skadeserstatningskrav fra andre økonomisk skadelidende enn den fysisk skadede. Det finnes i det hele tatt - mig bekjent - ingen høiesterettsdom som gir uttrykk for at krav på erstatning for legemsskade i henhold til motorvognlovens §30 bare kan reises av den fysisk skadede selv eller de som avleder sitt krav fra ham.

Det ligger i forholdets natur at det særdeles ofte i de konkrete tilfelle vil stille sig slik at det bare blir den fysisk skadede person som gjennem legemsskade påføres økonomisk tap der efter almindelige erstatningsregler kan betinge erstatningskrav. Allerede kravet til nærhet i årsakssammenhengen vil som regel utelukke krav fra andre enn den som selv har vært utsatt for den legemlige molest. Men i tilfelle av den art som det her i saken foreliggende, hvor den økonomiske skade utelukkende og i sin helhet rammer arbeidsgiveren - og hvor adekvansen er uomtvistelig - vilde det efter min mening være meget urimelig å nekte arbeidsgiveren et selvstendig skadeserstatningskrav.

Jeg skal til slutt bemerke at den omstendighet at det i denne sak dreier sig om staten som arbeidsgiver, ikke kan medføre at staten får mindre rett enn en privat arbeidsgiver vilde hatt. Tjenestemannslovens §11, som positivt hjemler et regresskrav i tilfelle hvor det foreligger tjenesteulykke, kan ikke fortolkes antitetisk derhen at hvor en tjenestemann påkjøres utenfor tjenesten - slik at det altså ikke foreligger tjenesteulykke - skal noe krav ikke kunne gjøres gjeldende. Det har åpenbart ikke vært tjenestemannslov ens mening at denne spesialbestemmelse skal kunne medføre at det offentlige som arbeidsgiver i andre tilfelle enn de i §11 spesielt nevnte blir satt i en ugunstigere stilling enn den en arbeidgiver ellers efter almindelige rettsregler står i.

Jeg stemmer for at byrettens dom stadfestes. Efter sakens art bør saksomkostninger ikke tilkjennes.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Alten: Som nevnt av førstvoterende må motorvognlovens §30 suppleres med almindelige erstatningsregler. Dette gjelder dog ikke bare med hensyn til det omfang hvori en

Side:49

erstatningsberettiget kan kreve at den voldte skade skal erstattes, men først og fremst med hensyn til spørsmålet om hvem der i det hele har krav på erstatning. Disse to spørsmål må efter min mening holdes ut fra hverandre.

Ved den av førstvoterende nevnte dom i Rt-1920-5 blev det avgjort, at de almindelige regler i straffelovens ikrafttredelseslov om efterlattes krav på erstatning for tap av forsørger også gjelder når erstatningsansvaret grunnes på motorvognlovens §30. Men hverken i disse lovbestemmelser eller i den øvrige lovgivning eller i vår rettspraksis kan det finnes støtte for den opfatning at andre tredjemenn som lider tap ved at en person skades eller dør og derved hindres i å opfylle forpliktelser av den ene eller den annen art, kan reise erstatningskrav mot skadevolderen umiddelbart på grunnlag av den skadevoldende handling. Jeg kan heller ikke se noen grunn til å anta at en således utvidet erstatningsplikt skulde gjelde for tjenesteforhold. Om en arbeidsgiver lider inntektstap eller har utgifter i sin bedrift fordi en arbeider eller funksjonær blir skadet eller drept, er det et tap som ikke kan kreves erstattet av skadevolderen. Bestemmelsen om erstatning for tap av forsørger betegner en positiv avvikelse fra våre almindelige erstatningsregler og gir ikke grunnlag for analogislutning til andre forhold hvor en tredjemann blir skadelidende. Jeg behøver ikke å komme inn på de mere tenkte enn virkelige tilfelle hvor en handling er foretatt for å skade en tredjemann og av den grunn blir et rettsbrudd overfor ham. Noe slikt er det ikke tale om her. Efter mitt syn på erstatningsspørsmålet blir det uten betydning for avgjørelsen om staten virkelig har lidt noe økonomisk tap, et forhold som efter min mening ikke er tilstrekkelig opklart.

Et helt annet spørsmål er det om staten kan reise et refusjonskrav mot skadevolderen, fordi den efter tjenestemannslovens §6 har utbetalt full lønn til den skadede arbeider og derigjennem dekket et inntektstap som den skadede ellers efter almindelige erstatningsregler hadde kunnet kreve erstattet av skadevolderen.

Til støtte for en bekreftende besvarelse av dette spørsmål kan det henvises til de regler som gjelder om forsikrerens regressrett ved skadeforsikring efter loven om forsikringsavtaler §25 og efter de sosiale forsikringslover om ulykkestrygd og syketrygd. At forsikreren har en kontraktsmessig eller lovbestemt plikt til å dekke den voldte skade helt eller delvis, bør ikke medføre noen innskrenkning i det erstatningsansvar som efter almindelige rettsregler vilde påhvile skadevolderen om skadede ikke hadde vært forsikret. Innenfor grensene av dette ansvar har derfor loven gitt forsikreren en rett til å tre inn i den skadedes erstatningskrav eller, om man vil, overført kravet til forsikreren så langt som nødvendig for å dekke forsikringsydelsene. Det er i ethvert fall, som fremholdt i motivene til lov om forsikringsavtaler §25, et avledet krav som her tillegges forsikreren.

De samme hensyn som ligger til grunn for skadeforsikrerens regresskrav, taler for at en arbeidsgiver som efter lov eller

Side:50

tjenesteavtale er forpliktet til å betale lønn til den skadede, uaktet han er helt eller delvis arbeidsudyktig, kan kreve lønnen eller en forholdsvis del av den refundert av skadevolderen innenfor grensene av den erstatning for tap av arbeidsfortjeneste som ellers vilde ha tilkommet den skadelidende selv. Jeg kan her nevne at Statsbanene, som står utenfor ulykkestrygden, men efter kgl. res. av 26 juni 1896 plikter å gi sine arbeidere og betjenter og disses familier sykepenger m.v. efter de samme regler, ved en lov av 24 juni 1938 er blitt likestillet med Rikstrygdeverket med hensyn til regress overfor tredjemann efter loven om ulykkestrygd for industriarbeidere §32. Bestemmelsen herom blev tilføid i lovens §4, punkt 2. Videre vil jeg henvise til at sjømannsloven pålegger en reder utgifter til sykepleie og hyre som bare delvis dekkes ved trygdens ydelser. Når da loven om syketrygd av 6 juni 1930 §73 og loven om ulykkestrygd for sjømenn av 24 juni 1931 §28, punkt 4. gir trygdekassen og Rikstrygdeverket rett til å tre inn i den skadedes erstatningskrav mot tredjemann for å få sine utlegg dekket, må man, hvis det skal være sammenheng i rettsreglene, nødvendigvis anta at rederen har samme rett mot skadevolderen for de ydelser sjømannsloven pålegger ham. Jeg ser ingen betenkelighet ved å anta at en arbeidsgiver også i andre forhold inntrer i erstatningskravet for pliktige lønnsydelser. Betaler en arbeidsgiver lønn til den skadede uten å ha plikt til det, kan han ved avtale betinge sig transport på erstatningskravet til dekning av sine utlegg. Men har han plikt til lønnsbetaling, bør han uten transport ha samme rett. Om man vil konstruere forholdet som en inntreden i selve erstatningskravet eller som et selvstendig regresskrav avledet av skadelidendes rett, kan muligens i visse relasjoner være av betydning, f.eks. med hensyn til foreldelse og ved utlegg efter tvangsfullbyrdelseslovens §72 nr. 7 og §75, 3. ledd. Men for avgjørelsen av denne sak er det likegyldig.

Tjenestemannslovens §11 hjemler uttrykkelig staten regresskrav mot tredjemann for utlegg i anledning av tjenesteulykker. Men herav kan det ikke dras noen antitetisk slutning med hensyn til statens regressrett i andre tilfelle hvor en tjenestemanns arbeidsudyktighet er forvoldt ved en skadegjørende handling av tredjemann. Forklaringen til den begrensede avfatning paragrafen har fått, ligger som man ser av proposisjonens motiver, i det at man bare har hatt bestemmelsen i den dagjeldende lov om ulykkestrygd for industriarbeidere §31 for øie som forbillede ved avfatningen.

Det under prosedyren reiste spørsmål, om der har vært utvist uaktsomhet av saksøkte som bilfører, behøver jeg ikke å ta standpunkt til, da hans erstatningsansvar overfor den skadelidende som eier av bilen er uavhengig av skyld.

Ut fra disse betraktninger er jeg kommet til det resultat at staten har krav på refusjon av den del av den pliktmessig betalte sykelønn som svarer til den skadede arbeiders invaliditet. Som nevnt av førstvoterende blev en del av den tid hvori han var arbeidsudyktig behandlet som ferie. I ferietiden har en arbeidsgiver ikke krav på noen arbeidsydelse, og den lønn han har betalt som ferielønn kan ikke sidestilles med sykelønn. Enten man mener

Side:51

at staten har et direkte erstatningskrav mot skadevolderen eller, som jeg antar, et regresskrav for pliktig sykelønn, skulde det følgelig gjøres et fradrag for den del av statens utlegg som vedkommer ferien. Da ingen subsidiær påstand er nedlagt, kan jeg imidlertid ikke ta noe hensyn hertil ved fastsettelsen av refusjonsbeløpet.

Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende. Jeg stemmer efter dette for samme domsslutning som førstvoterende.

Dommer Klæstad: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Fougner: Likeså

Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, herr dommer Alten.

Dommer Motzfeldt: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Rivertz: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, herr dommer Alten.

Av by rettens dom:

Mandag den 13 august 1934 kl. 16,30 kom telefonarbeider Hjalmar Andersen syklende nordover Skippergaten i Halden. Efter ham kom bil B 14409, eier og fører fyrbøter Johan Johansen, ansvarsforsikret i Storebrand. Da syklen var kommet til Stangs Plass og nettop hadde begynt å svinge vestover til Kongens brygge, kom bilen, som skulde fortsette videre rett frem over Stangs Plass for å kjøre op Storkleven, frem til syklen, således at denne ikke kunde komme unna, men støtte mot bilens høire bakhjul og veltet med den følge at syklisten falt i gaten og fikk revet op og forstuet venstre håndledd.

Han blev halvt arbeidsudyktig i en måned og kvart arbeidsudyktig i en måned. I henhold til tjenestemannslovens §6 fikk han utbetalt full lønn av Telegrafvesenet hele tiden og saken gjelder så krav fra Den norske Stat ved Handelsdepartementet på å få erstattet hos sakvolderen og forsikringsselskapet kr. 258,75, som hevdes å utgjøre det tap, som er lidt ved at man ikke har fått den arbeidsytelse, lønnen skulde være vederlag for.

Saksøkeren grunner erstatningskravet på såvel motorvognlovens §30 som på utvist uaktsomhet av bilens fører. Derhos hevder han at Staten ved utbetalingen til Andersen er trådt inn i alle dennes rettigheter ved cessio legis og ved å ha fått uttrykkelig transport på Andersens erstatningskrav for tapt arbeidsfortjeneste.

De saksøkte nekter å være erstatningspliktige. Kravet kan ikke grunnes på motorvognloven, da staten ikke direkte er påført noen skade ved bruken av motorvognen, og ikke på uaktsomhet, da noen sådan ikke er utvist av bilføreren. Saksøkeren er heller ikke påført noe tap, som kan kreves erstattet. Statens krav på en arbeidsydelse av skadelidte er et obligatorisk krav, som ikke er rettsbeskyttet overfor tredjemanns rettsbrudd. Det benektes, at staten har erhvervet noen rett mot skadevolderen gjennem cessio legis. Staten kan ikke gjøre gjeldende noe fra skadelidte selv avledet krav, hvad enten den har transport eller ikke. Skadelidte lider intet tap på grunn av ulykken, og har intet å transportere.

- - - Retten er kommet til det resultat, at saksøkerens krav er begrunnet i motorvognlovens §30. - - -

Side:52

Om det er en tredjemann som lider skade kan ikke gjøre noen forskjell, når årsakssammenheng og adekvans foreligger: Ansvaret efter motorvognlovens §30 er strengt all den stund det ikke kreves skyld, men dette kan ikke finnes å berettige en vilkårlig innskrenkning i ansvarets utstrekning efter de almindelige erstatningsregler. - - -

At staten lider et tap, når den har måttet utbetale lønn uten å få motydelsen, synes likeså ubestridelig, som at det er adekvat årsakssammenheng mellem dette tap og ulykken. Det kan i denne forbindelse henvises til Oslo byretts dom av 4 desember 1931, citert i Dahl: Erstatning og opreisning for legemsskade, s. 52, note 3. - - -

At statens krav på en arbeidsydelse av skadelidte er et obligatorisk krav, kan ikke tillegges noen betydning. Det avgjørende må være, at det er et økonomisk tap, en økonomisk interesse, som er krenket og som kan erstattes. Retten er enig i, hvad professor Lindvik uttaler i Rt-1935-606, at «grensen for erstatningsplikten må bestemmes ved adekvansen og ikke ved en vilkårlig sondring mellem obligatorisk og tinglig rett. Og det prinsipielle skille man har villet trekke i erstatningslæren mellem de to grupper, faller hermed bort.»

Da retten efter det anførte således finner at staten har et direkte erstatningskrav på de saksøkte, behøver den ikke å gå inn på spørsmålene om det foreligger cessio legis eller om transportens betydning. - - -

Av lagmannsrettens dom:

- - - Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Det er efter lagmannsrettens opfatning ikke tilstrekkelig å føre bevis for at et arbeide ikke er utført til tid som forutsatt. Det må også føres bevis for at dette har hatt økonomiske konsekvenser for staten. Som forholdet ligger an i nærværende sak, er det intet til hinder for at tapet til syvende og sist ligger f.eks. hos abonnentene.

Staten har subsidiært bygget kravet på en cessio legis eller uttrykkelig transport av telefonarbeider Andersens krav på erstatning hos de ankende parter. Lagmannsretten kan imidlertid ikke finne at Andersen har noe sådant krav å transportere. Andersen var kontraktsmessig sikret lønn i 3 måneder. Han har derfor ikke lidt noe avbrekk i sin arbeidsinntekt som følge av skaden, og har som følge herav intet krav å gjøre gjeldende mot de ankende parter.

Det har også vært gjort gjeldende at staten i likhet med hvad som gjelder for trygdekasser og Rikstrygdeverket må kunne kreve erstatning hos skadevolderen, idet bestemmelsene herom i syketrygdloven og lovene om ulykkestrygd for industriarbeidere og sjømenn skulde være et uttrykk for et almindelig rettsprinsipp. Man kan heller ikke i dette punkt være enig med ankemotparten. Statens tilsigelse av lønn for sine funksjonærer eller arbeidere i inntil 3 måneder i sykdomstilfelle må sees som en del av vedkommendes lønn i sin helhet. Den kan ikke utskilles som en ydelse av en helt annen karakter. Men man savner ethvert grunnlag for å tilplikte en utenforstående tredjemann å refundere staten noe av dens lønnsydelse i et tilfelle som det foreliggende hvor skaden er voldt uten skyld fra tredjemanns side.

Efter det anførte må de ankende parter bli å frifinne. - - -