Rt-1939-507
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1939-06-24 |
| Publisert: | Rt-1939-507 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 82 B. |
| Parter: | Olaf Jæger Aanstad (overrettssakfører Albert Wiesener til prøve) mot Lauritz Eriksen (forsvarer advokat G. Mellbye, opnevnt). |
| Forfatter: | Grette, Hanssen, Broch, Schjelderup, Soelseth, Coucheron, Boye |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §247 |
Dommer Grette: Ved Trondheim byretts dom av 17 oktober 1938, avsagt med domsmenn, blev bakersvenn Lauritz Eriksen frifunnet i mortifikasjonssak som var reist mot ham av Olaf Jæger Aanstad. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.
Om sakens gjenstand og nærmere sammenheng henviser jeg til byrettens domsgrunner.
Olaf Jæger Aanstad har erklært anke mot dommen. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen. For saksbehandens vedkommende går anken ut på at domsgrunnene er ufullstendige, idet de ikke inneholder noen fyldestgjørende begrunnelse for det frifinnede resultat. Med hensyn til
Side:508
lovanvendelsen gjøres det gjeldende at byretten har tatt feil når den har antatt at de påklagede uttalelser ikke har en sådan karakter at de kan være gjenstand for mortifikasjon. Aanstad har nedlagt påstand om at den påankede dom med hovedforhandling opheves. Lauritz Eriksen, som har fått bevilling til fri sakførsel for Højesterett, har nedlagt sådan påstand: «1. at anken forkastes 2. at Olaf Jæger Aanstad erstatter det offentlige sakens omkostninger herunder også honorar til undertegnede som beskikket rettsfullmektig for Lauritz Eriksen, hvilket honorar i ethvert fall forventes utbetalt av statskassen.»
Jeg er kommet til det resultat at anken bør forkastes.
Hvad anken over saksbehandlingen angår, er det visstnok så at byrettens domsgrunner lider av noen uklarhet. Men således som jeg mener det er naturlig å forstå byrettens begrunnelse av domsresultatet - hvad jeg senere skal komme tilbake til - fremgår det efter min opfatning dog med tilstrekkelig tydelighet av dommen hvilket grunnlag byrettens avgjørelse er bygget på. Jeg antar at det derfor ikke er nødvendig å opheve dommen på grunn av uklarhet eller ufullstendighet i domsgrunnene.
Med hensyn til anken over lovanvendelsen skal jeg bemerke: Byretten har i sine domsgrunner bl.a. uttalt: «Retten finner det videre godtgjort at Lauritz Eriksen ved de anledninger han har karakterisert saksøkerens optreden i 1921 som ukollegial og usolidarisk, har gitt en klar, fullstendig og sannferdig fremstilling av den måte hvorpå Aanstad optrådte i 1921, slik at tilhørerne hadde full anledning til å gjøre sig op en selvstendig mening om hvorvidt karakteristikken «ukollegial og usolidarisk» var berettiget eller ikke. Bruken av disse uttrykk antas derfor ikke å kunne ha hatt noen selvstendig injurierende betydning.» Disse uttalelser av byretten er ganske visst ikke helt klare. Men det er efter min mening naturlig å forstå domsgrunnene på dette punkt således at når byretten ikke har tatt påstanden om mortifikasjon til følge, er det ut fra den betraktning at Eriksens uttalelse om at Aanstad i 1921 optrådte ukollegialt og usolidarisk, ikke kan betraktes som en beskyldning, men må ansees som uttrykk for en vurdering av den optreden fra Aanstads side som Eriksen - efter hvad byretten har lagt til grunn som det faktiske forhold - har gitt en klar og korrekt fremstilling av. Jeg må videre forstå domsgrunnene således at byretten har bygget sin avgjørelse på at Eriksens uttalelse om ukollegial og usolidarisk optreden fra Aanstads side har fremtrådt bare som en karakteristikk av Aanstads optreden under arbeidskonflikten i 1921 og ikke kan opfattes således at den hadde en videre rekkevidde. Når byretten på dette grunnlag har funnet ikke å kunne ta påstanden om mortifikasjon til følge, har man efter min mening ikke holdepunkt for å anta at denne avgjørelse hviler på en uriktig lovanvendelse. Det som det her kommer an på er om Eriksens uttalelse om Aanstad har de kjennemerker som er angitt i straffelovens §247. Ved bedømmelsen av dette spørsmål går jeg likesom byretten ut fra den forståelse av §247 som er fremholdt av professor Skeie i hans fremstilling av strafferetten, 2. bind side 224.
Side:509
Jeg antar efter dette at også anken over lovanvendelsen må bli å forkaste. Efter omstendighetene antar jeg at saksomkostninger bør opheves også for Høiesterett.
Slutning:
Anken forkastes. Sakomkostninger tilkjennes ikke. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Gunnar Mellbye fastsettes til kr. 250.
Dommer Hanssen: Jeg er kommer til det resultat at den påankede dom må opheves fordi den ikke har tilstrekkelige domsgrunner. I motsetning til førstvoterende mener jeg nemlig at det ikke av domsgrunnene fremgår hvilken rettsopfatning avgjørelsen er bygget på. Begrunnelsen henviser visstnok til slutt til professor Skeies strafferett bind II side 224, punkt 4. Men innholdet av domsgrunnene i øvrig gir efter min mening sterk grunn til å tvile på at avgjørelsen er bygget på den opfatning som Skeie har fremholdt på det nevnte sted. Som den nærmeste begrunnelse for at mortifikasjonspåstanden ikke kan tas til følge anføres det nemlig at bruken av uttrykkene ukollegial og usolidarisk ikke antas å kunne ha hatt «noen selvstendig injurierende betydning. Den skade saksøkeren har lidt på sitt gode navn og rykte må efter rettens mening tilskrives den sannferdige faktiske fremstilling som er gitt av hans optreden i 1921 og ikke den karakteristikk av den som saksøkte har gitt.» Det forekommer mig allerede noe uklart hvad retten har ment med uttrykket selvstendig injurierende betydning. Større vekt legger jeg imidlertid på at denne del av domsgrunnene gir det inntrykk at det er en betingelse for mortifikasjon at en beskyldning har medført at den injurierte har lidt skade på sitt gode navn og rykte. For mitt vedkommende anser jeg det klart at likesåvel mortifikasjon som straff efter §247 kan være anvendelig selv om beskyldningen ikke har medført noen skade for den injuriertes gode navn og rykte. Det er tilstrekkelig at beskyldningen var egnet til å skade.
Jeg stemmer således for at byrettens dom opheves. Med hensyn til salæret til forsvareren er jeg enig med førstvoterende.
Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Schjelderup og ekstraordinær dommer, lagmann Soelseth: Likeså.
Ekstraordinær dommer, byrettsdommer Coucheron: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med herr dommer Hanssen.
Dommer Boye: Likeså.
Av byrettens dom:
- - - Det forhold som har gitt foranledning til saken er følgende: Olaf Jaeger Aanstad arbeidet i 1921 som baker ved Trondhjems Brødfabrikk A/S. Den 5 mars 1921 brøt det ut en konflikt ved brødfabrikken. Grunnen hertil ar at bakerne var misfornøiet med at bedriften nyttet noen unge gutter til å ta ut brød av ovnene. Det hadde da en tid pågått forhandlinger mellem bedriften og bakerne om en ordning av dette forhold uten resultat.
Side:510
Uoverensstemmelsene tilspisset sig så slik at bakerne mandag 7 mars 1921 ikke møtte frem til arbeid. Da det i arbeidsforholdet mellem brødfabrikken og bakerne var 14 dagers opsigelse, anmeldte brødfabrikken de 10 arbeidere for ulovlig tjenestefravikelse. Anmeldelsen blev inngitt den 10 mars 1921. Den 15 mars utferdiget Trondheim politikammer forelegg mot bakerne. Blandt dem som hadde nedlagt arbeidet og mot hvem det blev utferdiget forelegg var også saksøkeren Aanstad. Den 17 mars 1921 gjenoptok han imidlertid sammen med en av de andre bakere arbeidet ved fabrikken. Han arbeidet imidlertid den ene dag, da han efter hvad han har anført fikk så mange ubehageligheter fra sine tidligere arbeidskamerater. Som følge av at saksøkeren hadde arbeidet den 17 mars, blev han av sin forening, nektet å få streikebidrag for 1 uke. Efter foreningens lover kan nemlig streikebidrag ikke utbetales med mindre vedkommende har vært arbeidsledig en hel uke. Aanstad meldte sig derefter ut av sin fagforening. Han hevder at utmeldingen blev sendt den 21 mars, men den skrivelse han sendte foreningen er fremlagt under saken og er datert 26 mars. 29 mars 1921 gjenoptok saksøkeren arbeidet ved Trondhjems Brødfabrikk. Fabrikken trakk derefter sin anmeldelse på Aanstad tilbake. Mot de øvrige arbeidere som ikke gjenoptok arbeidet, blev det efter tiltalebeslutning av 8 april 1921 fremmet straffesak. Denne blev pådømt 30 mai 1921 og bakerne blev da for forseelse mot lov om arbeiderbeskyttelse i industrielle bedrifter av 18 september 1915 §58 m.v. idømt en bot til statskassen. Saksøkeren arbeidet derefter ved brødfabrikken til i 1931, da han blev overflyttet til Wilhelm Hoffs bakeri. Her hadde han arbeid til i 1933, men har siden vært arbeidsløs. Han meldte sig da inn i de arbeidsløses forening. I 1935 blev det foretatt endel organisasjonsmessige forandringer i denne forening, og Aanstad blev da nektet adgang til møtet her. Grunnen til dette synes efter hvad det er oplyst under saken å være den at det under møtet blev anført at Aanstad skulde ha vært streikebryter under konflikten i 1921. Hvem som fremkom med denne uttalelse har ikke kunnet bringes på det rene. Aanstad søkte imidlertid om å bli medlem av De Fagorganiserte Arbeideløses Forening slik som denne var blitt konstituert i 1935. Denne søknad blev av De Fagorganiserte Arbeidsløses Forening sendt Baker- og Konditorsvennenes forening hvor Aanstad tidligere hadde vært medlem. Aanstad blev da innkalt til en konferanse med formannen i Baker- og Konditorsvennenes forening Lauritz Eriksen og her blev han gjort kjent med at hans forhold til foreningen skulde ansees ordnet hvis han underskrev en vanlig avbigtserklæring i anledning av sitt forhold under konflikten i 1921. Denne erklæring nektet Aanstad å underskrive.
Aanstad sendte derefter Trondheim politikammer anmeldelse med begjæring om tiltale og straff mot den som hadde beskyldt ham for å ha vært streikebryter under konflikten i 1921. Lauritz Eriksen blev i den anledning den 10 september 1935 avhørt av politifullmektig Backer, og han uttalte da bl.a.: «Imidlertid mener vi i Baker- og Konditorsvennenes forening at Aanstad i 1921 optrådte ukollegialt.» Ved stevning av 24 oktober 1935 saksøkte derefter Olaf Aanstad styret for Baker- og Konditorsvennenes forening. Saken blev behandlet ved Trondheim byrett 10 januar 1936. I premissene til den dom som da blev avsagt, sies det bl.a. at Baker- og Konditorsvennenes forenings formann Lauritz Eriksen som privatmann har karakterisert Aanstad som ukollegial på grunn av hans optreden i konflikten i 1921. Aanstad anmeldte derefter Lauritz Eriksen for
Side:511
ærekrenkelse. I den anledning blev Eriksen den 13 september 1937 avhørt av politifullmektig Østerberg og uttalte da bl.a.: «Jeg erkjenner at jeg har betegnet anmelderens optreden i forbindelse med konflikten i 1921 som ukollegial og usolidarisk og det står jeg ved. Jeg gjentok også denne karakteristikk under en sak som anmelderen anla mot Baker- og Konditorsvennenes forening i 1936 (dom av 10 januar 1936).»
Det er da disse uttalelser saksøkeren i nærværende sak påstår mortifisert. Han hevder at det er helt uberettiget å karakterisere hans optreden i 1921 som ukollegial og usolidarisk, da konflikten i 1921 var ulovlig og da det derfor pålå ham som en samfundsplikt å gjenopta arbeidet. - - -
Retten anser det for å være helt klart at grunnen til at Aanstad i 1921 gikk tilbake til arbeidet, var den at han vilde sikre sig fortsatt arbeid ved fabrikken. Det finnes videre å være på det rene at grunnen til at han samtidig meldte sig ut av sin fagforening, var den at dette av Brødfabrikkens - direksjon var satt som vilkår for at han fikk gjenopta arbeidet.
Retten finner det videre godtgjort at Lauritz Eriksen ved de anledninger han har karakterisert saksøkerens optreden i 1921 som ukollegial og usolidarisk, har gitt en klar, fullstendig og sannferdig fremstilling av den måte hvorpå Aanstad optrådte i 1921, slik at tilhørerne hadde full anledning til å gjøre sig op en selvstendig mening om hvorvidt karakteristikken «ukollegial og usolidarisk» var berettiget eller ikke. Bruken av disse uttrykk antas derfor ikke å kunne ha hatt noen selvstendig injurierende betydning. Den skade saksøkeren har lidt på sitt gode navn og rykte, må efter rettens mening tilskrives den sannferdige faktiske fremstilling som er gitt av hans optreden i 1921 og ikke den karakteristikk av den som saksøkte har gitt. Det antas derfor ikke å være adgang til å ta saksøkerens påstand om mortifikasjon tilfølge, jfr. Skeies strafferett II side 224 pkt. 4. Sakens omkostninger antas å burde opheves.