Rt-1939-53
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1939-02-08 |
| Publisert: | Rt-1939-53 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 16 |
| Parter: | Oslo Samvirkelag (advokat Gustav Heiberg) mot Karin Johansen (advokat Viggo Hansteen). |
| Forfatter: | Solem, Miøen, Wærness, Fougner, Motzfeldt, Aars, Hanssen |
| Lovhenvisninger: | Arbeidervernloven (1936) §33, §25, Arbeidervernloven (1936) |
Dommer Solem: I denne sak har Oslo byrett 31 mars 1938 avsagt dom med sådan domsslutning: «Oslo Samvirkelag dømmes til å betale til Karin Johansen kr. 1000. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Med samtykke av Høiesteretts kjæremålsutvalg har Samvirkelaget påanket dommen direkte til Høiesterett og har nedlagt påstand på frifinnelse og saksomkostninger. Anken er grunnet på at byretten har tatt feil når den har funnet at opsigelsen av fru Karin Johansen ikke har «saklig grunn i bedriftsforhold», og at det er uriktig når retten antar at opsigelsen må sies å skyldes «en helt utenforliggende grunn i lovens forstand».
Fru Karin Johansen har nedlagt påstand på at byrettens dom stadfestes, og at Samvirkelaget tilpliktes å erstatte sakens omkostninger for Høiesterett.
Ved byretten forklarte Karin Johansen sig som part og Sven Svenson, Jens Teigen, G. Hansen og Didrik Nilsen har der avgitt vidneforklaringer som ikke blev protokollert. Noen bevisoptagelse er ikke foretatt til bruk for ankesaken, men det er fremlagt erklæringer fra de nevnte personer her i Høiesterett. Dessuten er det fremlagt en erklæring fra direktør Chr. R. Hansson.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som den har gitt. Som nevnt i byrettens dom har grunnen til opsigelsen utelukkende vært den at det var en opinion blandt Samvirkelagets medlemmer mot at kvinner beholdt sin stilling i laget efterat de var gift. Jeg er med byretten enig i at denne grunn til opsigelse ikke er berettiget, da opsigelsen ikke kan sies å ha saklig grunn i bedriftsinnehaverens, arbeiderens eller bedriftens forhold, men skyldes helt utenforliggende grunner.
Fra Samvirkelaget er det ikke gjort noen innvendig mot den erstatning som er tilkjent av byretten, og Karin Johansen har ikke motanket. Efter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at Samvirkelaget bør betale saksomkostninger for Høiesterett.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Oslo Samvirkelag til Karin Johansen kr. 800. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Ekstraordinær dommer, lagdommer Miøen: Jeg er enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer, byrettsjustitiarius Wærness, dommerne Fougner, Motzfeldt, Aars og Hanssen: Likeså.
Side:54
Av byrettens dom (dommer Julsrud alene):
Frøken Karin Ingrid Olsen, som er født xx.xx.1908, blev den 21. november 1931 ansatt som ekstrahjelp ved Oslo Samvirkelag. Den 15 november 1932 blev hun fast ansatt som ekspeditrise. Hennes lønn var i 1937 kr. 295 pr. måned. Hun inngikk den 15 oktober 1937 ekteskap med barbersvenn Johansen. Et par dager før blev hun av Samvirkelagets disponent sagt op fra sin stilling med den begrunnelse at hun ifølge Samvirkelagets bestemmelser ikke kunde fortsette i sitt arbeide efterat hun hadde giftet sig. - - - Fru Karin Johansen mener at opsigelsen er i strid med bestemmelsene i lov om Arbeidervern av 19 juni 1936 §33 punkt 3 a. - - -
Saksøkte har fremholdt at Samvirkelagets styre den 13 januar 1926 besluttet at gifte kvinner med fast beskjeftigelse i lagets tjeneste skulde sies op. Beslutningen blev truffet efter sterke henstillinger fra Samvirkelagets medlemmer og kunder og særlig fra kvinnehold. Man krevet at de gode stillinger i Samvirkelaget ikke skulde være besatt av kvinner som hadde en forsørger, mens familieforsørgere blandt lagets medlemmer gikk arbeidsledige. Saksøkte erkjenner at saksøkersken utelukkende blev opsagt fordi hun giftet sig. Men da Samvirkelaget har praktisert beslutningen av 1926 konsekvent overfor alle kvinner som har giftet sig, er opsigelsen av saksøkersken saklig begrunnet og ikke vilkårlig. Opsigelsen skyldes heller ikke «helt utenforliggende hensyn» men er begrunnet i bedriftens forhold, nemlig kravet fra medlemmene og kundene. Opsigelsen kan derfor ikke stride mot bestemmelsene i arbeidervernlovens §33 punkt 3 a. - - -
Retten skal bemerke: - - - Efter den nevnte lovbestemmelse forplikter opsigelsen til erstatning når den ikke «bar saklig grunn i bedrifteinnehaverens, arbeiderens eller bedriftens forhold, men skyldes helt utenforliggende grunner.»
Det er noe uklart hvordan bestemmelsen er å forstå, men retten er efter en gjennemgåelse av loven og dens forarbeider av den opfatning, at inngåelse av ekteskap ikke kan være av de forhold fra arbeiderens side som i almindelighet kan gi saklig grunn for opsigelsen. Det er imidlertid unødvendig for retten å gå nærmere inn på denne side av saken, da det fra saksøktes side ikke er anført at opsigelsen var begrunnet i at ekteskapet i og for sig hadde noen innflytelse på saksøkerskens forhold som arbeider eller funksjonær ved bedriften.
Det blir da å avgjøre om de forhold som saksøkte har oplyst ligger bak styrets beslutning av 13 januar 1926 er av den art, at de må sies å ha saklig grunn i bedriftens forhold eller om de må sies å skyldes «helt utenforliggende grunner». Disse forhold var som foran anført, sterke krav fra Samvirkelagets medlemmer og kunder om at regelen skulde innføres. Begrunnelsen for kravet var igjen de vanskelige forhold som dengang rådet på arbeidsmarkedet.
Retten er fullt klar over at saksøkte hadde et visst hensyn å ta til en slik opinion fra medlemmenes side, og at det intet er å si på at regelen dengang blev innført og senere praktisert. Men spørsmålet blir om begrunnelsen for beslutningen nu holder overfor den nye arbeidervernlovs bestemmelser som trådte i kraft 1 januar 1937. Retten kan ikke innse at en opsigelse på dette grunnlag har saklig grunn i bedriftens forhold Saksøkte har anført, at hvis Samvirkelaget motsatte sig et slikt krav fra medlemmenes side, vilde det kunne komme til å gå ut over omsetningen, men retten finner ikke denne antagelse tilstrekkelig som begrunnelse for beslutningens håndhevelse
Side:55
efter den nye lovs ikrafttreden. Adskillig mer tvilsomt finner retten om det kan sies at opsigelsen, med den begrunnelse som er gitt, skyldes «helt utenforliggende grunner». Skal imidlertid lovens regler få den betydning som sikring for arbeidere og funksjonærer mot urimelige opsigelser, som loven tydeligvis tilsikter, kan retten ikke finne annet enn at opsigelsen av saksøkersken i dette tilfelle må sies å skyldes en helt utenforliggende grunn i lovens forstand. Retten har da i denne forbindelse tatt i betraktning de oplysninger som fremkom, om at det blandt funksjonærer og arbeidere og ellers i arbeidernes organisasjoner nå råder meget delte meninger om berettigelsen av en slik praksis som Oslo Samvirkelag har fulgt i de senere år overfor gifte kvinner. Dette endrede syn skyldes formentlig i særlig grad de økede arbeidsmuligheter og arbeidervernlovens bestemmelser i §33 og §25. Det er for øvrig oplyst at saksøkersken støttes i søksmålet av sin organisasjon Norges Handels- og Kontorfunksjonærers Forbund.
Retten finner ikke at den av saksøkte påberopte dom i Rt-1934-1109, gir synderlig veiledning, da de forhold som er omhandlet i dommen ikke direkte kan sammenlignes med denne sak.
Efter det anførte finner retten derfor at saksøkersken må ha krav på erstatning for opsigelsen.
Angående erstatningens størrelse, skal retten bemerke at den ikke finner grunn til å fastsette denne til lovens maksimale beløp, 1/2 års fortjeneste det siste år. Det er oplyst at saksøkersken har vært ansatt i ca 6 år da hun blev opsagt. Hennes lønn var da overensstemmende med tariffen for butikkfunksjonærer i Oslo Samvirkelag kr. 295 pr. måned. Efterat hun sluttet har hun ikke søkt annet arbeide, men er blitt underholdt helt av sin mann som er barbersvenn og tjener ca kr. 4000 årlig. Hun har oplyst at hun har en allsidig praksis som ekspeditrise og at hennes helbred er god og at hun er fullt arbeidsdyktig. Hun fikk siden full lønn i opsigelsestiden 1 måned. Under hensyntagen hertil finner retten skjønnsmessig å burde fastsette erstatningen til kr. 1000. - - -
H. Julsrud.