Rt-1939-724
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1939-10-24 |
| Publisert: | Rt-1939-724 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 154 |
| Parter: | Skiens Telefonforening (advokat Gustav Heiberg) mot Skien kommune (advokat Lars Skjelbred). |
| Forfatter: | Evensen, Alten, Stang, Solem, Larssen, Bonnevie, Rivertz |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §21, §10b, §15 |
Namsretten i Skien avsa 2 april 1938 dom med sådan domsslutning: «Den hos Skien Telefonforening den 29 september 1937 for byskatt 1936-1937 avholdte utpantningsforretning og den til grunn for samme foretatte ligning stadfestes. Sakens omkostninger opheves».
Saksforholdet fremgår av nevnte doms saksfremstilling.
Skiens Telefonforening har med samtykke av Høiesteretts kjæremålsutvalg påanket dommen direkte til Høiesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og bygger på de samme betraktninger som foreningen anførte for namsretten.
Foreningen har nedlagt sådan påstand: «1. Den av kemneren i Skien den 29 september 1937 avholdte utpantning hos Skiens Telefonforening for byskatt 1936-1937 kr. 3.639,50 og den til grunn for samme liggende ligning opheves. 2. Skien kommune dømmes til å betale Skiens Telefonforening saksomkostninger for namsretten og Høiesterett».
Skien kommune har påstått dommen stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for begge retter.
Høiesterett kommer til samme resultat som namsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. - Sakens omkostninger for Høiesterett finnes Telefonforeningen å måtte tilsvare.
Domsslutning:
Namsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Skiens Telefonforening til Skien kommune kr. 600. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Av namsrettens dom:
- - - Det er på det rene at Telefonforeningen blev stiftet i 1834 og at den ikke har vært skattlagt før skattåret 1936-1937. §1 i de i 1884 vedtatte statutter lyder slik: «Skiens gjensidige Telefonforening er et paa Gjensidighed grundet uansvarligt Selskab med det Formaal at sætte medlemmer i Forbindelse med hverandre ved Telefon gjennem en fælles Centralstation.» I 1931 fikk foreningen nye vedtekter og efter disse er formålet telefondrift.
Saksøkeren hevder at dette bare er en redaksjonell endring. Formålet er det samme som uttrykt i statuttene av 1884. Formålet går således ikke ut på å erhverve noe - tjene penger. De utgifter foreningen har for å kunne realisere sitt formål dekkes ved medlemskontingent. Da utgiftene ikke er like store hvert år er det vanskelig å utligne en kontingent som svarer nøiaktig til utgiftene. Det eventuelle overskudd i det enkelte år kan ikke betraktes som inntekt, men som forskudd på driftskapital for det følgende år. Kontingenten går også til dekning av gjeld, stiftet i anledning av
Side:725
nyanskaffelser m.v. som foreningen er gått til for å kunne fylle sitt formål.
Heller ikke går foreningen inn under byskattelovens §21 k 2. ledd, da foreningen ikke driver økonomisk virksomhet. Hensikten med sistnevnte bestemmelse er for øvrig å få inn under beskatning økonomisk virksomhet utenfor vedkommende institusjons egentlige formål. Saksøkeren medgir dog at talestasjonenes inntektskonto, som i regnskapet for 1935 er opført med kr. 10.833,02 muligens går inn under bestemmelsen i byskattelovens §21 k. 2. ledd. - - -
Retten skal bemerke at Telefonforeningen er et under selvstendig bestyrelse stående selskap eller innretning, som har sitt kontor i Skien. Efter byskattelovens §10b og §15 må foreningen derfor bli å skattlegge her, medmindre den - som påstått - går inn under §21 k som et selskap der ikke har erhverv til formål. I §21 k er nevnt en del eksempler på slike selskaper eller innretninger. Eksemplene synes å vise at det er meningen å frita for skatt humanitære eller almennyttige og selskapelige institusjoner uten økonomisk formål. Bestemmelsens anvendelse må begrenses innenfor den ramme. Og da lovbestemmelsen er en undtagelsesbestemmelse, må den undergis en streng fortolkning, jfr. Rt-1926-264. Telefonforeningen synes ikke å ha noe slikt ideelt formål som skulde begrunne skattefritagelse.
Efter §1 i de någjeldende vedtekter - og det er de en får holde sig til - er Telefonforeningens formål kort og godt: Telefondrift. Heri antas å ligge at formålet først og fremst er å skaffe de enkelte medlemmer telefon på beste og billigste måte - altså et formål av privat økonomisk art. Foreningen må vel også sies å være en hjelpeinstitusjon for næringslivet. Visstnok er det så at mange holder telefon fordi det er bekvemt og nyttig - uten at den egentlig tjener som middel til erhvervelse av inntekt. Men alle medlemmer av foreningen må formentlig sies ved sitt medlemsskap å bli delaktig i et gode av økonomisk verdi, og antagelig for de fleste er telefonen et absolutt nødvendig middel i deres næringsdrift.
Når foreningen også bl.a. har oprettet talestasjoner som skaffer den en relativt stor inntektspost, må dette antas å være en ren inntektsgivende virksomhet - et erhverv - og det ligger innenfor rammen av foreningens formål - telefondrift.
Jeg vil heller ikke undlate å peke på §14 i vedtektene, hvorefter en eventuell innløsnings- eller salgssum av foreningens anlegg skal deles likt mellem en nærmere bestemt krets av foreningens medlemmer.
Dette tyder også på at foreningens formål er av økonomisk art.
Jeg finner således at foreningen ikke kan komme inn under undtagelsesbestemmelsen i byskattelovens §21 k 1. ledd.