Rt-1939-801

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1939-11-25
Publisert:	Rt-1939-801
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 121 B
Parter:	Milla Bekeng (advokat J. K. Saltnæs) mot Oscar Andersen (advokat N. A. Petersen).
Forfatter:	Alten, Larssen, Schjelderup, Lundevall, Berg,
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §407

Dommer Alten: Fru Milla Bekeng har i henhold til tvistemålslovens §407 nr. 6 begjært gjenoptagelse av denne sak, som er pådømt av Høiesterett den 11 mai 1937. Hun har reist

Side:802

saken med krav på erstatning for en soppskade som hun mener er påført hennes eiendom, Hegdehaugsveien nr. 10 som følge av at eieren av den tilstøtende eiendom Hegdehaugsveien nr. 8. hovedagent Oscar Andersen, ikke har holdt en takrenne i forsvarlig stand.

Ved dom avsagt av Oslo byrett med fagkyndige domsmenn den 27 januar 1934 blev Andersen dømt til å betale henne kr. 8 31148 med renter og saksomkostninger.

Ved Høiesteretts dom blev derimot Andersen frifunnet og tilkjent kr. i 200 i saksomkostninger for begge retter. Jeg dissenterte og stemte for stadfestelse av byrettens dom.

Byretten har lagt avgjørende vekt på resultatet av en rettslig granskingsforretning som blev holdt den 4 desember 1931, i forbindelse med vidneforklaringer som var avgitt av statsmykolog Jørstad og murmester Kristensen, samt rettens egen åstedsbefaring. Retten fant å måtte anta at den soppskade som blev opdaget i nr. 10 i 1931, må ha sin årsak i vanntilsig på denne eiendoms gavlvegg omkring det sted hvor enden av takrennen på nr. 8 mot gårdsplassen befinner sig, og at dette vanntilsig må skyldes at takrennen på det stykke som ligger nærmest nr. 10's gavlvegg har vært defekt, så ikke alt det vann den skulde opta er blitt ført ned gjennem den nær ved anbragte avløpsrenne. Retten fant videre å måtte karakterisere det som mangel på forsvarlig vedlikehold frå Andersens side når han ikke hadde sørget for å holde takrennen i fullt effektiv stand, og at således soppskaden var forårsaket ved uaktsomhet fra hans side.

Høiesteretts flertall, dommerne Bonnevie, Aars, Schjelderup, Grette, Boye og justitiarius Berg, fant at betydningen av de bevis som byretten hadde ansett avgjørende måtte sies å være i vesentlig grad svekket ved de nye oplysninger som var fremkommet under en bevisoptagelse i anledning av anken. Flertallet anfører: «Både granskingsmennene og forskjellige av de under hovedforhandlingen i byretten avhørte vidner sees å ha lagt stor vekt på en mørk stripe eller skygge som var synlig på den soppskadede gavlmur i nr. 10, og som strakte sig fra det sted i muren hvor takrennen fra nr. 8 sluttet i hjørnet mellem nr. 8 og nr. 10 i nr. 8's gårdsplass, loddrett nedover nesten hele branngavlen. De fant at denne stripe var et avgjørende bevis for at det måtte ha rent takvann fra nr. 8's takrenne nedover muren på dette sted.» Efter et citat fra granskingsforretningen fortsettes: «Imidlertid foreligger det nå oplysninger om et forhold som var ukjent for granskingsmennene og vidnene den gang, og som synes å gi den naturlige forklaring til disse spor eller skygger på muren. Det er nemlig nå godtgjort at nedløpsrennen for nr. 8's takrenne tidligere i en årrekke har vært anbragt nettop på dette sted og altså vært boltet fast i nr. 10's gavlmur. Dette blev forandret i 1917, idet nedløpsrennen da blev flyttet og festet til nr. 8's egen vegg, der hvor den fremdeles er anbragt. Det må efter de foreliggende oplysninger antas å være en helt normal foreteelse at når en nedløpsrenne fjernes fra en mur hvor den har vært festet i en årrekke, da vil det vise sig

Side:803

en slik mørk skygge eller stripe på muren, fordi sot og støv fra luften erfaringsmessig har lett for å avsette sig bak renner og lignende som er anbragt på muren.» Efter noen ytterligere bemerkninger herom anfører flertallet til slutt: «Når således stripene på veggen ikke lenger kan tillegges betydning som bevis for vannskade fra nr. 8's takrenne, kan man ikke finne at tilstrekkelig bevis foreligger for at soppskaden skyldes vann fra denne takrenne. Vedlikehold og tilsyn med takrennen synes å ha vært forsvarlig, og noe bevis for at vann fra takrennen er sprutet inn på eller har rent nedover nr. 10's gavlmur foreligger ikke. Efter dette finnes Oscar Andersen å måtte frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter».

Med gjenoptagelsesbegjæringen fremla fru Bekeng erklæringer fra de 2 granskingsmenn, arkitekt Stiphammer og tømmermester W. Olsen, fra statsmykolog Jørstad og et par andre vidner som hadde forklart sig for byretten, samt nye erklæringer fra en tidligere leieboer i nr. 8. Gudrun Stenberg og hennes sønn Rolf Stenberg. De siste erklæringer gikk ut på at vidnene i det kritiske tidsrum under regnvær til stadighet hadde sett at det rant vann fra nr. 8's takrenne inn på gavlveggen i nr. 10. Under en bevisoptagelse som er avholdt i tiden 24 januar-20 september 1938, er vidneforklaringer avgitt så vel av de her nevnte personer som av andre vidner fra begge sider. Det er også fremlagt en del nye dokumenter i saken.

Oscar Andersen har foreløbig nedlagt påstand om at begjæringen om gjenoptagelse forkastes og at det tilkjennes ham saksomkostninger hos fru Bekeng.

Ved de erklæringer og vidneforklaringer som er avgitt av granskingsmennene, av statsmykolog Jørstad og av flere andre, må det ansees godtgjort at det ikke har foreligget noen forveksling av sotstriper efter de tidligere avløpsrenner med merker efter vannskade på gavlveggen i nr. 10. Forklaringene går ut på at et større stykke av rappen eller den tynne murpuss på gavlveggen, fra takrennens høide og nedover, var vannskadet og murstenen delvis frosset i stykker. Den begrunnelse som er gitt for Høiesteretts dom, hviler således på en feilaktig forutsetning. Hermed er det imidlertid ikke avgjort at begjæringen om gjenoptagelse må tas til følge.

Efter tvistemålslovens §407 nr. 6 kreves det til gjenoptagelse at det «oplyses en ny kjensgjerning eller skaffes frem et nytt bevis som, alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse». Det må med andre ord være helt klart ikke bare at domsresultatet kunde ha blitt eller sannsynligvis vilde ha blitt et annet, men at det nødvendigvis vilde ha blitt et annet om de nye oplysninger hadde foreligget før dommen og det uten hensyn til om retten var satt med de samme eller med andre dommere. Jeg må derfor se bort fra mitt eget standpunkt til sakens realitet, som jeg fremdeles fastholder, og gjøre mig op en mening om hvorvidt det foreliggende bevisstoff i det hele er uforenlig med Høiesteretts domsresultat.

Side:804

Mot det årsaksforhold som jeg med byretten har ansett bevist, kan anføres at det foreligger motstridende vidneforklaringer om hvorvidt takrennen på nr. 8 virkelig var i dårlig stand, således at regnvann av den grunn har rent ut over gavlveggen i nr. 10. Videre vil jeg nevne at statsmykolog Jørstad, skjønt hans forklaringer ellers er meget bestemte, under en bevisoptagelse den 8 juni 1933 uttalte at han ikke tør benekte muligheten av andre årsaker.

Av andre årsaksforhold er det særlig 2 som har vært fremholdt fra Andersens side.

Det ene er at nr. 10 er bygget i 1896, ca 20 år efter at hans egen eiendom blev bygget, uten at det på vanlig måte ved byggingen av nr. 10, som er høiere enn nr. 8, blev sørget for tildekning av den åpning eller spalte som fremkom mellem de 2 gavler. Åpningens bredde opgis noe forskjellig, men synes å være ca 4-5 cm. Fru Bekengs vidner, deriblandt den sakkyndige statsmykolog Jørstad, tillegger, likesom granskingsmennene, ikke denne åpning noen betydning i det foreliggende tilfelle. Andersens vidner, arkitekt Nordli og ingeniør Large med flere, har derimot fremholdt at en slik åpning gir gode muligheter for soppdannelse, fordi det i årenes løp samler sig sot og støv, blader og annet avfall under tilgang av fuktighet og soppspirer. At åpningen ikke var tildekket, eller iallfall ikke helt tildekket, kan, om soppskaden skriver sig derfra, ikke legges Andersen til last, da hans hus er det eldste.

Det annet forhold som er anført fra Andersens side er at det i gavlveggen på nr. 10 har vært anvendt lysbrent sten, som nå ikke lenger tillates brukt i gavl mot friluft, at gavlen ikke har vært rappet på innsiden, og at rappen på utsiden har vært dårlig, så regn kunde slå inn og sne bli liggende på ujevnheter i veggen. Forklaringene fra de forskjellige vidner er også her motstridende. Men hvis årsaken til soppdannelsen ligger i gavlens tilstand og ikke i et forhold vedkommende nr. 8 som Andersen er ansvarlig for, må fru Bekeng selv bære skaden.

Som bevisene foreligger kan det være grunn til meningsforskjell om årsakssammenhengen. og under enhver omstendighet kan jeg ikke finne det åpenbart at saken måtte ha fått et annet utfall om også de nye bevis hadde foreligget før Høiesteretts dom.

Jeg kommer således til det resultat at begjæringen om gjenoptagelse må forkastes, uten at jeg behøver å gå inn på spørsmålet om de ytterligere betingelser for gjenoptagelse som er opstilt i tvistemålslovens §407, siste ledd, er til stede. Men under hensyn til den måte hvorpå Høiesteretts dom var begrunnet, finner jeg at fru Bekeng har hatt rimelig grunn til å fremsette sin begjæring om gjenoptagelse, og at det derfor ikke bør ilegges henne omkostningsansvar.

Slutning:

Gjenoptagelse nektes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Larssen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Ved Høiesteretts dom av 1937 som frifant

Side:805

Andersen som eier av nr. 8, blev det antatt at det ikke forelå noe bevis for at vann fra takrennen på nr. 8 hadde sprutet inn på eller rent nedover nr. 10's gavler, likesom det også blev antatt å foreligge bevis for at tilsynet av nr. 8's takrenner hadde vært forsvarlig. Dommen bygger således på at det fra nr. 8's side ikke forelå årsakssammenheng med soppskaden, i nr. 10 samt at det ikke forelå noe uaktsomt forhold fra nr. 8's side. Under denne opfatning var det selvfølgelig ikke grunn for retten til å ta standpunkt til de forskjellige innsigelser mot nr. 8's erstatningsplikt, som kunde hentes fra mulige andre forhold, f.eks. at soppskaden skrev sig fra mellemrummet mellem de 2 gårder, fra dårlig vedlikehold av gavlveggen på nr. 10 m.v. Ved de nye beviser - øienvidner og nye erklæringer fra sakens sakkyndige - må det efter min bedømmelse regnes å foreligge avgjørende bevis for at det har vært et ekstraordinært vannsig fra rennen over på nr. 10's gavlvegg, at dette forhold er den naturlige årsak til soppdannelsen i nr. 10 samt at nr. 8's rennearrangement ikke hadde vært forsvarlig. Det foreligger således efter min mening nå fullt bevis for at skaden har sin årsak fra det nevnte forhold i nr. 8 samt at dette skyldes uaktsomhet fra nr. 8's side. Hvis man nå regner med at dette bevis hadde foreligget for Høiesterett i 1937, så måtte ansvarsspørsmålet ha vært løst på en av 2 måter: Enten slik at nr. 8 var ansett som helt erstatningspliktig for skaden, eller slik at nr. 8 bare var ansett pliktig til delvis å erståtte skaden, idet også forholdet fra nr. 10's side ansåes for å ha vært medvirkende til skaden. Derimot kan jeg ikke se at nr. 8 vilde ha kunnet være helt frifunnet når en bedømmer de nye bevis slik som jeg ovenfor har gjort og mener at man må gjøre.

Jeg kommer derfor til det resultat at de nye bevis «åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse», §407 nr. 6. Jeg finner videre ikke under de foreliggende forhold at parten kunde ha skaffet frem disse bevis tidligere og at det må bebreides ham at han ikke har gjort det. Han må derfor regnes for «uten egen skyld å ha vært hindret fra å gjøre dem gjeldende» tidligere enn skjedd.

Efter min opfatning foreligger således betingelsene for gjenoptagelse. Idet jeg også mener at det er reell grunn til at saken på ny blir undersøkt i lys av de nye bevis, stemmer jeg for at saken gjenoptas. Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Schjelderup: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og er enig i hans tolking av vilkårene for gjenoptagelse. Jeg er også enig i at efter det som er fremkommet siden høiesterettsdommen lar dennes spesielle imøtegåelse av byrettens bevisbedømmelse sig ikke lenger oprettholde - altså Høiesteretts antagelse av at granskingsmennene og en del av vidnene og dermed også byretten var blitt villedet av de mørke striper eller skygger på gavlveggen til å tro at disse skyldtes vann fra nedløpsrennen på nr. 8, hvilket så av byretten blev antatt å være soppskadens årsak.

Når jeg så idag vurderer de nye bevisligheter i forbindelse

Side:806

med dem som før er fremført, blir allikevel mitt resultat det samme som i 1937. Jeg vilde, mener jeg, heller ikke dengang - med det endelige samlede bevismateriale for mig - ha funnet det tilstrekkelig sannsynliggjort at årsaken til soppangrepet i nr. 10 helt eller delvis var å søke i det vann fra tak- og nedløpsrennen på nr. 8 som under regnvær har skyllet ut over nr. 10's gavlvegg og om vinteren har avsatt sig som isbelegg. Jeg mener nemlig at det dengang som nå vilde ha ligget vel så nær å feste sig ved de andre omstendigheter som førstvoterende har nevnt og særlig da ved det forhold at begge eiendommene samtidig har vært angrepet av sopp; efter min mening er årsaken antagelig å søke i de ansamlinger av væte, løv, sot. papiravfall og annen skitt i den smale sprekk mellem gavlen på nr. 8 og gavlveggen på nr. 10. Disse ansamlingene som eieren av nr. 8 ikke er ansvarlig for må antas å ha vært særlig egnet til å fremme soppangrep, lite utsatt for vindtørk som de var. Jeg henviser til forklaringene fra murmestrene Nordli og Friisk og Widerberg, arkitektene Backer Fürst og Berntsen, ingeniørene Raaen og Large samt cand. real. Robak.

At årsaken sannsynligvis er å finne her mener jeg for øvrig at man indirekte vel også skulde kunne utlede av høiesterettsdommen all den stund domstolen jo må ha gått ut fra at soppangrepet har hatt sin naturlige årsak. Men det vilde klarligvis ha vært en fordel om dette hadde vært uttrykkelig sagt.

Idet jeg som nevnt mener at jeg også med det nye bevismateriale vilde ha savnet det tilstrekkelige bevis for at skaden var voldt ved forhold som eieren av nr. 8 var ansvarlig for, er jeg så meget mer enig med førstvoterende i at når tvistemålslovens §407 her skal anvendes, kan det ikke være tale om at vilkårene for gjenoptagelse foreligger. Ett er at bevislighetene kan gi plass for forskjellige vurderingsresultater. Noe helt annet er at de nye bevisligheter «alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse», jfr. Høiesteretts utrykte kjennelse av 4 september 1937 i gjenoptagelsessak: Sverre Lilloe mot Martin Frøtvedt og Thora Frøtvedt.

Kst. dommer Lundevall: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, og kan også tiltre det vesentlige av tredjevoterendes bemerkninger, dog uten at jeg dermed vil ha tatt noe personlig standpunkt til årsaksforholdet.

Justitiarius Berg: Jeg slutter mig til førstvoterende på samme måte som dommer Schjelderup. Jeg vil føie til at ingeniør Large har som vidne oplyst at det i kjøkkenet i tredje etasje i nr. 8 blev funnet en flekk av gammel mycel. Om denne heter det i hans vidneprov: «Det kan kun med sikkerhet sies at denne soppforekomst var eldre enn 4 år, men vidnet antar at alderen var 10 år eller mer». Han har videre nevnt at under de friske soppflekker kunde det påvises 3 forskjellige lag av eldre mycel fra 3 forskjellige tidsaldrer. I hans vidneprov heter det om disse eldre soppdannelser: «de kan skyldes forskjellige infeksjoner. Hvorvidt infeksjonene virkelig er forskjellige er det vanskelig

Side:807

å uttale sig om. I denne forbindelse oplyste vidnet at når et soppangrep når frem til tilstrekkelig store mengder treverk vil det begynne en ny vekstperiode». Fru Bekengs krav overfor Andersen forutsetter et soppangrep i de siste 2-3 år før soppskaden blev påvist. Efter Larges forklaring er det grunn til å tro at gården også tidligere har vært utsatt for soppangrep hvis virkelige årsak ikke lar sig påvise.

Av byrettens dom (dommer Moltke Spilleth med sakkyndige domsmenn, bygningsbetjent Trygve Nilsen og tømmermester Eugen Andresen):

Eieren av Hegdehaugsveien nr. 10, fru Milla Bekeng, har saksøkt eieren av Hegdehaugsveien nr. 8 hovedagent Oscar Andersen til betaling av erstatning for tap på grunn av soppskade på nr. 10 som følge av mangelfullt vedlikehold av nr. 8.

Saksøkeren har gjort gjeldende at soppskaden på hennes eiendom skyldes at en takrenne på saksøktes eiendom ikke har vært forsvarlig vedlikeholdt, så vann har strømmet ned over den umiddelbart tilgrensende gavlvegg på nr. 10, og at dette må bebreides saksøkte som erstatningsforpliktende uaktsomhet. - - -

Saksøkte har anført, at soppskaden i nr. 10 ikke skyldes forhold ved hans egen eiendom eller mangelfullt vedlikehold av noen del av den. Det foreligger fra hans side intet rettsbrudd, ingen uaktsomhet, og i det hele intet grunnlag for det mot ham reiste erstatningskrav. - - - Som årsak til soppforekomsten i nr. 10 har han fremholdt - - - at nr. 10 er bygget i 1896 ca 20 år efter at hans egen eiendom var bygget, uten at det på vanlig måte ved byggingen av nr. 10, som er høiere enn nr. 8, blev sørget for tildekning av den åpning eller spalte som fremkom mellem de to gavler. Regnvann har da kunnet trenge ned gjennem denne spalte og gi anledning til soppskaden. Saksøkte har i denne forbindelse spesielt henvist til vidne uttalelser av murermester Arthur Nordli og ingeniør Oscar Large. - - -

Retten finner efter det foreliggende å måtte anta, at den soppskade som blev opdaget i nr. 10 i 1931 må ha sin årsak i vanntilsig på denne eiendoms gavlvegg omkring det sted, hvor enden av takrennen på nr. 8, mot gårdsplassen, befinner sig, og at dette vanntilsig må skyldes, at takrennen på det stykke som ligger nærmest nr. 10's gavlvegg har vært defekt, så ikke alt det vann, den skulde opta, er blitt ført ned gjennem den nær ved anbragte avløpsrenne.

Da soppskaden var opdaget i nr. 10 lot fru Bekeng avholde en rettslig granskingsforretning den 4 desember 1931. Efter foretatt gransking avgav de av retten opnevnte sakkyndige granskingsmenn en erklæring hvori bl.a. er anført: «Eiendommen Hegdehaugsveien nr. 10 viser sig å være angrepet av den ekte hussopp i gavlveggen mot Hegdehaugsveien nr. 8. Soppangrepet var tydelig å se fra 4. etasje i kjøkkenet - nøiaktig i høide med nr. 8's tak og fortsatte nedover i 3. etasje og 2. etasje til omtrent midt på veggen, hvor det sluttet. . . . Den beskrevne soppskade kan efter granskingsmennenes mening ikke skrive sig fra kjelleren. . . . Derimot antar granskingsmennene, at skaden utvilsomt skriver sig fra, at vann har trengt inn fra nr. 8's tak, idet takrennen som støter like op til nr. 10 har bøiet sig eller avløpet ikke har kunnet ta mot all nedbør.»

Statsmykolog Jørstad befor åstedet sammen med murmester Kristensøn den 16 november 1931 og han var også til stede ved foran nevnte

Side:808

granskingsforretning. Som vidne ved en bevisoptagelse den 8 juni 1933 uttaler Jørstad, at han ved begge de nevnte anledninger konstaterte den ekte hussopp (Merulius Lacrymann) i nr. 10 i gavlmuren mot nr. 8 fra 4. etasje nedover til 2. etasje. Av Jørstads vidneforklaring skal for øvrig anføres: «Vidnet kan med bestemthet si, at hussoppen ikke er opstått fra kjelleren. Efter vidnets mening er det helt utelukket, at den ekte hussopp skriver sig fra fuktighet fra vannledningsrør eller vask. . . . Den forefundne sopp var frisk og i god vekstkraft. . . . Vidnet kan ikke tenke sig, at hussoppen i nærværende tilfelle kan skrive sig fra annet enn rennende vann fra det punkt, hvor nr. 8's gavlhode støter til nr. 10's gavlmur . . . . Hussoppen kan i nærværende tilfelle kun være fremkommet ved oversvømmelse, og ikke fra almindelig regn uten at dette har vært opsamlet . . . . Vidnet tror at årsaken til oversvømmelsen er en tidligere lekasje fra rennene . . . . Vidnet mener, at det han foran tror er årsaken er nokså oplagt i nærværende tilfelle . . . .» I en skrivelse av 12 juni 1931 til Oslo byrett uttaler Jørstad, at han - efter å ha gjennemlest en utskrift av sin vidneforklaring - må tilføie «at det var intet som tydet på at soppen i dette tilfelle var vesentlig eldre enn den nevnte minimumsalder 2 1/2 år.»

Retten har under sin bevisbedømmelse funnet å måtte legge avgjørende vekt på, hvad det foran er gjengitt av den rettslige granskingsforretnings resultat og Jørstads vidneforklaring sett i sammenheng med det øvrige bevismateriale i saken og rettens egen åstedsbefaring. Det bemerkes at murmester Kristensen som befor åstedet sammen med Jørstad så vel som sammen med granskingsmennene og som har utført reparasjonen av soppskaden, har erklært sig enig med Jørstad og i granskingsmennenes resultat. Han uttalte som vidne at det efter hans mening ikke var tvil om, at årsaken til soppskaden var lekasje fra nr. 8's takrenne og at det gale var at rennen ikke var holdt i orden.

De av saksøkte førte vidner murmester Nordli's og ingeniør Larges forklaringer finnes ikke å gi grunnlag for en annen antagelse fra rettens side om soppskadens årsak.

Efter det foreliggende må retten karakterisere det som en feil og mangel på forsvarlig vedlikehold fra saksøktes side, når han ikke har sørget for å holde heromhandlede takrenne i fullt effektiv stand, så takvann fra hans eiendom ikke kunde komme til å strømme nedover naboeiendommens gavlvegg. Retten legger her vekt på at den ende av takrennen, det her gjelder, ligger like over den ene side av portrummets åpning mot gårdsplassen i nr. 8, så en lekasje eller feil ved takrennen her måtte være lett å merke ved passasje ut og inn av porten. Det finnes således å foreligge uaktsomhet fra saksøktes side med hensyn til vedlikeholdet og for de adekvate følger derav må han være ansvarlig. Han har vært eier av nr. 8 siden 1916. - - -

Av Høiesteretts dom 11 mai 1937 (dommere: Bonnevie, Aars, Schjelderup, Alten, Grette, Boye og justitiarius Berg):

Oslo byrett med sakkyndige domsmenn avsa den 27 januar 1934 dom med sådan domsslutning: «Hovedagent Oscar Andersen dømmes til å betale til fru Milla Bekeng kr. 8311,48 med fire av hundre i årlig rente derav fra 29 mars 1932 til betaling skjer, samt saksomkostninger kr. 750.» Om tvistens gjenstand og de nærmere omstendigheter er henvist til byrettens domsgrunner.

Oscar Andersen har anket til Høiesterett fordi byretten efter hans mening feilaktig har antatt at takrennen på hans eiendom ikke har vært

Side:809

holdt vedlike og i effektiv stand og likeledes feilaktig har antatt at soppskaden i nr. 10 skyldes den omstendighet at takvann fra nr. 8 på grunn av feil i takrennen er rent nedover gavlveggen på nr. 10. - - -

Til bruk for ankesaken er foretatt en bevisoptagelse ved Oslo byrett hvorunder forklaring er avgitt av den ankende part og en rekke vidner, nemlig foruten de under hovedforhandlingen avhørte vidner tillike et stort antall nye vidner, deriblandt flere sakkyndige.

Høiesterett kommer til et annet resultat enn byretten. Man finner at betydningen av de bevis byretten har funnet avgjørende må sies å være i vesentlig grad svekket ved de under bevisoptagelsen tilveiebragte nye oplysninger. Dette gjelder først og fremst om betydningen av den granskingsforretning som blev avholdt forut for byrettssaken. Både granskingsmennene og forskjellige av de under hovedforhandlingen i byretten avhørte vidner sees å ha lagt stor vekt på en mørk stripe eller skygge som var synlig på den soppskadede gavlmur i nr. 10 og som strakte sig fra det sted i muren hvor takrennen fra nr. 8 sluttet i hjørnet mellem nr. 8 og nr. 10 i nr. 8's gårdsplass - loddrett nedover nesten hele branngavlveggen. De fant at denne stripe var et avgjørende bevis for at det måtte ha rent takvann fra nr. 8's takrenne nedover muren på dette sted. Således blev det i granskingsforretningen bl.a. uttalt: «at skaden utvilsomt skriver sig fra at vann har trengt inn fra nr. 8's tak, idet takrennen som støter like op til nr. 10 har bøiet sig eller avløpet ikke har kunnet ta mot all nedbør. Gavlveggen på nr. 10 viste tydelige spor av at det jevnlig og i lengre tid har rent vann fra nr. 9's tak og nedover den.»

Efter de dengang foreliggende oplysninger var det sikkert naturlig at man gikk ut fra at denne mørke stripe (skygge) hadde den nevnte årsak. Imidlertid foreligger det nå oplysninger om et forhold som var ukjent for granskingsmennene og vidnene dengang, og som synes å gi den naturlige forklaring til disse spor eller skygger på muren. Det er nemlig nå godtgjort at nedløpsrennen for nr. 8's takrenne tidligere i en årrekke har vært anbragt nettop på dette sted og altså vært boltet fast i nr. 10's gavlmur. Dette blev forandret i 1917, idet nedløpsrennen da blev flyttet og festet til nr. 8's egen vegg der hvor den fremdeles er anbragt. Dette må efter de foreliggende oplysninger antas å være en helt normal foreteelse, at når en nedløpsrenne fjernes fra en mur, hvor den har vært festet i en årrekke, da vil det vise sig en slik mørk skygge eller stripe på muren fordi sot og støv fra luften erfaringsmessig har lett for å avsette sig bak renner og lignende som er anbragt på muren. Tilsvarende merker efter tidligere anbragt renne har man i øvrig på et annet sted av muren, hvor det er utelukket at noen vannskade kan ha medvirket.

Når således stripene på veggen ikke lenger kan tillegges betydning som bevis for vannskade fra nr. 8's takrenne, kan man ikke finne at tilstrekkelig bevis foreligger for at soppskaden skyldes vann fra denne takrenne. Vedlikehold og tilsyn med takrennen synes å ha vært forsvarlig og noe bevis for at vann fra takrennen er sprutet inn på eller har rent nedover nr. 10's gavlmur foreligger ikke.

Efter dette finnes Oscar Andersen å måtte frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

Dommer Alten stemmer for stadfestelse av byrettens dom, idet han ikke finner tilstrekkelig grunn til å fravike dens bevisbedømmelse, som bl.a. støtter sig til forutgående gransking av sakkyndige, uttalelser av statsmykolog

Side:810

Jørstad og rettens egen besiktigelse. Domsmennene var fagkyndige og så vel de som de opnevnte sakkyndige må forutsettes å kunne skjelne merker efter gamle renner fra merker efter vanntilsig.