Rt-1939-890
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1939-12-22 |
| Publisert: | Rt-1939-890 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 193 |
| Parter: | Advokat Valentin Voss aktor mot Allert Fløystad (forsvarer advokat J. M. Lund). |
| Forfatter: | Larssen, Solem, Alten, Schjelderup, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §344, Straffeloven (1902) §49, §392, Løsgjengerloven (1900) §16, §212, §30 |
Dommer Larssen: Ved Kristiansand byretts dom av 7 september 1939 blev Allert Fløystad for overtredelse av straffelovens §212, 2. ledd, jfr. §49, dømt til fengsel i 6 måneder med fradrag for utholdt varetektsarrest av 35 dager. Han fradømtes derhos for et tidsrum av 10 år stemmerett i offentlige anliggender og rett til å opnå offentlig tjeneste i henhold til straffelovens §30, 2.
Ved fornyet behandling av saken for lagmannsrett avsa Vest-Agder lagmannsrett den 25 oktober 1939 dom med samme innhold som byretten. Med hensyn til sakens sammenheng henviser jeg til de avsagte dommer.
Tiltalte har påanket lagmannsrettens dom til Høiesterett på grunn av lovanvendelsen, idet hans forhold var betraktet som forsøk, mens det under ingen omstendighet forelå mer enn forberedende handling.
Under saksbehandlingen for Høiesterett har det vært reist spørsmål om dommens ophevelse på grunn av mangler ved spørsmålsstillingen. Herom skal jeg bemerke: De stilte spørsmål lider i sig selv utvilsomt av vesentlige mangler. Første hovedspørsmål innledes således - i likhet med tiltalebeslutningen - med: «Er tiltalte Allert Fløystad skyldig i forsøk på å foreta utuktig handling osv.» Ifølge straffeprosesslovens §344 skal det imidlertid i spørsmålet optas «alle den straffbare handlings rettslige merker». Gjelder det en forsøkshandling skal det derfor i spørsmålet inntas hvad loven krever til straffbart forsøk, således som dette er definert i straffelovens §49 («handling hvorved forbrytelsens utførelse tilsiktedes påbegynt»). I nærværende sak var det så meget større grunn til i selve spørsmålet å betone like overfor lagretten lovens krav til en straffbar forsøkshandling fordi avgjørelsen just gjaldt hvorvidt tiltaltes adferd fylte dette krav.
Side:891
Også med hensyn til beskrivelsen av tiltaltes faktiske forhold er spørsmålet mindre fyldesgjørende. I spørsmålet fremheves 2 serier handlinger fra tiltaltes side, nemlig 1) at tiltalte «lokket henne til å følge ham hjem ved å love henne 2 kroner», hvilket blev forhindret ved en tredjemanns inngripen, og 2) at tiltalte derefter «fulgte efter henne, tilsnakket henne på ny og fikk ved å gi henne sjokolade og atter love henne 2 kroner, lokket henne med sig op på loftet i Tollbodgaten 8 hvor han blev hindret i å få henne inn på sitt værelse ved at en tredjemann igjen kom til stede og tok barnet med sig». Spørsmålet avsluttes med ordene «eller foretatt noe av dette». Når som her lagrettens avgjørelse gjelder spørsmålet om tiltaltes adferd skal bedømmes som straffbart forsøk eller som en straffri forberedelseshandling, synes det lite tvilsomt at de 2 serier handlinger frembyr særskilte trekk og derfor må overveies hver for sig hvis ikke begge handlingsserier ansees bevist. Logisk sett kan det da sies at lagrettens besvarelse av spørsmålet med ja efter selve spørsmålets form ikke gir noen helt sikker oplysning om hvor meget den har ansett bevist, jfr. spørsmålets slutning «eller foretatt noe av dette». Det fremgår imidlertid av selve lagmannsrettens dom at iallfall den ovenfor under punkt 2) beskrevne - mest graverende - handling må ansees bevist, nemlig at piken var lokket med op på loftet. Jeg finner det efter dette helt ubetenkelig å gå ut fra at lagretten iallfall har funnet dette forhold bevist. Og selv om tiltaltes under punkt 1) beskrevne optreden nok vilde bestyrke den rettslige bedømmelse av hans handlinger, finner jeg for mitt vedkommende at den under 2) beskrevne optreden i og for sig er tilstrekkelig til å begrunne mitt resultat.
Da det ikke er anket over saksbehandlingen, blir spørsmålet om de her omhandlede feil skal føre til dommens ophevelse avhengig av om dommens riktighet på grunn av feilene fremstiller sig som tvilsom, straffeprosesslovens §392, 2. passus. Efter det resultat hvortil jeg er kommet med hensyn til sakens realitet, finner jeg da at feilene ikke bør lede til dommens ophevelse.
Med hensyn til dommens lovanvendelse finner jeg nemlig at tiltaltes optreden sett i sammenheng fører så langt frem mot forbrytelsens utførelse at det ikke reiser sig grunnet tvil om at han i umiddelbar forbindelse med de allerede utførte handlinger vilde ha bragt forbrytelsen til utførelse hvis han ikke var blitt hindret ved tredjemanns inngripen. Og vår straffelovs §49 må forståes således at dette er tilstrekkelig til straffbart forsøk. Jeg henviser også til Rt-1898-717.
Jeg finner ikke at det foreligger grunn til nedsettelse av straffen.
Slutning:
Anken forkastes. (Vanlige salærer.)
Dommer Solem: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Efter min opfatning kan den feil ved spørsmålet at lovens kjennemerker for hvad som skal forståes ved forsøk ikke er tatt med ha ført til at lagretten ikke ved sin besvarelse av spørsmålene har vært tilstrekkelig opmerksom på grensen
Side:892
mellem det straffbare forsøk og de straffrie forberedende handlinger. Jeg mener videre at efter den form spørsmålene har fått kan en ikke med sikkerhet vite hvad lagretten har ansett bevist, Det som er anført i dommen er bare uttrykk for hvad retten, ikke for hvad lagretten har ansett bevist. Efter min mening foreligger det iallfall ikke straffbart forsøk dersom domfelte bare har foretatt den første del av det gjerningsinnhold som er beskrevet i spørsmålene.
En riktig spørsmålsstilling er til vesentlig betryggelse for tiltalte. Da rettsreglene om spørsmålsstillingen her er tilsidesatt og riktigheten av dommen for mig fremstiller sig som tvilsom, mener jeg at dommen med hovedforhandling bør opheves.
Jeg former ingen slutning.
Dommer Alten: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Schjelderup og justitiarius Berg: Likeså.
Spørsmål til lagretten:
1. Hovedspørsmål: Er tiltalte Allert Fløystad skyldig i forsøk på å foreta utuktig handling med barn under 14 år eller på å forlede barn under 14 år til sådan handling, derved at han 30 juli 1939 i Markens gate i Kristiansand tilsnakket Inger Beate Johnsrud, født xx.xx.1934 og lokket henne til å følge ham hjem ved å love henne 2 kroner, og da dette blev forhindret ved at Odd Wiborg Thune grep inn og påla piken å snu og gå hjem, fulgte efter henne, tilsnakket henne på ny og fikk, ved å gi henne sjokolade og atter love henne to kroner, lokket henne med sig op på loftet i Tollbodgaten 8 hvor han blev hindret i å få henne inn på sitt værelse ved at Odd Wiborg Thune igjen kom til stede og tok barnet med sig, eller foretatt noe av dette?
Svar: Ja, med mer enn 6 stemmer.
Av lagmannsrettens dom:
Tiltalte, er født xx.xx.1912. I tiden desember 1932-august 1939 er han mulktert 23 ganger, vesentlig for drukkenskapsforseelser. Videre er han ved Kristiansand forhørsretts dom av 20 juni 1939 dømt til 30 dagers fengsel for overtredelse av løsgjengerlovens §16. Dessuten er han en gang - i 1933 - dømt til 21 dagers fengsel for tyveri. - - -
Lagretten har besvart det overensstemmende med tiltalen stilte spørsmål med ja, og tiltalte vil derfor bli å felle for forbrytelse mot straffelovens §212, 2. ledd.
Retten finner, likesom byretten, at en straff av fengsel i 6 måneder bør anvendes. Hensyn tas herved til tiltaltes mange tidligere straffer, særlig for drukkenskapsforseelser, og til at det her foreligger forsøk på sedelighetsforbrytelse overfor et barn i 5-års alderen, hvor det bare skyldes inngripen fra 3. vidne Wiborg Thune og det tilfelle at 5. vidne var kommet til stede på loftet, at tiltalte ikke gikk videre med sitt forsøk. - - -