Rt-1939-898
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1939-02-14 |
| Publisert: | Rt-1939-898 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 24 |
| Parter: | Rikstrygdeverket (advokat Einar Boysen) mot Karl Amundsen (advokat Aars Nicolaysen opnevnt). |
| Forfatter: | Hesselberg, Broch, Boye, Larssen, Næss, Evensen, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: |
Av Oslo byrett med domsmenn blev det den 14 desember 1935 i nærværende sak avsagt dom med sådan domsslutning: «Rikstrygdeverket tilpliktes å yde Karl Amundsen erstatning fra 1 februar 1932 for følgene av de ulykker som tilstøtte ham under utførelse av arbeid 17 november 1922 og 1 februar 1932. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Denne dom er i sin helhet av Rikstrygdeverket påanket til Høiesterett, og det anføres bl.a. i ankeerklæringen at ingen av de to begivenheter som inntraffødt xx.xx.1922 og 1 februar 1932 var bedriftsulykker, at de ikke har fremkalt Amundsens spondylose, og at de angivelige ulykker i ethvert fall alene kan ha forårsaket en midlertidig eller varig forværrelse i den tidligere tilstedeværende sykelige tilstand.
Den ankende part har nedlagt sådan påstand: «Prinsipalt: Rikstrygdeverket frifinnes og motparten tilpliktes å betale Rikstrygdeverket saksomkostninger for begge retter. Subsidiært: 1. Rikstrygdeverket frifinnes for så vidt det påståes erstatning for Karl Amundsens spondyloses opståen og for den invaliditet som skyldes spondylosen. 2. Rikstrygdeverket frifinnes for påstand om erstatning for begivenheten den 17 november 1922. 3. Begivenheten den 1 februar 1932 anerkjennes som bedriftsulykke og Rikstrygdeverket betaler i anledning av samme erstatning fastsatt av Rikstrygdeverket og eventuelt Ankenevnden overensstemmende med lovens regler. 4. Karl Amundsen tilpliktes til Rikstrygdeverket å betale saksomkostninger for begge retter.»
Motparten. Karl Amundsen, har fått bevilling til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer og hans befalte sakfører høiesterettsadvokat Aars Nicolaysen, har nedlagt sådan påstand: «1. Oslo byretts dom av 14 desember 1935 stadfestes. 2. Rikstrygdeverket tilpliktes å betale sakens omkostninger til det offentlige, hvorunder det beløp hvortil mitt salær som beskikket sakfører endelig fastsettes. 3. Mitt salær som beskikket sakfører fastsettes av retten.»
Side:899
Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises det til byrettens domsgrunner.
For Høiesterett er bl.a. fremlagt en rekke nye sakkyndige erklæringer, nemlig fra professor Johan Nicolaysen av 15 august 1936 og 13 mars 1937, fra professor Ingebrigtsen av 19 januar og 2 mai 1937, fra overlæge Widerøe av 10 mars og 19 mai 1937, fra professor Johan Holst av 14 april 1937, fra overlæge Amundsen av 8 mars 1937 og fra hovedlæge Borchgrevink av 10 september 1936. Videre er det fremlagt utdrag av erklæringer avgitt til bruk for andre saker, fra overlæge N. K. Bøckmann av 16 september og fra professor Holst av 24 mars 1936.
Høiesterett kommer til et noe annet resultat enn byretten.
At Amundsen den 17 november 1922, da han holdt på med å flytte en tung cylinder, blev rammet av en bedriftsulykke er erkjent av Rikstrygdeverket. Skadebot er betalt, men kun for forbigående skade, og den trufne avgjørelse er ikke innanket hverken for Ankenevnden eller domstolene. Det fremgår så vidt skjønnes av de sakkyndige uttalelser, og det er ikke bestridt av Amundsen at han allerede på denne tid led av begynnende spondylose og han har i henved 10 år inntil den nye ulykke inntraff den 1 februar 1932 kunnet utføre sitt arbeid. Under disse omstendigheter kan det ikke ansees godtgjort at det er noen årsakssammenheng mellem den store invaliditet som inntrådte i 1932 og ulykken i 1922. Det foreligger visstnok oplysninger om at han ikke kunde ta så tunge løft som før og blev henvist til lettere arbeid, men dette kan skyldes hans sykdom, som stadig var i utvikling.
Hvorvidt uhellet den 1 februar 1932 kan ansees som en bedriftsulykke har for retten stillet sig noe tvilsomt. Meget kan tale for at skadelige følger ikke vilde være inntrådt hvis Amundsen ikke hadde lidt av spondylose. I og for sig kan dette dog ikke være avgjørende, da det ikke er en absolutt betingelse for skadebot at den som kommer til skade var frisk. Det må komme i betraktning at det var et særlig tungt løft han måtte ta, at hans ene ben samtidig gled til side på det glatte gulv, og at han således kom i en forkjært stilllng. Han må antas å ha vært utsatt for en påkjenning som ligger utenfor arbeidets almindelige ramme, og hans rett til skadebot må da foreligge.
Det som skal erstattes er bare den skade som ulykken av 1932 har voldt. Amundsen led av spondylose og dette var ikke noen latent tilstand, men en aktuell erkjent sykdom, som ikke skyldes noen bedriftsulykke. Graden av hans invaliditet, og i hvilken utstrekning hans tilstand skyldes hans sykdom og den inntrufne ulykke er spørsmål som må bli å avgjøre av Rikstrygdeverket og eventuelt av Ankenevnden.
Efter domsresultatet vil saksomkostninger ikke bli tilkjent hverken for byretten eller for Høiesterett.
Den befalte sakfører har oplyst at han har funnet det nødvendig å innhente en tilleggserklæring fra professor Ingebrigtsen og i denne anledning vil få et utlegg av kr. 400, idet Amundsen intet kan betale. Professor Ingebrigtsen er ikke opnevnt som
Side:900
sakkyndig for Høiesterett. Dette utlegg kan ikke tas i betraktning ved salærets ansettelse uten Justisdepartementets samtykke.
Domsslutning:
Rikstrygdeverket tilpliktes å yde Karl Amundsen erstatning for følgene av ulykken under utførelsen av arbeid den 1 februar 1932, men frifinnes for øvrig. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Den befalte sakfører, advokat Aars Nicolaysens salær fastsettes til kr. 800.
Av byrettens dom (dommer Koefoed med domsmenn):
Anleggsarbeider Karl Amundsen, ansatt ved Borregaard Tresliperi, har anlagt sak mot Rikstrygdeverket om erstatning i anledning av påståtte bedriftsulykker på Borregaards Tresliperi 17 november 1922 og 1 februar 1932. Hans prosessfullmektig har nedlagt sådan påstand: 1. Rikstrygdeverket tilpliktes å yde Karl Amundsen erstatning for følgene av de ulykker som tilstøtte ham under utførelse av arbeid 17 november 1922 og 1 februar 1932 fra sist nevnte dato.
Saksøkte, Rikstrygdeverket, har nedlagt sådan påstand: «Prinsipalt: Rikstrygdeverket frifinnes. Subsidiært: Rikstrygdeverket fri finnes for så vidt angår påstanden om at begivenhetene den 17 november 1922 eller 1 februar 1932 har medført saksøkerens spondylitis deformans, men tilpliktes å betale erstatning efter Rikstrygdeverkets ansettelse for forbigående eller varig forverrelse av spondyliten ved begivenheten den 1 februar 1932. - - -
Karl Amundsen er født i 1877 og har arbeidet som anlegasarbeider ved Borregaard fabrikker siden 1916. Angående de skader som nærværende sak omhandler forklarer han:
I november 1922 var han sammen med 6-7 andre beskjeftiget med å flytte en cylinder som veiet 2 à 3 tonn. På et tidspunkt var cylinderen kommet litt ut av stilling og Amundsen gikk frem på fremkant av cylinderen og satte sitt spett under for å drive cylinderen over i retning igjen. - - - Da han satte sitt spett under, glapp spettet for ham fordi gulvet var glatt. - - - Amundsen gikk hjem og la sig og blev sengeliggende i ca en måned. Efter 3 dagers forløp søkte han læge R. Amble-Ommundsen. I en erklæring til Riksforsikringsanstalten av 23 januar 1923 uttaler denne: «- - - 17 november 1922 stod han og løftet på en 3 tonn cylinder med et spett. Herunder glapp dette, hvorved han fikk heftige smerter i korsryggen. Han fortsatte imidlertid med lettere arbeid. Først 20 november måtte han innstille arbeidet, som gjenoptokes 4 uker efterpå; men han måtte da så vidt mulig undgå tunge løft. Jeg mener her foreligger en ren traumatisk lumbago.»
I brev fra Riksforsikringsanstalten til Amundsen av 5 februar 1923 uttaler Riksforsikringsanstalten at den ulykke som rammet ham ikke har efterlatt så stort mén at tapet berettiger til invaliderente og at «den Dem fra 27 november 1922 tilkjente skadebot for forbigående invaliditet ophører 16 desember 1922.»
Efter Kretssykekassens journal har Amundsen efter 1922 vært under lægebehandling en lang rekke ganger for lumbago, ryggskade og ryggonde.
Angående hendelsen den 1 februar 1932 forklarer Amundsen at han skulde hjelpe til med å spleise en transportørrem i sliperiet. Transportørkoppene på remmen var fulle av cellulosemasse så at remmen var tung.
Side:901
Han stod inne i en boks hvor det var meget trangt om plassen. Det blev hektet et taug til remmen, og han la det over skulderen og tok i det han kunde. Idet han skulde vri sig litt til side for å skaffe plass for remspleiseren, gled hans ene ben i noe olje på gulvet, han kom derved ut av stilling og fikk påny et «glepp» i ryggen på samme sted som i 1922. - - - Amundsen fikk heftige smerter i korsryggen, gikk hjem og blev liggende. Dr. Amble-Ommundsen blev tilkalt 4 februar. Amundsen angav voldsomme smerter i lumbo-sacralregionen ved den minste bevegelse. Lægen erklærte 31 mars 1932 at han mente her forelå en lumbago som var forårsaket av traumet i 1922.
Efter denne hendelse var Amundsen helt arbeidsudyktig i over 7 måneder og han har senere kun vært istand til å utføre det aller letteste arbeide som f.eks. å feie lokaler.
Amundsen søkte Rikstrygdeverket om erstatning, men det avslo med den begrunnelse at hans sykdom i ryggen ikke antokes å skyldes noen bedriftsulykke. Heri erklærte Ankenevnden sig enig.
Amundsen påstår at de skader som rammet ham 17 november 1922 og 1 februar 1932 er voldt ved bedriftsulykker. Den første skade har Rikstrygdeverket i sin tid godkjent som bedriftsulykke. Amundsen påstår kun erstatning for tiden efter 1 februar 1932.
Rikstrygdeverket benekter at det er skjedd noen bedriftsulykke. Det påstår at Amundsen var dårlig i ryggen før hendelsen den 17 november 1922. Han led allerede dengang av spondylitis deformans. Amundsen var engang behandlet for gikt i 1920. Og det henvises til - - - dr. Amble-Ommundsens journal fra dengang og til de mange anfall av ondt i ryggen, som Amundsen har hatt efter 1922. Han tålte derfor ikke en påkjenning som regulært arbeid medførte. Hans sykdom var hovedårsaken, og hendelsene fikk helt upåregnelige følger. I 1922 var det kun spørsmål om erstatning for en kort tid og Amble-Ommundsen sa at Amundsens helbred før hadde vært god og Rikstrygdeverket anerkjente det derfor som ulykke. Det er tatt røntgenfotografier av Amundsen. I røntgenbeskrivelse fra overlæge dr. med. Torleif Dale av 7 juni 1935 uttales som resultat: «Spondylitis deformans. Mistenkelig på gammel kompresjonsfractur av syvende troracalhvirvels Corpus».
Rikstrygdeverket henviser til tre erklæringer fra professor dr. Johan Holst. I erklæring av 21 april 1932 uttaler han bl.a. at han antar at Amundsens invaliditet, som han anslår til 70-80 pst. er Rikstrygdeverket uvedkommende. I erklæring av 1 februar 1934 uttaler professor Holst på spørsmål om hvorvidt Amundsens spondylitis deformans kan være forårsaket av hendelsen 17 november 1922 og om den kan være forverret ved hendelsen 1 februar 1932, at man i 1934 ikke med sikkerhet kan uttale sig om de følger som en feilløftning i 1922 kan ha avsted kommet. Det er meget usannsynlig at en enkelt feilløftning skal kunne forårsake en spondylitis deformans og vedkommende hendelsen 1 februar 1932 må han anta at skadede fikk sine symptomer i tilslutning til hendelsen fordi han hadde spondylitis deformans, ikke fordi hendelsen inntraff. I erklæring av 29 oktober 1935 uttaler professor Holst at man ved isolert betraktning av røntgenbilledet av 1935 ikke helt vil kunne utelukke enhver mulighet for at de av røntgenologen nevnte forandringer av hvirvlene er av traumatisk oprinnelse. Men det står for ham som vanskelig forklarlig at hendelser av den art som i nærværende sak omhandlet skulde kunne fremkalle kompresjonsfraktur og finner det lite
Side:902
synlig at forandringene i sjette og syvende brysthvirvel er av traumatisk natur. Andre forandringer av traumatisk oprinnelse er ikke påvist hos skadede. Med hensyn til spørsmålet om hvorvidt hendelsene i 1922 og 1932 kan ha medført en varig forverrelse av en på forhånd foreliggende spondylose, således at disse hendelser å opfattes som hovedårsak til saksøkerens symptomer, bemerker professor Holst at han for sin part, hvis man kan bortse fra muligheten av en kompresjonsfraktur, anser dette for usannsynlig.
I erklæring av 23 november 1935 uttaler professor Johan Nicolaysen at spørsmålet om saksøkerens sykdom, spondylasthrosis deformans, skyldtes skade kan uten videre besvares benektende, videre at en krumning av brysthvirvelsøilen som beskrevet betegnes almindelig som en arbeidskrumning og finnes hos særdeles mange av dem som arbeider med foroverbøiet rygg. På spørsmål om hendelsen i 1932 har forværret Amundsens gamle spondylosis uttaler han at «Hvis man i det foreliggende tilfelle antar at han ved anledningen har vært nødt til å anvende en kraft som har overskredet det bedriftsmessige mål, vil man kunne medgi at en forbigående forverrelse av hans symptomer skyldes en bedriftsulykke. Men det skal ingen overdreven kraftanspendelse til når 2 mann skal spleise en rem.»
Som sakkyndige er opnevnt overlæge dr. med. Sofus Widerøe og professor dr. med. R. Ingebrigtsen.
Overlæge Sofus Widerøe uttaler i erklæring av 30 juli 1935 at røntgenbilledene viser at Amundsen lider av en progressiv utbredt spondylasthrosis deformans. Den tilstedeværende forandring i syvende rygghvirvel er ikke karakteristisk for brudd. Det kan tenkes en mulighet for brudd, men det er mer enn 90 pst. sannsynlighet for at forandringen skyldes hans lidelse. - - - Han uttaler videre at de medisinske funn ikke viser at det den 1 februar 1932 er foregått noen ulykke. Hvis en ulykkesartet begivenhet av retten ansees å være foregått 1 februar 1932, må Amundsens sykdom ansees for å være hovedårsaken til hans arbeidsudyktighet. Den angivelige ulykke har ikke fremkalt sykdommen, ei heller den hele invaliditet, den har kun fremkalt et utbrudd som sannsynligvis vilde være kommet i tilslutning til en senere, like tilfeldig foranledning. «Ulykken» må i tilfelle tildeles en minimal del av invaliditeten. Det ansees ikke bevist eller bragt til overveiende sannsynlighet at begivenheten den 17 november 1922 har fremkalt den sykdom hvorav Amundsen lider.
Den annen opnevnte sakkyndige, professor R. Ingebrigtsen, har avgitt en lengere betenkning. Hans konklusjon lyder: «1. Amundsen har en generell spondylarthrosis deformans; man må formode at de lette og forbigående ryggsmerter Amundsen følte og blev behandlet for allerede i september 1922, vel var et uttrykk for hans spondylarthrose, som da var i sin begynnelse. 2. Inntil november 1922 var Amundsen så godt som fullt arbeidsdyktig, hans spondylarthrose var latent. 3. I november 1922 får Amundsen under arbeidet med cylinderen en svær traumatisk påkjenning på ryggen. Som følge av denne traumatiske påkjenning blir nu hans spondylarthrose manifest, hans arbeidsevne varig nedsatt. 4. I februar 1932 får Amundsen under arbeidet med remmen en ny traumatisk påkjenning på ryggen. Man kan ikke utelukke den mulighet, at Amundsen som følge av hendelsen i februar 1932 har fått et brudd av syvende rygghvirvel. Amundsen får i et hvert fall en svær funksjonsforstyrrelse i ryggen. De funn, jeg har gjort ved min undersøkelse av Amundsen bringer mig til å anta, at han i februar
Side:903
1932 blev rammet av en ulykke. 5. Amundsens invaliditet idag setter jeg til 65 à 70 pst. Den skyldes: a) Hans spondylarthrose, (predisponerende årsaksfaktor). b) Den traumatiske påkjenning i november 1922, og ennå mer ulykken i februar 1932, som har betinget en betydelig forverrelse av hans tilstand, (determinerende årsaksfaktor). 6. Amundsens invaliditet var efter ulykken i februar 1932 absolutt (100 pst.) i 7 måneder, den er derefter langsomt bedret i løpet av de siste 2 år, men bedringen er i de siste måneder minimal. Jeg mener, det er ikke utsikt til ytterligere bedring, og at hans invaliditet (65-70 pst.) er varig. 7. Hvor stor andel hver av de innvirkende årsaksfaktorer har i denne invaliditet, kan jeg som medisinsk sakkyndig ikke konstatere. Det kunde være fristende, i mangel av noe bedre, å foreslå å dele ansvaret likt mellem de to årsaksfaktorer, således at den samlede invaliditet fordeles på den predisponerende årsak og den determinerende årsak med en halvpart på hver. Men det blir rettens sak å avgjøre, hvor stor andel hver av de innvirkende årsaksfaktorer har i den samlede invaliditet. Det er en selvfølge at ulykkens andel i det varige mén, blir den samme, som denne ulykkes andel i invaliditeten av idag.» - - -
Retten finner efter dette å måtte anse hendelsen som en bedriftsulykke, hvad Rikstrygdeverket også anerkjente den som i 1923.
Det er oplyst at Amundsen allerede dengang formentlig led av spondylitis deformans, og at han også i september 1922 hadde hatt en forløftning. Imidlertid var den i september lett og hurtig forbigående og Amundsen hadde som nevnt i alle årene forut vært fullt arbeidsdyktig. Hans spondylose var latent, og han vilde formentlig uten tilfellet 17 november 1922 fremdeles vært fullt arbeidsdyktig fremover. Ulykken var en avgjørende årsak, som bragte en betydelig forverrelse av hans tilstand. Den må betraktes som en hovedårsak, og må ansees som en adekvat og fullt påregnelig følge.
Den 1 februar 1932 fikk Amundsen også en usedvanlig påkjenning. Det var en meget tung transportørem som skulde trekkes til. Han holdt tauet over ryggen og trakk til. Der hvor han stod var det trangt og glatt og hans ben gled idet han skulde gi plass for en annen. Han fikk heftige smerter i korsryggen, og blev likblek og meget medtatt, og var derefter helt arbeidsudyktig i 7 måneder, og er nu 65-70 pst. invalid. Dette er en mann som tidligere var arbeidsdyktig og som man forstår også har villet arbeide.
Retten er med den opnevnte sakkyndige, professor Ingebrigtsen, enig i at her foreligger en ulykke, og at den har som en avgjørende faktor betinget en betydelig forverrelse av hans tilstand. Retten henviser i det hele til professor Ingebrigtsens foran citerte erklæring.
Ulykken i november 1922 og i februar 1932 har medført en betydelig invaliditet. Retten kan ikke være enig i at deres følger skulde ligge utenfor de adækvate følger. Det synes ikke upåregnelig at slike hendelser som de som ansees bevist kan medføre alvorlige følger, og det endog for i forveien helt friske mennesker.
Retten finner derfor at Rikstrygdeverket plikter å betale erstatning for følgene av disse ulykker. - - - Saksøkeren skal ha erstatning for følgene av de to ulykker for tiden efter 1 februar 1932 og hans påstand tas derfor tilfølge.
Saksøktes subsidiære påstand tas ikke tilfølge, idet den ikke vilde gi et korrekt uttrykk for resultatet. Det er følgene av ulykken, både den i 1922 og den i 1932 som skal erstattes. Det bemerkes imidlertid på
Side:904
foranledning av saksøktes subsidiære påstand: Professor Ingebrigtsen uttaler i sin betenkning bl.a.: «Uten den traumatiske påkjenning i november 1922 og ulykken i februar 1932 er det rimelig å anta at Amundsen med sin spondylarthrose sannsynligvis ikke vilde være smertefri, men i et hvert fall ikke engang halvt så dårlig som idag. Uten spondylarthrosen vilde den traumatiske påkjenning i november 1922 og ulykken i februar 1932 ha efterlatt en invaliditet, som formodentlig vilde ligget langt under 65 pst.»
Retten skal bemerke, at bringer en ansvarsbetingende ulykke en latent sykdom til utbrudd, vil den ansvarshavende i en rekke tilfelle måtte bære ansvaret for den hele invaliditet. Her kreves imidlertid erstatning for den invaliditet som er til stede efter 1 februar 1932 som en følge av ulykkene Kan det bevises at noen del av invaliditeten ikke er forårsaket av ulykkene, skulde det ligge utenfor ansvaret. Efter de av Rikstrygdeverket påberopte lægeerklæringer og efter de opnevnte sakkyndiges erklæring må retten anta at Amundsen allerede i 1922 - før ulykkene - hadde noen spondylose og at den op gjennem årene vilde vært øket og kommet til noe utbrudd uten ulykkene i 1922 og 1932. For denne del av Amundsens invaliditet bærer Rikstrygdeverket ikke ansvar. Men for den vesentlige del av invaliditeten som retten anser skyldes ulykkene, jfr. professor Ingebrigtsens sist citerte uttalelse, som retten slutter sig til, er Rikstrygdeverket ansvarlig. - - -