Rt-1939-920
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1939-01-09 |
| Publisert: | Rt-1939-920 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 40/1938 |
| Parter: | Olaf S. Lie mot Odd Loftegarden. |
| Forfatter: | Lagdommer Aanesen, lagdommer Gaden, hjelpedommer Schei |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §97, Skogloven (1863) §6, §7 |
Den 22 oktober 1937 avsa Vest-Telemark herredsrett dom med sådan slutning: «1. Den hogsten til husfang, gjerdefang og brenneved som saksøkte Olaf S. Lie som eigar av Lie, gnr 41. bnr 4 i Kviteseid hev rett til i skogen til Uppsund, gnr 41. bnr 3 i Kviteseid, skal gå for seg etter utvising i samhøve med reglane i skoglovi §6 §7. 2. Saksøkte hev ikkje rett til å taka trevyrke til revebur or Uppsund skog. gnr 41, bnr 3 i
Side:921
Kviteseid. 3. Det er ikkje sett forbod mot at saksøkjaren hogg i sin skog i gnr 41, bnr 3. 4. Ingen av partane svarar sakskostnad til den andre eller til statskassa. 5. For arbeid og utgifter med saki tilkjem sakførar Arctander som tilsett søksmålsfullmekt for saksøkjaren kr. 300 - tri hundrad kronur - av statskassa. 6. For arbeid og utgifter med saki tilkjem sakførar Lundevall som tilsett søksmålsfullmekt for saksøkte kr. 300 - tri hundrad kronur - av statskassa.»
Denne dom har Olav S. Lie, som den 11 mars 1938 er meddelt fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer, påanket til lagmannsretten for så vidt angår punkt 1 og 2, idet han mener at herredsretten har tatt feil så vel med hensyn til bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen.
Ad punkt 1. Idet han henviser til skyldelingsforretningen, hvorved Lie blev utskilt fra Uppsund i 1848, tinglest 29 august s.å.. anfører han at det her er tatt forbehold mot at hugsten skal foregå efter utvising. Det henvises spesielt til bestemmelsen om at Lie skal ha retten sin fritt og at det som retten gjelder «alene skal tages østenfor Kjekhuusstolen». Denne begrensning av rettens utovelse er «som ei utvising eller i staden for utvising». Det er derfor ikke hjemmel i skoglovens §6 for utvising. Videre påståes utvising å være i strid med Grunnlovens §97, idet hugstretten er eldre enn skogloven.
Ad punkt 2. Revehold påståes nå for tiden å være en naturlig del av gårdsdriften, og den ankende part kan ikke være enig med retten i at revehold er en binæring for en som har «gård eller småbruk».
Den ankende part har nedlagt sådan påstand: «1. Den hogsten til husfang, gjerdefang og brenneved, som ankaren Olaf S. Lie som eigar av Lie gnr 41, bnr 4 i Kviteseid, hev rett til i skogen Uppsund. gnr 41, bnr 3 i Kviteseid, kan gå for seg utan utvising. 2. Ankaren hev rett til å taka trevyrke til revehus med hvelpskur or Uppsund skog. gnr 41, bnr 3 i Kviteseid. 3. Ankemotparten erstatter det offentlege utlogene med saki som om saki ikkje var benefisert. 4. Overrettssakfører Roholdts salær vert fastsett av retten.»
Odd Loftsgarden, som den 11 mars 1938 er meddelt fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer. har tatt til gjenmæle og nedlagt sådan påstand:
«Herredsrettens dom stadfestes. 2. Den ankende part ilegges saksomkostninger så vel for herredsretten som for lagmannsretten. 3. Den ankende part erstatter det offentlige utgiftene med saken som om saken ikke var benelisert. 4. Lagmannsrettssakfører Arctanders salær av det offentlige fastsettes av retten.»
Hvad saksforholdet for øvrig angår henvises til herredsrettens domsgrunner. Det er for lagmannsretten ført 3 vidner hvorav 1 tidligere er ført for herredsretten. Som nye dokumenter for lagmannsretten er fremlagt «Norsk Pelsdyrblad» nr. 1 for 1939, referat i Fylkesavisen for 2. og 4. august 1938 av fylkesagronom Roalkvams foredrag om «Reveavlen og det vert han har for jordbruket» og Norges Sølvrevavlslags lover.
Side:922
Lagmannsretten skal bemerke: Man er med hensyn til Spørsmål et om hvorvidt i nærværende tilfelle «frihet for utvising særskilt har vært forbeholdt ved rettighetens stiftelse» (skoglovens §6) enig med herredsretten og henviser til dens begrunnelse. Likeledes er man enig med herredsretten i at Grunnlovens §97 ikke kan ansees å være til hinder for at bestemmelsen i skoglovens §6 om utvising kan komme til anvendelse likeoverfor den her omhandlede bruksrett. I så henseende finner man det avgjørende at det ikke kan ansees godtgjort at det ved denne regulering av rettigheten gjøres noe vesentlig inngrep i denne. Det kan ganske visst tenkes at utvisingen kan skje på en sådan måte at utnyttelsen av rettigheten blir vanskeliggjort i vesentlig grad. Men dette tilfelle har loven forutsett og skapt rettsmiddel mot gjennem sin bestemmelse i §7 om adgang til å kreve skjønn.
Tilbake står spørsmålet om hvorvidt Olaf Lie har rett til å ta trevirke til revebur eller revehus m.v.
Lagmannsrettens flertall, lagdommer Gaden og hjelpedommer Schei, er her kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Hugstretten kan ikke ansees innskrenket til bare å tjene det behov som der var efter den måte å drive jordbruk på som var den almindelige i 1848. Alene den meget mer intensive driftsmåte som nå brukes i jordbruket, medfører et større behov. Anvendelsen av kunstgjødsel ved dyrkningen og kraftfor til besetningen bevirker at det nå blir holdt betydelig større besetninger enn for henimot 100 år siden, og derav følger behov for større uthus. Hugstretten må da dekke også dette større behov som følger av en naturlig utvikling. Det samme må imidlertid efter vår mening gjelde også for så vidt angår binæringer som det efter utviklingen er naturlig å drive i forbindelse med jordbruk, f.eks. hønseavl.
Når nå spørsmålet er om reveavl, kan det efter vår mening ikke i og for sig være avgjørende at det her gjelder en forholdsvis ny næring, og at denne kan drives og særlig tidligere har vært drevet i stor utstrekning som selvstendig næringsvei uten forbindelse med gårdsbruk og på den annen side som binæring ved siden av annet erhverv enn gårdsbruk. Det avgjørende må være om den kan sies naturlig å egne sig som binæring ved jordbruk - til hjelp for gårdbrukerne til å slå sig gjennem på sine bruk under de ofte vanskelige forhold med hensyn til lønnsomhet. Og slik som utviklingen har vært i store deler av landet og efter det i saken oplyste også i Kviteseid, antar man at det må sies at reveavl er en binæring som må ansees særlig vel skikket til å drives i forbindelse med det egentlige jordbruk, og som nå visstnok for det meste drives på denne måte. Den omstendighet at dyrene oftest for en vesentlig del fores med innkjøpt for, kan ikke være avgjørende imot denne betraktning. Man henviser til at nåtidens jordbruk som ovenfor bemerket, i stor utstrekning må bygges på innkjøp av råmaterialer (kunstgjødsel, kraftfor m.v.).
Vi finner således at Olaf Lie må gis medhold i at han har rett til å ta trevirke i Uppsund gnr 41, bnr 3 til revehus m.v.
Side:923
i den utstrekning han driver reveavl som binæring til det egentlige jordbruk på bnr 4. Vi har forstått hans prosedyre derhen at hans krav ikke går videre, og finner at domsslutningen bør formes i overensstemmelse hermed. Da Olaf Lie delvis har fått medhold i sin anke, finner vi at sakens omkostninger for lagmannsretten bør opheves.
Rettens formann, lagdommer Aanesen: Jeg er for så vidt angår spørsmålet om den ankende parts rett til trevirke til revebur kommet til samme resultat som herredsretten og kan i vesentlige deler tiltre dens begrunnelse. Jeg ser i reveavl - produksjon av en luksusartikkel - en selvstendig næring, som nok kan drives i forbindelse med gårdsbruk, men som ikke kan sies naturlig å høre inn under dette. At reveavl som påstått kanskje muliggjør en rasjonell utnyttelse av disponibel arbeidskraft på landet, kan ikke gjøre den til et naturlig ledd i en gårdsdrift og hvad bl.a. foringsspørsmålet angår skal heller ikke løsningen av dette føre til et motsatt resultat. Reveavlen kan således så vidt forståes ikke drives ved hjelp av de almindelige gårdsprodukter og det er i så måte betegnende hvad som uttales i «Norsk Pelsdyrblad» nr. 1 for 1939, hvorav hitsettes: «Hvad angår foringsspørsmålet som i lang tid har vært vanskelig, så har året som gikk vært adskillig rummeligere enn tidligere. Kjøttspørsmålet har løst sig tilfredsstillende, idet hvalkjøttet her har gjort utslaget med tilskudd av mange andre tilleggsfor.» Kontrakten av 1848 gir videre efter min mening ikke rett til husfang i større utstrekning enn nødvendig er for utøvelse av hvad der naturlig hører inn under et gårdsbruk og jeg vil også ha bemerket, at den omstendighet at det her gjelder avgrensning av en rett over en annen manns eiendom efter min mening tilsier at mulig tvil om spørsmålets løsning bør komme den tjenende eiendom til gode. Hvad omkostningsspørsmålet angår er jeg enig med flertallet.
Domsslutning:
Olaf S. Lie som eier av Lie, gnr 41,. bnr 4 i Kviteseid, kjennes å ha rett til å ta trevirke til revehus med hvalpeskur fra Uppsund skog gnr 41, bnr 3 i Kviteseid, i den utstrekning reveavlen drives på hans eiendom som binæring til det almindelige gårdsbruk.
For øvrig stadfestes herredsrettsdommen så langt den er påanket. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.