Rt-1940-25
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1940-01-20 |
| Publisert: | Rt-1940-25 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 6 |
| Parter: | Statsadvokat Riisnæs aktor mot Johan Magnus Strømsnes, Rebekka Jonetta Stokvold og Clara Marie Berg (forsvarer advokat J. M. Lund). |
| Forfatter: | Klæstad, Larssen, Lundevall, Bonnevie, Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §36, Straffeprosessloven (1887) §438, §63, Alkoholloven (1927) §14, §36, §44, §47 |
Side:26
Dommer Klæstad: Ved dom avsagt 1 september 1939 av Narvik byrett med domsmenn ble 1) Johan Magnus Strømsnes, 2) Rebekka Jonetta Stokvold og 3) Clara Marie Berg dømt for forseelser mot rusdrikklovens §47, jfr. §14, §36 og §44 og straffelovens §63, 1 til bøter på henholdsvis kr. 1.000, kr. 800 og kr. 300. Påtalemyndighetens påstand om inndragning av utbytte etter straffelovens §36 ble ikke tatt til følge.
Politimesteren i Narvik har anket over straffutmålingen. Han mener at bøtene burde vært satt atskillig høyere. Politimesteren anker videre over at inndragning etter straffelovens §36 ikke har funnet sted. Det anføres at et så vidt utstrakt ølsalg har utvilsomt levnet de domfelte en betydelig fortjeneste, og at det derfor er en feil av byretten ikke å inndra iallfall de beløp som retten selv har fastsatt som den antagelige minstefortjeneste. Ved sin oversendelse av saken til riksadvokaten tilføyer politimesteren: «Med hensyn til at byretten har nektet inndragning så er hertil å bemerke, at dette nærmest er helt uforståelig. En hotellvert som har bevilling for salg av øl må skatte av sin inntekt og dertil betale kr. 600 i avgift pr. år, mens derimot en hotellvert som driver ulovlig unndrar seg både skatten og avgiften. Når byretten så unnlater å foreta inndragning blir det altså nokså lønnsomt å drive den ulovlige geschäft. Dette kan vel neppe være lovens mening.»
Angående saksforholdet og de tiltaltes personlige forhold henviser jeg til byrettens domsgrunner. Dog bemerkes at tiltalte nr. 1 i følge bøtefortegnelsen i 1933 har vedtatt forelegg for overtredelse av rusdrikkloven.
Under prosedyren for. Høyesterett har forsvareren anført at saksbehandlingen for byretten er mangelfull, fordi de forskjellige salg som tiltalen gjelder ikke er tilstrekkelig individualisert i tiltalebeslutningene, og fordi domsgrunnene lider av en tilsvarende mangel.
Tiltalebeslutningene mot de tre tiltalte angår det forhold at de i 1937, 1938 og 1939 ved forskjellige anledninger har solgt i alt henholdsvis ca. 37.000, ca. 9.000 og ca. 6.000 halve flasker bokkøl og bayerøl til «utallige personer i Narvik» for henholdsvis kr. 1 og kr. 0,75 pr. halvflaske uten å ha bevilling til det. For tiltalte nr. 1 er det tilføyd at salget har skjedd «bl.a. til Odd Heitmann Lillevik i tiden fra 1-5 juni 1939». For de to andre tiltalte er intet anført om til hvem salg skal ha funnet sted.
Jeg er av den mening at når det, som her, gjelder tiltale for en gjennom flere år drevet sammenhengende salgsvirksomhet, hvorved et meget betydelig antall flasker skal være solgt til et ubestemt og ubestemmelig antall personer, kan det ikke kreves at hvert enkelt salg eller en del av dem skal være nærmere angitt i
Side:27
tiltalebeslutningen. Skulle det forlanges at tiltalebeslutningen i slike tilfelle inneholder faktiske opplysninger som individualiserer de enkelte salg, eller iallfall en del av dem, ville dette ofte være ensbetydende med at en bevislig ulovlig salgsvirksomhet blir straffri.
De samme betraktninger må etter min mening få tilsvarende anvendelse når det gjelder spørsmålet om hvilke krav bør stilles til domsgrunnene. I tilfelle som de foreliggende er det i virkeligheten ikke spørsmål om enkelte individualiserte salg, men om en fortsatt og sammenhengende salgsvirksomhet. Men det kan da ikke kreves at retten skal gjøre nærmere rede for de enkelte salg som en slik salgsvirksomhet omfatter, når retten finner at det er ført bevis for virksomheten på annen måte enn ved opplysninger om de enkelte salg.
Hva politimesterens anke angår finner jeg at det ikke er tilstrekkelig grunn til å fravike byrettens straffutmåling.
Med hensyn til anken over byrettens avgjørelse av inndragningsspørsmålet har forsvareren for Høyesterett hevdet at dette spørsmål ikke skulle vært behandlet av byretten, da tiltalebeslutningene intet inneholder om at inndragning ville bli påstått. Påstanden herom ble først framsatt under hovedforhandlingen for byretten. Jeg er enig i at en påstand om inndragning må inntas i tiltalebeslutningen eller i hvert fall i stevningen. Det framgår imidlertid av rettsboken at alle tre tiltalte i retten erklærte «at de ikke hadde noe å innvende mot at inndragningsspørsmålet blir behandlet sammen med straffesaken». De tiltalte ble gitt anledning til å uttale seg på nytt, og de forlangte ikke utsettelse av saksbehandlingen. Jeg antar at byretten under disse omstendigheter har hatt adgang til å behandle inndragningsspørsmålet. En hertil svarende regel angående tiltaltes stilling til krav fra fornærmedes side finnes i straffeprosesslovens §438.
Jeg er ikke enig i byrettens avgjørelse av inndragningsspørsmålet. Inndragning etter straffelovens §36 tilsikter i alminnelighet å forhindre at den skyldige eller den på hvis vegne han har handlet får en fordel av den straffbare handling. De omstendigheter som byretten har framhevd, bør etter min mening ikke lede til at de tiltalte frifinnes for inndragningskravet og derved får beholde sin hele fortjeneste ved en omfattende lovstridig salgsvirksomhet. På grunnlag av opp førte tall og priser har byretten funnet bevist at de tiltalte i årene 1937, 1938 og 1939 har hatt en antagelig minstefortjeneste ved ølsalget på henholdsvis kr. 8000, kr. 2.500 og kr. 1.500. Jeg finner at disse beløp, som må forutsettes å svare til et antagelig minste nettoutbytte av de tiltaltes ulovlige ølsalg, må bli å inndra hos de tiltalte i henhold til straffelovens §36. Det er naturligvis adgang til å inndra bare en del av dette utbytte, som må antas å være iallfall for en vesentlig del forbrukt av de tiltalte. Særlig i betraktning av deres tidligere forhold til rusdrikkloven kan jeg imidlertid ikke finne at det er tilstrekkelig grunn til å frita dem for å utrede en del av deres ulovlig ervervede fortjeneste.
Side:28
I likhet med byretten finner jeg at tiltalte Clara Marie Berg bør fritas for å betale saksomkostninger.
Domsslutning:
Anken over straffutmålingen forkastes. Johan Magnus Strømsnes, Rebekka Jonetta Stokvold og Clara Marie Berg plikter å tåle inndragning til fordel for statskassen av henholdsvis kr. 8000, kr. 2500 og kr. 1500. I erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved Høyesterett betaler Johan Magnus Strømsnes og Rebekka Jonetta Stokvold kr. 25. (Vanlig salær til forsvareren.)
Dommer Larssen: Jeg er enig med førstvoterende i at boten ikke forhøyes og at det anvendes inndragning. Jeg finner imidlertid at en bør bli stående ved en delvis inndragning av det ved ølsalget vunne utbytte.
Straffelovens §36 bestemmer at det ved en straffbar handling vunne utbytte kan inndras. Dette gir uttrykk for at det er overlatt til domstolene å avgjøre etter de konkrete forhold i hvert enkelt tilfelle hvorvidt det overhodet finnes å være grunn til å inndra det ulovlig vunne utbytte og likeså til å bestemme en delvis inndragning hvor det måtte foreligge grunn hertil. Dette siste blir tilfelle hvor en hel inndragning finnes å ville være en uforholdsmessig hard reaksjon i forhold til den begåtte lovovertredelse. Det forekommer meg at dette siste må sies å være tilfelle i nærværende sak. De tiltalte har gjennom en årrekke drevet hotellnæring og salget av øl er kun skjedd i forbindelse med driften av hotellet for å kunne hevde seg i konkurransen med de hotellbedrifter som har hatt bevilling til utskjenking av øl. Av de tre tiltalte er det kun den ene, nemlig Rebekka Stokvold som angis å ha noen formue, nemlig ca. kr. 8000 som ligger i gården og innboet. De øvrige er oppgitt uten formue. Det kan derfor forutsees at en hel inndragning hvis den skal gjennomføres ville kunne føre til en ødeleggelse av deres næring og altså ramme meget hardt. Det er ingen opplysning om at de har drevet sin virksomhet slik at den har vært forbundet med uorden av noen art.
At det kan være rimelig å gå til hel inndragning av alt det ved den straffbare handling vunne utbytte er klart, såfremt tiltalte framdeles har det vunne utbytte i behold. I nærværende tilfelle har de tiltaltes økonomiske stilling og størrelsen av fortjenesten ved driften bevirket at de har måttet bruke til eget underhold helt ut all den fortjeneste som bedriften har kastet av seg. Det er derfor klart at en samlet inndragning av utbyttet av ølsalget gjennom tre år må virke som et overmåte hardt tillegg til den idømte forholdsvis betydelige bot. Jeg finner det under hensyn til hva jeg her har anført passende at inndragningen begrenses til siste års fortjeneste, skjønnsmessig ansatt til 1/3 part av det beløp som byretten angir som det samlede utbytte av ølsalget.
Kst. dommer Lundevall: Som annenvoterende herr dommer Larssen.
Side:29
Dommer Bonnevie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Justitiarius Berg: Likeså.
Av byrettens dom:
- - - De tiltalte er satt under tiltale for - - - at de uten bevilling i 1937, 1938 og 1939 ved forskjellige anledninger har solgt bokk- og bayerøl til utallige personer i Narvik for henholdsvis kr. 1,00 og kr. 0,75 pr. halvflaske. Tiltalen går videre ut på, at tiltalte nr. 1 Johan Strømsnes har solgt ca. 37.000 halvflasker, tiltalte nr. 2 Rebekka Stokvold ca. 9000 halvflasker og tiltalte nr. 3 Clara Berg ca. 6000 halvflasker.
Johan Strømsnes er innehaver av tidligere hotell, nå herberge Nobel. Han er gift og har 3 barn som alle går på skole, er uformuende og lignet i høst etter oppgitt inntekt ca. kr. 4000. Tidligere er han bøtelagt ved forelegg noen ganger for forseelser, men ikke for overtredelse av rusdrikklovgivningen.
Rebekka Stokvold er innehaver av Victoria hospits. Hun er enke. - - - Formuen har hun oppgitt til ca. kr. 8000 og inntekt ca. kr. 7000 pr. år. Hun er bøtelagt ved forelegg i 1927 for overtredelse av §35 i den daværende rusdrikklov og i 1931 for forseelse mot rusdrikklovens §47. Bøtene var på kr. 2000 og kr. 150 og er betalt - - -.
Clara Marie Berg er innehaver av Havnens Pensjonat. Hun er enke. - - - Tiltalte er uformuende og ikke skattelagt. Ved dom 1 april 1929 er hun bøtelagt med kr. 150 for forseelse mot rusdrikklovens §47. Boten er betalt.
Retten finner at det er bevist, at alle de 3 tiltalte har solgt øl eller latt øl bli solgt ved betjening i 1937, 1938 og 1939 ved en rekke anledninger til tallrike personer i Narvik uten å ha bevilling. Dette gjelder både bokk- og bayerøl og likeledes pilsnerøl. Det ansees også for godtgjort, at alle tiltalte har tillatt at øllet for den aller vesentligste del er blitt fortært på stedet eller de har visst om, at det er blitt fortært i deres hus eller i umiddelbar nærhet.
Alle tiltalte har da også erkjent dette, og erklært seg skyldige. De har imidlertid innvendt, at de i tiltalebeslutningene nevnte antall flasker er for store, og har pekt på privat forbruk og svinn. Retten anser det imidlertid fullt godtgjort at Johan Strømsnes har solgt minst 25.000 halvflasker, fru Stokvold minst 7000 og fru Berg minst 4000. Ingen av de tiltalte har bevilling til salg eller skjenking. - - -
De foran omhandlede forhold som ansees bevist, rammes av rusdrikklovens §47, jfr. §14, jfr. §36, jfr. §44. Alle de tiltalte må derfor ilegges straff, idet retten kan ta hensyn til deres uttalelser om at de var i en slags nøds- eller tvangssituasjon, idet de måtte selge øl til sine gjester hvis de ikke skulle miste dem, da gjestene kunne få øl på konkurrerende steder. Selv om forholdet er slik, kan dette etter rettens mening selvsagt ikke ha noen betydning for spørsmålet om handlingens rettsstridighet.
Under fastsettelsen av straffen finner retten, at den i skjerpende retning må ta hensyn til det store salg Johan Strømsnes har hatt, at Rebekka Stokvold tidligere er ilagt straff 2 ganger for lignende forhold som nå, og til at Clara Berg også er bøtelagt for overtredelse av rusdrikkloven før. Formildende omstendigheter vites ikke. - - -
Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om inndragning etter
Side:30
straffelovens §36 av det ved den straffbare handling vunne utbytte eller et beløp svarende til det antagelige utbytte. Retten er oppmerksom på, at prisen for øl mottatt fra agenten i Narvik nå er kr. 0,54 for halvflaske bokkøl og kr. 0,44 for halvflaske pilsner- og bayerøl. - - - På grunnlag av de tall og priser som er nevnt, skulle det i årene 1937-39 da ha vært en antagelig minstefortjeneste ved ølsalget for tiltalte nr. 1, 2 og 3 henholdsvis på kr. 8000, kr. 2500 og kr. 1500.
Retten vil understreke at den ikke er bundet til å fastsette inndragning etter straffelovens §36, men avgjør dette spørsmål etter de konkrete forhold i hvert enkelt tilfelle. I de tilfelle saken her gjelder, mener retten at det vil være et alt for stort og unødvendig onde uten om straffen å beslutte inndragning. Det pekes i denne forbindelse på de tiltalte Clara Bergs og Johan Strømsnes' økonomiske forhold og retten finner også at det ikke er rimelig å foreta inndragning hos tiltalte Rebekka Stokvold. - - -