Rt-1940-327

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1940-06-27
Publisert:	Rt-1940-327
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 32 B
Parter:	Aas & Wahls Boktrykkeri A/S og Den Norske Boktrykkerforening (advokat Trygve Bendien) mot A/S Oslo Nyheds- og Avertissements-Blad, Morgenposten (overrettssakfører K. J. Wiese til prøve). Prosessvarslet: Norsk Rikskringkasting.
Forfatter:	Fougner, Næss, Larssen, Klæstad, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Åndsverkloven (1930), Tvistemålsloven (1915) §68, §70, §98, LOV-1922-07-07-§1, Åndsverkloven (1930) §2, §3, LOV-1933-06-24

Dommer Fougner: I saker anlagt av henholdsvis Aas & Wahls Boktrykkeri A/S og Den Norske Boktrykkerforening mot A/S Oslo Nyheds- og Avertissements-Blad, Morgenposten, hvilke to saker for Oslo byrett var forent til felles behandling og avgjørelse i medhold av tvistemålslovens §68 nr. 2, jfr. §70 og §98, avsa den nevnte rett den 5 oktober 1939 dom hvorved Morgenposten ble frifunnet i begge søksmål. I forholdet mellom Aas & Wahl og Morgenposten ble omkostningene opphevet, mens Morgenposten ble tilkjent kr. 100 i saksomkostninger hos Den Norske Boktrykkerforening. Jeg henviser om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter til byrettens domsgrunner.

Aas & Wahls Boktrykkeri A/S og Den Norske Boktrykkerforening har erklært anke mot byrettens dom og Høyesteretts kjæremålsutvalg har samtykket i at anken innbringes direkte for Høyesterett. Som ankegrunner gjøres i det vesentlige gjeldende de samme betraktninger som er framholdt fra de ankende parters side for byretten.

De ankende parter har nedlagt denne påstand: «1) A/S Oslo Nyheds- og Avertissements-Blad, Morgenposten, tilpliktes straks å opphøre med å gjengi utenlandske kringkastingsprogrammer etter programbladet Hallo-Hallo. 2) A/S Oslo Nyheds- og Avertissements-Blad, Morgenposten, tilpliktes å betale Aas & Wahls Boktrykkeri A/S erstatning kr. 6.500 for den økonomiske skade som er påført sistnevnte ved den ulovlige gjengivelse av utenlandske kringkastingsprogrammer, subsidiært erstatning etter rettens skjønn. 3) A/S Oslo Nyheds- og Avertissements-Blad, Morgenposten, tilpliktes å betale til Aas & Wahls Boktrykkeri A/S og Den Norske Boktrykkerforening sakens omkostninger for byretten og Høyesterett.»

Motparten, A/S Oslo Nyheds- og Avertissements-Blad, Morgenposten, har påstått byrettens dom stadfestet, men således at det tilkjennes selskapet omkostninger for byretten og Høyesterett hos de ankende parter.

De ankende parter har varslet Norsk Rikskringkasting også om ankesaken, men Rikskringkastingen har heller ikke for Høyesterett avgitt møte.

Det er for Høyesterett framlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg nevner en skrivelse fra boktrykker Sigurd Wahl til advokat Valentin Voss og erklæring fra Morgenpostens sjefredaktør,

Side:328

Thoralf Pryser samt videre uttalelser fra en rekke pressemenn. Jeg nevner senere enkelte av disse erklæringer.

De to hovedspørsmål som også for Høyesterett foreligger til avgjørelse i saken er, for det første om kringkastingsprogrammer flyter vern etter loven om åndsverker, og for det annet om avisenes gjengivelse av kringkastingsprogrammer eller utdrag derav etter Hallo-Hallo støter an mot generalklausulen i loven om utilbørlig konkurranse.

Hva det første spørsmål angår ser jeg det med byretten slik at et kringkastingsprogram ikke er undergitt opphavsrett etter åndsverkloven og jeg tiltrer den begrunnelse byretten for så vidt har gitt. Som nevnt også av byretten er det klart at kringkastingsprogrammer blir til gjennom et omfattende og krevende arbeid, og at programmenes oppbygging forutsetter en rekke medarbeidere med mangesidige innsikter. Det ville imidlertid etter mitt skjønn være uriktig å stille det ferdige kringkastingsprogram i relasjon til den åndelige innsats som planleggelsen av en radioutsending betyr, eller å måle kringkastingsprogrammet, som åndsprodukt betraktet, med denne bakenforliggende innsats. En kan nemlig ikke se bort fra at den alt overveiende del av det arbeid det her er tale om er av organiserende eller forretningsmessig art, idet det gjelder planleggelsen og forberedelsen av de mange programposters utsendelse og fastsettelsen av rekkefølgen dem imellom. På den annen side må selve den skriftlige utforming av program-manuskriptet forutsettes regelmessig å være et arbeid av rutinemessig karakter. Programmets innhold vil i det vesentlige være gitt ved de forutgående beslutninger om de forskjellige programposter, og den skriftlige fiksering av rekken av slike poster synes ikke å kunne ha rang av individuelt preget åndsvirksomhet. Avgjørende blir etter min mening i hvert fall at et radioprogram med de nakne data - oppregning av navn og verker, emner og klokkeslett, uten noen kommentar eller vurdering og uten personlig farget stil eller oppbygging - ikke kan oppfattes som en slik «frambringelse på det litterære område» som er forutsetningen for vern etter åndsverkloven.

Jeg er videre enig med byretten i at heller ikke den oversettelse, beskjæring og tilpassing av de utenlandske programmer som Hallo-Hallo foretar gir hjemmel for noen opphavsrett. Jeg må anta at det til dette arbeid, utenom sunn sans og språkkunnskaper, også tiltrenges en viss sum av rutine. Men jeg kan ikke i de oversettelser eller bearbeidelser som jeg lier drøfter, mer enn i de originale programmer, se noen litterær frambringelse av individuelt tilsnitt. - Jeg tilføyer i anledning av en bemerkning i byrettsdommen at jeg ikke vil ha uttalt noe om hvorvidt det ubetinget og i alle tilfelle er forutsetningen for vern etter åndsverkloven for «oversettelser og andre bearbeidelser» (§2 nr. 10) at det skrift som oversettes osv. selv har karakteren av åndsverk.

Etter det syn jeg har gitt uttrykk for hva angår spørsmålet om opphavsrett til kringkastingsprogrammer og oversettelser eller ekstrakter derav, kan jeg gå forbi det spørsmål om overenskomsten mellom medlemmene av Den Internasjonale Kringkastingunion

Side:329

angående utvekslingen av preliminærprogrammer overfører til Norsk Rikskringkasting opphavsrett til de utenlandske programmer. Og jeg kan også la ligge det spørsmål hvorvidt kontrakten av 1937 mellom Norsk Rikskringkasting og Aas & Wahl må antas å tilsikte overføring til Aas & Wahl av noen art opphavsrett med hensyn til disse samme programmer. Videre blir det for meg - som for byretten - unødvendig å inngå på de særbestemmelser i åndsverkloven, spesielt §3 nr. i og 3, som Morgenposten her har påberopt subsidiært til sin frifinnelse.

Jeg går deretter over til spørsmålet om Morgenpostens offentliggjørelse av utdrag av de utenlandske programmer rammes av generalklausulens forbud mot «under utøvelse av næringsvirksomhet i konkurranseøyemed å foreta handlinger, som etter god forretningsskikk er utilbørlige». Det er på det rene at publikasjonen av utdragene finner sted i næringsvirksomhet. Hva det spørres om er for det første om bladet offentliggjør programmene «i konkurranseøyemed», og dernest, hvis dette første spørsmål besvares med ja, om offentliggjørelsen etter god forretningsskikk er utilbørlig.

Jeg finner at Morgenposten må sies å innta sine utdrag av de utenlandske programmer i konkurranseøyemed. Det ligger i dagen at når de 3 Oslo-aviser som har særkontrakter med Kringkastingen om de utenlandske programmer, har dette stoff i sine spalter, vil det bety en vesentlig svekkelse for Morgenposten, som for de andre aviser, hva abonnentenes betjening angår, om de overhodet intet kunne publisere av de utenlandske programmet. Jeg ser heller ikke rettere enn at dette likefram erkjennes av redaktør Pryser når han i sin erklæring av 1 juni 1940, etter først å ha talt om de 3 Oslo-avisers kontrakter med Kringkastingen og videre pekt på at det ikke var anledning for Morgenposten til å få en overenskomst med Aas & Wahl, fortsetter: «På denne måten ble vi stillet i et helt umulig konkurranseforhold og besluttet som følge derav å framture i vår «ondskap».» De utenlandske programmers betydning i avisenes konkurranse - arbeidet for å holde på gamle abonnenter eller å vinne nye - illustreres også ved en uttalelse av redaktør Aadahl i skrivelse av 18 mars 1940 som lyder slik: «Programmene har som stoff betraktet ingen verdi, den ene avis må trykke programmene fordi den annen gjør det. Altså en slags assuranse. Det viste seg da også at det innløp mange klager da Nationen foretok forandringen, og en del abonnenter falt også fra.» Det skyves fra Morgenpostens side sterkt i forgrunnen at det er ønsket om å imøtekomme abonnentenes krav som ligger til grunn for at utdrag av de utenlandske programmer blir trykt. Og det er også fullt naturlig at en avis ønsker å betjene sine kunder - abonnentene - på best mulig måte. Men regelmessig vil sikkert et ønske av denne art, i alle fall hvor det gjelder å skaffe dem et slikt fargeløst nyhetsstoff som det her er tale om, være diktert, ikke av en altruistisk omsorg for medmenneskene, men av hensynset til avisens egen framgang. Jeg finner det også klart at Morgenpostens offentliggjørelse av programmene innebærer konkurranse ikke bare med

Side:330

andre dagsaviser, men også med ukebladet Hallo-Hallo. Jo sterkere monopolstilling Hallo-Hallo har hva de utenlandske programmer angår, desto større sjanser har jo nemlig åpenbart bladet for å øke sitt abonnenttall. Om forutsetningen for at de ankende parter eller en av dem skulle nå fram med en påstand støttet til generalklausulen, måtte være at offentliggjørelsen var en konkurranschandling i forhold til Hallo-Hallo eller dette blads utgiver, Aas & Wahl går jeg derfor forbi. At Morgenposten ikke ved offentliggjørelsen måtte ha hatt til hensikt å hindre Hallo-Hallo fra å få abonnenter, finner jeg irrelevant.

Sakens tvilsomme spørsmål har for meg vært om Morgenpostens offentliggjørelse kan sies å være «etter god forretningsskikk utilbørlig». Det er på det rene at Morgenposten henter sine utdrag av de utenlandske programmer fra Hallo-Hallo. Og Norsk Rikskringkasting stiller på sin side de utenlandske programmer til disposisjon for Hallo-Hallo i henhold til den mellom medlemmene av Den Internasjonale Union inngåtte overenskomst, hvorved medlemmene gjensidig har tilsagt hverandre enerett til offentliggjørels e av preliminærprogrammene i skrift eller på trykk. Jeg skal heller ikke her inngå pa karakteren av denne Kringkastingens enerett. Sikkert er det i et hvert fall at overenskomsten gir Kringkastingen en priviligert stilling med hensyn til offentliggjørelsen av de utenlandske programmer her i Norge. Og sikkert er det videre at Kringkastingen eller Hallo-Hallo nedlegger et ikke ubetydelig arbeid på oversettelsen av de utenlandske programmer. Når Morgenposten, som i øvrig en rekke andre blad, tar utdrag av disse Hallo-Hallos oversettelser, er det da klart at avisene utnytter arbeidsresultater som er vunnet gjennom andres disposisjoner og ved andres arbeid. Og denne utnyttelse foregår regelmessig og systematisk. Under disse forhold mener jeg at man her er meget nær den grense som god forretningsskikk ikke bør overskride. Imidlertid er jeg blitt stående ved at jeg ikke kan karakterisere handlemåten som etter god forretningsskikk utilbørlig. Det er innlysende at de overenskomster som Kringkastingen har inngått med de 3 Osloaviser stiller de andre blad i en meget vanskelig stilling hvis de skulle ansees avskåret fra å bringe endog beskjedne utdrag av utenlandske programmer. Og det er forståelig at en slik utestengning må føles så meget urimeligere når Kringkastingen like til etter at overenskomsten med Aas & Wahl ble inngått har godkjent eller tolerert at avisene tok utdrag av de utenlandske programmer, nemlig helt til Rikskringkastingen utsendte sin rundskrivelse av 29 juli 1938 til landets aviser, og når videre Morgenposten selv - som en rekke andre aviser - i årevis forut for dette sirkulære faktisk har brakt slike utdrag. Jeg tillegger det også vekt at Morgenposten bare tar en mindre del av Hallo-Hallos samlede utenlandske programstoff, videre at disse utdrag først inntas i Morgenposten lørdag morgen, mens Hallo-Hallo utsendes fredag morgen og de 3 Oslo-aviser, så vidt forståes, etter avtalen med Kringkastingen har adgang til å offentliggjøre programmene

Side:331

samtidig med Hallo-Hallo og endelig at Morgenposten angir Hallo-Hallo som kilde.

Etter dette kommer jeg som byretten til det resultat at Morgenposten må bli å frifinne såvel for Aas & Wahls som for den Norske Boktrykkerforenings tiltale. Under hensyn til den tvil saken har frambudt antas omkostningene å burde oppheves for begge retter.

Domsslutning:

A/S Oslo Nyheds- og Avertissements-Blad, Morgenposten frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Næss: Jeg er kommet til et annet resultat enn forstvoterende, idet jeg antar at kringkastingens programmer er beskyttet etter loven om åndsverker av 6 juni 1930 nr. 17. Det er enighet om at selve utarbeidelsen av programmene er et betydelig arbeid. Når det hevdes at dette arbeid ikke kan sies å ha et virkelig åndsverks karakter, kan jeg ikke anse denne innvendig avgjørende. Det er store deler av et åndsverk som er av underordnet åndelig betydning eller av helt mekanisk eller teknisk art. Det er samlingen av stoffet og den omhyggelige sikting og bedømmelse av det som til slutt virker skapende og gir resultater av viktighet i åndelig henseende eller i den åndelige utviklings interesse. Kringkastingsstoffets tilveiebringelse har nettopp denne samlende karakter Dessuten er det programmets oppgave å være åpningen av kringkastingen eller danne tilgangen til denne. Det er til en viss grad å lemleste det åndsverk som ligger i radiostoffet å gi rådigheten over tilgangen til det helt fri. Det er etter min mening i det vesentlige samme behov for beskyttelse for tilgangen som av selve stoffet. Forholdet er vesentlig det samme som med hensyn til et for et stort trykt åndsverk utarbeidet register. Heller ikke for dettes utarbeidelse behøver en forfatterens høye åndelige posisjon. Registeret kan utarbeides av en annen, men det letter i høy grad tilgjengeligheten av verket og bør rettslig bedømmes som en del av dette. Oppstår det som her et særlig behov for beskyttelse av nettopp denne del av verket, bør den ytes.

Jeg kan ved bedømmelsen av dette spørsmål ikke legge noen avgjørende vekt på at Norsk Rikskringkasting fra først av har praktisert som det kan synes i strid med kravet til en sådan beskyttet stilling for bladet Hallo-Hallos programmer og til dels ennå inntar en sådan holdning. Jeg må se det på den måte at det kan være et praktisk spørsmål i hvilken utstrekning beskyttelse trenges eller bør ytes til de forskjellige tider og under forskjellige forhold. Men ved prøvelsen av det rettslige krav på vern er det et spørsmål av helt prinsipiell natur. Ved denne prinsipielle avgjørelse er det ikke grunn til å sondre ettersom programmet bare er for de utenlandske stasjoner eller også for de innenlandske.

Angående den situasjon som er skapt ved at det er opprettet særkontrakter med 3 aviser om adgang til programmene for disse, skal jeg alene bemerke at heller ikke dette forhold kan tillegges

Side:332

noen betydning for denne saks avgjørelse. Det blir et spørsmål mellom Norsk Rikskringkasting og Aas & Wahl om forståelsen av den mellom disse inngåtte kontrakt som ikke foreligger til avgjørelse her. I det forhold som her foreligger står Norsk Rikskringkasting og Aas & Wahl sideordnet.

Det er ikke etter min mening grunn til å anse Morgenpostens offentliggjørelse av de omhandlede programmer hjemlet ved åndsverklovens §3 punkt 1 eller 3.

Jeg antar etter det anførte at den ankende parts påstand bør tas til følge, men former ingen konklusjon da jeg vet at jeg står alene med mitt standpunkt. Jeg finner derfor heller ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om tilkjennelse av erstatning. Jeg er enig med hensyn til saksomkostningene.

Dommer Larssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Klæstad og Bonnevie: Likeså.

Av byrettens dom (dommer V. Platou):

Saken gjelder offentliggjørelse i A/S Oslo Nyheds- og Avertissementsblad, Morgenposten, av utenlandske radioprogrammer etter Norsk Rikskringkastings programblad Hallo-Hallo.

Angående utgivelsen av dette blad, som fra 1 juli 1933 har vært overtatt av Norsk Rikskringkasting og er drevet med betydelige årlige underskudd, ble det i 1937 sluttet kontrakt mellom Rikskringkastingen og Aas & Wahls Boktrykkeri A/S - - - Aas & Wahl overtok det økonomiske ansvar ved bladets utgivelse, ekspedisjon og forretningsmessige drift, mens derimot Norsk Rikskringkasting selv beholdt redaksjonen og ansatte redaktør og personale, idet alle utgifter hertil skulle refunderes av Aas & Wahl. Norsk Rikskringkasting forbeholdt seg i kontraktens punkt 4 retten til å opprettholde de avtaler som allerede var gjort med enkelte aviser (Aftenposten, Tidens Tegn og Arbeiderbladet hvis kontrakter med det tidligere private kringkastingsselskap fra 1 juli 1933 ble overtatt av Norsk Rikskringkasting) som fikk seg tilstillet både norske og utenlandske programmer samtidig som «Hallo-Hallo». Men det som disse 3 aviser betalte skulle gå til fradrag i hva Aas & Wahl skulle betale til Norsk Rikskringkasting.

Radioprogrammene, både de norske og de utenlandske, var imidlertid den hele tid også blitt inntatt i de fleste andre aviser, uten noen spesiell kontrakt, og dette forhold fortsatte som før. Rikskringkastingen gjorde i rundskrivelse til alle aviser av 29 juli 1938 (foranlediget ved en klage fra Aas & Wahl) oppmerksom på at de utenlandske radioprogrammer ikke skulle kunne offentliggjøres av andre aviser enn dem som hadde overenskomst med Norsk Rikskringkasting, og at norske programmer tidligst kunne offentliggjøres fredag i den uken som går forut for programuken. Da rundskrivelsen ikke hadde den ønskede virkning, idet en rekke aviser, deriblant Morgenposten, fortsatte med å offentliggjøre både de norske og de utenlandske programmer etter «Hallo-Hallo», er Aas & Wahl, som anser dette som en krenkelse av sin rett etter kontrakten gått til saksanlegg mot «Morgenposten».

Søkamålet gjelder dog bare offentliggjørelsen av de utenlandske programmer, da Norsk Rikskringkasting i skrivelse til Aas & Wahl av 1 oktober

Side:333

og 14 oktober 1938 har hevdet at kontrakten ikke hjemler Aas & Wahl noen enerett til de norske programmer, og at denne tvist i tilfelle må løses ved voldgiftsrett i henhold til herom vedtatt kontraktsbestemmelse. - - -

Under sakaforberedelsen er ved stevning av 20 mars 1939 et annet søksmål reist mot Morgenposten av Den Norske Boktrykkerforening med hjemmel i lov om utilbørlig konkurranse av 7 juli 1922 §1.

Det er under saken opplyst at «Hallo-Hallo» i sin tid ble startet som programblad for det første, private norske kringkastingsselskap i Oslo, hvis konsesjon utløp den 1 juli 1933, da all kringkasting i henhold til lov av 24 juni 1933 ble overtatt av Norsk Rikskringkasting. Aas & Wahl hadde den hele tid hatt trykningen av Hallo-Hallo og fortsatte med dette også etter at Norsk Rikskringkasting fra 1 juli 1933 overtok bladets redaksjon og utgivelse. Driften av bladet viste seg å gå med store underskudd. - - - Det har vist seg at kontrakten medfører betydelige tap for Aas & Wahl. Firmaet oppgir således i 1938 å ha hatt et underskudd på kr. 109.000 og utgiftene som firmaet i samme år måtte betale Kringkastingen utgjorde - etter fradrag av kr. 28.600 som ble innbetalt til kringkastingen av de 3 Oslo-aviser - ca. kr. 31.000.

Aas & Wahl gjør som begrunnelse for søksmålet gjeldende at det ved avtalen av 18 mars 1937 har fått seg overdratt enerett til offentliggjørelse i Hallo-Hallo av kringkastingsprogrammene, både norske og utenlandske, bortsett fra at de også kan offentliggjøres i de 3 før nevnte Oslo-aviser som har spesielle, eldre kontrakter med Norsk Rikskringkasting. At disse 3 tidligere kontrakter uttrykkelig er forbeholdt å skulle opprettholdes, og at Norsk Rikskringkasting også forpliktet seg til ikke å utgi noe annet programblad viser at forlagsretten er overdratt. For så vidt angår de utenlandske programmer, bygges overdragelsen på den rett som overdrageren, Norsk Rikskringkasting, i følge gjensidig kontrakt mellom alle aktive medlemmer av Den Internasjonale Kringkastingunion (I. U.R.) om utveksling av preliminærprogrammer har til offentliggjørelse, gjengivelse og oversettelse av slike programmer, i overensstemmelse med kontraktens bestemmelser, så lenge medlemsskapet består. Aas & Wahl hevder at Norsk Rikskringkasting fra hvem saksøkeren utleder sin rett, i følge lov om åndsverker av 6 juni 1930 har enerett til å offentliggjøre de norske kringkastingsprogrammer, og at det samme gjelder de utenlandske programmer, da den norske lov også omfatter verker hjemmehørende i andre land som tilhører Berner-unionen. Et kringkastingsprogram som til sin frambringelse krever et meget stort, intellektuelt arbeid, må etter saksøkerens mening, sies å være et «åndsverk» i lovens forstand og være beskyttet som et «skrift» etter lovens §2 nr. 1. Saksøkeren henviser herom blant annet til en betenkning avgitt 25 august 1938 til Norsk Rikskringkasting fra advokat Fr. H. Winsnes, som framholder at radioprogrammene for så vidt angår deres selvstendige ordning og oppstilling må antas å være beskyttet etter åndsverkloven, selv om de enkelte programnyheter i seg selv er uten vern etter lovens §3, nr. 3. Heller ikke kan de etter saksøkerens mening sies å være offentlige aktstykker eller «dagsnytt» slik at de i henhold til lovens §3, 1 og 3 ikke skulle omfattes av loven, selv om de regnes som «åndsverker» etter §2. «Dagsnytt» (lovens §3 nr. 3) må antas bare å ta sikte på det aktuelle nyhetsstoff som dagsavisene bringer. Subsidlært hevder saksøkeren at de utenlandske programmene iallfall må komme inn under lovens beskyttelse

Side:334

etter §2 nr. 10, fordi det her finner sted en «oversettelse og bearbeidelse». Programmene kan ikke oversettes og tas inn i sin helhet, men må forkortes og bearbeides, hva der krever et betydelig arbeid.

Endelig hevder begge saksøkere, Aas & Wahl og Den Norske Boktrykkerforening at saksøktes gjengivelse av programmene etter Hallo-Hallo under en hver omstendighet - selv om Aas & Wahl ikke skulle antas å være beskyttet ved åndsverkloven - må ansees i strid med «generalklausulen» i lov om utilbørlig konkurranse, §1. - - -

Saksøkte har opplyst at Morgenpostens gjengivelse av ukeprogrammene, både de norske og de utenlandske, trykkes først lørdag morgen, dvs. 24 timer etter at Hallo-Hallo sendes ut i Oslo, og Hallo-Hallo angis som kilde. Det trykkes dessuten bare et meget forkortet utdrag av de utenlandske programmer. - - -

Saksøkte benekter likeledes at Morgenpostens trykning av programmene etter Hallo-Hallo kan komme inn under «generalklausulen» i lov om utilbørlig konkurranse §1, og på dette grunnlag medføre erstatningsplikt. Saksøkte henviser til at omtrent alle norske aviser trykker programmene, og at dette tidligere er skjedd med full billigelse både av det første, private selskap og av Norsk Rikskringkasting. Derved tilgodesees også lytternes berettigede interesser, da det store flertall av disse ikke vil ha råd til å holde hverken Hallo-Hallo (som koster kr. 15 pr. år) eller noen av de 3 store aviser som ved siden av Hallo-Hallo nå har kontrakt om offentliggjørelse av programmene. Og når den øvrige presse av Norsk Rikskringkasting blir nektet å få kontrakt om å trykke de utenlandske programmer - som følge av Hallo-Hallos kontrakt - og endog søkes hindret i å trykke dem uten betaling, er dette en utilbørlighet overfor lytterne, som ved å betale lisensen burde ha krav på å få programmene uten ytterligere ekstra-beskatning til Rikskringkastingens programblad. - - -

Retten skal bemerke: - - - Hvorvidt Norsk Rikskringkasting ved den av saksøkeren påberopte kontrakt mellom medlemmene av den Internasjonale Union (I. U.R.) var blitt innehaver av opphavsretten til de øvrige lands programmer og derved blitt berettiget til videre overdragelse av opphavsretten - - - må i ethvert fall sies å være tvilsomt, og det er meget som taler for at kontrakten bare tar sikte på å sikre alle medlemmer en faktisk gjensidig rett til å få hverandres programmer før de offentliggjøres, og til å gjøre den bruk derav som ansees nødvendig og hensiktsmessig, men at det ikke er kontraktens mening å overføre noen opphavsrett med adgang til økonomisk utnyttelse, selv om en slik opphavsrett antas å tilligge de enkelte stasjoner for deres utarbeidelse av program.

Selv om det imidlertid antokes at medlemskontrakten tilsiktet overførelse av full opphavsrett, vil spørsmålet om virkningen av kontrakten - om Norsk Rikskringkasting derved virkelig har ervervet, og således kan overdra videre, en enerett til offentliggjørelse - måtte bli å avgjøre etter norsk rett og avhenge av om radioprogrammer kan ansees som et «åndsverk» som nyter beskyttelse etter lov om åndsverker av 6 juni 1930.

Retten kan imidlertid ikke anta at kringkastingsprogrammer - selv om de er nedskrevet og derved er blitt et «skrift» i dette ords rent bokstavelige betydning - fyller betingelsene for å karakteriseres som et «åndsverk» i lovens forstand, hvilket loven definerer som «enhver frambringelse på det litterære, vitenskapelige eller kunstneriske område». Det er ingen tvil om at sammensetningen av slike programmer, som settes opp ved hjelp

Side:335

av en rekke funksjonærer, nødvendiggjør et ganske betydelig arbeid og forutsetter kunnskaper på mange områder. Men dette er i seg selv ikke nok til å gjøre programmene til «åndsverk». Det må - både ved «skrifter» og de andre verker loven nevner - hvis et «åndsverk» skal anerkjennes å foreligge, stilles visse krav til «originalitet og virkelig åndelig produksjonsvirksomhet» - det må kreves at verket (skriftet) representerer «en innsats av skapende åndelig arbeid». Jfr. lovmotivene, innstilling av april 1925 fra den nedsatte komité, spesielt side 25, sp. 1, og Knoph: Åndsretten §6, II (s. 62 flg.). Retten slutter seg til den av professor Knoph til Kirkedepartementet i 1933 avgitte uttalelse at det ikke kan antas at radioprogrammer er noen slik «frambringelse på det litterære, vitenskapelige eller kunstneriske område» at de etter loven om åndsverker er undergitt opphavsrett, - jfr. også Knoph: Andsretten, side 68, med note 2. Heller ikke finner retten at de utenlandske programmer, som altså ikke som programmer har krav på noen opphavsrett, har ervervet en slik ved å oversettes. Et slikt oversettelsesarbeid som i det vesentlige neppe vil kreve annet enn nødvendig språkkunnskap, kan ikke heller sies å representere noen «innsats av skapende åndsarbeid», selv om det ved siden av arbeidet med oversettelsen foretas en beskjæring og tilpassing for Norge av programmene (idet de bare delvis blir gjengitt i Hallo-Hallo). Lovens uttrykk «oversettelser og andre bearbeidelser av de foran nevnte verker» synes dessuten å måtte forståes slik at det som oversettes selv må ha karakteren av åndsverk.

Retten er etter det anførte enig med saksøkte i at Hallo-Hallos utenlandske kringkastingsprogrammer ikke vil være beskyttet som «åndsverker» etter norsk lov. Hvorvidt de også ville vært uttrykkelig unndratt fra noen rett etter åndsverkloven som «offentlige dokumenter» eller som «dagsnytt» (etter lovens §3 nr. 1 og nr. 3) vil det derfor være unødvendig for retten å ta standpunkt til.

Tilbake står da spørsmålet om saksøktes offentliggjørelse av programmene kan betegnes som en handling i konkurranseøyemed som etter god forretningsskikk er utilbørlig. I så henseende, bemerkes at det er på det rene at offentliggjørelse tidligere alltid har foregatt i de fleste av landets aviser uten at det fra kringkastingens side er gjort noen innsigelse før ved Norsk Rikskringkastings rundskrivelse av juli 1938, etter at Aas & Wahl hadde overtatt utgivelsen av Hallo-Hallo. Det er også på det rene at Norsk Rikskringkasting senere ikke har villet innrømme noen avis slik rett som de 3 før nevnte Oslo-aviser til mot vederlag å få offentliggjøre radioprogrammene - idet det blant annet har avslått et andragende fra Nationen om å få en lignende kontrakt.

Retten må etter det foreliggende gå ut fra at avisenes - deriblant Morgenpostens - fortsatte offentliggjørelse av de utenlandske programmene i all falle for den vesentlige del skyldes ønsket om å imøtekomme publikums, lytternes, berettigede krav til uten ekstra utgifter, gjennom offentliggjørelse av programmene å få den fulle nytte av den kringkastingslisens som de har betalt for. At ved siden herav også det innbyrdes konkurransehensyn overfor de tidligere nevnte 3 store aviser, kan ha spillet noen rolle, i et hvert fall for de øvrige Oslo-aviser (deriblant saksøkte), må en dog selvsagt regne med. Men den fortsatte offentliggjørelse kan i alle fall vanskelig sies overfor saksøkerne Aas & Wahl eller Den Norske Boktrykkerforening å være noen «handling i konkurranseøyemed», da en konkurranse mellom

Side:336

et dagblad og et programbiad for kringkasting ikke er tenkelig, og hensikter med offentliggjørelsen selvsagt ikke er å hindre Hallo-Hallo fra å få abonnenter. Og under enhver omstendighet kan det etter rettens mening ikke antas at saksøktes fortsatte offentliggjørelse av kringkastingsprogrammene etter Hallo-Hallo, (hvis utgiver ikke har kunnet erverve noen enerett til programmene etter norsk lov) under de foreliggende omstendigheter kan betraktes som «etter god forretningsskikk utilbørlig». Det er i denne henseende uten noen avgjørende betydning at saksøkte ved sin offentliggjørelse av programmene nyter godt av en annens (Hallo-Hallos) arbeid - jfr. Knoph: Åndsretten, s.556-557. - - -