Rt-1940-357
| Instans: | Eidsivating Lagmannsrett - dom |
|---|---|
| Dato: | 1940-01-12 |
| Publisert: | Rt-1940-357 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 55/1939 |
| Parter: | Kristian Magnus Karlsen mot Inger Karen Karlsen (advokat Rolf Jacobsen). |
| Forfatter: | Lagmann Krog, lagdommer Stenersen, hjelpedommer Knudsen |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §59, §41, §56 |
Aker herredsrett avsa 26 oktober 1938 dom med sådan domsslutning: «Kristian Magnus Karlsen tilpliktes å betale i underholdsbidrag til Inger Karen Karlsen kr. 10 pr. uke, regnet fra 25 august 1938. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Lagmannsretten er i det vesentlige og i resultatet enig med herredsretten.
Partene er etter de foreliggende opplysninger gått til separasjon på grunn av innbyrdes uenighet og uoverensstemmelse uten at det kan legges noen av dem noe vesentlig til last. Idet en bortser fra mannens mulige forbigående sykelighet i maven, må det legges til grunn at han er i besittelse av god arbeidsevne. Han har heller ikke noen annen forsørgelsesbyrde. Billighet skulle derfor absolutt tale for at han hadde underholdsplikt også overfor hustruen. Hun var ikke således stillet på separasjonstiden at det var noen rimelig grunn til at hun skulle frafalle underholdsbidrag. Det lille barn som hun har, har gjort det vanskelig for henne å ta arbeid utenfor hjemmet. De hadde ikke annet innbo enn en del møbler som var kjøpt på avbetaling og som det stod for meget igjen å betale på til at hustruen kunne overta dem. Hun kunne derfor ikke bo for seg selv. Etter de på Kontoret for fri Rettshjelp drevne forhandlinger hvorunder partene hadde stått sterkt imot hverandre, gikk hustruen til slutt med på å
Side:358
frafalle krav på bidraget separasjonstiden. Ellers ville ikke mannen ha gått med på minnelig separasjon. Denne frafallelse gjorde hustruen fordi hennes far, som var til stede, opfordret henne til det, og sa at han nok kunne greie det nødvendige. Det har imidlertid vist seg at dette ikke godt kan skje.
Under disse omstendigheter er lagmannsretten blitt stående ved at det ville være åpenbart ubillig om hun skulle være bundet ved den således avgitte frafallelse av ethvert underholdsbidrag i separasjonstiden. Det legges særlig vekt på at det her gjelder å sikre henne og barnet et eksistensminimum, at hun led av nervøsitet på den tid og på at hun forregnet seg med hensyn til farens vedvarende evne eller adgang til å bistå henne. I høy grad ubillig synes det å være om en arbeidsfør mann som den ankende part her skal kunne benytte seg av frafallelsen. Uaktet en er fullt oppmerksom på de krav som må oppstilles for at en ektefelle kan fragå en avtale av denne art, finnes således betingelsene for omstøtelse etter ekteskapslovens §59 II her å være til stede. - - -
Herredsrettes dom vil således bli å stadfeste. Da avgjørelsen frambyr atskillig tvil vil sakomkostninger ikke bli å tilkjenne.
Dommer Knudsen bemerker: Når man ser hen til partenes økonomiske vilkår på det tidspunkt da avtalen ble inngått og til deres framtidsutsikter for så vidt, kan jeg ikke innse at den overenskomst som ble truffet om den økonomiske ordning var så utilfredsstillende for fru Karlsen at den av den grunn må ansees som åpenbart ubillig. Det var den gang på det rene at hun foruten mannens bidrag til barnet ville få morstrygd av kommunen og kunne bo hos sin far. Og hun var et ungt menneske som hadde god utsikt til å skaffe seg forholdsvis godt lønnet arbeid så snart hun var i stand til det av hensyn til barnet. Riktignok var også mannens utsikter til å få arbeid gode, og han var sterk og arbeidsfør. Men på avtaletiden hadde han bare beskjeftigelse som skraphandler, og denne hans virksomhet hadde ikke tidligere kastet så meget av seg at han og familien hadde kunnet livnære seg av det. Under disse omstendigheter finner jeg ikke å kunne karakterisere det som åpenbart ubillig at hustruen for et kortere tidsrom, nemlig i separasjonstiden, ga avkall på å kreve underholdsbidrag til seg personlig. Jeg voterer derfor for at Kristian Magnus Karlsens frifinnelsespåstand tas til følge.
Av herredsrettens dom;
Partene i nærværende sak, Kristian Magnus Karlsen og Inger Karen Karlsen ble gift den 1 august 1936. Det er i ekteskapet et barn, Kjell Ingar, født xx.xx.1936. Ved bevilling av 4 juli 1938 ble ektefellene separert i henhold til lovens §41. I overenskomst av 28 juni 1938 som ligger til grunn for bevillingen er anført at ektefellene er blitt enige om bl.a. følgende vilkår: «Mannen betaler bidrag til barnet. Hver av ektefellene frafaller gjensidig et hvert krav på bidrag i separasjonstiden.»
Barnet er hos moren og Fylkesmannen har den 12 oktober 1938 fastsatt det bidrag som mannen skal betale for barnet til kr. 10 pr. uke, regnet fra 4 juli 1938.
Ved stevning av 17 september 1938 har hustruen reist sak, og har
Side:359
nedlagt sådan påstand: «1. Saksøkte tilpliktes å betale saksøkeren bidrag til henne personlig fra 13 juni 1938. - - -
Retten skal bemerke: Selv om ekteskapet kun varte henimot 2 år, må det antas at hustruens utsikter til å forsørge seg selv er blitt forringet. Hun vil ha vanskeligheter med å komme i gang igjen med sitt tidligere arbeid som syerske, og det vil ta sin tid før hun igjen er kommet i balanse etter påkjenningene i ekteskapet og ved separasjonen. Omsorgen for barnet vil også begrense hennes adgang til arbeid. - - -
Etter lovens §56 hadde hustruen da ved separasjonen krav på underholdsbidrag. - - -
Overenskomsten ble satt opp på Kontoret for fri rettshjelp, og foruten ektefellene var også hustruens far til stede. Etter partenes og farens forklaringer må retten anta at mannen nektet å gå med på separasjon og sa at han ville ha saken for retten, såframt hustruen forlangte at han skulle betale bidrag. Etter tilskynnelse fra faren ga så hustruen avkall på bidrag. Såvidt retten har kunnet forstå var hustruens motiv til dette hovedsakelig at hun derved ville oppnå separasjon med en gang, uten noen opprivende rettssak. Men det har også spilt inn at mannen den gang ikke hadde fast arbeid og inntekt, og at hustruen hadde anledning til å bo hos faren.
Etter rettens mening berettiger ikke disse forhold at hustruen skal være bundet av sin fravikelse av bidrag. Hun var nervøs og opprevet på den tid overenskomsten ble opprettet, og det alt overskyggende spørsmål for henne var å få separasjon så fort som mulig. Hun hadde da ikke full oversikt over sin stilling og over rekkevidden av en fraskrivelse av bidrag. At faren har kunnet ha henne boende hjemme hos seg er etter rettens mening av liten betydning, idet farens stilling ikke er slik at han kan eller vil påta seg den hele forsørgelsesbyrde for framtiden.
Retten antar etter dette at overenskomstens bestemmelse om fraskrivelse av bidrag vil bli å sette ut av kraft. - - -