Rt-1940-377
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1940-08-23 |
| Publisert: | Rt-1940-377 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 44 B |
| Parter: | Statsadvokat Riisnæs aktor mot Anton Hartvigsen Myklebust (forsvarer advokat Gustav Heiberg). |
| Forfatter: | Broch, Grette, Evensen, Alten, Hanssen |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §21, Straffeprosessloven (1887) §377, Veiloven (1912) §68, §69, §29 |
Dommer Broch: Ved dom av Hardanger forhørsrett 3 april 1940 ble Anton Hartvigsen Myklebust dømt for forseelse mot veilovens §68, jfr. §69, og traffikkreglenes §4, pkt. 1 til en bot av 10 kroner, Han var samtidig satt under tiltalte etter motorvognlovens §29, jfr. §21, jfr. Arbeidsdepartementets skrivelse av 23 januar 1931 og regler for ervervsmessig befordring av personer med motorvogn uten rutebevilling, gjeldende for Odda herred, §7. For dette forhold ble han av herredsretten frifunnet.
Dommen er avsagt i henhold til straffeprosesslovens §377 uten tilkallelse av domsmenn. Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til domsgrunnene.
Politimesteren i Hardanger har påanket dommen til Høyesterett og påstått den opphevet, på grunn av «mangelfulle domsgrunner». Herom er anført at det er på det rene at tiltalte har mottatt godtgjørelse av flere passasjerer, iallfall 3-4 kroner. Videre at han hverken hadde skyssbevilling eller løyve til å bruke lastebilen til personbefordring og at det ved anledningen medfulgte 12-13 passasjerer. Retten har ikke berørt det sistnevnte punkt som under enhver omstendighet etter politimesterens mening betinger fellelse etter reglenes §7. Men i hvert fall må en kjøring av heromhandlede art også på bakgrunn av hva retten har funnet bevist betegnes som «ervervsmessig».
Jeg antar at anken må forkastes.
Rettens framstilling av det faktiske forhold er visstnok mindre klar. Særlig gjelder det spørsmål om hvordan kjøreturen kom i stand, hvem som tok initiativet til den og hva det da ble avtalt. Det synes nokså nærliggende at det nevnte forhold vil kunne ha betydning for den rettslige bedømmelse. Herredsretten har dog anført at det ikke foreligger bevis for at det på forhånd var avtalt at passasjerene skulle betale for turen. Videre heter det i dommen: «Retten kan ikke finne bevis ført for at tiltalte har betinget seg betaling eller har ment å kreve sådan». Denne bedømmelse av beviset mener jeg må legges til grunn for ankesaken. Når herredsretten dernest har referert de innbyrdes til dels motstridene vitneprov om den samlede betaling fra passasjerene og deres oppfatning av betalingens karakter, forstår jeg retten derhen at alle faktiske momenter tatt i betraktning kunne bevis ikke ansees ført for at tiltalte har foretatt kjøring med tanke på fortjeneste. At retten ved denne bedømmelse enten har satt rettslig relevante omstendigheter ut av betraktning eller lagt noen feilaktig rettsoppfatning til grunn, kan jeg ikke finne godtgjort.
Politimesterens særskilte ankegrunn hentet fra §7 i reglene for ervervsmessig befordring av personer med motorvogn uten
Side:378
rutebevilling for Odda herred fører ikke fram og er i øvrig ikke opptatt av aktor for Høyesterett. Bestemmelsen uttaler at all annen benyttelse av lastevogn til personbefordring (enn den i bestemmelsen spesielt oppregnede) er forbudt så vel i alminnelighet som for enkelte anledninger. Da tiltaltes kjøring ikke er ansett som ervervsmessig, rammes den overhodet ikke av det nevnte forbud.
Slutning:
Anken forkastes. (Vanlig salær til forsvareren.)
Dommer Grette: Enig med førstvoterende.
Dommerne Evensen, Alten og Hanssen: Likeså.
Av forhørsrettens dom:
- - - På turen fra Odda til Sekse fulgte med 12 à 13 passasjerer. Det foreligger ikke bevis for at det på forhånd var avtalt at det av passasjerene skulle betales for turen. Ved framkomsten til Sekse har en del av passasjerene, muligens 6 av disse, betalt noe til tiltalte. Om hvorvidt betalingen er erlagt som betaling for selve turen eller om den er erlagt i form av spleising fra passasjerenes side til tiltalte til dekning av dennes utlegg til bensin, er det uenighet mellom vitnene. Tiltalte selv erklærer å ha mottatt i alt bare vel kr. 4 og har oppfattet denne betaling som spleising til dekning av utleggene til bensin, som anslagsvis utgjorde mellom kr. 3 og 4. Han har ikke oppfattet det som betaling for selve turen og har heller forlangt noen sådan. Retten kan ikke finne bevis ført for at tiltalte har betinget seg betaling eller har ment å kreve sådan, og finner dermed at det ikke er ført bevis for at tiltalte ved anledningen har drevet ervervsmessig befordring av passasjerer. Tiltalte vil derfor bli å frifinne for så vidt denne post av tiltalen. - - -