Rt-1940-391
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1940-09-05 |
| Publisert: | Rt-1940-391 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 92 |
| Parter: | Statsadvokat Brinchmann aktor mot Hans Adolf Henriksen (forsvarer advokat Gustav Heiberg). |
| Forfatter: | Broch, Klæstad, Fougner, Aars, Alten |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, §29 |
Dommer Broch: Ved dom av Sarpsborg byrett den 14 mars 1940 ble Hans Adolf Henriksen frifunnet. Han var ved tiltalebeslutning av politimesteren i Sarpsborg satt under tiltale etter møtorvognlovens §29, 1. og 2. ledd, jfr. §17, 2. ledd, bestemmelsen om at ingen må kjøre eller forsøke å kjøre motorvogn når han er påvirket av alkohol. Under hovedforhandlingen var enn videre reist spørsmål om forholdets subsumsjon under traffikkreglenes §3, men frifinnelsen gjelder også dette punkt.
Angående sakens omstendigheter og domfeltes personalia henviser jeg til byrettens domsgrunner.
Politimesteren i Sarpsborg har påanket dommen til Høyesterett til opphevelse på grunn av uriktig lovanvendelse. Politimesteren mener at retten har lagt til grunn en uriktig rettsoppfatning for så vidt angår begrepet kjøring. Når tiltalte, som i dette tilfelle, satt i førersetet og betjente styre- og bremseapparater under trillingen, må han sies å kjøre vognen, selv om ikke motoren brukes til framdriften, men vognen bringes til side ved hjelp av sin egen tyngde og veiens beskaffenhet. Under enhver omstendighet mener politimesteren at traffikkreglenes §3 må komme til anvendelse og bilen betraktes som et alminnelig kjøretøy, selv om den ikke for tilfelle ansees som motorvogn.
Jeg antar at anken må forkastes. Her gjelder det etter dommens beskrivelse flytning av vognen noen meter ved å skyve den fram og uten bruk av motorvognens maskineri. Det innsees ikke rettere enn at det ikke ville være i god overensstemmelse med lovens ord å anse en sådan flytning for kjøring av motorvogn. Ut fra samme betraktningsmåte må jeg også være enig med byretten i at det heller ikke kunne være tale om fellelse etter traffikkreglenes §3.
Slutning:
Anken forkastes. (Vanlig salær til forsvareren.)
Dommer Klæstad: Enig med førstvoterende.
Dommerne Fougner, Aars og Alten: Likeså.
Av byrettens dom:
- - - Lørdag 11 november 1939 reiste tiltalte sammen med en venn ned til sin bror for å få denne til å kjøre hans bil hjem til ham, visstnok fordi den skulle brukes om søndagen. Deretter kjørte de, med hans bror ved rattet, i hans bil B 2357, og stanset på en bensinstasjon i Sannesund for å fylle vann på radiatoren. Herunder oppstod det en uenighet mellom ham og broren, så denne gikk sin vei. Tiltalte var da alene tilbake med sin venn, 2. vitne, som ikke har sertifikat. De fant det nødvendig å fjerne bilen fra bensinstasjonens område fordi den stod i veien. Tiltalte satte seg da opp i bilens forsete, så han kunne rekke vognens håndbremse, mens hans
Side:392
venn skjøv bilen ut av stasjonen. Fra denne er det en skråning på et par meter ned mot Strandgaten, og på gatens annen side er det et åpent areal som skråner ned mot byens brygger. Hensikten var å trille vognen over gaten, ned på det åpne areal, hvor den kunne bli stående inntil videre uten å være i veien. Det er på det rene at motoren var stoppet etter bilens ankomst til bensinstasjonen, og at det ikke hadde lykkes tiltaltes bror å få motoren i gang igjen. Det var således ikke tale om å flytte bilen med dens egen maskinkraft. Vognen ble skjøvet baklengs ut av bensinstasjonen, og da den var kommet så langt ut i Strandgaten at den opptok omtrent en halv gatebredde, kom en bil kjørende, hvorfor tiltalte stanset sin vogn med håndbremsen. Det viste seg at den bil som var kommet forbi var politiets patruljevogn. Denne stanset etter å ha passert tiltaltes vogn og overkonstabel Henriksen kom bort til tiltalte og konstaterte at denne var beruset, hvoretter han ble ført til stadslegen og undersøkt. Legen fant ham beruset og blodprøven viste 2,09 promille alkohol i blodet.
Retten finner det bevist at tiltalte ved anledningen var påvirket av alkohol (ikke edru). Derimot finner retten ikke å kunne betegne tiltaltes befatning med bilen som kjøring av eller forsøk på å kjøre motorvogn.
På den ene side mener retten at man kan kjøre motorvogn uten å benytte dens maskinkraft. Det er alminnelig at sjåfører nedover lange bakker slår av motoren for å spare på bensinen, men under sådan kjøring må vognføreren like fullt være underkastet lovens og reglenes bestemmelser om kjøring av motorvogn. På den annen side er retten av den oppfatning at ikke enhver flytning av en motorvogn kan kalles for kjøring. Hvis en vogn bare skyves til side fordi den står i veien, kan det ikke kalles kjøring. Hvis imidlertid sådan forskyvning foregår nedover skrått terreng, kan det være nødvendig at en setter seg opp i vognens forsete for å kunne benytte vognens bremser, så den ikke triller lenger utover skråningen enn den skal. Sådan benyttelse av bremsene kan ikke forandre forholdets karakter eller gjøre det berettiget å kalle vognens flytning for kjøring.
Tiltaltes befatning med bilen B 2357 ved den i tiltalen omhandlede anledning, må etter rettens oppfatning betegnes bare som en flytning av vognen, uten at det kan sies at han har kjørt eller forsøkt å kjøre. Tiltalte må derfor bli å frifinne.
Påtalemyndigheten har under hovedforhandlingen reist spørsmålet om forholdets subsumpsjon under trafikkreglenes §3, men også der er det tale om «kjører» av en vogn og heller ikke den bestemmelse kan da komme til anvendelse etter rettens ovenstående oppfatning. - - -