Rt-1940-433
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1940-09-18 |
| Publisert: | Rt-1940-433 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 105 |
| Parter: | Sina Langeland (advokat Magnus Aanderaa) mot Haugesund kommune (overrettssakfører Sigurd Lie til prøve). |
| Forfatter: | Motzfeldt, Næss, Boye, Larssen, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1924) §46, §47, §125, §40, §40c, §48, §49, §50, §51, §69, Bygningsloven (1924) |
Dommer Motzfeldt: Haugesund skjønnskommisjon avsa den 19 september 1939 kjennelse og skjønn med følgende slutning: «1. Eieren av Strandgaten nr. 122 Sina Langeland kjennes å ha refusjonsplikt til Haugesund kommune i anledning av Risøybroens bygging. 2. Den verdiforøkelse Strandgaten nr. 122 er tilført ved Risøybroen ansettes til kr. 7.000. 3. I saksomkostninger betaler Haugesund kommune til Sina Langeland kr. 250.» Formannen antok at fru Langeland ikke var refusjonspliktig.
Fru Langeland har påanket kjennelsen til Høyesterett fordi hun mener at skjønnskommisjonen har tatt feil, når den har funnet at bygningslovens refusjonsregler i §46 og §47 får anvendelse og at hun derfor er refusjonspliktig. Videre mener hun at kommisjonen tar feil når den fant at Risøybroen ved matr.nr. 122 til Strandgaten har karakter av gate og må betraktes som gate. Fru Langeland forutsetter at kjennelsen er således å forstå at refusjonsplikten ikke blir aktuell før på det tidspunkt da eiendommen får vindu eller dør ut mot Risøybroen. Kan kjennelsen forståes annerledes påanker hun den subsidiært også av denne grunn.
Hun har påstått: Prinsipalt: 1. Skjønnskommisjonens kjennelse punkt 1 underkjennes. 2. Eieren av matr.nr. 122 til Strandgaten i Haugesund fru Sina Langeland kjennes ikke å ha refusjonsplikt til Haugesund kommune i anledning bygging av Risøybroen. Subsidiært: 1. Refusjonsbeløpet forfaller først til betaling på det tidspunkt bygningen får dør eller vindu ut mot Risøybroen etter betalingsreglene i bygningslovens §46, 3. 2. Bygningen ansees ikke å ha fått dør eller vindu ut mot Risøybroen derved at fru Langeland har anbrakt dør og vindu i det av bygningsrådet anordnede brutte hjørne i 1. etasje. Subsidiært deretter: Anbringelse av dør og vindu i det av bygningsrådet anordnede brutte hjørne i 1. etasje i bygningen har ikke til følge at det kommunen hos eieren av nevnte eiendom tilkommende refusjonsbeløp er forfalt til betaling. I alle tilfelle: Haugesund kommune dømmes til å betale fru Sina Langeland saksomkostninger for Høyesterett.
Haugesund kommune påstår: «1. Haugesund skjønnskommisjons kjennelse av 19 september 1939, dens punkt 1, stadfestes. 2. Bygningen ansees å ha fått sådan dør eller vindu mot den nye gate som nevnt i bygningslovens §46. 3. Haugesund
Side:434
kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett hos den ankende part.»
Saksforholdet framgår av kjennelsens grunner.
Til bruk for Høyesterett er Haugesunds byingeniør Eriksen avhørt ved bevisopptagelse. Videre er som nytt framlagt en del skrivelser og fotografier.
Fru Langeland har våren 1940 satt dør og vindu i den 3 meters vegg i det brutte hjørne i gatekrysset som bygningsrådet anordnet for 1. etasje 6 november 1939
Jeg er kommet til samme utslag som skjønnskommisjonen: At broen ved Strandgaten nr. 122 har karakter av en gate og må betraktes som gate med den følge, at bygningslovens refusjonsregler i §46 og §47 får anvendelse og fru Langeland, eieren av nr. 122 blir refusjonspliktig. Byingeniøren har opplyst at den brolagte strekning langs nordsiden av Strandgaten nr. 122 i retning vestover mot sundet stiger oppover mot broen til Risøyen med 1 på 16. Etter min mening kan en hevning av gatelegemet - iallfall når den ikke er større enn her - ikke hindre at ferdselsåren bevarer sin karakter av gate. Strandgaten nr. 122 er «tilstøtende grunn» (§46). At broen er forankret i det her omhandlede gatestykke kan ikke gjøre dette til bro, som fru Langeland med tilslutning av skjønnskommisjonens formann antar. Heller ikke den omstendighet at forankringen hindrer eller vanskeliggjør legging av de under en gate alminnelige ledninger eller kabler kan etter loven medføre at stykket opphører å være gate.
Det er da unødvendig å gå nærmere inn på den fortolking av bygningslovens §46 som formannen bygger på - at paragrafen ikke nevner »bro» som grunnlag for refusjon. Jeg vil bare nevne at det av skjønnskommisjonen er fastslått, at kommunens foretagende ved å gjøre Strandgata nr. 122 til hjørnegård har tilført eiendommen påtagelig verdistigning. Lovens grunn til å fastslå refusjon er således fullt ut til stede.
I tilknytning til ankeerklæringen har fru Langeland gjort gjeldende, at refusjon i intet fall kan kreves, før det er anbrakt vindu eller dør rett ut imot den gate som fører til broen, og at vindu eller dør i det brutte hjørne - slik som hun senere enn kommisjonens kjennelse har anbrakt - ikke kan ansees å vende ut mot den nevnte gate, Skippergaten. Dette spørsmål om forståelse av uttrykket i lovens §46 nr. 3 «som har vindu eller dør mot den nyanlagte gate» har begge parter ønsket avgjort av Høyesterett, og jeg ser intet til hinder herfor.
Fru Langeland hadde på forespørsel til rådmannen i Haugesund før hun satte dør og vindu i det brutte hjørne fått det svar, at formannskapet anså sådan anbringelse på hjørnet som åpning mot begge gater - og det uansett om det brutte hjørnes lengde ble 3 meter eller 5 meter.
Jeg antar at denne oppfatning er riktig. Etter den motsatte oppfatning kunne åpning ikke sies å foreligge til noen gate overhodet. Fru Langeland benekter at bygningsrådet hadde noen hjemmel til å anordne brutt hjørne overhodet - eller til å velge 3 meter i første etasje i stedet for de 5 meter i alle etasjer som
Side:435
§69 setter, når særskilt reguleringsbestemmelse foreligger. Jeg finner det tilstrekkelig å bemerke at anordningen av brutt hjørne var begrunnet i fru Langelands nye plan om endring av første etasje, som man fant å være vesentlig (§125 nr. 2). Og at man av hensyn til grunnflaten lot seg nøye med 3 meter i første etasje - hvilket vel ikke kunne annet enn være mer lempelig for gårdens utnyttelse - kan jeg ikke se som annet enn en lovlig avgjørelse etter nevnte paragraf.
For øvrig har Haugesund kommunes sakfører i skranken erklært, at fru Langeland også etter Høyesteretts dom har anledning til å unngå refusjon ved å lukke åpningen på det brutte hjørne.
Sakens omkostninger for Høyesterett finner jeg at fru Langeland bør tilsvare.
Domsslutning:
1. Post 1 i skjønnskommisjonens kjennelse stadfestes. 2. Matr.nr. 122 til Strandgaten har dør og vindu mot Skippergaten. 3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sina Langeland til Haugesund kommune kr. 600. 4. Fristen for å oppfylle dommen er to uker fra den dagen den blir forkynt
Dommer Næss: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Boye, Larssen og justitiarius Berg: Likeså.
Av skjønnskommisjonens kjennelse:
Av eiendommen Strandgaten nr. 122 i Haugesund har Haugesund kommune i anledning av Risøybroens bygging ekspropriert et areal stort 18 m2. Ved Haugesund byretts skjønn av 25 oktober 1937 og overskjønn av 13 desember 1937 ble grunn- og ulempeerstatningen satt til kr. 2.000. Fravikelseskjennelse ble avsagt av Haugesund byrett 7 februar 1938. Utbetaling av erstatningsbeløpet fant sted 21 april 1938. Risøybroen er nå ferdigbygget og omkostningene hermed beløper seg til ca. kr. 970.000. Herav utgjør ekspropriasjonsbeløpene tilsammen kr. 148.750. Kommunen mener seg berettiget til hos eieren av Strandgaten nr. 122 å kreve refusjon etter bygningslovens §46, §47 hvilken refusjonsplikt antas å bli aktuell senest på det tidspunkt da eiendommen får vindu eller dør ut mot Risøybroen (gaten).
Kommunen har derfor under 22 juli 1939 begjært skjønn avholdt etter bygningsloven til fastsettelse av 1) om det påhviler eieren av Strandgaten nr. 122 refusjonsplikt til Haugesund kommune i anledning av Risøybroens bygging og 2) hvilken verdiforøkelse eiendommen er tilført ved Risøybroen. Forutsetningen for skjønnet vil være, at det kommer vindu og/eller dør ut mot Risøybroen. - - -
Kommisjonens flertall finner, at broen ved Strandgaten nr. 122 har karakter av en gate og må betraktes som gate med den følge, at bygningslovens refusjonsregler i §46 og §47 får anvendelse og saksøkte blir refusjonspliktig. Haugesund har sådan vedtekt som omhandles i bygningslovens §47.
Mindretallet (formannen) mener, at saksøkte ikke er refusjonspliktig,
Side:436
og skal til begrunnelse herfor anføre: Bygningslovens §40 bestemmer bl.a. at bystyret til gjennomførelse av byplan kan ekspropriere den grunn som er nødvendig til a) anlegg av nye eller utvidelse, rettelse eller forlengelse av eldre gater, veier, plasser, parker, offentilge beplantninger eller jernbaner og sporveier, som er fastsatt i planen. - - - c) oppføring eller utvidelse av de i planen fastsatte broer. Bygningslovens kap. V har til overskrift: Refusjon for utgifter til ervervelse av grunn og opparbeidelse av gater og plasser. De første paragrafer i dette kapitel (§46, §47, §48, §49, §50 handler om refusjon ved opparbeidelse av gater. Så heter det i §51: Hva ovenfor i dette kapitel er bestemt om gate, gjelder også offentlig plass. Bro finnes ikke nevnt i dette kapitel. Ekspropriasjonen i anledning av broens bygning er skjedd med hjemmel i bygningslovens §40c.
Hvis det hadde vært lovens mening, at det skulle være refusjonsplikt ved oppføring av bro, måtte dette etter det anførte være uttrykkelig nevnt. I kommentar til bygningsloven av Carl Kaas heter det i anm. til §51: Park er nevnt ved siden av plass I §40 ... Det haddes før hverken ekspropriasjonsrett, refusjonsrett eller opparbeidelsesplikt når det skulle anlegges park. Den nye lov har ekspropriasjonshjemmel, men intet mer, når unntas bestemmelsen i §52. Saksøkte har med føye anført, at når «gate» i herom handlede henseende ikke omfatter «offentlig plass», kan «gate» heller ikke omfatte «bro». Hvis gater omfattet broer, var bygningslovens §40c) overflødig. Det kan ikke komme i betraktning, om broen utenfor Strandgaten nr. 122 helt eller delvis har karakter av gate. Den grunn som er medgått både av Strandgaten nr. 122 og nabotomten nordenfor - nr. 124 - er ekspropriert til brooppføringen. Broen har også sitt feste på denne tomt (nr. 124) og dette feste (rampe), i hvilket ligger jernkonstruksjoner i beton, går opp til Strandgaten. Festet eller rampen er i virkeligheten en del av broen.
Kommunen har framlagt utskrift av bygningsrådets beslutning av 22 mars 1938 sålydende. «Det reguleres ny gate med forløp og bredder som etter den for Risøybroen vedtatte plan fra krysset Strandgaten-Skippergaten til Jens Risøens gate». Denne beslutning er bifalt av bystyret 15 juli 1938. Men denne beslutning kan ikke i relasjon til spørsmålet om refusjonsplikten endre det som tidligere var bestemt for broens vedkommende. Grunnen til broen var ekspropriert og overtatt av kommunen og broen under oppføring, da beslutningen ble fattet. Man kan ikke skape refusjonsplikt ved etterpå å benevne broen gate.
En bro er ikke anlagt av hensyn til de enkelte eiendommer som støter opp til den. Det er formentlig en av grunnene til at loven ikke har refusjonsplikt for disse eiendommer. - - -
Med hensyn til saksøktes subsidiære påstand bemerkes:
Man er enig i at alminnelige fordeler som f.eks. at det nå er lettere og bedre forbindelse med Risøya ikke kommer i betraktning, men derimot den verdiforøkelse som denne spesielle eiendom har fått f.eks. derved at den er blitt en hjørneeiendom hvori kan drives forretning. Kommunen har gjort det til en forutsetning for skjønnet, at saksøkte av reguleringsmessige grunner ikke kunne nektes å bygge helt ut til gatesiden (brosiden) i nord og at kommunen i så fall fjerner rekkverket. Rekkverket er følgelig ikke tatt i betraktning. Det brutte hjørne blir først aktuelt å anbringe ved nybygging eller hovedombygging. - - -
Det er ikke av partene nedlagt påstand om, at kommisjonen skal fast sette refusjonsbeløpets størrelse, og dette vil ikke bli gjort.
Side:437
Det er på det rene, at saksøkte har sendt inn byggeandragende om forandring av huset på Strandgate nr. 122 således at det ble butikk eller butikker i 1. etasje og kafé i 2. etasje med inngang og vinduer ut mot broen. Dette andragende ble avslått av bygningsradet med den begrunnelse at det var en hovedombygging. Kommunen har unødig vanskeliggjort saken ved å begjære nærværende skjønn før det er avgjort hvilke forandringer saksøkte blir tillatt å foreta med huset.
Som framholdt i saksøkerens begjæring er det en forutsetning for skjønnet, at refusjonsplikten først blir aktuell, når Strandgaten nr. 122 får vindu og/eller dør ut mot Risøybroen. Den verdiforøkelse Strandgaten nr. 122 er tilført ved Risøybroen ansettes til kr. 7.000.