Rt-1940-469
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1940-10-04 |
| Publisert: | Rt-1940-469 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 113 |
| Parter: | Den norske Stat v/Handelsdepartementet (advokat Finn Arnesen) mot Sivert Mån m.fl. (advokat Trygve Bendixen). |
| Forfatter: | Evensen, Grette, Aars, Alten, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §151 |
Dommer Evensen: Oslo byrett avsa den 26 juni 1937 dom med sådan domsslutning: «Den norsk Stat dømmes til å betale til saksøkerne Sivert Mån, Joh. Jacobsens Sønner, Hågensens Sønner, Alfred Selseth, Jens Friis, Hegg. Hansen og Joh. Jacobsens Sønner sådan erstatning: I. for det tap de har lidt derved at de ikke fikk anledning til å videresende fra Bergen til England ferskfiskpartier som de etter fiskeridirektørens telegram av 10 desember 1934 hadde kjøpt opp og avskipet til England via Bergen i tiden fra 17 til og med 21 desember 1934 og før fiskeridirektørens telegram av 21 desember ankommet 22 desember. II. for det tap de har lidt derved at de i tiden fra og med 17 desember til og med 21 desember 1934 kjøpte opp ferskfiskpartier for eksport til England i henhold til fiskeridirektoratets telegram av 10 desember og før ankomsten 22 desember av direktøratets telegram av 21 desember 1934, og matte selge disse partier til redusert pris. Staten bør videre til hver av saksøkerne i saksomkostninger betale kr. 150. Behandlingen av erstatningskravets omfang utstår i henhold til rettergangslovens §151 inntil nærværende dom er blitt rettskraftig.»
Saksforholdet framgår av byrettens domsgrunner.
Staten ved Handelsdepartementet har påanket dommen og Høyesteretts kjæremålsutvalg har samtykket i anke direkte til Høyesterett. Det anføres bl.a. i ankeerklæringen: «Anken omfatter bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Det antas at byretten har tatt feil når den har bygd et ansvar for staten på de privatrettslige regler om negotiorum gestio. Statens kontroll av ferskfiskeksporten er av rent offentligrettslig art, diktert av hensynet til utlandets importbestemmelser og den nasjonaløkonomisk gunstigste utnyttelse av de fastsatte kvoter. Det antas
Side:470
videre å være uriktig når byretten har gått ut fra at nu avdøde fiskeridirektør Asserson har gjort seg skyldig i en ansvarsbetingende uaktsomhet overfor ankemotpartene, og at staten skulle være ansvarlig for følgene av en slik uaktsomhet. Den oppgave over restkvoten som ble gitt i fiskeridirektørens sirkulærtelegram av 10 desember 1934 var både vel fundert og forsiktig angitt. Heller ikke var dens form villedende. De ankende parter kunne ikke med grunn gå ut fra at den oppgitte restkvote tok hensyn til annet enn det som virkelig var eksportert fra Norge, ikke også til det som var på vei til Bergen i rutebåter langs kysten. Det er derfor ikke riktig når byretten finner at fiskeridirektøren ved sitt telegram hadde gitt anledning til et forsert kjøp, og at derav fulgte en rettslig plikt til å vise en særlig grad av årvåkenhet og til å gripe inn tidligere enn skjedd. Den ankende part mener at eksportørene selv må ta risikoen for at England kan ta imot de innkjøpte kvanta. Og de hadde etter det som forelå all grunn til å vise forsiktighet og til selv å undersøke stillingen før de gjorde sine innkjøp. Staten har ikke garantert at all innkjøpt fisk skal kunne eksporteres. Det antas derfor iallfall uriktig når byretten tilkjenner erstatning for annet enn den økning i innkjøpene som kan påvises å være en følge av telegrammet.»
Staten har nedlagt sådan påstand: «Handelsdepartementet frifinnes. Saksøkerne dømmes in solidum til å betale saksomkostninger for begge retter.»
Ankemotpartene, hvorav fem har fått fri sakførsel for Høyesterett, har ved sin felles rettsfullmektig nedlagt sådan påstand: «I. Prinsipalt: Byrettens dom stadfestes, idet det tilføyes at domskonklusjonens punkt I også omfatter fiskepartier avskipet fra Vardø av firmaet J. Friis 14 og 16 desember 1934. II. Subsidiært: Den norske Stat dømmes til å betale ankemotpartene erstatning for det tap de har lidt ved at de urettmessig ble nektet å sende videre fra Bergen til England fiskepartier avskipet fra Finnmark med D/S «Finnmarken», ankommet til Bergen 25 desember 1934. III. Den norske Stat tilpliktes å betale sakens fulle omkostninger for Høyesterett til ankemotpartene Sivert Mån, Honningsvåg og Joh. Jacobsens Sønner, dets konkursbo, Honningsvåg. IV. Advokat Trygve Bendixen som oppnevnt sakfører for Hågensens Sønner, Berlevåg, nå Havøysund, Alfred Selseth, Vardø, Jens Friis, Vardø, Hegg. Hansen, Vardø og Joh. Jacobsens Sønner, Vardø, tilkjennes salær av det offentlige for høyesterettssaken.
Det er for Høyesterett lagt fram en rekke nye opplysninger.
Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten. Det er som av byretten antatt klart at den omstendighet at staten inngikk kvoteavtalen med England i og for seg ikke kunne medføre noe ansvar for staten overfor eksportørene. Saksøkernes erstatningskrav er for øvrig heller ikke begrunnet heri. Hva saksøkerne gjør gjeldende er at staten når den ikke overlot eksportørene selv å stelle med kvoteordningens gjennomførelse, men selv gjennom fiskeridirektøren påtok seg kontrollen, overtok ansvaret for at det ble gjort hva det fra statens side måtte kunne gjøres for å
Side:471
forhindre tap for eksportørene. På bakgrunn av en sådan plikt bebreides fiskeridirektøren som ansvarsbetingende uaktsomhet at han ikke skaffet seg tilstrekkelig uttømmende opplysninger til bedømmelse av hva det til enhver tid gjensto på kvoten og holdt eksportørene a jour hermed. Videre at han da han forsto eller rettere burde ha forstått at kvoten ville bli fylt, ikke ved å stoppe eksporten fra eksportørene på steder som lå nærmere Bergen stilte eksportørene nord på på like fot med disse.
Jeg finner det ikke nødvendig å gå inn på den prinsipielle side - hvorvidt det i det hele pålå staten som noen rettslig plikt å holde eksportørene a jour med eksportens stilling til enhver tid. Selv om en går ut fra eksistensen av en sådan plikt kan jeg i motsetning til byretten alle forhold tatt i betraktning ikke finne at det kan bebreides fiskeridirektøren noen ansvarsbetingende uaktsomhet overfor saksøkerne. Han underrettet eksportørene gjennom Kringkastingen den 11 desember om at det alene gjensto ca. 600 tonn på kvoten, og jeg kan ikke finne det godtgjort at denne angivelse er misvisende eller at eksportørene hadde berettiget grunn til å gå ut fra at fiskeridirektøren ved sin oppgave hadde tatt i betraktning foruten hva det var eksportert over Bergen også hva det var under veis til Bergen. Spesielt når det bl.a. hensees til den måte den offisielle eksportstatistikk var blitt til på og til at kvoteordningen var en nyordning under hvilken en ikke kunne forutsette som gitt at fiskeridirektøren hadde oversikt over hva det til enhver tid var under veis til Bergen. Eksportørene måtte da selv regne med at den gjenstående kvote under gode Vær- og fiskeforhold lett kunne bli overskredet og ta risikoen herfor. Ved bedømmelsen av fiskeridirektørens forhold må det hensees til at det fra hans side ikke bare var av interesse å orientere eksportørene mot overskridelse av kvoten, men også i landets og næringens interesse å medvirke til at kvoten så vidt mulig ble utfylt. Det var i det øyemed han den 10 desember dispenserte fra hysestørrelsen. At denne dispensasjon ville øke eksporten var naturligvis klart, men når det så ved Kringkastingens meddelelse dagen etter ble opplyst hva det gjensto på kvoten, ble det gitt eksportørene et tydelig vink om at kvoten, hvis vær og fiske slo til, ville stå i fare for å bli overskredet slik at det måtte vises forsiktighet ved oppkjøp.
Jeg finner heller ikke at det er tilstrekkelig føye til å bebreide fiskeridirektøren som noen ansvarsbetingende uaktsomhet at han med den statistikk og erfaring en hadde fra tidligere års eksport til England ikke før den 20 desember hadde klarhet over at kvoten ville bli sprengt. Han ga da den 21 desember telegrafisk stoppordre. Når det ikke skjedde allerede 20 desember, hadde det sin grunn i at han den dag telegrafisk gjorde forsøk på å få inntil 200 tonn overtlyttet fra 1934's kvote til neste års kvote, hva han etter min mening, selv om det ikke var rettskrav derfor, måtte ha rimelig grunn til å vente ville bli imøtekommet fra Englands side. England avslo imidlertid ved telegram av 21 desember.
Ved bedømmelsen av forholdet må en sette seg tilbake i situasjonen
Side:472
som den måtte fortone seg for fiskeridirektøren i 1934 og ikke la seg påvirke av alt hva der senere er kommet fram av detaljer og det må legges særlig vekt på at kvoteordningen var en nyordning som i forholdenes medfør måtte framby atskillige usikkerhetsmomenter og ikke fra noen side kunne forutsettes å virke knirkefritt.
Sakens omkostninger antar jeg bør oppheves for begge retter. Ved fastsettelsen av salæret tas i betraktning at den beskikkede rettsfullmektig etter hva han har opplyst har hatt en del utlegg hvorover oppgave er meddelt retten. Videre blir det å ta hensyn til at benefisiet alene omfatter 5 av de 7 ankemotparter.
Domsslutning:
Staten frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret til den oppnevnte sakfører, høyesterettsadvokat Trygve Bendixen fastsettes til kr. 1.800.
Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Aars, Alten og Bonnevie: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Mohr):
- - - Ved traktat av 15 mai 1933 inngikk Norge og England en handelsavtale, hvorved det ble fastsatt kvote for Norges utførsel av visse sorter fersk fisk til England. Kvoteordningen ble forlangt av England, men kontrollen med utførselen ble overlatt til den norske regjering (artikkel 4). Etter hva det er opplyst var det et ønske fra norsk side om å få seg tildelt denne kontroll, blant annet for derved å kunne sørge for en så økonomisk utnyttelse av kvoten som mulig samt herunder å få tatt i betraktning hensynet til de forskjellige kystdelers sesongmessige interesser i eksporten. Av hensyn til denne overenskomst ble det ved midlertidig lov av 6 juli 1933 nr. 16 gitt regler om utførsel og innførsel av fersk fisk m.v. og ved kgl. res. av 28 juli s.å. ble fastsatt de nødvendige bestemmelser til gjennomføring av loven. Det vises herom særlig til resolusjonen 1 pkt. 7 som ble lydende således: «Handelsdepartementet eller den som Handelsdepartementet bemyndlger til det, har adgang til å fastsette forbud mot utførsel av fisk til Storbritannia under en viss størrelse, til å forby, begrense, kreve oprinnelsesbevis for eller stille nærmere betingelser for eksporten av fisk eller av enkelte fiskesorter når dette finnes å være nødvendig av hensyn til den innførte kontingentering av fisk fra Norge til Storbritannia, og til å dirigere fiskeeksporten til Storbritannia over bestemte engelske havner.» Det ble oppnevnt et fiskeriråd med fiskeridirektøren som formann, og regulerende bestemmelser for eksporten ble - i henhold til departementets bemyndigelse - fastsatt i sirkulærer fra fiskeridirektøren.
Eksportkvoten for 1934 var fastsatt til ca. 12.196 tonn og således at det ikke skulle være anledning til å overføre noen del av kvoten fra det ene år til det andre. Det ble deretter av fiskeridirektøren ved et telegramcirkulære av desember 1933 gitt en rekke bestemmelser for eksporten gående ut på særlig å tilgodese de mer verdifulle og i England best betalte fiskesorter. Således ble hyse over 1 1/2 kg - den såkalte storhyse - ikke tillatt eksportert etter utgangen av februar.
Mandag 10 desember 1934 søkte Joh. Jacobsens Sønner, Vardø, telegrafisk
Side:473
fiskeridirektøren om tillatelse til å sende ca. 100 kasser storhyse til England den påfølgende onsdag og torsdag. Fiskeridirektøren kunne ikke gi sådan dispensasjon til et enkelt firma, men fant - etter nærmere undersøkelse av det eksporterte kvantum m.v. - helt å kunne oppheve «fra 11 desember og inntil videre» forbudet mot eksport av storhyse. Dette siste ble straks meddelt nevnte firma og ytterligere kunngjort i telegramsirkulære av 10 desember 1934 samt gjennom kringkastingen. Fra denne siste kunne meldingen imidlertid ikke sendes før 11 desember ved middagstid. Den var av fiskeridirektøren knyttet til meldingen om fiskeriprisene i England og lød således: «- - - Av vår kvote til England gjenstår det nå ca. 600 tonn. Fra Fiskeridirektoratet foreligger i dag bestemmelse om at hyse av enhver størrelse over 0,6 kg tillates eksportert til Storbritannia.»
Som følge av disse meddelelser gikk en rekke eksportører i Nord-Norge - herunder også saksøkerne - til betydelige oppkjøp av ferskfisk, vesentlig storhyse, som de aktet å utføre til England. En del av denne fisk ble så avskipet til Bergen med hurtigruteskipene 14, 16, 18, 19 og 21 desember for videreforsendelse til England.
Den 21 desember om kvelden (kl. 23,35?) sendte fiskeridirektøren ut et nytt telegramsirkulære gående ut på at kvoten nå pa det nærmeste var fyllt og at videre skipning til England fra Bergen før 1 januar 1935 måtte innstilles. Meddelelsen kom til eksportørene i Nord-Norge ut over formiddagen 22 desember.
De ovenfor nevnte partier som allerede var avsendt, ble i henhold til denne nye bestemmelse stoppet i Bergen. Det hopet seg opp ganske store fiskemengder, som ikke kunne videreforsendes til England og derfor måtte selges dels til andre land og dels på det innenlandske marked til sterkt trykkede priser. En del av fiskepartiene ble også kondemnert etterat fisken hadde ligget i noen tid uten å bli avsatt.
Også etterat fiskeridirektørens stoppordre var kommet den 22 desember 1934, ble det skipet fiskepartier fra Nordland og Finnmark til Bergen for videreforsendelse til England. Disse partier var nemlig allerede kjøpt opp etter fiskeridirektørens sirkulære av 10 desember. De ble sendt med hurtigrutene den 23, 25 og 26 desember, og ble likeledes liggende i Bergen hvor de for en del måtte kondemneres.
Saksøkerne mener at staten er ansvarlig for det direkte tap, som de på denne måte har lidt. Erstatning for tapt fortjeneste påstås ikke tilkjent. - - -
Retten skal bemerke: At det er oppstått tap for saksøkerne som følge av at de - som foran nevnt - kjøpte opp for store kvanta fisk beregnet for eksport og til høyere priser enn de ellers ville ha gitt, er utenfor tvil og heller ikke bestridt. Uenigheten dreier seg kun om hvorvidt det offentlige på grunn av sin befatning med kvoteavtalen og med den nærmere gjennomførelse av denne har opptrådt på sådan måte at staten helt eller delvis kan gkøres ansvarlig for skaden. - - -
Det har under hovedforhandlingen fra saksøkernes side vært gjort gjeldende at det i telegramsirkulæret 10 desember 1934 angitte restkvantum på kvoten - ca. 600 tonn - var for høyt. Det kommer her vesentlig an på hvordan en regner. Fiskeridirektøren har i sin forklaring framholdt at det med en oppgitt restkvote menes kvoten det pr. samme dag fra Bergen avskipete kvantum. I så fall skulle restkvoten riktignok ha vært oppgitt til ca. 1000 tonn, men fiskeridirektøren har anført at han av forsiktighet slo ned til ca. 600 tonn, uten at han dog nærmere har redegjort for
Side:474
grunnlaget for dette skjønnsmessige nedslag. Saksøkerne har på sin side gjort gjeldende at de måtte oppfatte direktørens meddelelse slik, at de ca. 600 tonn var ren netto, og at han da hadde trukket fra de fiskepartier som pr. 10 desember var underveis til Bergen - etter å være avskipet fra andre havner på gjennomgangs-følgebrev for eksport via Bergen til England I så fall skulle restkvantum pr. 10 desember etter saksøkernes mening bare ha vært ca. 300 tonn. Retten må gi saksøkerne medhold i at eksportørene kunne være berettiget til å regne med den oppgitte restkvote som en nettorest angitt med tilnærmelsesvis nøyaktighet. Det var liten eller ingen veiledning for dem i kun å få vite hva det var avskipet fra Bergen - avgjørende var den samlede avskipning av eksportfisk. Dette siste hadde imidlertid ikke de selv noen som helst anledning til å konstatere, men de visste at fiskeridirektøren til en viss grad hadde sådan anledning, og de måtte da være berettiget til å gå ut fra at han også hadde benyttet den - således som han senere gjorde etterat nærværende sak var reist. Det er imidlertid ikke under saken tilveiebrakt tilstrekkelig materiale til å bedømme mengden av den pr. 10 desember 1934 flytende eksportlast, hvorfor en må gå ut fra at det av fiskeridirektøren angitte restkvantum ca. 600 tonn kan være noenlunde riktig.
Spørsmålet blir da videre om saksøkerne kan gis medhold i sitt hovedargument, at fiskeridirektøren burde ha gitt eksportørene ytterligere orientering i rimelig tid før eksporten helt ble stanset, og retten er kommet til det resultat at saksøkerne med grunn kunne vente sådan. Spørsmålet kunne muligens ha vært tvilsomt ifall telegramsirkulæret av 10 desember 1934 ikke var blitt sendt. Dette sirkulæret måtte imidlertid - særlig ved underretningen om frigivelse inntil videre av storhyseeksporten - oppfattes som en direkte stimulering til oppkjøp og eksport av storfisk. Og fiskeridirektøren burde ha vært oppmerksom på at sirkulæret også ville bli oppfattet slik. Men da var det også hans plikt å vise en særlig grad av årvåkenhet, så han i tide kunne avbremse og eventuelt stanse det forserte kjøp, som han selv hadde gitt anledning til. Og allerede etter en ukes forløp - mandag 17 desember om morgenen - var det grunn for fiskeridirektøren til å være oppmerksom. Han hadde da fullstendige oppgaver fra Bergenske D/S over avskipet last i uken 10 desember-15 desember ca. 371 tonn, mot ca. 134 tonn i uken forut, og han hadde det samlede eksporterte kvantum pr. 15 desember ca. 11.530 tonn. Hertil kommer videre at han visste det nordfra var ankommet eller underveis 6 hurtigrutebåter, hvis last ikke var tatt med i beregningen pr. 15 desember, og han burde ha regnet med at lasten ombord på disse, tillagt den last som de ville ta opp underveis, tilnærmelsesvis ville fylle kvoten, hvilket den også viste seg å gjøre. Det bemerkes i denne forbindelse at fiskeridirektøren uten større besvær også kunne ha vært positivt orientert den 17 desember om hvor meget det pr. nevnte datum var innlastet av eksportfisk på de ruteskip som var underveis, idet han kunne ha innhentet rapporter fra iallfall de større eksportsteder. Ifall direktøren hadde foretatt disse forholdsvis enkle og nokså nærliggende undersøkelser og beregninger, så måtte han - etter de foreliggende opplysninger - allerede 17 desember ha vært klar over at det var på tide atter å gripe inn - enten ved å stanse den av ham selv som midlertidig betegnede dispensasjon for storhyse, eller ved å gi nærmere opplysninger om avskipet og flytende eksportlast, så eksportørene selv kunne gjøre sine beregninger videre. At han hade en viss forpliktelse til å si fra, ga han jo også
Side:475
selv uttrykk for ved sin meddelelse av 22 desember. Feilen var bare at meddelelsen burde vært gitt før.
Retten er ikke i synderlig tvil om at fiskeridirektøren ved sitt forhold i den her omhandlede henseende har vist sådan mangel på aktsomhet at det må medføre ansvar for det offentlige. - - -