Rt-1940-500
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1940-10-12 |
| Publisert: | Rt-1940-500 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 126 |
| Parter: | Statsadvokat Døscher Tobiesen aktor mot Marie Høiberg (forsvarer advokat Jacob Hoel.) |
| Forfatter: | Larssen, Alten, Klæstad, Boye, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §17, Trustloven (1926) §13, §27, Trustloven (1926) |
Dommer Larssen: Ved Oslo byretts dom den 27 juli 1940 ble Marie Høiberg dømt for forseelse mot provisorisk anordning om prisregulering m.v. av 22 september 1939 §9, jfr. §1 og §11, jfr. Justisdepartementets forskrifter om priser av 10 februar 1940 §1, til en bot til statskassen stor kr. 500 samt i erstatning til statskassen for saksomkostninger kr. 50.
Fru Høiberg påanket denne dom til Høyesterett. I ankeerklæringen har hun vedkommende lovanvendelsen framholdt en rekke ankegrunner som jeg senere skal behandle. Med hensyn til saksforholdet henviser jeg til byrettens domsgrunner.
Forinnen jeg går over til å behandle de innvendinger mot lovanvendelsen som er gjort gjeldende finner jeg å burde nevne at forelegget i saken har fått en uheldig form. Det er angitt at det foreligger overtredelse av den provisoriske anordning av 22 september 1939 §9 (urimelig vilkår) og av loven av 12 mars 1926 §27 (utilbørlige vilkår). Disse subsumsjoner av forholdet er i forelegget angitt som subsidiære i forhold til hverandre. Det er innlysende at denne form ikke tilfredsstiller lovens krav. Forholdet har imidlertid ikke vært gjenstand for anke og da det ikke kan antas å ha vært av noen betydning i saken finner jeg ikke grunn til å feste meg ytterligere ved feilen.
Det er for det første gjort gjeldende at den provisoriske anordning av 22 september 1939 ikke omfatter husleieforhold. Anordningen gir etter ordlyden i §1 departementet bemyndigelse til å gi «slike bestemmelser som det finner nødvendig på grunn av kriseforholdene for å føre kontroll med priser og andre
Side:501
forretningsforhold.» Så vel det siste generelle uttrykk som henvisningen til de foreliggende kriseforhold gir all grunn til å anta at bemyndigelsen omfatter også regulerende forskrifter vedkommende husleieforhold. Noen avgjørende reell grunn til å unnta disse forhold foreligger ikke. Som her antatt må også bestemmelsen være blitt forstått av vedkommende myndigheter som i henhold til denne bestemmelse har utferdiget så vel prisforskriftene av 10 februar 1940 som ifølge §16 gjelder «allslags privat ervervsvirksomhet bortsett fra arbeid i andres tjeneste» som forskriftene i Kontrollkontorets kunngjøring av 4 mai 1940 inneholdende forbud mot husleiepålegg.
Mot anvendelse av prisforskriftene av 10 februar 1940 §1 er gjort gjeldende at disses forbud mot å «sette forretningsvilkår som må ansees urimelige» er uanvendelig idet de strider mot trustloven av 12 mars 1913 som forbyr «under ervervsvirksomhet å kreve priser eller vederlag som må regnes for utilbørlige eller å sette utilbørlige forretningsvilkår ellers». Det framholdes av den ankende part at uttrykket «utilbørlig» gir et videre spillerom for den private eiers bestemmelsesrett enn prisforskriftenes uttrykk «urimelig» og at da må i henhold til Grunnlovens §17 lovbestemmelsen ansees gjeldende. Jeg er ikke enig i at det foreligger noen sådan strid mellom de to bestemmelser at prisforskriftenes bestemmelse av den grunn må settes til side. Prisforskriftene inneholder en videreføring av det formål som trustlovens bestemmelse gir uttrykk for, og det må være full adgang for administrasjonen med hjemmel i Grunnlovens §17 til å treffe slike supplerende bestemmelser når de særegne forhold som foreligger finnes å gjøre dette nødvendig. Jeg henviser herom til tidligere avgjørelser av Høyesterett i Rt-1926-886, Rt-1919-449, jfr. Castbergs Statsforfatningsrett 2. bind s. 50. Jeg finner derfor at den her omhandlede innvending mot prisforskriftenes anvendelse ikke kan gis medhold.
Selv om de nevnte bestemmelser ansees for å være anvendelige på husleie hevdes det at de ikke kan anvendes på tiltaltes forhold, idet dette skriver seg fra juni 1939, og idet det ikke her dreier seg om et «fortsatt» forhold etter de nevnte bestemmelsers utferdigelse. Som jeg har forstått saken har byretten imidlertid funnet bevist at kravet til leieboerne er fastholdt etter 15 februar 1940 og byretten har utelukkende dømt tiltalte for hennes forhold etter dette tidspunkt.
Den ankende part gjør sluttelig gjeldende at de oppsatte vilkår for leieforholdet i virkeligheten ikke kan ansees urimelige etter prisforskriftenes §1. Byretten har funnet at det må ansees som urimelig at det under trusel om oppsigelse er krevet at eldre leieboere i den her omhandlede eiendom skal yte eieren lån som i dommen beskrevet. Jeg er enig med byretten i at det må karakteriseres som urimelig i henhold til prisforskriftenes §1.
I henhold til det anførte finner jeg at anken bør forkastes og at den ankende bør idømmes saksomkostninger for Høyesterett.
Side:502
Slutning:
Anken forkastes. I erstatning til det offentlige for saksomninger ved Høyesterett betaler Marie Høiberg kr. 120. Salæret til forsvareren, høyesterettsadvokat Jacob Hoel fastsettes til kr. 120.
Dommer Alten: Enig med førstvoterende.
Dommerne Klæstad og Boye og justitiarius Berg: Likeså.
Av byrettens dom:
Tiltalte Marie Høiberg er født xx.xx.1876. Hun er ikke tidligere straffedømt eller mulktert,
Ved Oslo politikammers forelegg av 2 juli 1940 er hun forelagt en bot, stor kr. 500 subsidiær 20 dagers fengsel, for forseelse mot provisorisk anordning om prisregulering m.v. av 22 september 1939 §9, jfr. §1 og §11, jfr. Justisdepartementets forskrifter om priser av 10 februar 1940 §1, som bestemmer at det er forbudt å ta eller kreve priser eller sette forretningsvilkår ellers som må ansees for urimelige, subsidiært lov av 12 mars 1926 nr. 3 §27, jfr. §13, som bestemmer at det er forbudt under ervervsvirksomhet å ta eller kreve priser som må ansees utilbørlige eller sette utilbørlige forretningsvilkår ellers, derved at hun som eier av Feddersens gate 6 siden 21 juni 1939 har krevd og framdeles krever at gamle leieboere i gården skal yte henne lån (innskudd) på kr. 900 eller kr. 1.300 mot pantesikkerhet i eiendommen Feddersens gate 6 med prioritet etter kr. 270.000 uten opptrinsrett - et lån som skal forrentes med 5 % p. a. gjennom nedslag i leien og tilbakebetales med 3 % pr. år - og truer med oppsigelse dersom de ikke er villige til å yte lånet.
Retten finner følgende bevist: Gården Feddersens gate 6 i Oslo er oppført i 1935. I huset finnes 30 leiligheter på henholdsvis 1 værelse og 2 værelser (med kjøkken, bad, w. c.) Fru Marie Høiberg kjøpte eiendommen i 1936 for kr. 300.000. Pantegjelden på eiendommen er - når bortsees fra det i forelegget omhandlede lån - ca. kr. 240.000. Skattetaksten er kr. 286.000. Ved fru Høibergs seneste formuesligning (sommeren 1939) er eiendommen opplyst å være ansatt til en verdi av kr. 330.000. - - - Husleien av gården har årlig utgjort omkring kr. 34.000. - - -
Fru Høiberg kom i 1939 på den tanke å innføre en annen ordning enn tidligere med omsyn til leieboernes stilling. - - - Resultatet ble at advokat Hoel 21 juni 1939 skrev et brev til hver av gårdens leieboere om saken. Fru Høiberg ønsket av hver av leieboerne et låne beløp på henholdsvis kr. 900 (1-værelsesleilighetene) og kr. 1300 (2-værelsesleilighetene). Således het det i advokat Hoels brev av nevnte dato til leieboeren Normann Svendsen følgende: «Eieren av Feddersens gate 6 - fru Høiberg - har besluttet seg til å omordne leieforholdene i gården således at leilighetene for framtiden bortleies mot obligasjonsinnskudd. For Deres leilighet vil innskuddet bli kr. 900. Til gjengjeld nedsettes husleien med kr. 3,75 pr. måned. Herved forrentes innskuddene med 5 % p. a. De vil dessuten bli tilbakebetalt med 3 % pr. år inntil hel innfrielse er skjedd. Ordningen aktes gjort gjeldende fra oktober flyttetid 1939. For de som måtte ha vanskelig for å klare hele innskuddet kontant, vil det kunne arrangeres en avdragsordning. Jeg tillater meg for nærværende å forhøre om De er interessert i å beholde Deres leilighet på de nye vilkår. Innskudd kr. 900 månedlig leie kr. 84,65. Finner
Side:503
De ikke å kunne akseptere de nye leievilkår, blir nærværende å betrakte som oppsigelse gjeldende til oktober flyttetid førstkommende.»
Samtlige leieboere i Feddersens gate 6 (med unntak av to som opplystes å være reist på ferie) protesterte gjennom overrettssakfører Skjæggestad i brev til advokat Hoel av 1 juli 1939 mot fra Høibergs krav. Og det fulgte senere en korrespondanse, hvorunder advokat Hoel bl.a. gjorde oppmerksom p at de påtenkte leieboerinnskudd ville bli sikret ved pant. De ville tilsammen utgjøre ca. kr. 30.000, og ville få prioritet etter kr. 270.000. - - -
Faktisk er en del av leieboerne gått inn på den foreslåtte ordning, men en del har ikke gjort det. - - -
I mellomtiden var saken blitt behandlet av Oslo Kontrollnemnd som i møte 13 september 1939 fattet sålydende vedtak: «Kontrollnemnden finner det utilbørlig at gårdeieren under trusel om oppsigelse har søkt å påtvinge eldre leieboere forpliktelse til å gjøre obligasjonsinnskudd i eiendommen.»
Den slik uttalte oppfatning har Kontrollnemnden senere fastholdt etter ny henvendelse fra advokat Hoel på fru Høibergs vegne.
Retten har funnet bevist at tiltalte har opprettholdt sitt krav om nyordning. Og da kravet er fastholdt etter 15 februar 1940 må det således antas at tiltaltes forhold rammes av bestemmelsene i prisforskriftene av 10 februar 1940 §1, jfr. den provisoriske anordning av 22 september 1939 §9, jfr. §1 og §11, såframt de her nevnte bestemmelser ikke av andre grunner blir uanvendelige på forholdet.
Retten finner, skjønt forholdet for så vidt synes noe tvilsomt, å burde gå ut fra at den provisoriske anordning av 22 september 1939 også omfatter husleieforhold. At Justisdepartementets prisforskrifter av 10 februar 1940 er ment å omfatte husleieforhold, finnes helt utvilsomt. Retten finner videre, skjønt likeledes under noen tvil, at bestemmelsen i første punktum av §1 i prisforskriftene av 10 februar 1940 ikke kan sies å stride mot trustlovens §13. Retten finner følgelig nevnte §1 gyldig i relasjon til Grunnlovens §17.
Retten har funnet at tiltalte fru Høiberg har satt forretningsvilkår som må ansees for urimelige, når hun har krevet og framdeles krever at gamle leieboere i Feddersens gate 6 skal yte henne lån (innskudd) som foran beskrevet, under trussel om oppsigelse, hvis lånet ikke blir ytet. Derimot har retten ikke funnet å kunne karakterisere tiltaltes forhold derhen at hun har satt utilbørlige forretningsvllkår.
Tiltalte må således antas å ha overtrådt de bestemmelser som er nevnt prinsipalt i forelegget. Og retten finner ikke at tiltalte kan sies herunder å ha vært i unnskyldelig god tro. - - -