Rt-1940-503

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1940-10-18
Publisert:	Rt-1940-503
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 128
Parter:	A/S Oscars gate 6 B (advokat Alf Anonsen) mot Gunhild Schytte Jacobsen og Gunhild Schytte Jacobsen (advokat Reidar Dahl oppnevnt) mot ingeniør J. Lehmkuhl (advokat Chr. L. Jensen) og A/S Oscars gate 6 B
Forfatter:	Grette, Evensen, Bonnevie, Aars, Rivertz
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §26, §25

Side:504

Dommer Grette: Den 6 november 1937 avsa Oslo byrett dom i denne sak med sådan domsslutning: «A/S Oscars gate 6 B ved overrettssakfører Harald Aarbakke frifinnes. Ingeniør J. Lehmkuhl dømmes til å betale til skuespillerinne frk. Gunhild Schytte Jacobsen kr. 8000 med 4 av hundre i årlig rente herav fra 3 september 1936, til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke noen av partene.»

Den 9 november 1938 ble saken pådømt av Eidsivating lagmannsrett med to fagkyndige domsmenn. Ved denne dom ble ingeniør Lehmkuhl frifunnet, mens A/S Oscars gate 6 B ble dømt til å betale til frk. Gunhild Schytte Jacobsen kr. 12.000 med 4 pst. rente fra 3 september 1936. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Om sakens gjenstand og nærmere sammenheng henviser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Lagmannsrettens dom er påanket til Høyesterett både av A/S Oscars gate 6 B og av Gunhild Schytte Jacobsen.

Anken fra gårdselskapet er bygget på de samme betraktninger fra selskapets side som er gjengitt i byrettens domsgrunner. Subsidiært framholdes det, at den erstatning som lagmannsretten har tilkjent frk. Schytte Jacobsen under enhver omstendighet er for høy.

Gårdselskapet har nedlagt sådan påstand: «Prinsipalt: At A/S Oscars gate 6 B frifinnes for frk. Gunhild Schytte Jacobsens tiltale og tilkjennes sakens omkostninger i Høyesterett. Subsidiært: At et eventuelt erstatningsbeløp - for tilfelle ingeniør J. Lehmkuhl og A/S Oscars gate 6 B overfor frøken Gunhild Schytte Jacobsen skulle bli kjent ansvarlig i fellesskap - fordeles mellom disse parter i henhold til straffelovens ikrafttredelseslov §26.»

Frøken Schytte Jacobsen, som har fått bevilling til fri sakførsel ved Høyesterett, har erklært anke både i forhold til gårdselskapet og til ingeniør Lehmkuhl. I ankeerklæringen er det bl.a. uttalt: «Lagmannsretten har gått ut fra at rullen ikke kan sies å være farlig, så lenge splinten sitter i spaken. Dette er uriktig. Rullen er en mekanisk innretning som etter sin konstruksjon, slik som den også beskrives i lagmannsrettens dom, er farlig å håndtere for ukyndige mennesker, selv om splinten sitter i. Lagmannsretten har derfor feilaktig ment, at det ikke kan gjøres gjeldende objektivt ansvar etter reglene for farlig bedrift. - Den ankende part mener at Lehmkuhls montør enten ikke har sikret spaken ved å sette inn splinten eller at splinten ikke er sakset eller er for dårlig sakset etter innsetningen, idet det er på

Side:505

det rene at splinten ikke satt i ved ulykkens inntreff. Lagmannsretten har her feilaktig ment at denne omstendighet ikke kan tillegges betydning overfor Lehmkuhl. Lagmannsretten har videre - som det synes - ment at det påhviler den ankende part, frk. Gunhild Schytte Jacobsen å føre bevis for sådan uaktsomhet fra Lehmkuhls side. Dette er riktig, da noen bevisbyrde under disse omstendigheter ikke påhviler den ankende part.» Særskilt overfor gårdselskapet gjøres det gjeldende i ankeerklæeringen at den erstatning som er tilkjent er for lav.

Frk. Schytte Jacobsen har ved sin oppnevnte sakfører nedlagt sådan påstand: «1. Ingeniør J. Lehmkuhl og A/S Oscars gate 6 B dømmes in solidum til å betale til frk. Gunhild Schytte Jacøbsen erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 50.000 med lovlige renter fra påklagen til betaling skjer. 2. Ingeniør J. Lehmkuhl og A/S Oscars gate 6 B dømmes in solidum til å betale frk. Gunhlld Schytte Jacobsen saksomkostninger for byretten. 3. Statskassen tilkjennes hos ingeniør J. Lehmkuhl og A(S Oscars gate 6 B saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett, som om saken ikke hadde vært benefisert. 4. Undertegnede tilkjennes som beskikket sakfører for frk. Gunhild Schytte Jacobsen salær for Høyesterett av statskassen.»

Ingeniør Lehmkuhl har nedlagt påstand om at han frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett hos gårdselskapet og frk. Schytte Jacobsen.

For prosessens skyld har ingeniør Lehmkuhl varslet Norrahammars Bruk, som har avgitt møte i Høyesterett uten å nedlegge påstand.

Under ankeforhandlingen i Høyesterett er den rulle som er omhandlet i saken blitt demonstrert. Jeg nevner videre at det til bruk for Høyesterett er lagt fram en del nye dokumenter, liksom det er foretatt bevisopptagelse ved Oslo byrett i juni og oktober 1939. Ved bevisopptagelsen er det avhørt en rekke vitner, deriblant også en del som ikke har vært avhørt under saksbehandlingen ved de tidligere retter.

Jeg skal først behandle spørsmålet om det for ingeniør Lehmkuhls vedkommende foreligger grunnlag for erstatningsansvar overfor frk. Schytte Jacobsen. Liksom byretten er jeg kommet til det resultat at et ansvarsgrunnlag her er til stede. Det må etter det som foreligger i saken ansees på det rene at det ikke satt noen splint i rullens hevarm («spaken») da frøken Schytte Jacobsen brukte rullen den 4 mai 1936 og ulykken hendte. Dette er det sikre utgangspunkt for bedømmelsen av ansvarsspørsmålet, og avgjørende for dette spørsmål blir det da hva årsaken har vært til at spaken var uten splint. I så henseende er jeg enig med byretten i at det etter opplysningene i saken må framstille seg som helt usannsynlig at splinten etter å være satt i og «sakset» av Lehmkuhls montør, er blitt fjernet av en eller annen person. Og jeg mener videre at det heller ikke finnes noe virkelig holdepunkt for den formodning - som har vært satt fram fra Lehmkuhls side - at splinten er blitt slitt i stykker under

Side:506

bruken av rullen og er falt ut av denne grunn. Etter dette og etter de opplysninger som i det hele foreligger er det etter min mening ikke plass for noen annen rimelig forklaring enn den at Lehmkuhls montør enten overhodet ikke har satt i noen splint under monteringen av rullen eller at han vel har satt splinten i, men har forsømt å sakse den eller sakse den forsvarlig, og at dette har hatt til følge at sprinten er falt ut under bruken av rullen. Jeg finner det ikke nødvendig å gå mer utførlig inn på hva det etter min mening må lede til dette resultat av bevisbedømmelsen, men finner dog å burde nevne en vitneforklaring som under bevisopptagelsen til bruk for Høyesterett er avgitt av avdelingssjef Carl Oscar Munthe. Dette vitne, som ikke var avhørt under behandlingen av saken ved de tidligere retter, har bl.a. forklart at han var den første eller en av de første som flyttet inn i Oscars gate nr. 8. Han og hans hustru var antagelig de første som brukte rullen. Dette skjedde, forklarer han, før det var kommet noen vaskeliste for leieboerne, og etter denne opplysning synes Munthes å ha tatt rullen i bruk allerede en gang i mars 1936. Munthe forklarer videre bl.a. at han fulgte sin hustru ned på rullen fordi det her gjaldt en ny maskin, hvorfor han ikke ville at hustruen alene skulle gå og rulle. Av den protokollerte vitneforklaring hitsetter jeg før øvrig: «Vitnet studerte rullen forinnen de tok den i bruk. Spaken sto i innfatningen, men det var ingen splint innsatt, bare et åpent hull, som ikke var gjennomgående. Vitnet kunne ikke se gjennom hullet. Vitnet gikk ut fra at det var et smørehull og undersøkte det ikke nærmere. De regulerte strammeskruen og rullet antagelig ca. 20 minutter a 1/2 time. Herunder falt spaken ikke ut og ikke noe uhell skjedde. Det har under prosedyren vært framholdt at denne vitneforklaring ikke kan tillegges noen vekt all den stund forklaringen er avgitt mer enn 3 år etter den begivenhet det her er tale om. Således som Munthes vitneforklaring i det hele framtrer, antar jeg imidlertid at forklaringen ikke kan settes ut av betraktning. Jeg tilføyer imidlertid at jeg ikke ville hatt noe annet syn på det foreliggende bevisspørsmål om denne vitneforklaring ikke hadde foreligget.

Etter det jeg har nevnt mener jeg at det må legges til grunn som bevist at det hadde sin årsak i en førsommelse under monteringen av rullen når det den 4 mai 1936 ikke var noen splint i spaken. Om denne forsømmelse har bestått i at det overhodet ikke er blitt satt i noen splint, eller i at en innsatt splint ikke er blitt sakset, kan etter min mening bare være gjenstand for formodninger. Hva enten det ene eller det annet er tilfelle, er det imidlertid klart at Lehmkuhl må bære ansvaret for den feil som hans folk her har begått. Og jeg kan videre ikke se annet enn at årsaksforholdet mellom den forsømmelse det her gjelder og den skade som frk. Schytte Jacobsen er blitt utsatt for er av den art at denne skade kan kreves erstattet.

Før jeg går inn på bedømmelsen av hvilket beløp erstatningen til frk. Schytte Jacobsen bør settes til, og i forbindelse dermed spørsmålet om frk. Schytte Jacobsen selv har gjort seg skyldig i en uaktsomhet som kan lede til nedsettelse av

Side:507

erstatningsbeløpet, finner jeg å burde drøfte det annet hovedspørsmål i saken, nemlig om gårdselskapet har pådratt seg noe erstatningsansvar. Også i dette spørsmål er jeg kommet til samme resultat som byretten.. Jeg mener som byretten at opplysningene i saken ikke gir noe rimelig grunnlag for å konstatere at gårdselskapets vedkommende har gjort seg skyldig i noe uaktsomt forhold, og jeg kan for så vidt i det vesentlige tiltre hva byretten har uttalt i sine domsgrunner. Gårdselskapet hadde kjøpt en rulle av et anerkjent merke hos et anerkjent firma. Det var dette firma som hadde hele ansvaret for monteringen av rullen, og gårdselskapet matte ha rett til å gå ut fra at monteringen var uttført på en måte som i enhver henseende var korrekt. Til for sitt vedkommende å foreta en særskilt undersøkelse av om monteringen var i orden hadde gårdselskapet derfor ingen oppfordring. Heller ikke kan jeg etter opplysningene i saken finne at gårdens vedkommende har unnlatt å føre det alminnelige tilsyn som leieboernes stadige bruk av rullen måtte tilsi. Og endelig nevner jeg at det etter min oppfatning ikke er ført noe bevis for at det før ulykken hendte var kommet noen melding til gårdselskapet om at rullen ikke var i orden.

Spørsmålet kan etter dette bare være om det finnes grunnlag for å anta at gårdselskapet er erstatningspliktig uten hensyn til skyld. For mitt vedkommende er jeg av den oppfatning at et sådant ansvarsgrunnlag ikke foreligger. Hva jeg her bl.a. finner å måtte legge vekt på er at bruken av rullemaskinen, når maskinen er riktig montert slik som den er konstruert - med spaken festet ved hjelp av en splint som er sakset - etter min opptatning ikke frambyr noen fare som kan gi grunnlag for å pålegge gårdeieren en plikt til uten hensyn til skyld å erstatte en skade som bruken måtte gi anledning til. Når rullen var farlig å håndtere den dag da ulykken inntraff, skyldtes dette ikke noen konstruktiv ufullkommenhet ved maskinen, men det hadde ene og alene sin grunn i at det var begått en feil, en forsømmelse, under monteringen - en forsømmelse som ikke hadde noen som helst forbindelse med gårdeierens forhold. Under disse omstendigheter står det for meg som den naturlige oppfatning at det som hendte den 4 mai 1936, når det gjelder forholdet mellom frk. Schytte Jacobsen og gårdselskapet, må betraktes som en hendelig ulykke og intet annet. Etter min mening er det en avgjørende forskjell mellom det tilfelle som her foreligger og de tilfelle hvor domstolene hittil har anerkjent erstatningsansvar uten hensyn til skyld.

Jeg kommer etter dette til det resultat at gårdselskapet må bli å frifinne.

Med hensyn til fastsettelsen av det erstatningsbeløp som Lehmkuhl vil bli tilpliktet å betale er jeg blitt stående ved at det er rimelig å vurdere den skade som frk. Schytte Jacobsen har lidt til et beløp av kr. 14.000, heri innbefattet de direkte utlegg hun har hatt. I motsetning til byretten mener jeg at det ikke finnes tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at frk. Schytte Jacobsen selv har begått noen uaktsomhet som bør lede til

Side:508

nedsettelse av erstatningsbeløpet. Jeg er på dette punkt enig med lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre hva lagmannsretten her har uttalt. Til erstatningsbeløpet kr. 14.000 vil komme lovlige renter på samme måte som bestemt i de tidligere retters dommer.

Jeg antar at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Domsslutning:

A/S Oscars gate 6 B frifinnes. Ingeniør J. Lehmkuhl betaler til frk. Gunhild Schytte Jacobsen kr. 14.000 med 4 av hundre i årlig rente derav fra 3 september 1936 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Salæret til den oppnevnte sakfører høyesterettsadvokat Reidar Dahl fastsettes til kr. 1.000.

Dommer Evensen: Jeg er enig med førstvoterende i at gårdselskapet må frifinnes og i at ingeniør Lehmkuhl ansees erstatningspliktig. Jeg tiltrer også i alt vesentlig hva førstvoterende har anført til begrunnelse herfor.

Derimot finner jeg i likhet med byretten at frk. Schytte Jacobsen ikke kan sies selv å være uten skyld i skaden. Spaken var under rullingen falt ut av innfatningen to ganger før ulykken hendte. Hun visste således at den satt løst i innfatningen. Videre er det på det rene at søstrene allerede straks rullingen begynte hadde merket at spaken var hård det vil si at den sto under kraftig spenn under manøvrering. Jeg bebreider ikke frk. Schytte Jacobsen at hun fortsatte å rulle og er for så vidt enig med lagmannsretten. Uaktsomheten ligger som av byretten anført i manøvreringen av spaken. Hun burde under de foreliggende omstendigheter forstått at spaken lett ville sprette og kunne forårsake ulykke når hun som skjedd gikk over til å slippe spaken under dens hevning og således ikke lengre holdt spaken under kontroll. Hensett til denne uaktsomhet og under henvisning til ikrafttredelseslovens §25 finner jeg at frk. Schytte Jacobsen selv bør bære en del av sitt tap og jeg er blitt stående ved et erstatningsbeløp stort kr. 8000. Med hensyn til saksomkostninger og salær er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Bonnevie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Aars og Rivertz: Likeså.

Av byrettens dom (dommer P. R. Riekeles):

Saken gjelder krav på erstatning for legemskade - et knust øye - forvoldt saksøkeren skuespillerinne frk. Gunhild Schytte Jacobsen ved benyttelsen av en elektrisk rulle i Oscars gate 8, Oslo. Hun bor til leie her sammen med søsteren frk. Ellen Schytte Jacobsen. Mandag den 4 mai 1936 skulle søstrene benytte rullen. Utenpå dennes venstre side var det en 40 cm lang metallstang. I saken er den også kalt «spake» og i en bruksanvisning «hevarm». Dens ene ende skal være festet til en innfatning på rullens akse, som dreies ved, at stangens frie ende beveges opp eller ned: Når den løftes opp, bevirker dette, at rullens 2 valser (rullestokker) fjernes

Side:509

så meget fra hverandre, at en kan stikke tøyet inn. Idet en deretter trykker stangens frie ende ned, presses valsene sammen, hvorpå rullingen av tøyet foregår. Når stangen er trykket ned, står den ikke loddrett, men i vinkel. Når plagget er ferdig rullet, løftes stangens frie ende opp, så plagget kan tas ut.

Ved nevnte anledning sto stangen i innfatningen, da en begynte å rulle. Ellen Schytte Jacobsen sto foran rullen og la tøyet inn i den. Søsteren Gunhild sto på venstre side av rullen og manøvrerte stangen. Rullen var «hård», så hun holdt i stangen med begge hender og brukte stor kraft. Når stangens frie ende føres oppover til rullebrettet (på hvilket tøyet legges), går den nær inn til brettet, så hun støtte hendene mot dette. For å unngå støt slapp hun derfor en gang stangen, før den var kommet helt opp, og den spratt da i været, idet den gikk ut av innfatningen. Det viste seg at det ikke var noen splint gjennom de dertil bestemte huller i innfatningen og i stangen, som skulle holde den fast. Den frie ende traff saksøkerens høyre øye, som knustes. Hun ble straks kjørt til Ullevål sykehus og øyet ble her tatt ut.

Det er på det rene, at det den gang ingen splint var i stangen, og heller ikke kunne en finne noen sådan ved en grundig undersøkelse av rulleboden samme dag. Da søstrene skulle begynne å rulle, hadde de tilkalt fru overrettssakfører Aarbakke, som bor i gården, for å få undervisning i rullens benyttelse. Stangen sto da i innfatningen. Etterat fru Aarbakke var gått, falt stangen under rullingen et par ganger på gulvet. Ulykken inntraff, da de hadde rullet ca. 1/4 time. Etter forklaringer av flere vitner, som benyttet rullen noen tid før ulykkesdagen, hadde stangen falt på gulvet også under deres benyttelse av rullen. - - - Det er ikke gitt noen meddelelse om forholdet til gårdens bestyrer, overrettssakfører Aarbakke.

Oscars gate 8 eies av A/S Oscars gate 6 B. Det er 34 leieboere i gården. Gården er ny. Leieboerne flyttet inn etter hvert i tiden fra januar eller februar 1936.

Rullen er fabrikert av Norrahammars Bruk, Sverige, der som representant her bl.a. har A/S Amica, som solgte rullen til ingeniør Lehmkuhl. Denne solgte rullen videre til gårdaksjeselskapet. Lehmkuhls mann, montør Solem, satte rullen opp i kjelleren i Oscars gate 8 i begynnelsen av mars 1936. Den ble her prøvekjørt den 4 mars 1936. Solem prøver, at selve monteringen bare besto i å feste stangen og rullebrettene. Han er sikker på, at han satte en splint gjennom stangen, og på, at han sakset splinten. - Prøvekjøringen varte «visstnok 1 time», sier han. Ingeniør hos Lehmkuhl Gunnar Olaf Olsson var ikke til stede ved monteringen, men derimot under prøvekjøringen, og merket under denne intet usedvanlig. Rullene sendes fra fabrikken i emballasje direkte til kjøperen. Det står da en splint i rullens ovennevnte innfatning, hvorimot «spaken» ligger løs. Olsson pleier - uttaler han - å undersøke om splinten er sakset. I den første tid falt stangen ikke ut. Fru Benestad, som flyttet inn i januar eller februar 1936 prøver, at hun benyttet rullen sikkert hver 3. uke, uten at det skjedde noe usedvanlig, bortsett fra at hennes arm en gang fikk et slag av spaken. Dette skjedde, da hun slapp stangen, idet hun løftet den oppover. Den falt ikke ut, og hun har ikke kjent til, at den har falt ut før den i saken omhandlede ulykke. - Også fru Benestad prover, at stangen var hård til å få opp og ned. - - -

Den 6 mai 1936 foretok Lehmkuhls kontorsjef Vik som den foregående dag fikk meddelelse om ulykken, sammen med «Amica»s disponent Martinsen forgjeves ettersøkning på åstedet etter splinten. Senere, antagelig 8 mai,

Side:510

telefonerte Martinsen til Vik, at han hadde funnet en splint ligge på en betongmur i bryggerhuset i Oscars gate 8. Denne hadde M. ikke tatt til seg, og da Vik gikk dit opp for å se etter den, var den borte. Etter M.s forklaring var vedkommende splint av samme type som de, som benyttes til den slags ruller. «Den var ikke sakset, men spriket litt ut.» - - -

Retten skal bemerke: Den omhandlede rulle er i seg selv ingen farlig innretning. Det kan derfor ikke være tale om ansvar etter reglene for farlig bedrift.

Ad gårdaksjeselskapets forhold: Selskapet måtte være berettiget til å gå ut fra, at rullen var blitt forsvarlig montert. Det kunne da ikke være oppfordring til å føre stadig tilsyn med den. Det måtte også kunne gjøre regning med, at leieboerne i tilfelle ville si fra. - - - Det er heller ikke påstått, at gårdselskapet har hatt noe kjennskap til, at stangen var løs. Forholdet er altså ikke det, at gårdeieren har unnlatt å rette på en feil, som han kjente til. Det finnes derfor intet grunnlag for å gjøre erstatningskrav gjeldende mot gårdaksjeselskapet.

Ad ingeniør Lehmkuhls forhold: Lehmkuhl har ansvaret for, at den omhandlede stang er blitt forsvarlig festet til rullen. Når dette skjer med en splint, må denne sak ses i den ende som stikkes gjennom stangens og innfatningens huller. Det må ansees som en forsømmelighet, hvis dette ikke er gjort. Det, som det i saken tvistes om, er nettopp, hvorvidt det foreligger bevis for, at det foreligger en sådan forsømmelighet. Spørsmålet i så henseende blir, hva en kan slutte av det faktum, at det er bevist, at stangen iallfall i slutningen av april ingen splint hadde, altså forholdsvis kort tid etter rullens montering. - - -

En må ved avgjørelsen gå ut fra, at det ved monteringen er innsatt splint. Spørsmålet blir så, hvorledes en i så fall skal forklare det faktum, at splinten er blitt borte.

En sakset splint kan ikke tas ut bare med hånden. - - - Formodningen om, at splinten kan være tatt ut av stangen, har da så litet for seg, at en må være berettiget til å sette en sådan mulighet ut av betraktning.

Det blir da den forklaring tilbake, at splinten, etter at rullen har vært i bruk en tid, er falt ut. Er forholdet nemlig det, at splinten ikke er blitt sakset, og spesielt, hvis den har vært av en for liten dimensjon, kan den formentlig være falt ut, fordi rullen under gang ryster en del. Og det er ikke noe rart at det er hengått en tid før den falt ut. Riktignok sier Solum, at han er sikker på at han sakset splinten, men dette er en vanemessig handling, så han lett kan erindre feil. Det er et moment i saken, som retten har festet seg ved. Noen dager etter ulykken fant disponent Martinsen som nevnt i bryggerhuset en splint, som han sier ikke var sakset. Han forklarer at han var gått opp i Oscars gate 6 for å se på rullen der. Han gikk deretter ned i kjelleren i Oscars gate 8. Her var døren til rulleboden låst, hvorimot døren til bryggerhuset var åpen. På en betongvegg, som er ca. 1 1/2 m høy (den går ikke opp til taket), lå nevnte splint. Han tok imidlertid ikke vare på den, men telefonerte om funnet til Lehmkuhls kontorsjef Vik. Denne gikk da dit opp, men i følge hans forklaring var splinten da borte. Det er påfallende både at Martinsen ikke tok vare på splinten, og at Vik ikke foranstaltet fornøden undersøkelse. Nå foreligger det intet nærmere om denne splint. Men når en splint er blitt borte fra rullen, og en så finner en splint som etter Martinsenø forklaring var av den type som passer til rullen, er det stor sannsynlighet for at det nettopp var den bortkomne splint. Og da den funne splint etter

Side:511

Martinsens forklaring ikke var sakset, underbygger dette i høy grad det resultat hvortil retten er kommet, at den splint som under monteringen er innsatt, ikke kan være blitt sakset. Dette er den eneste rimelige forklaring (medmindre forholdet skulle ha vært det, at det overhodet ikke er blitt innsatt noen splint). For denne forsømmelighet må Lehmkuhl være ansvarlig.

Det er som nevnt gjort gjeldende at frk. Jacobsen selv har opptrådt uaktsomt ved å fortsette å rulle, til tross for at stangen falt i gulvet og til tross for at søsteren advarte henne. Det er riktig at søsteren uttalte, at de da burde slutte å rulle. Men det at stangen falt ut, når den under rullens gang sto bøyd nedover, inneholdt ikke i og for seg noen fare. Det risikable besto i, at saksøkeren slapp stangen, da hun løftet den oppover. Dette var selvsagt en uforsiktighet, når hun hadde sett, at stangen ikke sto fast i innfatningen. Hun har åpenbart ikke tenkt seg, at den kunne sprette oppover. Det ville her være en for streng bedømmelse, om hun på grunn av denne uforsiktighet skulle forspille ethvert krav på erstatning. Det har Lehmkuhl ikke krav på. Han måtte være forberedt på at rullen blir benyttet av folk, som i en situasjon som den nevnte, viser mindre omtanke.

Retten finner det rimelig, at tapet i anledning av skaden fordeles med en halvpart på hver.

Frk. Jacobsen har i tiden mai 1936-august 1937 hatt utlegg på grunn av skaden til beløp kr. 364,90. For øvrig består hennes tap vesentlig i påregnelig tap av inntekt. Hun har som nevnt mistet det ene øye og bruker glassøye. Det annet øye er friskt. Hun oppgir å være ved god helbred. Den vanlige invaliditetsgrad pleier i et sådant tilfelle å settes til 27 pst., men dr. Hørven anfører, at frk. Jacobsens invaliditet som skuespillerinne å settes til 100 pst. Etter det foreliggende må det antas at frk. Jacobsen ikke kan opptre på scenen, og ellers kan hun neppe gjøre regning på å tjene synderlig i fremtiden. Hun er født i 1875 og har opplyst at hun begynte som skuespillerinne i 1899. Hun oppgir å ha vært ansatt ved Centralteatret i 26 år. I de senere år har hun ikke hatt fast ansettelse, og hennes inntekt som skuespillerinne har vært ujevn. I følge selvangivelse av 26 Januar 1936 utgjorde den i 1935 kr. 2540. - - -

Retten må anta, at frk. Jacobsen i flere år ville ha kunnet gjøre regning en inntekt av kr. 2000 å 3000, men det gjør seg selvsagt usikkerhetsmomenter gjeldende for en skuespillerinne i hennes alder. Det kan neppe være grunn til å regne med et større inntektstap enn ca. kr. 16.000. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Krog og lagdommerne Jebe og Stenersen med to domsmenn):

- - - Saken foreligger i vesentlig samme skikkelse som for byrretten.

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn byretten. Ulykken skyldes først og fremst at splinten som skulle holde staken fast var vekk, men også at frøknene Schytte-Jacobsen ikke hadde rede på å behandle strammeskruen som regulerer valsetrykket; fordi skruen har vært stillet i spenn da de begynte å bruke den, er det blitt for stort trykk på valsene at rullen er blitt hård og vanskelig å behandle og spaken har spent temmelig meget, når en slapp den før en hadde ført den helt opp for å fjerne valsene fra hverandre; dertil kom at spakens øvre ende som en naturlig holdt i når en skulle føre den oppover kommer så nær rullebrettet at en lett slår seg når spaken spenner som nevnt: dette gjorde at frøken Gunhild

Side:512

Schytte Jacobsen slapp spaken før den kom så langt og at den fikk en slik fart da ulykken hendte; endelig har rullens hårdhet naturlig foranlediget at frk. Gunhild Schytte Jacobsen for å hjelpe søsteren overtok manøvreringen av spaken under rullingen som søsteren tidligere hadde greid alene; også dette har bidradd til ulykken, som ikke så lett ville skjedd, hvis bare søsteren hadde manøvrert rullen. Rullen kan så lenge splinten sitter i ikke sies å være farlig. Men den kan som hendelsen viser være høyst risikabel å behandle når spaken er løs og en ikke er kyndig i håndteringen for øvrig, særlig strammeskruens behandling.

Hva Lehmkuhls forhold angår er det eneste som bebreides ham at hans montør enten ikke har sikret spaken ved å sette splinten i eller at splinten ikke er sakset etter innsetningen. Det bevis som er ført herfor for lagmannsretten finnes imidlertid å svikte. Det er høyst usannsynlig at splinten ikke har vært isatt når det ikke merkes før i slutten av april, henved 2 måneder etter monteringen, at den var vekk, og monteringen dessuten ble inspisert etterpå av Lehmkuhls ingeniør Olsson, som var tilstede under prøvekjøringen. Montør Solem utførte monteringen - som var en enkel affære - egenhendig, og det er vanskelig å tenke seg at han skulle ha latt være å sakse splinten når han først hadde satt den i. Det er opplyst at den tilsvarende splint i rullen i Oscars gate 6 var i orden og måtte tas ut med tang. Ingeniør Lehmkuhl vil derfor bli å frifinne.

Derimot er retten blitt stående ved å anta at gårdselskapet her må være ansvarlig for skaden. Det er ikke opplyst at gårdselskapets vedkommende har fått noen melding om at spaken var løs. Men spaken må antas å ha vært løs, så den falt ut under bruk, i et hvert fall i ca. 1 ukes tid før ulykken. Dette kunne ha vært rettet på, hvis de folk som gårdselskapet hadde engasjert til å gjøre vaktmestertjeneste i gården hadde sett nøyaktig etter; det er opplyst at disse folk hadde instruks om daglig å se etter at rullen var skrudd ut av spenn om kvelden og de skulle naturligvis også påsett at ikke spaken var løs, hvilket de imidlertid ikke ble oppmerksom på fordi ingen hadde sagt fra om det. Det kan under disse omstendigheter være tvilsomt om en kan bygge på manglende ettersyn. Derimot synes det å måtte sies at gårdselskapet - ved oppslag eller lignende - burde sikret seg at leieboerne var oppmerksomme på at de skulle søke kyndig veiledning før de brukte maskinrullen og anvist hvordan nyinnflyttere skulle kunne få slik veiledning i bruken og til hvem de skulle henvende seg om noe var i uorden, det måtte da helst være til noen i gården. Noen slik anvisning har ikke frøknene Schytte Jacobsen fått. Og da de fra før av som rimelig kunne være ikke hadde noen slags erfaring med hensyn til denne sort ruller, har de ikke hatt annet å gjøre enn å nøye seg med den ganske summariske forevisning som fru overrettssakfører Aarbakke foretok. Av denne forevisning kunne de ikke få noe varsko om farligheten. De fikk av henne heller ikke noen beskjed om strammeskruens manøvrering. Gårdeieren har som utleier henvist sine leieboere til å bruke rullen som disse er nødt til å benytte seg av på den dem etter husorden anviste tid. Leieboerne må ha rett til å vente seg at leiehusets ting ikke er i en tilstand som utsetter dem for betydelig risiko ved tingens normale bruk og de må likeledes kunne gjøre krav på at det er ved hånden fornøden anvisning på hvorledes de skal innrette seg, hvis noe slår klikk. Gårdeieren synes derfor å måtte tilsvare skaden i nærværende tilfelle, hvor han måtte ha kunnet hindre den ved fornødne anvisninger eller ved nøyaktig ettersyn. En finner støtte for resultatet i flere

Side:513

høyesterettsdommer, således den i Rt-1937-661 ff. inntatte dom, se også dom i Rt-1937-741 ff.

Hva spørsmålet om frk. Schytte Jacobsen selv har utvist uaktsomhet angår kan en ikke være enig med byretten i å statuere sådan. En antar at de aller fleste mennesker ville fortsatt å rulle således som frk. Schytte Jacobsen her gjorde. En rekke av vitnene har handlet på samme måte og selv en presumtivt så kyndig mann som overlærer Benestad har uttalt at han ville ha gjort det samme. Det er opplyst at søsknene hadde en liten vask å rulle så det var naturlig for dem at de ville bli ferdig med en gang.

Gårdselskapet finnes derfor å måtte tilsvare den hele skade som antas å ligge innenfor adekvansen og med hensyn til hvis ansettelse en stort sett tiltrer hva byretten har anført. Idet en legger vekt på det usikkerhetsmoment som ligger i frk. Schytte Jacobsens alder og yrke, finner en dog - under hensyn til at gårdselskapets skyld må sies å være liten og til omstendighetene for øvrig - at en samlet erstatning av kr. 12.000 er billig. - - -

Lagdommer Jebe og domsmann ingeniør Jens Lien, som for øvrig er enige med flertallet, antar etter de opplysninger som foreligger i saken at det ikke er grunn til noen nedsettelse av det erstatningsbeløp kr. 16.000. som byretten har anslått som full erstatning. - - -