Rt-1940-519
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1940-10-26 |
| Publisert: | Rt-1940-519 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 133 |
| Parter: | Grande Handelsforening mot Gustav A. Ring. |
| Forfatter: | Schjelderup, Klæstad, Grette, Motzfeldt, Berg |
| Lovhenvisninger: | Kommisjonsloven (1916) §54 |
Dommer Schjelderup: Ved Fosen herredsretts dom av 23 juni 1937 ble saksøkte Grande Handelsforening, frifunnet for Gustav A. Rings tiltale. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Gustav A. Ring påanket dommen til Frostating lagmannsrett som ved dom av 14 november 1938 dømte Handelsforeningen til å utlevere Ring det i saken omhandlede kassaregister. For Rings erstatningspåstand ble foreningen frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. En av lagmannsrettens dommere stemte for at herredsrettens dom skulle stadfestes.
Grande Handelsforening har påanket dommen og hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det ikke forelå noe kommisjonsforhold. Videre hevder foreningen at når en forretningsmann overleverer sin representant en ting for å få et salg i stand, så er dermed mottageren legitimert til å forføye over tingen. Endelig må den som sender ut tingen selv være nærmere til å bære risikoen for de personer han benytter seg av enn en godtroende kunde. Foreningen har derfor påstått seg frifunnet og tilkjent prosessomkostninger for Høyesterett.
Gustav A. Ring har nedlagt sådan påstand: «Grande Handelsforening utleverer til Gustav A. Ring det omprosederte kassaapparat og betaler ham inntil kr. 500 i erstatning for bruken av apparatet, samt saksomkostninger for alle retter.»
Om saksforholdet henviser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
For domsutslaget både i herredsretten og i lagmannsretten har det avgjørende vært, om Valther Nielsen rettelig var å anse som Rings kommisjønær, så Grande Handelsforening med hjemmel i kommisjonslovens §54, 1 ledd, kunne avvise det framsatte vindikasjonskrav. Og Handelsforeningen har til støtte for sin frifinnelsespåstand særlig påberopt seg et brev fra Ring til Nielsen av 5 oktober 1934, hvori det bl.a. heter: «Det omskrevne Ohmer kassaregister vil vi sende Dem i konsignasjon
Side:520
mandag førstkommende under adresse herr Hagb. Svendsen, Otta.» Jeg for min del anser det klart at det av meg framhevede ord her ikke var ment å skulle indisere noe som helst kommisjonsforhold mellom Ring og Nielsen og at det heller ikke ble oppfattet slik.
Spørsmålet i saken blir da hvem tapet rettelig bør ramme her hvor den av Rings agent Nielsen benyttede medarbeider eller representant, Svendsen, under falske foregivender om sin rettstilling tilvendte seg kjøpesummen for det kassaregister som Ring i demonstrasjonsøyemed hadde overlatt i agentens verge. Kan kjøperen. Grande Handelsforening, under forutsetning av at det fra dens side har vært handlet i berettiget god tro, nekte å utlevere apparatet eller har Ring ennå sin eiendomsrett i behold, så hans krav på utlevering må tas til følge?
Jeg er blitt stående ved at tvisten bør løses etter hva de foreliggende reale samfunnsmessige hensyn tilsier. Naturlig og best stemmende med omsetningslivets tarv må det være - hva også lagmannsrettens mindretall har framhevet - at når en forretningsmann til fremme av sin salgsnæring benytter seg av agenter og betror dem gjenstander til nødvendig demonstrasjon, da bør han selv bære risikoen for at de av ham valgte agenter eller disses representanter, misbruker hans tillit. De formuestap som derved måtte voldes er det lite rimelig at han skulle kunne velte over på godtroende kjøpere. Disses rettsstilling bør ikke i den slags tilfelle bli en annen og verre enn hvor de i god tro av en butikkekspeditør har fått seg overdratt varer til en lavere pris enn den ekspeditøren etter sin instruks var berettiget til å innrømme. I slike tilfelle har rettspraksis vegret seg ved å frakjenne butikkfunksjonærenes disposisjon over butikkvarene rettsvirkning. idet en som begrunnelse gjerne har anført at det forelå en såkalt stillingsfullmakt. Den løsning av tvisten som jeg således anser for den rette stemmer så vidt jeg forstår med en naturlig og visstnok vidt utbredt rettsoppfatning i dag. Jeg vil også ha nevnt at både her i landet og i Danmark, som sammen med oss på dette felt har inntatt en særstilling i moderne rett, har de nevnte hensyn til omsetningslivets tarv gjentatte ganger vært trukket fram. Da det i Danmark i 1839 ble forsøkt ved lovendring å oppnå noen begrensning av eierens vindikasjonsrett uttalte Grosserer-Societetets komité at «ingen Kjøbmand, som betror Varer eller Effekter til en Anden, vil forvente at Lovgivningen hjemler ham Ret til at vindicere sin bortbetroede Ejendom hos Tredjemand, til hvem den, han har betroet den til, maatte have overgivet den, endog uden nogen fra hans Side meddelt Beføjelse.» Ørsted, som den gang var generalprokurør gikk inn for lovendringen og uttalte, da det allikevel intet ble foretatt, at han «ikke tvilede paa, at der tidligere eller sildigere vilde komme en Tid, hvori der vilde ytre sig stærkere Impulser for en Forandring i den af Romerretten optagne, i den gamle danske og germanske Ret uhjemlede strenge Vindikationstheori, hvilken man i de fleste andre Stater enten aldrig i sin fulde Strekning har optaget eller dog siden igjen, opgivet». Kriminafrettsassessor, senere
Side:521
høyesterettsjustitiarius N. Lassen, fra hvis avhandling om spørsmålet til det nordiske juristmøte i 1884, disse sitater er hentet, sier om Grosserer-Societetets komités uttalelse at «denne Opfatning er, hvad Dommerne i den Kjøbenhavnske Kriminalret kunne bevidne, ikke enestaaende i Kjøbmandsverdenen. Den naturlige Følelse af, hvad Billighed kræver, fører tvertimod oftere til, at en godtroende Tredjemand protesterer mod at udlevere Ejeren den bortbetroede Ting». Lassens konklusjon ble derfor at «med Hensyn til Ting, der ere frakomne Ejeren ved ulovlige Dispositioner af en Person, der med hans Samtykke sad inde med dem, bør Vindikationsretten udelukkes ligeoverfor godtroende Erhververe titulo onoroso, saaledes at den ulovlige Disponents Overdragelsesretshandel betragtes som fuldgyldig». En rekke forfattere både her og i Danmark har i den senere tid uttalt seg i lignende retning.
Tilbake står spørsmålet om Grande Handelsforening under de foreliggende omstendigheter var berettiget til å tro at Svendsen som kom reisende med apparatet i sitt verge, hadde adgang til å selge det til en av ham fastsatt pris og motta oppgjør. Ring hevder at når det angivelig var for et konkursbo Svendsen gjennom en auksjonsforretning opptrådte, burde dette i forbindelse med selve salgsbetingelsene vakt tvil. Det forekommer meg imidlertid at mulig tvil med god grunn måtte være ryddet bort da aksepten på tremånedersdagen etter salget ble presentert Handelsforeningen av Fosen Privatbank etter at den i mellomtiden av auksjonsforretningen var blitt diskontert i Den Nordenfjeldske Kreditbank. At en auksjonsforretning ikke var berettiget til å drive den slags forretninger kan jeg med herredsretten ikke anta at foreningen burde ha vært på det rene med. For den sto nok den omstendighet at auksjonsforretningen hadde offentlig bevilling i forgrunnen. Noen tvil har det vakt hos meg at Svendsen først forlangte kr. 1000 for kassaregistret etter hvert lot seg prutte ned til kr. 600, hvorav de kr. 100 ble avgjort ved at han tok imot et gammelt apparat i mellomlag. Under hensyn til at det gjaldt et apparat som var brukt, drister jeg meg allikevel ikke til å konstatere at denne omstendighet burde ha vakt mistanke hos foreningen om at det var ugler i mosen.
Jeg er etter dette blitt stående ved at foreningen bør frifinnes, en finner etter sakens beskaffenhet at prosessomkostninger ikke bør tilkjennes.
Domsslutning:
Herredsrettsdommen stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Klæstad: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Grette: Likeså.
Dommer Motzfeldt: Det er unødvendig for meg å ta standpunkt til rettsspørsmålet om vindikasjon og godtroenhetserverv. For etter min mening har de som på Grande Handelsforenings vegne
Side:522
kjøpte Rings apparat av Svendsen ikke opptrådt med så stor aktsomhet at godtroenhetserverv kan eller bør kunne bygges på det. Allerede det forhold at Svendsen under møtet slo ned prisen etter pruting så langt som skjedd, skulle gitt kjøperen et tilstrekkelig varsko om at dette ikke kunne stemme med hva et ordentlig firma innlater seg på. Og Svendsens historie om et konkursbo og et salg for en auksjonsforretning i Trondheim skulle ikke støtte noen antagelse av, at Svendsen ved dette salg var mellommann for firmaet Ring i Oslo. En forespørsel til auksjonsforretningen ville antagelig vært nok til kunnskap om at apparatet ikke tilhørte den.
På den annen side har Ring handlet helt ut forretningsmessig, Han ante ikke at Walther Nielsen ville la Svendsen få apparatet til demonstrasjon eller overhodet opptre for seg. Nielsen anmodet 26 mars 1935 Ring «om å få tilsendt omtalte Ankerregister, da jeg førstkommende lørdag vil få anledning til å demonstrere dette for et styremøte ute på Fosen og må da reise herfra samme dags formiddag.» Og da Walther Nielsen 1 april telegraferte «Kan omtalte anker sendes ilgods i dag?» svarte Ring: «Under henvisning til Deres dagstelegram, har vi i dag pr. ilgods sendt Dem i konsignasjon 1 stk. brukt Anker kassaregister med 2 skuffer nr. 250-2-44424.»
Under den avveining av partenes forhold som er påkrevd, når det spørres om eiendomserverv ved god tro, finner jeg derfor at Ring er den som best fortjener rettsvern.
Da jeg vet at jeg står alene med min mening former jeg ingen domsslutning.
Justitiarius Berg: Som dommer Klæstad. Går en først ut fra at Ring selv måtte ta følgene om Nielsen hadde disponert over kassaapparatet mot ordre, må det samme gjelde når Nielsen, som her, har overlatt rådigheten over apparatet til Svendsen.
Av herredsrettens dom:
Nærværende saks sammenheng er følgende: Ingeniør Walther Nielsen var i årene 1934-1935 agent i Trondheim for firmaet Gustav Ring, Oslo - «dvs. vitnet gjorde enkelte forretninger for firmaet uten å ha noen kontrakt med firmaet». Våren 1935 fikk Nielsen gjennom Hagbart Svendsen rede på at en handelsforening på Ørlandet hadde interesse av et kassaregisterapparat. Nielsen hadde etter hva han har forklart ingen avtale om samarbeid med Svendsen, men forholdet var at Svendsen var reisende for et firma i vekter og når Svendsen på sine reiser fikk kjennskap til noen som hadde interesse av kassaregistre meldte han av til Nielsen. Etter Nielsens oppfatning var Svendsen ikke hans sub-agent. - Som følge av Svendsens meddelelse satte Nielsen seg i forbindelse med Gustav Ring. Den 26 mars 1935 tilskrev han nevnte firma og anførte i skrivelsen bl.a.: «Jeg oppfatter Deres pris for dette (dvs. ankerregisterkassaapparat) kr. 950 pr. 30 dager og da med 10 pst. tillegg for salg på avbetaling og med minus 5 pst. fiks kontant.» Den 1 april s.å. purret han telegrafisk og fikk skriftlig svar datert samme dag fra Gustav A. Ring om at firmaet hadde sendt ham i konsignasjon 1 stykke brukt Anker kassaregister med 2 skuffer nr. 250-2-44424. Da Nielsen hadde mottatt apparatet overlot han etter hva han
Side:523
har forklart dette til Svendsen i kommisjon. Svendsen skulle ta det med seg ut til nevnte handelsforening på Ørlandet. - - -
Det viste seg at Svendsen 4 april 1935 hadde reist ut til Grande Handelsforening og der solgt apparatet til foreningen og levert det til denne. Han hadde utferdiget sluttseddel for salget, men ikke benyttet Rings sluttseddel. Derimot benyttet han en sluttseddel direkte for salg fra selger til kjøper og utfylte sitt navn på selgerens plass. I sluttseddelen, som lød på en salgssum kr. 500 samt overtagelse for selgeren av et brukt kassaregisterapparat, fastsettes en kontantbetaling kr. 150, liksom det for restbeløpet kr. 350 skulle utstedes - og ble utstedt - en aksept forfallen om 3 måneder. Det heter om dette papir i sluttseddelen at «papirene ordnes av Trondhjems Auksjonsforretning». Da papiret ved forfall 4 juli 1935 ble innfridd, sto nevnte auksjonsforretning også som trassent og endossent på papiret. Da Svendsen innfant seg hos Handelsforeningen, opplyste han at apparatet hadde tilhørt et konkursbo og var satt inn i Auksjonsforretningen for å selges, men var overlatt ham av Auksjonsforretningen til salg. Svendsen ble ved Trondheim forhørsretts dom av 24 januar 1936 for dette og flere andre forhold straffedømt. - - -
Etter dette henvendte Ring seg til Auksjonsforretningen med forespørsel om hvorledes den var kommet i besittelse av hans apparat, og med hvliken rett den hadde solgt det til Grande Handelsforening. Herpå svartes det at det måtte bero på en misforståelse at Auksjonsforretningen skulle ha solgt kassaapparatet. Svendsen var ikke agent for forretningen og kunne heller ikke være det, da en auksjonsforretning ikke kan ha agenter. I sluttseddelen sto det jo også at Svendsen var selger. Etter at salget var avsluttet henvendte Svendsen seg imidlertid til Auksjonsforretningen, og denne overtok da leiekontrakten, (i følge betingelsene på sluttseddelens bakside beholdt selgeren eiendomsretten inntil kjøpesummen var betalt). Auksjonsforretningen benekter overhodet å ha vært i besittelse av apparatet, og å ha solgt dette til Grande Handelsforening. - - -
Fra saksøkerens side er i det vesentlige anført at Nielsen var agent og ikke kommisjonær. Når apparatet sendtes Nielsen i konsignasjon, så viste dette nettopp at han ikke var kommisjonær, liksom det viste at eiendomsretten var hos Ring. Konsignasjon var ikke det samme som kommisjon. Svendsen var ikke Rings sub-agent eller agent. Når Nielsen som anført var agent, hadde han kun å oppta ordre og han kunne ikke overdra Svendsen noen større rett enn han selv hadde. Noe godtroenhetskjøp ble det under disse omstendigheter ikke spørsmål om. For øvrig kunne det ikke sies at det forelå noen aktsom god tro fra Handelsforeningens side. Handelsforeningen burde visst at en auksjonsforretning ikke kan ha agenter. Avslaget var også stort og hvordan kunne Svendsen som agent slå av på prisen og ta i bytte? (Svendsen hadde nemlig til å begynne med forlangt kr. 1.000 for apparatet.) Sluttseddelen viste at Svendsen sto som selger selv. Dette burde vakt oppmerksomhet. Hvis foreningen hadde ringt opp til Auksjonsforretningen, ville den fått rede på forholdet. Dessuten var Svendsen ukjent for Foreningen. Når denne innlot seg med en bedrager, måtte dette gå ut over Foreningen og ikke Ring. - - -
Retten skal bemerke: Som anført ble her omhandlede kassaapparat i følge Rings skrivelse til Nielsen av 1 april 1935 sendt denne «i konsignasjon». Retten kan ikke være enig med saksøkeren i dennes oppfatning av hva hermed menes, idet det benyttede uttrykk formentlig nettopp
Side:524
betegner etableringen av et kommisjonsforhold. Ring sender apparatet i konsignasjon og Nielsen mottar det i kommisjon. Uttrykket betegner for så vidt noe mer enn at Ring har forbeholdt seg eiendomsretten. - - - Retten finner under disse omstendigheter å måtte betrakte Nielsen som salgskommisjonær. At Nielsen av og til - uten å ha noen agentkontakt - kan ha opptrådt som agent med tilsvarende sluttsedler bevirker formentlig ikke at han ikke i blant kan ha vært salgskommisjonær og velter formentlig ikke bevisbyrden over på saksøkte. Retten finner videre at Nielsen måtte ha anledning til å benytte seg av Svendsens tilbud om å medta kassaapparatet til Ørland for salg.
Spørsmålet blir da om Handelsforeningen i henhold til lov om kommisjon m.v. av 30 juni 1916 nr. 1 §54 1. ledd kan få rett til kassaapparatet i gjennom sin betaling av dette overensstemmende med den inngåtte sluttseddel. Retten finner ikke bare at Foreningen har vært i god tro ved kjøpet, men finner også at denne gode tro vanskelig kan bebreides den. Retten henviser for så vidt til det av saksøkte ovenfor herom anførte med tilføyende at Foreningen i en uttalelse om at Svendsen hadde fått i oppdrag av Auksjonsforretningen, og som «agent» for denne - uttrykket var for øvrig visstnok: «i kommisjon for salg» - å selge apparatet ikke kan innsees å burde legge at Svendsen ikke kunne undertegne sluttseddelen som selger. Retten legger vekt på at Svendsen hadde apparatet med seg. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Eriksen og Fjærli og byrettesdommer Havig):
- - - Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
En antar at det ikke kan sies å foreligge noe kommisjonsforhold mellom firmaet Ring på den ene side og ingeniør Walther Nielsen på den annen. Visstnok har fra firmaet Rings side vært anvendt den noe uklare betegnelse «konsignasjon», som iallfall kan brukes i omtrent samme betydning som «kommisjon». Og dette er skikket til å virke noe vill-ledende i det foreliggende tilfelle; men på den annen side viser den fra firmaet til Nielsen oversendte sluttseddelblankett at Nielsen ikke hadde rett til å opptre i eget navn, dvs. at han ikke var kommisjonær, men bare agent med rett til å oppta bestillinger, som firmaet deretter hadde adgang til å akseptere eller avslå. Hertil kommer at selgeren i det her foreliggende tilfelle ikke er Nielsen, men Svendsen, og en kan overhodet ikke se at det er etablert noe som helst forretningsforhold mellom firmaet Ring og denne sistnevnte person. Svendsen var hverken agent eller kommisjonær for Ring. Det lar seg under disse omstendigheter ikke gjøre å fortolke loven om kommisjon slik at den blir anvendelig på Svendsens salg av kassaapparatet.
En kan heller ikke finne at reglene om legitimasjon gir Svendsen noen rett til å selge apparatet med den virkning at det skaper et godtroenhetsverv for handelsforeningen. Da det intet agentforhold besto mellom firmaet Ring og nevnte Svendsen, kan det ikke sies at Ring har legitimert Svendsen til å forføye over apparatet. Ihendehavelse i og for seg er ikke legitimasjon. - - -
Det har også vært hevdet under prosedyren at firmaet er nærmere til å bære følgene for sine representanters rettsstridige handlinger enn den godttroende kjøper som Handelsforeningen var. Dette argument har meget for seg; men det er ikke opplyst at firmaet har noen andel i valget av
Side:525
Svendsen, og så vidt en kan se er det denne alene som har opptrådt overfor Handelsforeningen.
En kommer således til det resultat at firmaets rett til som eier av kassaapparatet å kreve dette tilbake av Grande Handelsforening ikke er gått tapt. - - -
Dommer Eriksen var kommet til samme resultat som herredsretten. - - -