Rt-1940-647
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1940-12-02 |
| Publisert: | Rt-1940-647 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 209. |
| Parter: | |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Sjøloven (1893) §229, Tvistemålsloven (1915) §31 |
Notlaget Aalen & Co. A/S anla sak ved Sunnfjord herredsrett mot rederen av tråleren Walborough av Hull til inntale av bergelønn. Herredsretten avviste saken med den begrunnelse at Sunnfjord herredsrett ikke var rett verneting, fordi det ikke antokes å foreligge berging. Avvisningskjennelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett, som under dissens stadfestet kjennelsen, idet rettens flertall også bygget sitt resultat på at det etter sakens opplysninger ikke hadde foreligget noe tilfelle av berging eller påbegynt berging, hvis utførelse var blitt hindret. Et av rettens medlemmer stemte for sakens hjemvising til herredsretten til pådømmelse i realiteten, idet han anførte:
Side:648
«Når sjøfartlovens §229, 2. ledd bestemmer, at søksmål til fastsettelse av bergelønn kan anlegges på det sted, hvor bergingen er foretatt, eller hvorhen det bergede er innbrakt, synes deri å måtte ligge at søksmålet til inntale av bergelønn kan anlegges på disse steder. Deri, at loven nevner søksmål, ligger at det ikke bare er skjønn til bestemmelse av bergelønnens størrelse, som kan avholdes på disse steder. Det synes da her som ellers, hvor det er spørsmål om betalingsverneting, å måtte komme an på arten av det krav, som reises og ikke på kravets materielle berettigelse, når det spørres om hvorvidt domstolen er kompetent til å avgjøre saken. En motsatt regel vil kunne lede til besynderlige resultater. Hvis domstolen i et tilfelle som det foreliggende, skulle finne at det hverken forelå berging eller assistanse, synes det lite rimelig at den ikke skulle kunne avsi frifinnelsesdom. Og hvis domstolen skulle kunne avvise saken, fordi den ikke fant at det forelå berging, ville følgen om skipet var norsk, være at saksøkeren etter avvising kunne anlegge sak i en av de jurisdiksjoner, som omhandles i tvistemålslovens §31, og der få dom for at det forelå berging, for en avvisingskjennelse avgjør ikke rettskraftig det materielle krav.
Heromhandlede lovbestemmelse må antas grunnet i hensynet til å få en hurtig rettsavgjørelse, og til at saken lar seg best opplyse på det sted, hvor bergingen har funnet sted, eller skipet er innbrakt. Lovgrunnen synes da å tilsi, at hvor bergelønn påståes, ansees retten kompetent til å tilkjenne godtgjørelse for assistanse, om sådan finnes å foreligge, for berging og assistanse er forhold, som ofte går umerkelig over i hinannen. Sonderingen her vil i mange tilfelle bero på et skjønn. Under enhver omstendighet forekommer det meg, at saksøkeren hadde krav på å se dom for hvorvidt det tilkom ham bergelønn eller ikke.»
Notlaget påkjæret lagmannsrettens kjennelse videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg som opphevet herredsrettens og lagmannsrettens kjennelse og hjemviste saken til herredsretten til fortsatt behandling, idet utvalget med hensyn til forståelsen av sjøfartslovens §229, 2. ledd i det vesentlige tiltrådte den begrunnelse som det dissenterende medlem av lagmannsretten hadde gitt.