Rt-1940-92

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1940-02-17
Publisert:	Rt-1940-92
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 17 B.
Parter:	Styret for Holtål-Dragås Statsalmenning (lagmannsrettssakfører Harald Holthe til prøve) mot Svend Lian m.fl. (advokat O. Solnørdal oppnevnt).
Forfatter:	Næss, Grette, Fougner, Evensen, Rivertz. 12-6
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 3-

Dommer Næss: Ved dom av Gauldal herredsrett, avsagt 6 august 1937, ble styret for Holtål-Dragås Statsalmenning

Side:93

frifunnet for saksøkerne Svend Lians, Ole Midtaunes, Olaf Aas', Ole O. Tamlags, Jens Tamlagsrønnings og John S. Øiens krav på almenningsrett i almenningen etter lovbokens 3-12-6. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Dommen ble av saksøkerne påanket til Frostating lagmannsrett ved hvis dom av 9 september 1938 de ankende parter ble kjent bruksberettiget i Holtål-Dragås Statsalmenning for sine respektive gårder. Saksomkostninger ble heller ikke her tilkjent. Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens idet en av lagdommerne kom til samme resultat som herredsretten.

Styret for Holtål-Dragås Statsalmenning har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Som ankegrunner anføres: «1. Lagmannsrettens flertall er enig i at de innstevnte ingen bruk har utøvet i almenningen. Flertallet antas å ta feil når det ikke under de givne forhold har ansett bruksutøvelsen som nødvendig betingelse for almenningsrett. Når det henvises til høyesterettsdom Rt-1912-785, Rt-1931-110, antas disse dommer ikke å kunne påberopes til fordel for domsresultatet. Flertallet antas å ta feil når det sier at de innstevntes gårder er beliggende i almenningsberettigede «bygdelag». Tamlagsgårdene har i eldre tid ligget utenfor Holtålen herreds grenser. Tamlagsbrukene danner derhos en særskilt grend utenfor det almenningsberettigede bygdelag. Denne grend har aldri utøvet almennings rett. 2. Flertallet antas å ta feil når det sier at Holtålen tinglag etter de foreliggende dokumenter må oppfattes som ett bygdelag og derav slutter at alle gårder innenfor Holtålen tinglag hører med til Holtålen «bygdelag» i almenningsrettslig forstand. Aunegrenden er en utpreget sidedal, utenfor «bygdelaget». 3. Det antas uriktig å sidestille Lian med Tamlagsgårdene, idet Lian ligger på nordskråningen ned mot Hulta elv, i en sidedal som aldri har utøvet almenningsrett. Videre antas det uriktig å si at de to gårdparseller i Aune-grenden (Ole Midtaune og Olaf Aas' bruk) er utskilt fra gårder i hovedbygden. Opprinnelig var det en seter og en utslått tilhørende gårder i hovedbygda og som senere er bebygd. Det kan ikke utledes almenningsrett for disse bruk som ligger i et annet «bygdelag».»

Den ankende part har nedlagt sådan påstand: «At herredsrettsdommen stadfestes, og at den ankende part hos de innstevnte in solidum tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»

De innstevnte, som har fått beviling til fri sakførsel, har ved den oppnevnte sakfører nedlagt sådan påstand: «At lagmannsrettens dom stadfestes, at den ankende part dømmes til å betale statskassen prosessens omkostninger for Høyesterett og at jeg tilkjennes salær for sakens utførelse for ankemotpartene Svend Lian m. fl.»

Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til de tidligere retters domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisoptagelse på Ramlo i Holtålen 8 mai 1939 hvor parter og vitner har forklart seg. Av nye dokumenter som er lagt fram for Høyesterett nevner jeg gjenpart av en skogdelingsforretning for Holtålen av 9 oktober 1829 hvorved Øvre

Side:94

bygden har delt sin sameieskog. Det går fram at delingen er begynt ved Tamlagets skog, om hvilken sies at den «tilforn er meget nøiagtig udmerket.» Det ble ikke tildelt denne gård skog ved delingen. Derimot sees Lian å ha vært tildelt en strekning likesom de i sameiet beliggende Aune gårder. Sameiestrekningen var etter kartet beliggende østenfor Holtål-Dragås statsalmenning henimot den på østre kant tilstøtende Østerå almenning. Det er i denne strekning Lian i sin tid er ryddet og i dens nordlige del ligger den såkalte Aunegrend. Strekningen skal framdeles ha rikelig skog. Videre er for Høyesterett framlagt markegangs- og delingsforretning vedrørende Dragåsen av 7 - 11 august 1741, hvorunder kjennelse er avsagt angående «hvad af Dragaasens skoug og mark i Guldahls fogderie, som Kongens alminding, kand ansees». Endelig nevner jeg en erklæring fra gårdbrukere i Holtålen av november 1853, tinglyst 10 oktober 1855, som går ut på at de selv som har undertegnet erklæringen som bruksberettiget til Holtål-Dragås almenningsskog og etterfølgende eiere eller brukere skal være uberettiget til i framtiden å foreta hugst i nevnte almenning uten etter utvisning av vedkommende offentlige autoritet i henhold til N.L. 3-12-6. Erklæringen er gitt følgende påtegning av lensmannen i Holtålen: «At samtlige utenfor almenningen boende, men til samme bruksberettigede almuesmenn av Holtålen har underskrevet foranstående erklæring tillikemed deres værger (laugværger og kuratorer) for så vidt samme er mig bekjent. det attesteres hermed på forlangende, liksom jeg også med det samme må bemerke at denne erklæring er givet med forbehold om at det med Holtålingene for ulovlig skoghugst - ikke innhegninger m. m. - i almenningen anlagte søksmål kan bli hevet og all tvist derom således i minnelighet blir bilagt».

Hverken Aune-grenden eller Tamlags-gårdene er blandt dem som har underskrevet denne erklæring. Den rett overfor Tamlags-gårdene liggende Aasen gård har heller ikke underskrevet. Erklæringen er etter hva det er på det rene godtatt av det offentlige. Disse dokumenter, markegangs- og delingsforretning med kjennelsen, også kalt lagtingsdommen av 1741 og erklæringen eller forliket av 1853 er begge omhandlet i den av Høyesterett pådømte sak vedkommende Holtål-Dragås statsalmenning som er referert i Rt-1925-1032, hvortil jeg henviser. Likeledes henviser jeg til Røroskommisjonens innberetning av 1879 side 66 flg.

For Høyesterett har almenningsstyret opptatt den nye innsigelse at almuens bruksrett i Holtål-Dragås almenning ikke hviler på lovbokens 3-12-6, men er ervervet ved hevd. Den samme innsigelse var framsatt i den sak vedkommende samme almenning som er referert i Rt-1925-1032. Jeg antar at denne innsigelse ikke kan føre fram, men jeg finner for min del ikke grunn til å inngå på den da jeg på et annet grunnlag er kommet til det resultat at anken må gis medhold.

Jeg er nemlig kommet til samme resultat som herredsretten og det dissenterende medlem av lagmannsretten og kan i det vesentlige henholde meg til den begrunnelse som sistnevnte har gitt. Etter det som er opplyst i saken må jeg ut fra at

Side:95

bygdefolkets oppfatning i all kjent tid har vært den at gårdene i Aunegrenden og Tamlagsgårdene ikke har hørt med til kretsen av de gårder som har bruksrett i Holtål-Dragås almenning. Jeg legger i så henseende vesentlig vekt på den erklæring som ble avgitt i 1853 av de gårdbrukere som betegnet seg som de bruksberettigede i almenningen.

I anledning av lagmannsrettens flertalls henvisning til en bemerkning i flertallets begrunnelse i Høyesteretts (plenums) dom i Rt-1931-110 nevner jeg at denne bemerkning etter min mening ikke fører så langt som lagmannsretten synes å mene.

Jeg stemmer således for stadfestelse av herredsrettens dom. Etter mitt resultat antar jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke blir å tilkjenne.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret til den oppnevnte sakfører, høyesterettsadvokat O. Solnørdal fastsettes til kr. 2.000.

Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Fougner, Evensen og Rivertz: Likeså.

Av herredsrettens dom:

Saksøker Lian, eier gnr 25, bnr 1. - Denne eiendom ligger i Hultdalen på dens østre side og ansees for å tilhøre Aune-grenden. Saksøkeren hevder at eiendommen opprinnelig har tilhørt Megården, som er bruksberettiget i den omhandlede statsalmenning. Den har imidlertid et annet gnr enn Megården og bestrider saksøkte at den er utskilt fra denne eiendom.

Saksøker Ole Midtaune eier gnr 33, bnr 2. Denne eiendom ble i 1853 utskilt fra gården Grøt, men har beholdt det bnr som den opprinnelige gård hadde. Grøtgårdene ligger midt i bygdelaget og har siden 1853 vært anerkjent som bruksberettiget.

Saksøkeren Olaf Aas er bruker av gnr 18, bnr 2. Denne eiendom er utskilt fra Holtålen prestegård, som er almenningsberettiget. De to sist nevnte eiendommer ligger begge i den såkalte Aunegrend.

Saksøkeren Ole O. Tamlag eier gnr 44, bnr 1, Jens J. Tamlagsrønning eier gnr 45, bnr 1 og saksøkeren John S. Øien eier gnr 44, bnr 3. Samtlige disse tre eiendommer ligger sydligst i det nåværende Holtålen herred. De tilhørte Røros Verk fra 1778 til 1901, men var fra 1830 bortbykslet til forskjellige brukere.

Saksøkerne hevder at Holtålen er et bygdelag, som har almenningsrett i laragås-Holtål statsalmenning. Da samtlige saksøkeres eiendommer etter deres oppfatning på grunn av beliggenhet og utskillelse fra gårder, som har almenningsrett, må høre med til bygdelaget og de dessuten er så store at de må betegnes som jordbruk mener de at de er berettiget til å få trevirke i almenningen etter de samme regler, som gjelder for de andre almenningsberettigede.

Saksøkte bestrider saksøkernes krav. Aune-grenden er en sidedal som ligger for seg sju å åtte kilometer fra bygden, som ligger i Gaulas dalføre. Den er skilt fra almenningen ved elven og ved en bred og ganske høy åsrygg.

Side:96

Det er således et tydelig naturlig skille mellom de bygdelag som utgjøres av hovedbygden og det bygdelag som Aune-grenden utgjør. Det må bero på manglende kjennskap til de lokale forhold, når det tales om at Holtålen er et bygdelag, og at saksøkernes eiendommer på grunn av sin beliggenhet må høre med til bygdelaget.

Eierne av saksøkernes gårder har heller ikke noen gang utøvet noen bruk i almenningen. Det naturlige forhold har forbudt det. De kan derfor heller ikke bygge sitt krav på særlig bruksutøvelse. Visstnok kan det påvises enkelte setre i Aune-grennen som har utøvd hogstrett i almenningen, men denne rett, som i seg selv er tvilsom nok, kan kun bygges på hovedbøllets almenningsrett og hovedbøllet ligger nede i bygden som alltid har hatt almenningsrett. Setrene har derfor utøvet bruk på grunnlag av gårdenes almenningsrett, og mener man derfor at Aune-grendens gårder ikke kan bygge noen rett på at eiere av gårder i hovedbygden har tatt tre virke til sine setre i Aune-grenden.

Tamlagsgårdene ligger utenfor det almenningsberettigede bygdelag og heller ikke for disse eiendommer foreligger det noen bruk, som kan begrunne almenningsrett.

Det er fra saksøkernes side hevdet at bygdelag i N.L. 3-12-3 faller sammen med de administrative grenser således at grensen for bygdelaget skulle falle sammen med grensen for de tidligere tinglag. Retten kan ikke være enig heri. Jfr. K. Meinich Olsen: Norsk Almenningsrett side 136. Etter hva der er anført ansees det for å være norsk gjeldende rett at almenningsretten kun tilkommer den bygd eller de grender almenningen kan sies å tilligge fra gammel tid.

Aunegrenden ligger i en sidedal til hovedbygden fra hvilken den er skilt ved en høy åsrygg.

Det er ikke påvist at det fra Aune-grenden noen gang har vært utøvet noen regulær bruksutøvelse i den omhandlede statsalmenning. Det er opplyst at det i gammel tid var mye skog i Hultdalen, hvor Aune-grenden ligger, og at det således ikke har vært noe behov for åvirke i almenningen. I følge en forevist skogdeling fra 1828-1829 over sameieskogen i øvre Holtålen har nemlig setereierne rett til å ta fornødent tømmer til sine setervoller og engsletter, der hvor han selv finner bekvemt, dog er han forpliktet til først å tale derom til den som eier skogen, og da bør han erstatte den igjen med like mange gode trær av sin egen skog og på et sted som er like bekvemt å gjenhentes. Ellers må han ta det etter utvisning.

Aunegrennen finnes derfor å være en særskilt grend, hvis beboere ikke hører til det bygdelag som etter N.L. 3-12-6 er almenningsberettiget i Dragås-Holtål statsalmenning.

Saksøkerne nr. 1, 2 og 3 har derhos påstått almenningsrett av den grunn at deres eiendommer er utskilt fra bruk, som utvilsomt er beliggende i det almenningsberettigede bygdelag.

Da deres eiendommer imidlertid etter rettens foranstående avgjørelse ligger i en grend, som ikke er almenningsberettiget, er de ikke boende i det bygdelag som etter N.L. 3-12-6 er almenningsberettiget, og kan de nevnte saksøkere av den grunn ikke ansees for å være almenningsberettiget.

Med hensyn til Tanilags-gårdene er det fra saksøktes side også anført at disse gårder i tidligere tid ikke har tillagt Holtålen, men hørt til Alen herred. Han har i den anledning forevist Anders Johnsen Reitans bok: «Ålen». I denne er det på side 205 anført at «langt tilbake i tiden hørte

Side:97

Morken til Holtålen og Tamlaget til Ålen». «Nå er det omvendt.» I samme bok side 166 heter det: «Den første lensmann som vi har greie på bodde på Tamlaget, som den gang hørte til Ålen.»

Etter dokument 10, utdrag av matrikuleringskommisjonen av 1723 fra Guldals sorenskriveri, uttales det at Holtålen bygdelag er begynnende fra Olderfetten på hin side østre kanten av Dragåsen 11 mil beliggende fra Trundhiem og strekker sig til Ålefjeldet. -

Ålefjellet kan ikke finnes på et av saksøkte forevist topografisk kart over Holtålen, men antas å være det som nå på kartet er benevnt «Aalbyggfjellet». Etter lengderetningen på dette fjell må Tamlaget ansees for å ligge sønnenfor nevnte fjell og at gården således i 1723 lå utenfor Holtålen.

Retten må derfor gå ut fra at Tamlag i gamle dager ikke hørte til det almenningsberettigede bygdelag i Holtålen. Det er ikke godtgjort at gården senere har ervervet ved bruk eller på annen måte noen rett til almenningen.

Retten kommer derfor til det resultat at saksøkte må bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (Lagdommer Fjærli, sorenskriver Krum og byrettsdommer Havig med to domsmenn):

Lagmannsretten skal behandle spørsmålene i den orden at først spørsmålet om bruken drøftes, deretter skal forholdet mellom de ankende parters jordeiendommer og bygdelaget behandles.

Hva først bruken angår, så er det visselig så at lang tids bruksutøvelse i almenning danner et sterkt bevis for virkelig almenningsrett. Og hvor denne bruk mangler, kan beviset for rett i almenning bli vanskeligere. Men en kan neppe være berettiget til å gi regelen den formulering at hvor bruken mangler, der mangler også selve almenningsretten.

For de ankende parter i denne sak kan ingen bruk ansees bevist. Under saken foreligger bare opplysning om at det en eneste gang vinteren 1882-1883 er hentet et ganske lite antall tømmerstokker i almenningen til gården Tamlag. - - - I alle tilfelle er denne enkeltstående bruk utilstrekkelig som bevis for en almenningsrett for denne gård.

Imidlertid kan en ikke anse en sådan bruksutøvelse som en nødvendig betingelse for en jordeiendoms rett i almenning. - - - Avgjørende i denne heneeende synes dommen i Rt-1931-110, den såkalte «plenumsdom», å være. Her heter det bl.a. i flertallets votum (side 112): «Noe bevis trengs ikke for at den enkelte gård innen bygdelaget fra gammel tid har utøvet bruksrådighet i almenningen.» Lagmannsretten må - etter den høyesterettspraksis som er slått fast i den siterte setning - gå ut fra at mangel på bevis for bruksutøvelse ikke i og for seg er avgjørende for de ankende parters rettigheter i almenningen.

Spørsmålet blir da om de ankende parters gårder kan sies å være beliggende i det almenningsberettigede «bygdelag».

Hva først Tamlaggårdene angår, så hevdes det som nevnt at de må ha ligget utenfor Holtålens grenser og ha tilhørt nabobygden Ålen på reformasjonstiden. - - - Etter disse opplysninger må en kunne slå fast at gården Tamlaget i de siste 300 år har tilhørt Holtålen. Og når dette er tilfelle, kan en neppe være berettiget å tillegge det noen som helst betydning for denne sak, at gården tidligere muligens kan ha tilhørt nabobygden Ålen.

Spørsmålet blir dernest om Tamlagbrukene må sies å tilhøre det almenningsberettigede «bygdelag» i Holtålen. Betydningen av ordet

Side:98

bygdelag kan neppe sies å være helt klar. Men oftest synes det å bli brukt som ensbetydende med ordet tinglag. Flere av de for lagmannsretten framlagte dokumenter synes å vise det. De dokumenterte utdrag av matrikuleringskommisjonens protokoll for 1723 viser at tinglag og bygdelag ofte brukes om hverandre. For «Holtålens sogn», som behandles 1 oktober 1723, heter det flere ganger: «dette bygdelaug(s)». En synes herav å måtte slutte at Holtålen tinglag innenfor sine daværende og nåværende grenser har vært oppfattet som ett bygdelag, ikke som flere. Men da må det herav bli en videre slutning, at alle gårdene innenfor tinglaget hører med til Holtålen bygdelag. Skulle en ikke dra den slutning, måtte bygdelaget Holtålen oppfattes som bare en del av tinglaget av samme navn. Holtålen bygdelag måtte da bare omfatte hovedbygden, den sentrale grend i bygden, mens Tamlag-brukene, som neppe kan sies å utgjøre en egen «grenn», og Aune-grenden måtte betraktes som liggende utenfor Holtålen bygdelag og for Aune-grendens vedkommende utgjøre et eget bygdelag, således som flere ganger uttalt fra motpartens side under prosedyren. Men en slik uttrykksmåte synes å komme i strid med vanlig sprogbruk, og sprogbruken i Holtålen er ikke påvist å fravike den vanlige på dette område. Følger en motpartens uttrykksmåte, blir en sittende fast i en språkbruk hvor «bygdelag» faller sammen med «grend». Selv om en slik språkbruk kan finnes enkelte steder, har en intet holdepunkt for å bruke ordene på den måte i denne sak. Når det er hevdet at Tamlag-brukene og Aune-grenden ligger utenfor «det bruksberettigede bygdelag», så synes det i virkeligheten å være bruken som har vært avgjørende for denne begrensning av bygdelaget til hovedbygden alene. Men når en først må oppgi bruken som grunnlag for almenningsrett, så må også den på bruken begrunnede begrensning av bygdelaget falle.

En kan da ikke se at resultatet kan bli annerledes enn at «bygdelaget» for Holtålens vedkommende omfatter hele bygden, tinglaget eller herredet som territorialt område. Hvilke personer det er innen dette område som tilkommer almenningsrett, er det ikke strid om i denne sak. Det er på det rene at de ankende parter som jordbrukere fyller de sosiale betingelser for å ha almenningsrett. Og når en ikke tar hensyn til tidligere bruk, blir det altså bare bopel på jordvei som eies eller brukes innen bygdelaget som blir avgjørende.

En finner således at Tamlag-gårdene tilhører bygdelaget og at de ankende parter på disse bruk må tilkjennes almenningsrett.

Det samme blir tilfelle med eieren av gården Lian. Denne gård ligger i nordskråningen ned mot Hulta elv, omtrent midt mellom de øverste gårdene mot sør i hovedbygden og gårdene i Aune-grenden. Det er en isolert gård og det er vanskelig å si om den bør henføres til Aune-grenden eller ei. Men bygdelaget må den etter det foran anførte tilhøre.

Om de to parseller i Aunegrennen må gjelde det samme. - - -

Resultatet blir således at alle de ankende parter må tilkjennes almenningsrett. - - -

Sorenskriver Krum med tilslutning av domsmann Vinge, ønsket å framheve at han ikke ville ta standpunkt til betydningen av uttrykket «bygdelag» i sin alminnelighet; men når det først ved rettspraksis er fastslått, at almenningsrett for den enkelte gård i et område, som almenningsrett tilliger, ikke er betinget av bevis for utøvet bruk, har en i denne sak under hensyn til de stedlige forhold i Holtålen og beliggenheten av de ankende parters gårder ikke noe holdepunkt for å nekte dem almenningsrett.

Side:99

Dommer Havig er kommet til et annet resultat enn flertallet. Det kan visstnok sies, at både Aune-grenden og Tamlaget hører til bygdelaget Holtålen i videst mulig forstand, men dette antas ikke uten videre å være avgjørende for at de ankende parter har bruksrett i almenningen. Det synes å være samstemmighet i teorien om at det bygdelag, som har almenningsrett, ikke faller sammen med den bygd eller det bygdelag hvis område svarer til noen slags administrativ inndeling, og at det heller ikke er bygdelaget i nåværende eller mest omfattende forstand, men at det er bygdelaget med det område som har hatt bruken fra gammelt eller i følge 3-12-6 almenningen har tilligget fra alders tid. Dette bygdelag kan ha snevrere grenser og det kan være av den slags som kalles grend. Almenningen kan ligge slik til at den ikke har hørt til den øvrige bygds interessesfære, og hvor det av den grunn ikke har funnet sted noen bruk. Den naturlige tilliggelse eller samhørighet kan ha manglet. Jeg henviser til Brandts tingsrett bl.a. utgave 1878 side 180, Norges landnæringsrett av W. F. Dahl, side 141 og Meinich Olsen Norsk almenningsrett, side 25 flg. og side 136, kfr. også den gamle utskiftningslov 12 oktober 1857 §34. Det framgår også av flere dommer om bruksrett i almenning at det ikke alltid er bygdelaget med det mest omfattende område som har denne rett, og omkring i bygdene er det mange steder slik at det er et bygdelag med snevrere grenser eller en grend som har bruksretten. Jeg kan ikke gå ut fra som det er blitt hevdet, at denne ordning beror på overenskomst eller bare er av faktisk art. Den oppfatning som gjøres gjeldende fra de ankende parters side med hensyn til utstrekningen av det bruksberettigede bygdelag, nemlig at dette skulle falle sammen med tinglag eller prestegjeld antas derfor ikke å kunne legges til grunn. Det framholdes riktignok at det er det opprinnelige tinglag som menes, og det er meget mulig at det eldste bygdelag falt sammen med dette, men da en vanskelig kan vite noe om disse eldste tinglag og prestegjeldene kan omfatte flere tinglag, lar det seg ikke gjøre på dette grunnlag å slutte seg til hva bygdelaget er.

Både Aune-grenden og Tamlaget framtrer som særskilte deler av det omfattende bygdelag Holtålen. Aune-grenden er et sidedalføre og Tamlaget, som også må sies å være en grend, ligger for seg selv atskilt fra den øvrige bygd ved en fjellstrekning, så en for å komme dit før den nye vei langs elven ble bygd måtte opp i en betydelig høyde, og det er selv nå et par kilometer dit fra nærmeste gård i hovedbygden. Begge ligger i utkanten av Holtålen og ingen av disse deler kan som terrengforholdene er, oppfattes som umiddelbare utvidelser eller fortsettelser av hovedbygden. For å komme til almenningen må en fra Aune-grenden først over åsen som skiller fra hovedbygden og deretter over denne og Gaula. Og Tamlaget ligger sønnenfor almenningen på den annen side av Gaula som her er lite farbar. Terrenget er så vanskelig at drift i almenningen var meget tungvindt før den nye hovedvei ble ferdig. Det er dog ikke utelukket at både Aune-grenden og Tamlaget kan ha hatt drift i almenningen, men det er ikke naturlig. Den har ikke trådt fram som naturlig interessesfære for disse grender. De har hatt en sådan på andre kanter. Aune-grenden har selv betydelige slått-, beite- og skogstrekninger, og det samme har Tamlaget hatt i umiddelbar nærhet. Det kan også nevnes, at det er en særskilt almenning, nemlig Østeråens statsalmenning i det dalføre Aune-grenden er, riktignok nå uten barskog, men tjenlig til annet bruk.

Hva særskilt angår eiendommen Lian som det kan være noen tvil om hvor den hører hen, så er det å merke at den ligger på den side av åsen

Side:100

som heller nedover mot sidedalføret. Jeg antar derfor at den ikke kan regnes til hovedbygden, men må stå i samme stilling som de to andre gårder i Aune-grenden, Harekroken og Meenget.

Da det således ikke kan ansees godtgjort at de ankende parters gårder ligger i det bygdelag Holtålen i snevrere forstand som almenningen har tilligget av alders tid, og de derfor ikke uten videre av den grunn har bruksrett, må det komme an på om de selv eller det bygdelag eller grenn hvor de ligger har utøvet almenningsbruk. Dette er ikke bevist, tvert imot må det som også flertallet antar være bevist at det ikke tidligere har funnet sted noen almenningsbruk, og at det heller ikke tidligere har vært reist krav på bruksrett.

Av meget stor betydning antar jeg det er at Tamlaget har tilhørt Røros Verk som også har vært medeier i fellesskogen i Aune-grenden, uten at verket som har hatt disse eiendommer visstnok mange hundre år tilbake, noen gang har gjort gjeldende krav på almenningsrett. Det er lite trolig at verket i tilfelle det har hatt almenningsrett ville ha unnlatt å gjøre den gjeldende.

For gården Lian er det framholdt at den er utgått av det nevnte skogsamele som tilhørte bruksberettigede gårder og at dette i alle fall begrunner bruksrett for denne gård. Det er imidlertid så at også gårder i Aune-grenden hadde del i dette sameie hvis område også ligger utenfor det bygdelag som etter min oppfatning har bruksretten. Gården antas heller ikke å være skyldsatt ved en skylddeling, men ved en nyskyldlegging. Videre framholdes det for gårdene Harekroken og Meenget at disse er utskilt fra gårder med almenningsrett. Sammenhengen med dette er ikke helt klar, men det er opplyst at disse gårder tidligere har tilhørt bruk i hovedbygden som seter eller slåtteng, og de synes ikke å være skylddelt fra disse bruk. Og hvorom allting er ligger de ikke umiddelbart til disse, men utenfor bygdelaget i snevrere forstand. Det antas derfor ikke at bruksrett for disse gårder kan begrunnes på denne måte.

Jeg er på dette grunnlag kommet til samme resultat som herredsretten. - - -