Rt-1941-802

Instans:	Eidsivating Lagmannsrett - dom
Dato:	1941-06-16
Publisert:	Rt-1941-802
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nr. 291/1939.
Parter:	Anfinn Refsdal m.fl. (advokat J. A. Kittelsen) mot Lysaker Kemiske Fabrik (advokat Emil Stang Lund).
Forfatter:	Lagmann Hjelm-Hansen, sorenskriver Wiesener, hjelpedommer Kviberg med sakkyndige domsmenn
Lovhenvisninger:	Granneloven (1887) §12, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, §17

Akers herredsrett sorenskriveren med fagkyndige domsmenn, avsa 20 september 1939 dom med domsslutning: «Lysaker Kemiske Fabrik frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Med hensyn til sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til domsgrunnene.

Ved erklæring av 11 november 1939 har 1. Anfinn Refsdal, 2. P. Nordahl, 3. I. Eidal, 4. T. S. Jacobsen, 5. fru Alvilde Olsen v/ Gunnar Olsen, 6. Johanne Sars, 7. A. 0. Kjellerød 8. Jørgen Jørgensen 9. Hans Mortensen, 10. fru dr. Mørk og 11. Paul N. Aaker påanket herredsrettens dom i dens helhet til lagmannsretten. Av disse har Johanne Hars trådt ut av saken.

De ankende parter hevder at herredsretten har tatt feil i følgende punkter:

1. Når retten finner «at det fra fabrikkens side er gjort hva den har vært i stand til, når også økonomiske forhold tas i betraktning, for at de ankendes eiendommer skal bli minst mulig skadet. De mener at fabrikken kunne tatt effektive forholdsregler mot røkplagen, f.eks. kalktårn». 2. At retten feilaktig har gått ut fra «at fabrikken fullt ut kan likestilles med moderne anlegg av samme art i andre land, og at det ikke voldes de omboende større skade enn hva der er en nødvendig følge av driften». De ankende mener at fabrikken har vært drevet uforsvarlig hva angår bekjempelsen av røkplagen. 3. At retten ikke har ansett det bevist at det er påført skade siden saltsyrefabrikasjonen begynte i 1935-36. 4. At retten finner at bedriften har vært ledet helt forsvarlig hva kontroll av røkplagen angår. Det er imidlertid kun foretatt i alt 5 analyser i årene 1927-36, hvilket er helt uforsvarlig hva kontroll av røkplagen angar. 5. At retten ikke har ansett fabrikken ansvarlig etter regelen om farlig bedrift for den røkplage som skyldes bedriftsuhell i september 1939. 6. At retten ikke har tatt hensyn til at fabrikken har utvidet produksjonen meget sterkt i de senere år. Selv om fabrikken tidligere har kunnet drive ansvarsfritt fordi den var anlagt før de ankende parter tilflyttet stedet, så kan den ikke være berettiget til en sa voldsom utvidelse som skjedd uten å bære ansvaret for den dermed økede gass- og røkplage.

De ankende parter nedla opprinnelig påstand om at fabrikken skulle tilpliktes å bygge opp et kalktårn hvorigjennom avgassene skulle ledes. Denne påstand er blitt frafalt under ankeforhandlingen. De har heller ikke opprettholdt krav på erstatning for røkplage ved bedriftsuhellet i september 1939, og de erkjenner at fabrikkens drift i de siste år ikke har gitt grunn til klage. De har nedlagt sånn endelig påstand:

Side:803

«1. ankende parter, lektor Anfinn Refsdal, kartforvalter P. Nordal, fru Ingebor Eidal, trafikkinspektør Jørgen Jørgensen, fru Alvilde Olsen v/ gartner Gunnar Olsen og generalagent Paul Aaker tilkjennes erstatning etter rettens skjønn hos Lysaker Kemiske fabrik for fysisk skade påført den ved fabrikkens drift. De ankende parter Refsdal, Nordal, Eidal. Jørgensen, Aaker, T. S. Jacobsen og fru dr. Mørk tilkjennes erstatning for usedvanlige ulemper i årene 1935 38. 2. De ankende parter tillkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Ankemotparten Lysaker Kemiske Fabrik, har gjort gjeldende de samme betraktninger som for herredsretten og påstått seg frifunnet med tilkjennelse av saksomkostninger før herredsrett og lagmannsrett.

Under ankeforhandlingen er avhørt 6 av de ankende parter samt direktør Adam Petterson for ankemøtparten og i alt 15 vitner. Det er foretatt åstedsbefaring med gjennomgåelse av fabrikken samt besiktigelse av de fleste av de ankende parters eiendommer. For lagmannsretten er fremlagt erklæring av 9 juni 1941 fra rettskjemiker Bruff samt en del fotografier. For øvrig foreligger saken i samme skikkelse som for herredsretten.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

1. De ankende parters erstatningskrav antas etter de føreliggende opplysninger ikke å kunne bygges på ansvarsbetingende uaktsomhet fra fabrikkens side og heller ikke på reglene om ansvar for farlig bedrift. Det er nabolovens regler som her må komme til anvendelse.

Det som herredsretten anfører om driften ved Lysaker Kemiske Fabrik kan i det store og hele tiltres. For lagmannsretten foreligger det imidlertid opplysninger som nødvendiggjør en del tilføyelser.

I årene etter den forrige verdenskrig er det foregått atskillig omlegging av driften, idet A.s Titan Co. som tidligere var en stor avtager av svovelsyre falt bort som kunde. Fabrikken har derfor i årene etter 1927 øket sin produksjon av superfosfat for å finne anvendelse for den produserte svovelsyre. Denne økede mengde superfosfat ble fremstilt i det gamle superfosfatanlegg som til sine tider ble drevet i 3 skift, tydeligvis på toppen av sin yteevne. Retten har festet seg ved den opplysning at vaskeanlegget ved den gamle superfosfatfabrikk som har til oppgave å fjerne fluorvannstoff resp. kissel-fluorvannstoff fra avgassene, arbeidet diskontinuerlig. Den benyttede absorbsjonsvæske ble pumpet i sirkulasjon på tårnene inntil den nådde en passende konsentrasjon hvoretter væsken ble skiftet i sin helhet. Dette må etter rettens mening medføre at også rensingen av avgassene må være underkastet svingninger. Videre er det opplyst at produksjonen av kiselfluornatrium, som utvinnes av absorbsjonsvæsken, til sine tider bare har vært en brøkdel av den mengde som kunne vært fremstilt i henhold til råfosfatets fluorinnhold. Da det ikke er fremkommet noe som tyder på at fluor er fjernet i annen form, må man trekke den slutning at rensingen av

Side:804

avgassene fra den gamle superfosfatfabrikk ikke har vært fullt på høyde med de krav som bør stilles.

I tilknytning til det som er opplyst om utvidet superfosfatproduksjon og opptagelsen av saltsyrefremstillingen er det opplyst at fabrikken i årene 1934-35 har latt utarbeide planer for en ombygging som skulle muliggjøre bedre driftsforhold også under øket drift. Ombyggingen innbefatter bygging av to nye røsteovner med større kapasitet, ombygging av svovelsyreanlegget til tårnsystem med Cottrell-renseapparater, utvidelse av konsentrasjonsanlegget for svovelsyre, likeledes med Cottrellrenseapparat i stedet for de tidligere benyttede koksfylte rensekasser samt helt nytt superfosfatanlegg med nytt renseanlegg for de fluorholdige avgasser.

Det er fra fabrikkens side opplyst at ombyggingsprogrammet som ble utarbeidet i 1934-35 er blitt forsinket i ca. to år fordi forhandlingene om byggetillatelse, angivelig på grunn av klager fra naboene, ble trukket i langdrag. Fabrikken har derfor i årene 1935-38 driftsteknisk sett vært vanskeligere stillet enn i de forutgående og de etterfølgende år.

Retten anser det bevist at de sterke og lokaliserte gassutbrudd som etter den ankende part Jørgensens oppgaver fant sted for året 1935, 19 juli 1936. 27 mai 1937 samt et mindre sterkt utbrudd i 1938 har vært av langt alvorligere karakter enn den relativt jevnere gassutstrømming som år om annet har vært til stede, Den omstendighet at det på de ankende parters eiendommer i årene forut for 1935 er vokst opp en frodig vegetasjon peker direkte hen på dette. En hyppig gjentagelse av gassutbrudd av den art som fant sted i årene 1935-38 og som de sakkyndige vitner har beskrevet ville uvegerlig føre til at det meste av vegetasjonen på stedet ville forsvinne. Her må dog også sees hen til at andre bedrifters røk og gass muligens bidrar til en kronisk forgiftning av vegetasjonen. Retten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på arten av de gassarter som har forvoldt skade. Under de driftsforhold som hersket i årene 1935-38 må man gå ut fra at det leilighetsvis har vært høyere konsentrasjoner enn vanlig av fluorforbindelser svoveltrioksyd, svoveldioksyd og muligens saltsyre i de forskjellige avgasser. Selv om analyser av disse, som også herredsretten påpeker, synes sjelden å være foretatt og selv om det fremlagte analysemateriale er så mangelfullt at det må ansees som utilstrekkelig som utgangspunkt for en bedømmelse av avgassenes vanlige sammensetting i de år som søksmålet gjelder, så finner man ikke at det kan være noen direkte årsaksforbindelse mellom denne mangel og de leilighetsvise gassutstrømminger som har forvoldt skade. Det gode resultat av de i 1938 installerte nyanlegg viser at fabrikkens ledere allerede med den form for kontroll som har vært benyttet har kunnet skaffe seg tilstrekkelig oversikt over de avgjørende faktorer.

Etter det foran an førte og etter en overveiing overensstemmende med nabolovens §12,1 av de interesser som gjør seg gjeldende i dette naboskap mellom et utpreget industristrøk med

Side:805

en rekke eldre bedrifter og det nærliggende terreng som er særlig egnet til villabebyggelse, er retten kommet til det resultat at fabrikkens drift i den foran omhandlede periode har vært i strid med nabolovens §12 og medfører erstatningsansvar for materiell skade.

Hvor stor denne skade har vært for de ankende parter er det meget vanskelig for retten å gjøre seg opp en begrunnet mening om. Opplysningene er mangelfulle. Under besiktigelsen viste det seg at ankepartenes haver og omliggende strøk befant seg i frodig tilstand for alle veksters vedkommende og at den av partene og vitner om forklarte skade ikke lenger i nevneverdig grad er påviselig. Retten finner derfor i sin skjønnsmessige vurdering av skadene å måtte ta vesentlig hensyn til det skjønn som ble foretatt etter skaden i 1936 av dr. ing. Sigurd Samuelsen og gatner C. F. Harreschou, jfr. erklæring av 2 september 1936. Videre anser retten erstatningskrav for tiden før 27 juni 1935 for å være foreldet (str.ikraftr.l.'s §28).

Hva særskilt Olsens gartneri angår har Gunnar Olsen forklart at han i årene 1933-36 innkjøpte fra Holland i alt 47.350 Irisplanter å gjennomsnittlig kr. 0,15 tilsammen for kr. 7.102,50 og at samtlige planter i de nevnte fire år ble svidd og ødelagt av gassutstrømming fra Lysaker Kemiske Fabrik. Retten finner det ikke bevisliggjort at skaden var total og ansetter erstatningen for årene 1935-36 som ikke er foreldet til kr. 1.800.

Rettens medlemmer Røhne og Stenersen stemmer for en erstatning til Olsen stor kr. 3.000 hensett til eierens tapte arbeid, at Irisomsetningen er særlig fordelaktig og at Olsen etter 1936 fant å måtte opphøre helt med denne gren av virksomheten.

I henhold hertil an setter retten erstatningsbeløpene for skade på havene for:

1. Anfinn Refsdal til kr. 75, 2. P. Nordal til kr. 60, 3. fru Ingeborg Eidal til kr. 75. 4. fru Alvilde Olsen (Ivar Olsens bo) til kr. 1.800. 5. Jørgen Jørgensen til kr. 75, 6. Paul M. Aaker til kr. 200.

Lektor dr. Anfinn Refsdal har påstått erstatning for omkostninger i anledning av hans ca. 1 år gamle sønns sykdom, voldt ved et konsentrert gassangrep våren 1937 og har med nærmere begrunnelse og henvisning til legeerklæringer oppgitt sine utlegg til kr. 1.500. Retten finner i mangel av sikre beviser angående sykdommens art og nødvendigheten av så kostbare opphold og reiser som oppført ikke å kunne bestemme erstatningen til et høyere beløp enn kr. 750. således at den samlede erstatning blir kr. 825. Rettens medlem Stenersen finner ikke tilstrekkelig grunn til å fravike det oppgitte beløp og stemmer for kr. 1.500.

Påstanden om skader voldt på nettinggjerder, beslag og vindusglass finner retten ikke å kunne ta til følge. Skaden ansees å være mindre betydelig og antagelig for en del forårsaket gjennom lengere tid, også før den ekstraordinære gassutstrømming som fant sted i årene 1935-38.

Paul M. Aakers krav på erstatning for skade på to biler tas heller ikke til følge. Det mangler bevis for årsaksforholdet og

Side:806

skadens størrelse, og retten finner at de her omhandlede skader i det hele ikke har vært av større omfang enn så utsatt beliggende eiendommer måtte være forberedt på.

2. Hva angår kravet på erstatning for ulempe fremsatt av samtlige parter unntatt nr. 6, 7 og 10 og påstått tilkjent med fra kr. 2.000 til kr. 1.000 er i det vesentlige av partene anført at røkplagen til sine tider har hindret dem i å ferdes utenfor huset og at gassens ødeleggelser har forringet gleden og hyggen ved å ha en velstelt have.

Retten skal bemerke at det etter nabolovens §17 er en betingelse for ulempeerstatning at «den fornærmede har advart den skyldige mot å fortsette sin lovstridige fremgangsmåte». Det ansees ikke bevist at ankepartene - enten muntlig eller skriftlig - har gitt fabrikken en sånn formell advarsel. Iallfall kan den ikke ansees gitt før ved bevisopptagelsen i august 1936, altså på en tid da gassutbruddene i 1936 og tidligere år allerede hadde funnet sted. Man er dessuten lite tilbøyelig til å anse slike ikke kontinuerlige ulemper som usedvanlige og upåregnelige. Noen ulempe må selvsagt villaeiere være forberedt på når de bygger sine boliger tett opp i et utpreget industristrøk. Det synes også som om de heftigste gassangrep fant sted i 1936, altså før advarselen - mens angrepene i de senere år bortsett fra det som rammet dr. Refsdals barn har vært av mindre betydning.

Det antas således ikke å være grunnlag for tilkjennelse av ulempeerstatning.

Røhne og Stenersen har funnet at ulempene ved ikke helt ut å kunne nyte fruktene av sitt havearbeid og ferdes uten skuffelse og ubehag på sin eiendom er så stor at de samme hensyn som begrunner erstatning for fysisk skade også taler for å tilkjenne ulempeerstatning, idet advarsel etter forholdene finnes å være gitt. De stemmer for at de ankende parter Refsdal, Nordal, fru Eidal, Jørgensen og Aaker tilkjennes hver kr. 500, Jacobsen og fru dr. Mørk hver kr. 250 for ulempe.

Etter domsresultatet og de tvil som har gjort seg gjeldende i denne sak vil hver av partene ha å bære sine prosessomkøstninger.

Unntatt forannevnte to dissenser er dommen enstemmig.

Domsslutning:

Lysaker Kemiske Fabrik betaler til 1. Anfinn Refsdal kr. 825. 2. P. Nordal kr. 60. 3. fru Ingeborg Eidal kr. 75, 4. fru Alvilde Olsen v/ Gunnar Olsen kr. 1.800. 5. Jørgen Jørgensen kr. 75, 6. Paul M. Aaker kr. 200. For øvrig fri finnes Lysaker Kemiske Fabrik. Sakomkostninger tilkjennes ikke. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av herredsrettens dom ((sorenskriver Hesselberg):

Lysaker kemiske Fabrik ble anlagt i 1859 på gården Solleruds grunn ved Lysakerelvens utløp, og fabrikken har senere vært drevet her, men den er gjentatte ganger ombygget og driften er i årenes løp utvidet og forandret. Et høydedrag på østsiden av fabrikken og like inn til denne ble påbegynt

Side:807

utparsellert i 1912-13 og der er nå oppført her en rekke villaer. En del eiere av disse villaer, - - - anser seg skadelidende ved røk og utstrømning av gass fra fabrikken og mener at det kan treffes forføyninger hvorved forholdene i vesentlig grad vil bli forbedret. De har derfor etter forgjeves anstillet forliksmegling ved stevning av 26 august 1938 anlagt nærværende søksmål mot fabrikken og nedlagt sådan påstand: «Lysaker kemiske Fabrik tilpliktes: 1) Å forsyne fabrikken med kalktårn hvorigjennom avgassene ledes, 2) Å betale erstatning til saksøkerne etter rettens skjønn for den skade de er blitt påført ved røk fra Lysaker kemiske Fabrik, 3) Å betale saksøkerne sakens omkostninger.»

Saksøkte har påstått seg frifunnet og tilkjent omkostninger - - -.

Saksøkerne framholder at den skade som deres eiendommer utsettes for er usedvanlig og upåregnelig og at bestemmelsene i nabolovens §12 derfor kommer til anvendelse. Fra 1936 til 1938 har de i særlig grad vært sjenert av røk og gass, men de erkjenner at forholdene i så henseende er bedret i 1939. Fabrikken plikter å anordne driften således at de omboende påføres minst mulig ulempe, og saksøkerne mener at det vil være av stor betydning at de i påstanden nevnte kalktårn blir oppført.

Saksøkte hevder at man alltid har tatt størst mulig hensyn til de omboende og påtatt seg store utgifter av hensyn til dem. Den skaden som det kan være tale om er etter saksøktes mening ubetydelig og ikke større enn at man må finne seg i den når man overtar eiendommer i et fabrikkstrøk og like i nærheten av en kemisk fabrikk. Og mulige ulemper kan ikke forlanges erstattet, da fabrikken ikke har mottat advarsler etter nabolovens §17.

Retten skal bemerke: at arealene ved Lysakerelvens utløp er et typisk industristrøk. Det er flere fall i elven og gode havneforhold og det har vært industriell virksomhet her av, forskjellig art i ca. 200 år. Av de anlegg som nå er i virksomhet kan nevnes Granfoss Tresliperi, Mustads fabriker, Barnengens Fabrik, Lysaker Mølle og Lysaker Kulkompani - store bedrifter som var anlagt før saksøkerne til flyttet strøket.

Lysaker Kemiske Fabrik har den hele tid fremstillet svovelsyre og har i de senere år opptatt fabrikasjon av saltsyre. I svovelsyreindustrien opereres det i særlig grad med strømmende gasser og damper, som føres gjennom rør og reaksjonskammere inntil de omsetter seg til det flytende sluttprodukt. Ogå saltsyre oppstår i gassform ved reaksjon mellom koksalt og svovelsyre og blir først en væske ved å oppfanges i vann som høyst kan oppta 38 prosent saltsyregass. Superfosfatfabrikasjon som har vært drevet i mange år i forbindelse med fremstillingen av svovelsyre består i behandling av fosforsyreholdige mineraler for å gjøre fosforsyren lettere opptagelig for planterøttene. Mineraler er sjelden helt rene og de naturlige fosfater inneholder gjerne litt fluor og unntagelsesvis klor som ved svovelsyrens innvirkning drives av i gassform som fluor-vannstoffsyre og saltsyregasser. Alle disse gasser skal i fabrikasjonen til slutt tilgodegjøres eller bortskaffes som væsker, og dette skjer enten ved kjemisk omsetning til flytende svovelsyre eller absorbsjon i vann. Som hjelpestoff i fabrikasjonen virker endelig de nitrøse gasser som lett opptar luftens surstoff og igjen avgir dette til svoveldioxyd så at denne oxyderes til svovelsyre. Felles for alle reaksjoner, hvor gass omdannes til væsker er at de går lettest når ikke gassene er oppblandet med andre ikke reagerende gasser, særlig luft. Ved stigende fortynning med luft nåes til slutt en grensetilstand hvor

Side:808

de siste gassrester kun med største vanskelighet kan bortskaffes og i praksis slippes de da ut sammen med fortynningsluften gjennom avtrekk eller skorsten. - De skadelige gassarter er meget fortynnet når de slippes ut, men dessuaktet vil avgassen være merkbar og kjennes ubehagelig særlig når bebyggelsen, som ved Lysaker, ligger i nivå med skorstentoppen. Skadevirkningen vil imidlertid normalt være ubetydelig og kan sammenlignes med røk fra kullfyring i industrianlegg eller i tett bebyggede strøk. - Annerledes blir forholdet ved driftsforstyrrelser. Svovelsyrefabrikasjonen krever at de reagerende gasser svoveldioxyd, nitrøse gasser, luft og vanndamp på ethvert sted i den lange reaksjonsvei er til stede i riktig forhold. Uriktig blanding medfører lett at et gassoverskudd som ikke kommer i reaksjon går ut med restgassene. Særlig sterkt virker naturligvis sådanne forstyrrelser i driften som utskiftning av en brukken kisrørarm eller stopp i en av de ventilatorer som leder gassirkulasjonen. Sådanne forhold kan lett føre til utbrudd av så store mengder reaksjonsgass at de normale absorbsjonsanlegg ikke kan holde dem tilbake. Et sådant tilfelle inntraff den 1 september i år, hvorved bladene på en del trær ble avsvidd. Man regner med at sådanne uhell kan inntreffe fra tid til annen, og de vil virke skadende på vegetasjonen særlig hvis det skjer om dagen i solskinn når bladenes åndespalter er åpne, men ethvert sådant uhell representerer et driftstap da det er nyttig gass som går tapt, og det ligger i sakens natur at fabrikken av all makt søker å hindre og stanse dem. - - -

Analyser av avgassen vedkommende svovelsyrefabrikasjon synes sjelden å være foretatt. Av analysebøkene sees det å være foretatt 2 analyser i 1927, 1 i 1928, 1 i 1932 og 1 i 1936. Kun en av analysene viser tall som kommer opp mot hva det i England og visstnok også i Tyskland er fastsatt som den høyeste grense, de øvrige ligger langt under.

Retten har under hovedforhandlingen nøye besiktiget fabrikkens forskjellige anlegg og de omliggende eiendommer. Man er kommet til det resultat at fabrikken, særlig etter de forandringer som er foretatt i de siste år fullt ut kan likestilles med moderne anlegg av samme art i andre land og at det ikke voldes de omboende større skade og ulempe enn hva det er en nødvendig følge av driften. Særlig har anskaffelsen av de såkalte Cottrell-apparater, hvorved støv og tåke i gassene fjernes, vist seg å være av stor betydning.

Under befaringen kunne det ikke påvises noen skade på saksøkernes haver når unntas at i enkelte av disse blader på endel frukttrær ble avsvidd den 1 september d. å., men herved er det ikke voldt skade hverken på trærne eller frukten. Virkningen er den samme som om høsten var kommet noen uker tidligere.

Når saksøkerne har ervervet eiendommer i et gammelt industristrøk og like i nærheten av en kjemisk fabrikk hvorfra de visste at utstrømming av gass ikke var til å unngå, må de finne seg i skade og ulemper som ikke er større enn dem som det her er tale om. - Hva gartner Olsen angår så måtte han forstå at det var forbundet med risiko å anlegge et blomstergartneri i nærheten av en kjemisk fabrikk og det kan ikke ansees godtgjort at den sykdom som lektor Refsdals sønn har vært angrepet av skriver seg fra gasser fra fabrikken. Det er ikke oppgitt noe annet tilfelle av sykdom som er oppstått som følge herav, ikke engang blant fabrikkens egne arbeidere.

Under hovedforhandlingen som ble avholdt på fabrikken og varte i 3 dager kunne rettens medlemmer visstnok merke den lukt som følger med

Side:809

gassutstrømmingen, men denne lukt var ikke sterk - som regel nesten ikke merkbar - og det er ikke tvilsomt at gasslukten har vært betydelig sterkere og mer sjenerende i tidligere år. Når det er klage over gassutstrømmingen i årene 1936-38, så skyldes dette den ombygging av fabrikken som da ble foretatt. Men denne ombygging har vært nødvendig og har hatt til følge at forholdene er bedret.

Man finner at det fra fabrikkens side er gjort hva den har vært i stand til, når også økonomiske forhold tas i betraktning, for at de saksøktes eiendommer skal bli minst mulig skadet, og det finnes, så vidt skjønnes, intet grunnlag for søksmålet. Saksøkte må derfor bli å frifinne, men da sakens avgjørelse har frembudt atskillig tvil antas søksmålsomkostningene å burde oppheves.