Rt-1945-154

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1945-10-25
Publisert:	Rt-1945-154
Stikkord:	Landssvik
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 29/2 h/1945
Parter:	Statsadvokat J. C. Mellbye, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J. Simonsen).
Forfatter:	Fougner, Holmboe, Bonnevie, Mindretall: Grette, Bahr
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §86, Straffeloven (1902), Landssvikanordningen (1944) §11, §2, §3, Landssvikanordningen (1944), Straffeprosessloven (1887) §478, §62, §63, §12, §15, §19, §5

Dommer Fougner: Nedenes herredsrett avsa den 17 august i år dom med sådan domsslutning:

«A dømmes for forbrytelse mot provisorisk anordning av 15 desember 1944 (landssvikanordningen) §3, jfr. §2 punkt 1 a og punkt 3 sammenholdt med straffelovens §62, til tvangsarbeid i 2 år hvorfra går 101 dager for utholdt varetektsfengsel. Han dømmes videre til tap av almen tillit etter landssvikanordningens §11 for et tidsrom av 10 år.

Han frifinnes for påtalemyndighetens påstand om inndragning.»

Domfelte har begjært saken tatt under fornyet behandling ved lagmannsrett, for så vidt han ved herredsrettens dom er dømt etter landsvikanordningens §3, jfr. §2 nr. 3, for etter den 8 april 1940 å ha utført eller deltatt i ervervsmessig virksomhet for fienden på slik måte eller under slike omstendigheter at forholdet må ansees utilbørlig. Han antar at skyldspørsmålet, for så vidt angår hans arbeid hos den tyske byggeledelse på Tromøy, er uriktig avgjort når retten finner å måtte karakterisere dette som utilbørlig, og anfører

Side:155

at han har deltatt i dette arbeid som arbeider, jfr. landssvikanordningens §5 punkt b.

Høyesteretts Kjæremålsutvalg har avslått domfeltes søknad om samtykke til fornyet behandling. Kjæremålsutvalget, som har oppfattet begjæringen om fornyet behandling som subsidiært inneholdende en erklæring om anke for så vidt angår den tidligere nevnte del av dommen, har derimot henvist anken.

Sakforholdet fremgår av domsgrunnene.

Herredsretten har funnet det godtgjort at domfelte fra november 1941 har arbeidet for den tyske byggeledelse på Tromøy som lagerarbeider inntil 11 april 1944. Og dette arbeid har retten funnet utilbørlig. Det legges vekt på «at tiltalte selv søkte dette arbeid uten å være utskrevet til det eller å ha fått det anvist, samt at han på denne tid var ugift og uten forsørgelsesbyrde og måtte ha kunnet skaffet seg livsopphold og fortjeneste på annen måte». Og det anføres at han henvendte seg direkte til tyskerne for å få dette arbeid og fortsatte lenge med det før han forsøkte å komme ut av det.

Domfeltes arbeid for den tyske byggeledelse på Tromøy faller i tid i sin helhet forut for landssvikanordningens utferdigelse. En forutsetning for at bestemmelsen i landssvikanordningens §3, jfr. §2 nr. 3, kan bringes i anvendelse på forholdet er det da at forholdet rammes også av bestemmelsene i straffelovens §86, jfr. «som under en krig hvori Norge deltar ... yter fienden bistand i råd eller dåd». På en nærmere drøftelse av rekkevidden av denne bestemmelse, skal jeg ikke gå inn. Jeg nevner bare at så meget synes meg klart at ikke enhver forretningsmessig eller annen samvirken med representanter for okkupasjonsmakten eller dens organer utgjør bistand til fienden «i råd eller dåd» i den forstand hvori §86 benytter dette uttrykk. Forutsetningen må være at de tjenester som gjøres, etter art og omfang eller etter de forhold hvorunder de ytes, fremstiller seg som ut fra norsk tankegang forkastelige eller usømmelige, jfr. for så vidt den skjønnsmessige målestokk som landssvikanoriningens §2 nr. 3 oppstiller: «.... på slik måte eller under slike omstendigheter at forholdet må ansees utilbørlig», uten at jeg imidlertid herved vil ha uttalt noe om hvorvidt bestemmelsen i §86 for så vidt i alle henseender er å forstå med helt ut den samme begrensning. Om arbeid utført for okkupasjonsmakten i gitt tilfelle rammes av straffelovens §86 vil derfor etter min mening avhenge av de nærmere omstendigheter, herunder i første rekke av det utførte arbeids art og betydning for fienden. Nettopp i denne henseende synes imidlertid her domsgrunnene meg å være utilstrekkelige. Det sies, som jeg har nevnt, at domfelte arbeidet som lagerarbeider for den tyske byggeledelse på Tromøy. Men domsgrunnene gjør det ikke klart innenfor hvilket felt domfeltes arbeid har ligget. Domsgrunnene synes meg da ikke å gi et tilstrekkelig grunnlag for Høyesteretts prøvelse av om rettsanvendelsen er riktig.

Under disse forhold finner jeg det rettest at herredsrettens dom oppheves for så vidt A er dømt etter landssvikanordningens §3, jfr. §2 nr. 3, samtidig med at det, i analogi med bestemmelsen i

Side:156

straffeprosesslovens §478, 4 ledd, fastsettes en særskilt straff for de øvrige handlinger som herredsrettens dom feller ham for. Idet jeg hva angår utmålingen av straffen for disse handlinger henviser til de betraktninger som herredsretten har fremholdt, antar jeg at straffen passende kan settes til 1 1/2 år.

Hva angår tap av rettigheter, har aktor under sakens prosedyre fremholdt som påtalemyndighetens mening at rettighetstap etter landssvikanordningens §11 nr. 1-3 bør tre i stedet for herredsrettens bestemmelse om tap av almen tillit. Jeg er enig i, at det ikke er tilstrekkelig grunn til å fradømme domfelte noen av de under §11 nr. 9 omhandlede rettigheter. Hva spesielt angår §11 nr. 4 synes det å være vesentlige betenkeligheter ved å gi denne bestemmelse en for vid anvendelse. Jeg hitsetter for så vidt fra riksadvokatens rundskriv nr. 39 av 11 d. m.:

«Etter landssvikanordningens §11, 3 ledd, jfr. Tjenestemannsordningen §9, omfatter rettighetstap etter §11 nr. 34 ikke bare retten til å inneha stilling som offentlig tjenestemann, men i det hele retten til å være ansatt i arbeid hos stat, kommune eller offentlige innrettinger.

Det har i praksis vist seg at denne vide rekkevidde av rettighetstap er mindre heldig, særlig overfor arbeidfolk. En må i tiden fremover regne med at det vil være vanskelig for domfelte landssvikere å oppnå arbeid hos private, mens det derimot kan bli spørsmål om å beskjeftige dem f. eks. med vei- eller anleggsarbeid for det offentlige, noe som vil bli vanskeliggjort dersom de tiltalte blir idømt rettighetstap etter §11 nr. 4.

Påtalemyndigheten bør som følge herav vise en viss forsiktighet med å nedlegge påstand om rettighetstap etter §11 nr. 4, eller å gjøre slikt rettighetstap til gjenstand for forelegg. Ved mindre graverende overtredelser vil det som regel være nok med rettighetstap etter §11 nr. 1-3 hvis den skyldige er offentlig tjenestemann, og ellers med rettighetstap efter §11 nr. 1-2.»

På den annen side finner jeg med påtalemyndigheten at fradømmelse av rettigheter som omhandlet i §11 nr. 1-3 er begrunnet.

Jeg stemmer for følgende

domsslutning:

Herredsrettens dom oppheves for så vidt angår dom fellelsen etter provisorisk anordning av 15 desember 1944 (landssvikanordningen) §3, jfr. §2 punkt 3.

A's straff for den i dommen omhandlede forbrytelse mot landsvikanordningen §3, jfr. §2 punkt 1 a, fastsettes til tvangsarbeid i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder. I straffen fragår 170 - ett hundre og sytti - dager for utholdt varetektsfengsel.

I stedet for det tap av almen tillit som er idømt ham av herredsretten, trer begrenset rettighetstap etter landssvikanordningen §12, således at de under §11 nr. 1-3 omhandlede rettigheter tapes for en tid av 10 - ti - år. (Vanlig salær.)

Dommer Grette: Når førstvoterende er kommet til at herredsrettens dom bør oppheves for så vidt domfellelsen etter

Side:157

landssvikanordningens §2 nr. 3 angår, finner jeg ikke å kunne slutte meg til dette resultat. Som førstvoterende har nevnt, er det i herredsrettens domsgrunner fastslått som bevist at domfelte i omkring 21/2 år arbeidet for den tyske byggeledelse på Tromøy som lagerarbeider. Det er videre funnet bevist at han henvendte seg direkte til tyskerne og selv søkte dette arbeid uten å være utskrevet til det eller å ha fått det anvist, liksom herredsretten også uttrykkelig uttaler at domfelte, som på denne tid var ugift og uten forsørgelsesbyrde, måtte kunne ha skaffet seg livsopphold og fortjeneste på annen måte. Således som domfeltes forhold her er fremstillet, er det - selv om den tyske byggevirksomhet på Tromøy som domfelte i 2 1/2 år har vært knyttet til, ikke er nærmere beskrevet i dommen - etter min oppfatning ikke grunn til å anta at domfellelsen etter landssvikanordningens §2 nr. 3 hviler på noen uriktig forståelse av denne bestemmelse eller av straffelovens §86. Jeg finner derfor at anken over lovanvendelsen bør forkastes.

Hva straffutmålingen angår, er jeg etter de foreliggende opplysninger om domfeltes forhold av den oppfatning at overtredelsen av landssvikanordringens §2 nr. 3 ikke bør medføre høyere straff enn bøter. Til å la straffen falle helt bort etter bestemmelsen i §5, annet ledd, punkt b, jfr. provisorisk anordning av 3 august 1945, er det derimot etter min mening ikke tilstrekkelig grunn. Jeg antar videre at bestemmelsen i straffelovens §63 annet ledd i dette tilfelle bør bringes i anvendelse, således at det ikke idømmes en særskilt straff av bøter for overtredelse av landssvikanordningens §2 nr. 3, idet denne straffbare handling i stedet betraktes som en skjerpende omstendighet ved utmålingen av straffen for forbrytelsen mot anordningens §2 nr. 1. Når jeg etter dette skal ta standpunkt til fastsettelsen av straffen, er jeg liksom førstvoterende kommet til det resultat at den frihetsstraff som herredsretten har idømt, bør settes noe ned. Med hensyn til frihetsstraffens lengde er mitt resultat det samme som det førstvoterende er kommet til ved fastsettelsen av straffen for forbrytelsen mot landssvikanordningens §2 nr. 1, isolert betraktet. Selv om jeg etter det jeg har nevnt, for mitt vedkommende må ta forbrytelsen mot §2 nr. 3 i betrakning som en skjerpende omstendighet, er jeg blitt stående ved at dette ikke bør lede til utmåling av en strengere felles frihetsstraff enn tvangsarbeid i 1 år og 6 måneder.

Med hensyn til idømmelse av rettighetstap er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Bahr: Som annenvoterende herr dommer Grette.

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende her dommer Fougner.

Kst. justitiarius Bonnevie: Likeså

Av herredsrettens dom:

A er født xx.xx.1921. Han er snekker og bosatt på Hisøy. Han er gift og har ett barn på 2 år. Han er uten formue og oppgir sin inntekt siste år til ca. kr. 4 000. Han er ikke tidligere straffet. - - -

Side:158

Etter henstilling fra Erstatningsdirektoratet vil det i saken bli nedlagt påstand om inndragning og erstatning. Inndragningskravet er rettet mot den lønn tiltalte har oppebåret som politikonstabel, og som er beregnet å være ca. kr. 4 900. Kravet vil være hjemlet i landssvikanordningens §15. Aktor har under hovedforhandlingen nedlagt påstand på at tiltalte idømmes 2 års tvangsarbeid og ti års tap av almen tillit. Samt at han tilpliktes å tåle inndragning av kr. 4900 til Erstatningsdirektoratet. - - -

Retten finner det bevist at tiltalte i slutten av 1940 eller begynnelsen av 1941 ble medlem av Nasjonal Samling hvor han senere har stått som medlem, betalt medlemskontingent og deltatt i partimøter. I partiet hadde han følgende tillitsverv: lagleder i Nasjonal Samlings faggruppeorganisasjon i Hisøy fra sommeren 1941 til høsten s. å., tillitsmann i N. S.-lag på Hisøy fra 1943 til høsten 1944 og fra våren 1945 til Tysklands kapitulasjon. Det finnes videre bevist at tiltalte i 1941 automatisk ble medlem av hirden og har deltatt i dennes øvelser, møter og stevner delvis også utenfor distriktet, samt at han fra høsten 1943 ett års tid var oppnevnt som leder for rikshirden i Nedenes hvilket verv han dog vesentlig synes å ha hatt i navnet.

Retten finner det videre godtgjort at tiltalte fra høsten 1940 til høsten 1941 arbeidet hos murmester og entreprenør Hugo Johnsson, Arendal, hvilket firma utførte veianlegg for tyskerne. Senere arbeidet han for byggmester Arnold Skuland som bygde barakker for tyskerne i Sandviken. Fra november 1941 arbeidet han for den tyske byggeledelsen på Tromøy som lagerarbeider inntil 11. april 1944. Fra sistnevnte datum har han vært midlertidig politikonstabel i Arendal inntil han ble satt i varetektsfengsel, 9 mai d. å.

Retten finner det videre godtgjort at tiltalte var seg bevisst at det var krigstilstand mellom Norge og Tyskland den tid han var medlem av Nasjonal Samling og likså at Nasjonal Samling støttet tyskerne og arbeidet for at disse skulle vinne krigen. Retten mener at tiltalte under disse omstendigheter ville vært straffskyldig for sitt medlemskap etter straffelovens §86 og det er da ikke noe til hinder for å dømme ham etter landssvikanordningen som en mildere straffebestemmelse.

Da tiltalte etter 8 april 1940 har vært medlem av Nasjonal Samling og organisasjon knyttet til den må han bli å felle etter tiltalens første post.

Med hensyn til tiltalens annen del som vedkommer det arbeidet tiltalte har utført på de tyske anlegg skal retten bemerke at en finner at forholdet rettelig bør henføres under landssvikanordningens §2 punkt 3 og ikke som i tiltalebeslutningen under punkt 4 i nevnte paragraf.

Det er på det rene at tiltalte etter 8 april 1940 har utført eller deltatt i ervervsmessig virksomhet for fienden. Spørsmålet blir da om virksomheten er utført på en slik måte eller under slike omstendigheter at forholdet må ansees som utilbørlig.

Retten har funnet at tiltaltes arbeid i 1940 og 1941 ikke bør karakteriseres som utilbørlig. Forholdene var dengang i flere henseender noe uklare og murmester Johnsson som han tok arbeid hos var et eldre kjent Arendalsfirma. Det antas enn videre at det i denne tid kunne være vanskelig å finne annet arbeid.

Side:159

Retten har derimot funnet at tiltaltes arbeid fra november 1941 til våren 1944 hos den tyske byggeledelse på Tromøy må ansees som utilbørlig. En har lagt vekt på at tiltalte selv søkte dette arbeid uten å være utskrevet til det eller å ha fått det anvist, samt at han på denne tid var ugift og uten forsørgelsesbyrde og måtte kunne ha skaffet seg livsopphold og fortjeneste på annen måte. Han henvendte seg direkte til tyskerne for å få dette arbeidet og fortsatte lenge med det før han forsøkte å komme ut av det.

Etter det retten er kommet til må tiltalte derfor også bli å felle etter landssvikanordningens §2 punkt 3. Ved utmålingen av straffen vil straffelovens §62 bli iakttatt. I skjerpende retning er foruten de generalpreventive hensyn som krever en streng reaksjon, tatt i betraktning at tiltalte har vært et ivrig og interessert medlem av N. S. og i noen grad har drevet propaganda for sitt parti. Han har hatt tillitsverv i partiet, men det må dog her tas i betraktning at medlemstallet på Hisøy var lite. Videre må det legges betydelig vekt på tiltaltes aktive innsats i hirden.

I formildende retning tar retten i betraktning tiltaltes unge alder og nevner i den forbindelse at han ikke var mer enn 15 år da han kom med i N.S.U.F. og på den måte ble grepet av partiets ideer. En må også ta hensyn til at han har stått forholdsvis ensom i livet, idet han ikke er oppvokset hos sine foreldre. I arbeidet hos tyskerne hadde han kun underordnet stilling. - - -

Med hensyn til den av aktor fremsatte inndragningspåstand bemerkes at retten ikke finner det bevist at tiltalte fikk sin stilling i politiet på grunn av sitt medlemskap av N. S. Etter det opplyste kan det ikke ansees utelukket at han kunne fått den midlertidige stilling allikevel slik som forholdene var dengang. Landssvikanordningens §15 kan derfor ikke komme til anvendelse.

Retten er blitt stående ved heller ikke å fastsette inndragning med hjemmel i samme anordnings §19. En har tatt i betraktning at tiltalte har fått bra skussmål for sitt arbeid i politiet og ikke synes å ha misbrukt sin stilling i partiøyemed. Når en tar i betraktning tiltaltes uformuenhet og ervervsmuligheter antas det også at inndragning vil være lite formålstjenlig. - - -