Rt-1945-159
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1945-10-26 |
| Publisert: | Rt-1945-159 |
| Stikkord: | Landssvik, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 30/2 h/1945 |
| Parter: | Statsadvokat J. C. Mellbye, aktor mot A - E (forsvarer høyesterettsadvokat Jon Simonsen). |
| Forfatter: | Grette, Holmboe, Bahr, Fougner, justitiarius Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §86, §255, §256, §257, §30, §64, Straffeloven (1902), Landssvikanordningen (1944) §11, §12 |
Dommer Grette: Ved dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett den 14 august 1945 ble A, B, C, D og E dømt for forbrytelse mot straffelovens §86, de to første til tvangsarbeid i 6 år og de øvrige til tvangsarbeid i 5 år. Videre ble de for alltid fradømt de i landssvikanordningens §11 nr. 1, 2, 4 og 5 nevnte rettigheter.
Side:160
De domfelte har erklært anke mot dommen. Anken gjelder straffutmålingen, som de mener er for streng.
Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold henviser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.
Jeg finner at anken bør tas til følge for samtlige domfeltes vedkommende. Jeg er visstnok enig med lagmannsretten når denne gir uttrykk for at de domfelte, selv om de ikke kan betegnes som egentlige «frontkjempere», har gjort seg skyldig i en meget alvorlig forbrytelse ved å melde seg til den såkalte «vaktbataljon», en styrke som skulle settes inn for å utføre væpnet vakt for fienden. Etter de nærmere opplysninger som foreligger om de domfeltes forhold, er jeg imidlertid kommet til det resultat at det for den forbrytelse vi her står overfor er grunn til å idømme en straff som er mildere enn den som lagmannsretten har fastsatt. Som det fremgår av lagmannsrettens domsgrunner, har denne domstol gått ut fra som det faktiske forhold at de domfelte ikke har forstått at de skulle komme under direkte tysk kommando. Fra først av har de neppe heller vært klar over at de skulle settes inn som væpnet vakt mot norske patrioters sabotasje av industri som var viktig for den tyske krigføring. Alle de domfelte, sier lagmannsretten, synes å være blitt ledet til å søke tjeneste i «Vaktbataljonen» ved notiser og kunngjøringer i den stedlige presse, og grunnen til at de meldte seg var de lokkende økonomiske vilkår som det her ble gitt opp lysninger om. Da de var kommet inn i bataljonen og så hvordan forholdet utviklet seg, med mer og mer tysk innflytelse, ble de misnøyd med stillingen, særlig etter at de i 1943 var overført til det tyske SS. I domsgrunnene heter det videre bl.a. at de tiltalte, så vidt retten har forstått, ikke har vist noen iver i tjenesten. De har såledet ikke oppnådd noen tillitsposter i bataljonen. De ville helst komme ut av tjenesten snarest mulig. Når de, bortsett fra tiltalte nr. 1, A, ikke har gjort noe alvorlig forsøk på å komme ut, var det sikkert av frykt bl.a. for represalier mot deres familier.
Jeg finner at de opplysninger som således foreligger bør lede til en noe mildere bedømmelse av de domfeltes forhold enn den som har fått uttrykk i lagmannsrettens straffutmåling. Jeg er blitt stående ved at frihetsstraffen bør settes til tvangsarbeid i 5 år for A og B, og til tvangsarbeid i 4 år for C og D. Ved utmålingen av straffen for E bør det komme særskilt i betraktning at han bare var 19 1/2 år gammel da han meldte seg til «Vaktbataljonen». Under prosedyren for Høyesterett har også aktor gitt uttrykk for denne oppfatning, og han har nedlagt påstand om at straffen nedsettes for denne domfeltes vedkommende. Jeg finner at frihetsstraffen for E bor settes til tvangsarbeid i 3 år.
Hva idømmelse av rettighetstap angår, antar jeg, i samsvar med den påstand som aktor har nedlagt for Høyesterett, at de i landssvikanordningens §11 nr. 1, 2, 4 og 5 nevnte rettigheter bør fradømmes for et tidsrom av 10 år. Hva spesielt angår rettighetstap etter §11 nr. 4 - tap av adgang til å oppnå offentlig tjeneste - gjør jeg oppmerksom på at spørsmålet om anvendelse av §11 nr. 4
Side:161
ble særskilt drøftet under voteringen i straffesak mot Morten Dertz, pådømt av Høyesterett i går. I samsvar med den påstand som var nedlagt fra påtalemyndighetens side ble rettighetstap etter §11 nr. 4 her ikke idømt. Om de hensyn som for så vidt ble funnet avgjørende henviser jeg til førstvoterendes votum. I den foreliggende sak har aktor fremholdt som påtalemyndighetens oppfatning at den forsiktighet med å idømme rettighetstap etter §11 nr. 4 som påtalemyndigheten uttalte seg for under saken mot Morten Dertz, fortrinsvis er på sin plass i de landssviksaker som gjelder mindre grove forgåelser og hvor en forholdsvis kortere frihetestraff blir idømt. Ved utmålingen av straffen for de grove forbrytelser mener påtalemyndigheten at rettighetstap etter §11 nr. 4 i regelen bør tas med.
Jeg skal om det spørsmål som her er reist bemerke at det etter min mening er grunn til ikke å fravike den alminnelige straffelovs syn på spørsmålet om en straffedoms følger for adgangen til å oppnå offentlig tjeneste - jfr. straffelovens §30 nr. 2 - så sterkt som i tilfelle ville være om man ved straffutmålingen i den foreliggende sak unnlot å anvende landssvikanordningens §11 nr. 4. Jeg finner derfor at den påstand om rettighetstap etter denne bestemmelse som er nedlagt fra påtalemyndighetens side, bør tas til følge.
Jeg stemmer for sådan
domsslutning:
Frihetsstraffene fastsettes til tvangsarbeid, for A og B i 5 - fem - år med fradrag for hver av 168 - ett hundre og seksti åtte - dager for utholdt varetektsfengsel, for C og D i 4 - fire - år med fradrag for hver av 170 - ett hundre og sytti - dager for utholdt varetektfengsel og for E i 3 - tre - år med fradrag av 170 - ett hundre og sytti - dager for utholdt varetektsfengsel.
Tiden for det idømte rettighetstap etter landssvikanordningens §12, jfr. §11 nr. 1, 2, 4 og 5 fastsettes til 10 - ti - år. (Vanlig salær.)
Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstevoterende.
Dommerne Bahr, Fougner og kst. justitiarius Bonnevie: Likeså.
Av lagmannsrettens dom:
Tiltalte nr. 1 A er født xx.xx.1907. Han var tidligere gartner, er gift og har 2 barn å forsørge og bor i Veldre.
Tiltalte nr. 2 B er født xx.xx.1903, er gårdsarbeider, gift og har 4 barn å forsørge, bor i Ringsaker.
Tiltalte nr. 3 C er født xx.xx.1901. Han er høvleriarbeider, gift, har ingen barn å forsørge og bor i Veldre.
Tiltalte nr. 4 Johannes Hovelsrud, er født xx.xx.1917, er høvleriarbeider, gift, har 3 barn å forsørge, bor i Veldre.
Tiltalte nr. 3 og 4 eier hus, men eiendommene er beheftet med pante-gjeld til bort imot verdien. - - -
Tiltalte nr. 6 E er følt 5 september 1923, høvleriarbeider, ugift, bor i Veldre.
Side:162
Alle de tiltalte er uformuende og ikke tidligere straffet med unntak av nr. 1, som ved Nord-Hedmarks dom av 4 januar 1935 for forbrytelse mot straffelovens §257 er dømt til 24 dagers fengsel og ved dom av samme rett 13 november 1936 for forbrytelse mot straffelovens §256 jfr. §255 og §64 er dømt til 21 dagers fengsel. Begge dommene er gjort betinget med 3 års prøvetid.
Grunnlaget for tiltalen er for nr. 1
a) Tiltalte meldte seg i september 1942 inn i Nasjonal Samling og har senere stått som medlem og har betalt kontingent til 1 januar 1945.
b) Han har tjenestegjort i Vaktbataljonen (SS Vaktbataljon Norge) fra 28 september 1942 til 7 mai 1945. I dette tidsrom har han bl.a. gjort tjeneste som gartner og vedforvalter i SS-leiren i Holmestrand fra 10 november 1942 til 30 oktober 1944 og deretter som væpnet vakt ved Engene Fabrikker i Hurum til 7 mai 1945. - - -
For nr. 2
a) Tiltalte meldte seg i mars 1942 inn i Nasjonal Samling og har senere stått som medlem.
b) Han har tjenestegjort i Vaktbataljonen (SS Vaktbataljon Norge) fra omkring november 1942 til kapitulasjonen. I dette tidsrom har han bl.a. gjort væpnet vakttjeneste under tysk kommando på forskjellige steder i Norge, således ved et tysk lager på Grefsen i ca. 1 år fra forsommeren 1943, deretter ved Skjerke kraftstasjon ved Kristiansand hvor han var til i september 1944 og deretter på Rjukan til 27 april 1945. - - -
For nr. 3
a) Tiltalte har tjenestegjort i Vaktbataljonen (SS Vaktbataljon Norge) fra 19 august 1942 til 5 mai 1945. I dette tidsrom har han bl.a. gjort væpnet vakttjeneste under tysk kommando på forskjellige steder i Norge, således ved en leir av utenlandske fanger ved Rognan i Saltdalen fra 26 november 1942 til 15 april 1943, ved Knaben gruber fra 5 mai 1943 til 29 april 1944, ved tysk lager ved Borgen lokale i Botne fra omkring 30 august 1944 til 30 april 1945 og ved noen nye barakker i Holmestrand i noen dager til 5 mai 1945. - - -
For nr. 4
a) Tiltalte har tjenestegjort i Vaktbataljonen (SS Vaktbataljon Norge) fra 22 august 1942 til 5 mai 1945. I dette tidsrom har han bl.a. gjort væpnet vakttjeneste under tysk kommando på forskjellige steder i Norge, således ved en leir av utenlandske fanger ved Rogna i Saltdalen i 5 måneder fra november 1942, deretter ved forskjellige bedrifter på Herøya, ved Høyanger Aluminiumsfabrikk i ca. 7 måneder og i SS-leirer i Holmestrand fra april 1944 til 5 mai 1945. - - -
For nr. 6
a) Tiltalte har tjenestegjort i Vaktbataljonen (SS Vaktbataljon Norge) fra 9 mars 1943 til 7 mai 1945. I dette tidsrom har han bl.a. gjort væpnet vakttjeneste under tysk kommando på forskjellige steder i Norge, således ved Svelgfoss kraftstasjon i Lisleherad fra 29 mai 1943 til 30 september 1943, ved Salpeterfabrikken på Notodden fra 30 oktober 1943 til 20 februar 1945 og ved Svelgfoss kraftstasjon igjen fra 20 februar 1945 til 23 april 1945. - - -
Retten anser det bevist at tiltalte nr. 1 meldte seg inn i N. S. i
Side:163
september 1942 og tiltalte nr. 2 i mars s. å. Innmeldingene fant sted etter moden overveielse og uten press utenfra. Begge de tiltalte har etter rettens mening vært seg bevisst at N. S. støttet fiendens krigsinteresser under den herskende krigstilstand mellom Norge og Tyskland. Ingen av de tiltalte har tatt aktiv del i partiarbeidet og heller ikke vært med i hirden. For sitt medlemskap, som varte til landets frigjøring, vil de bli dømt etter straffelovens §86, da de har ytet fienden bistand i råd eller dåd og svekket Norges stridsevne under en krig som Norge tok del i.
Om tiltalte nr. 1 er det på det rene at han ved krigsutbruddet 9 april 1940 var i Sverige, men straks drog over til Norge og meldte seg til tjeneste i krigen. Han var med i kampene ved Skreia og Bråstad, der han ble skadet så han måtte legges inn på lasarett og ble utskrevet i mai 1940. Det er dessuten godtgjort at han 3 januar 1945 sendte en ondartet rapport til fylkesføreren over en kommunal tjenestemann, som han påstod ikke hadde latt hans kone få så god ved som hun hadde krav på. Anmeldelsen var helt ugrunnet og førte ikke til noe.
Det er godtgjort at de tiltalte har gjort tjeneste i «Vaktbataljonen» på den måten som for hver enkelt er nevnt i tiltalebeslutningene. Alle 6 tiltalte synes å være blitt ledet til å søke tjenesten ved en notis som stod i den stedlige presse, deriblant i Hamar Stiftstidende den 12 august 1942. Den ble senere fulgt av en kunngjøring i bladet den 12 september 1942 av omtrent samme innhold som notisen. I denne het det at vaktbataljonen ville bli innsatt til bevoktning av fanger i Norge og at de som forpliktet seg ikke ville bli innsatt i hærtjeneste men utelukkende var pliktig til sivil tjeneste. Foruten nærmere bestemt lønn ble det tilsagt fritt losji, forpleining og bekledning. I kunngjøringen er det sagt at den vaktmann som melder seg frivillig blir vervet ifølge en privatrettslig overenskomst.
Retten anser det godt gjort at alle de tiltalte da de meldte seg til tjenesten ved bataljonen har forstått at de skulle gjøre tjeneste for tyskerne som væpnet vakt ved deres leirer med utenlandske fanger. De har forstått at de på denne måten støttet tyskernes krigsinteresser. Men retten må gå ut fra at de tiltalte ikke har forstått at de skulle komme under direkte tysk kommando, og de har neppe heller fra først av vært klar over at de skulle settes inn som væpnet vakt mot norske patrioters sabotasje av industri, som var viktig for den tyske krigsføring. Grunnen til at de meldte seg til bataljonen var de lokkende økonomiske vilkår, og for tiltalte nr. 3 også frykt for utskrivning til tysk militærtjeneste, som han hadde hørt et rykte om. Da de tiltalte var kommet inn i bataljonen, og så hvordan forholdene utviklet seg, med mer og mer tysk innflytelse, ble de misnøyd med stillingen, særlig etter at de i 1943 ble overført til tyske SS. Tiltalte nr. i søkte 2 ganger dimisjon fra bataljonen, men det ble begge ganger avslått. En gang søkte han å rømme, men ble grepet og straffet med arrest. Også tiltalte nr. 2 søkte flere ganger forgjeves dimisjon fra bataljonen. Under de tiltaltes tjenestegjøring har det ikke forekommet sabotasjehandlinger, og de har således ikke hatt grunn til å opptre mot norske patrioter. Så vidt retten har forstått har de ikke vist noen iver i tjenesten. I motsetning til tiltalte nr. 3 i den av retten pådømte sak mot Omberg m. fl. har de således ikke oppnådd noen tillitspost i bataljonen. De ville helst komme ut av tjenesten snarest mulig; Når de - bortsett
Side:164
fra nr. 1 - ikke har gjort noe alvorlig forsøk på å komme ut, var det sikkert av frykt bl.a. for represalier mot deres familier.
Etter rettens oppfatning kan ikke de tiltalte betegnes som egentlige frontkjempere, men likevel er det forhold at de har meldt seg til en styrke som skulle settes inn for å utføre væpnet vakt for fienden, alvorlig nok. Da de har forstått at de derved i handling har støttet fienden i hans krigsinteresser, under den pågående krig mellom Norge og Tyskland, blir de å felle etter straffelovens §86.
Ved formuleringen av sin påstand synes statsadvokaten å ha lagt sterk vekt på omfanget og arten av den vakttjeneste hver enkelt av de tiltalte har gjort. Retten kan ikke tillegge dette forhold noen overveiende betydning. Den må nemlig gå ut fra at de tiltalte ble kommandert til de forskjellige vakttjenester uten at de selv hadde noen innflytelse på det.
For de tiltalte nr. 1 og 2 er det ved utmålingen av straffen tatt hensyn til at de også har vært medlemmer i N. S. og for tiltalte nr. 1 i skjerpende retning til at han sendte den ugrunnede anmeldelse som er nevnt før. I formildende retning er for hans vedkommende tatt hensyn til hans innsats under krigen i 1940.
For alle de tiltalte vil tvangsarbeid bli idømt som frihetsstraff.
I dette tilfelle mener retten at de tiltalte ber idømmes begrenset rettighetstap, omfattende de rettigheter som er nevnt i landssvikanordningens §11 nr. 1, 2, 4 og 5. - - -