Rt-1945-166
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1945-10-30 |
| Publisert: | Rt-1945-166 |
| Stikkord: | Landssvik |
| Sammendrag: | Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | L.nr. 32/2 h/1945 |
| Parter: | Statsadvokat Brynjulf Bull, aktor mot A og B (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Borgen). |
| Forfatter: | Fougner, Holmboe, Bonnevie, Mindretall: Grette, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §86, Straffeprosessloven (1887) §478, §62, Landssvikanordningen (1944) §11, §12, §3, §51, Landssvikanordningen (1944) |
Dommer Fougner: Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 28 juli d. å. ble A og B begge for forbrytelse mot straffelovens §86, jfr. provisorisk anordning av 3 oktober 1941 om tillegg til straffeloven og provisorisk anordning av 15 desember 1944 - landssvikanordningen - §51, jfr. straffelovens §62, dømt til tvangsarbeid i 6 år med fradrag for den førstnevntes vedkommende av 76 dager og for sistnevntes vedkommende av 81 dager for utholdt varetektsfengsel. Begge ble videre for alltid fradømt almen tillit etter landssvikanordningens §11.
Begge domfelte har erklært anke. As anke gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen.
Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.
As anke over lovanvendelsen tar sikte på at lagmannsretten har ansett at hans tjenestegjøring i Teknisk Nødhjelp regnes fra april 1944 etter egen ansøkning og med løytnants grad som en selvstendig forbrytelse mot straffelovens §86, jfr. tiltalens post c. Til begrunnelse for så vidt uttales i dommen:
«I april 1944 sendte han søknad om stilling i Teknisk Nødhjelp og ble her ansatt som løytnant av første grad. Teknisk Nødhjelp var en væpnet organisasjon som stod under tyskernes kontroll og hadde til hensikt å avverge skader ved bombeangrep og sabotasjehandlinger. Vilkåret for å bli opptatt som befal var politisk godkjenning. Retten er av den oppfatning at også denne organisasjon har ytet fienden bistand for å fremme hans krigsinteresser og dette har tiltalte forstått.»
Jeg finner at disse domsgrunner er så vidt ufullstendige i sin angivelse av de omstendigheter der som grunnlag for dommen ansees bevist at de ikke gir Høyesterett tilstrekkelig adgang til å prøve om loven er riktig anvendt. Forutsetningen for at domfeltes forhold ved å søke og motta stilling som løytnant i Teknisk Nødhjelp skal rammes av straffelovens §86, synes å måtte være at han derved har ytet fienden bistand «i råd eller dåd». En såkalt «lov» av 13 mai 1943 angir «Teknisk Nødhjelp»s formål og trekker opp hovedlinjene for denne organisasjons oppbygging og virkemåte. Men disse bestemmelser avgir neppe i og for seg grunnlag for å fastslå at organisasjonen var bestemt til å tjene fiendens interesser. Organisasjonens formål angis ganske visst i «loven»s §1 å være å yte hjelp til samfunnsviktige bedrifter og virksomheter som er eller har vært utsatt for skade eller stans. Og blandt de begivenheter som antas å kunne foranledige en sådan inngripen fra organisasjonens side nevnes, ved siden av ulykkelige hendelser, epidemier og
Side:167
krigshandlinger, også «sabotasjehandlinger» og «arbeidsnedleggelse». Men endog hvor det dreier seg om sabotasjehandlinger kunne ikke enhver inngripen til begrensning av truende eller oppstått skade, f. eks. gjennom redning av menneskeliv, generelt og uten videre stemples som landsforrædersk eller unasjonal, sammenlign Sivile Luftverns virksomhet. Til bedømmelse av hva tjenestegjøring i Teknisk Nødhjelp innebar ville det under disse forhold være nødvendig å ha nærmere opplysning om arten og utstrekningen av den innsats som organisasjonen har gjort og var bestemt til å gjøre. Det heter i domsgrunnene, som det fremgår av det refererte utdrag, at Teknisk Nødhjelp var «en væpnet organisasjon som stod under tyskernes kontroll». Hvor meget det egentlig her ligger i uttrykket «væpnet organisasjon», er imidlertid uklart. Aktor har i skranken opplyst at Teknisk Nødhjelps befalingsmenn var bevæpnet med revolver eller pistol, mens derimot mannskapene visstnok ikke var utstyrt med våpen av noen art. Den omstendighet at Teknisk Nødhjelps befalingsmenn hadde skytevåpen, er imidlertid neppe uten videre tilstrekkelig til å gi organisasjonen en slik karakter at det ble landssvik å tjene i den som befalingsmann. Og anførselen om at organisasjonen «stod under tyskernes kontroll» synes å kunne tydes på flere måter og er i hvert fall uklart. Heller ikke domsgrunnenes opplysning om at «vilkåret for å bli opptatt som befal var politisk godkjenning», det vil formentlig si: medlemskap eller i hvert fall vennligsinnet innstilling over for N. S., synes meg, hverken bedømt isolert eller sett i sammenheng med de øvrige momenter som domsgrunnene berører, å avgi grunnlag for å statuere at domfeltes tjenestegjøring i Teknisk Nødhjelp fyller målet for en forbrytelse mot straffelovens §86.
Og når det endelig i domsgrunnene heter at «retten er av den oppfatning at også denne organisasjon» d. e. Teknisk Nødhjelp, har ytet fienden bistand for å fremme hans krigsinteresser, savner jeg heri enhver nærmere, enn si nøyaktig angivelse av de faktiske omstendigheter lagmannsretten bygger denne sin oppfatning på og som retten således som grunnlag for dommen antar å være bevist.
I samsvar hermed finner jeg at lagmannsrettens dom må bli å oppheve for så vidt den feller A etter heromhandlede post i tiltalen, nemlig for hans tjenestegjøring i Teknisk Nødhjelp, samtidig med at der, i analogi med bestemmelsen i straffeprosesslovens §478, 4 ledd, fastsettes en særskilt straff for de andre forbrytelser. som lagmannsretten har dømt ham for.
Hva dernest angår straffutmålingen legger jeg for begge domfeltes vedkommende vekt på deres unge alder. Ganske særlig gjelder dette domfelte A. Han hadde da han den 1 oktober 1940 meldte seg inn i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking ennå ikke fylt 19 år, og var bare så vidt fylt 19 år da han meldte seg til Regiment Nordland og ble satt i tysk militærutdannelse. Og selv om han hermed har gjort seg skyldig i en meget alvorlig forbrytelse, og selv om jeg er enig med lagmannsretten i ikke å tillegge det betydning i formildende retning at han, uten selv å utsette seg for noen risiko, har hjulpet noen fengslede personer ut av fangenskap, finner jeg grunn til å sette hans frihetsstraff for de forhold som han nå
Side:168
dømmes for, noe lavere enn de 6 års tvangsarbeid som lagmannsretten har idømt ham. Jeg antar at straffetiden ikke bør settes lenger enn 4 år.
Domfelte B var da han i januar 1942 meldte seg til politiskolen på Kongsvinger, henved 21 år gammel, og da han i september s. å. meldte seg til 1ste politikompani, omkring 21 1/2 år gammel. Også han var en meget ung mann da det forbryterske forhold tok sin begynnelse. Idet jeg her i øvrig viser til hva lagmannsretten uttaler til begrunnelse av straffutmålingen, finner jeg også for denne domfeltes vedkommende, hensett til hans unge alder, en viss mindre nedsettelse av tvangsarbeidets varighet å være på sin plass. Jeg antar at frihetsstraffen bør bestemmes til 5 års tvangsarbeid.
Som nevnt ble begge domfelte av lagmannsretten idømt tap av almen tillit for alltid. Slik som landssvikanordningens §3 ennå lød da lagmannsrettens dom ble avsagt, var retten også henvist til å idømme tillitstap. Etter de endringer som er gjort i landssvikanordningen ved provisorisk anordning av 3 august d. å., jfr. provisorisk anordning av 10 s. m., gjelder dette ikke lenger. Og aktor har for Høyesterett nedlagt påstand for begge domfeltes vedkommende om at i stedet for det idømte tillitstap trer begrenset rettighetstap etter landssvikanordningens §12, slik at de i §11 under 1, 5, 7 og 8 nevnte rettigheter tapes i 10 år.
Jeg er enig i at begrenset rettighetstap for begge domfeltes vedkommende bør tre i stedet for tillitstap. Hva angår rettighetstapets utstrekning bør under hensyn til de forbryterske forholds alvorlige karakter idømmelsen etter min mening for begge domfelte omfatte de i §11 under nr. 1-5 nevnte rettigheter og skje for en tid av 10 år. Til ytterligere å idømme de domfelte rettighetstap etter samme paragrafs nr. 7 og 8, finner jeg derimot ikke grunn.
Jeg stemmer for sådan
domsslutning:
For As vedkommende oppheves lagmannsrettens dom for så vidt han er felt for å ha tjenestegjort i Teknisk Nødhjelp (tiltalens post c).
As frihetsstraff for de i tiltalens poster a) og b) omhandlede forbrytelser mot straffelovens §86, jfr. provisorisk anordning av 3 oktober 1941 om tillegg til straffeloven og provisorisk anordning av 15 desember 1944 (landssvikanordningen) §51, jfr. straffelovens §62, fastsettes til tvangsarbeid i 4 - fire - år. I straffen fra går 170 - ett hundre og sytti - dager for ut holdt varetektsfengsel.
Bs frihetsstraff for de forbrytelser som lagmannsrettens dom felter ham for, fastsettes til tvangsarbeid i 5 - fem - år. I straffen fragår 175 - ett hundre og fem og sytti - dager for utholdt varetektsfengsel.
I stedet for det tillitstap som lagmannsretten har idømt A og B, trer begrenset rettighetstap etter
Side:169
provisoriske anordning av 15 desember 1944 §12, således at de i §11 under 1-5 nevnte rettigheter tapes i 10 - ti - år. (Vanlig salær.)
Dommer Grette: Hva As anke over lovanvendelsen angår, er jeg kommet til det resultat at det ikke er nødvendig å gå til delvis opphevelse av lagmannsrettens dom. Det er visstnok så at det er en meget knapp beskrivelse dommen gir av det faktiske forhold som danner grunnlaget for domfellelsen etter punkt c i tiltalebeslutningen. Om en uttalelse i domsgrunnene gjelder det også at det etter ordene - se setningen: «Retten er av den oppfatning» osv. - kan synes ikke å tre helt klart fram om det som her er en ren bevisbedømmelse eller en vurdering som delvis er av rettslig art. Når fremstillingen leses i sammenheng, er det imidlertid etter min oppfatning naturlig å forstå den således at lagmannsretten har ment å fastslå som bevist at Teknisk Nødhjelp var en organisasjon som etter sitt formål skulle vareta tyske krigsinteresser bl.a. overfor sabotasjehandlinger, og at tiltalte, som etter egen ansøkning tjenestegjorde i Teknisk Nødhjelp som «løytnant av første grad», var seg bevisst at han herigjennom var med på å fremme disse interesser. Når det er på dette grunnlag tiltalte er domfelt etter straffelovens §86, kan jeg ikke anta at det foreligger noen uriktig lovanvendelse fra lagmannsrettens side. Jeg stemmer etter dette for at anken over lovanvendelsen forkastes.
Med hensyn til ankene over straffutmålingen er jeg liksom førstvoterende av den oppfatning at hensynet til de domfeltes unge alder må tre sterkt i forgrunnen ved fastsettelsen av straffen. Jeg er blitt stående ved at frihetstraffen bør fastsettes til tvangsarbeid i 4 år og 6 måneder for A. For Bs vedkommende finner jeg med førstvoterende at frihetsstraffen bør settes til tvangsarbeid i 5 år. Med hensyn til idømmelse av rettighetstap for de domfelte er jeg enig med førstevoterende.
Dommer Bahr: Som annenvoterende herr dommer Grette.
Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende herr dommer Fougner.
Kst. justittarius Bonnevie: Likeså.
Av lagmannsrettens dom:
- - - Tiltalte nr. 3 A er født xx.xx.1921, kontorist, gift, uten barn, ber i Oslo, uformuende.
Tiltalte nr. 4 B er født xx.xx.1921, verkstedlærling, ugift, uformuende, bor i Oslo.
Alle de tiltalte er tidligere ustraffet. - - -
Om tiltalte nr. 3 A, er det godtgjort at han meldte seg inn 1 oktober 1940 i N. S. ungdomsfylking der han senere har stått som medlem, betalt medlemskontingent og har tatt del i partimøter. Også for ham gjelder det at han har forstått at N. S. samarbeidet med fienden. Videre meldte han seg i januar 1941 til Regiment Nordland, deltok i et kursus i Tyskland, men har ikke vært med ved fronten. Han gjorde tjeneste til 20 mai 1942. I april 1944 sendte han søknad om stilling i N. S. Teknisk Nødhjelp og ble her ansatt som løytnant av første grad.
Side:170
Teknisk Nødhjelp var en væpnet organisasjon som stod under tyskernes kontroll og hadde til hensikt å avverge skader ved bombeangrep og sabotasjehandlinger. Vilkåret for å bli opptatt som befal var politisk godkjenning. Retten er av den oppfatning at også denne organisasjon har ytet fienden bistand for å fremme hans krigsinteresser og dette har tiltalte forstått.
Ved fastsettelsen av straffen er det tatt hensyn til tiltaltes unge alder. I skjerpende retning legger retten vekt på at han har søkt en befalsstilling i den tekniske nødhjelp med bevissthet om at han bare kunne oppnå den på grunn av sitt medlemskap. Tiltalte har påberopt seg som en formildende omstendighet at han har hjulpet noen fengslede personer ut av fangenskap. Selv om det forholder seg så kan retten ikke tillegge det noen betydning. Den hjelp tiltalte i tilfelle har ytet har ikke utsatt ham selv for den minste risiko. Han har tydelig gitt uttrykk for at han mente han kunne yte hjelpen fordi han hadde oppnådd en løytnants grad og derfor trodde at han hadde innflytelse hos de tyske myndigheter.
Tiltalte nr. 4 B har forklart at han meldte seg til politiskolen på Kongsvinger i januar 1942 og i september samme år meldte seg til første politikompani. Samtidig måtte han etter eget sigende melde seg inn i N. S. Han sier selv at han på sitt bosted på Vestlandet var mistenkt for å ha hjulpet flyktninger til England og mente at han var under oppsikt av tyskerne. For å redde seg meldte han seg inn i politiet. Retten mener at han har forstått at politikompaniet skulle settes inn på fronten til hjelp for tyskerne. Han var med ved Leningrad-fronten, men etter det som er opplyst har han vært meget misfornøyd med tjenesten ved fronten der, maten var dårlig og underbringelsesforholdene var elendige. Han ville derfor for enhver pris komme vekk og fikk en kamerat til å gi ham et skuddsår i armen. Retten kan ikke finne at hans bestrebelser for å komme vekk fra fronten var diktert av nasjonale, men utelukkende av rent egoistiske grunner. Etter at han var kommet tilbake til Norge har han gjort tjeneste som overkonstabel ved politiet i Oslo. Ved fastsettelsen av straffen er det tatt hensyn til tiltaltes unge alder, men på den annen side er det lagt vekt på at han så sent som i 1942 meldte seg til politiet som da var sterkt nazifisert og at han måtte ha et bestemt inntrykk av at politikompaniet som han visste skulle stå under Jonas Lies kommando var bestemt til å gjøre en innsats på tysk side.
Etter det som retten ovenfor har ansett bevist blir de tiltalte å dømme etter straffelovens §86, idet de har vært seg bevisst at de ved sine handlinger har fremmet Tysklands krigsinteresser under en krig som Norge tok del i. Ved fastsettelsen av straffen er tatt hensyn til straffelovens §62.