Rt-1945-232
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1945-11-14 |
| Publisert: | Rt-1945-232 |
| Stikkord: | Landssvik, Landssvikanordningen, Lovanvendelse og straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 48/2 h/1945 |
| Parter: | Statsadvokat J. C. Mellbye, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Jon Simonsen). |
| Forfatter: | Holmboe, Schjelderup, Evensen, Larssen, justitiarius Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Landssvikanordningen (1944) §11, §12, §2, §3, Landssvikanordningen (1944), Straffeloven (1902) §63 |
Dommer Holmboe: Den 23 august i år avsa Kristiansand byrett dom med sådan domsslutning: «A dømmes for overtredelse av provisoriske anordninger av 15 desember 1944 §3 jfr. §2 nr. 1 a og 2 og av 18 desember 1942 §3, jfr. straffelovens §63, 2 til tvangsarbeid i 2 år med fradrag for arrest og varetektsfengsel fra 8 mai 1945 til i dag 108 dager, videre en bot til statskassen stor kr. 2 000 samt for et tidsrom av 10 år tap av de i provisorisk anordning av 15 desember 1944 under nr. 1, 2 og 4 nevnte rettigheter og tap av den under nr. 3 nevnte offentlige tjeneste som polititjenestemann i Kristiansand.»
Tiltalte har anket over lovanvendelsen og straffutmålingen. Også
Side:233
påtalemyndigheten har erklært anke over straffutmålingen, men denne anke er frafalt av aktor under prosedyren for Høyesterett.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens domsgrunner.
Med hensyn til lovanvendelsen gjør domfelte gjeldende at politimester Rynning-Tønnesens formue var gyldig besluttet inndradd i medhold av den tyske rikskommissars forordning av 26 september 1941 og Quisling-styrets «lov» av 20 mai 1943. Etter disse dekreter var det under straff av tukthus eller dødsstraff forbudt å forlate det okkuperte territorium som Rynning-Tønnesen hadde gjort. Ved siden av straffen kunne inndragning av formuen eller visse formuesdeler idømmes. De nevnte forbud og de dertil knyttede rettsfølger gikk etter domfeltes mening ikke ut over hva okkupasjonsmakten i henhold til folkeretten kunne beslutte. Under disse omstendigheter mener han at det var lovlig å kjøpe de inndratte formuesgjenstander som ble frembudt til salg av en representant for den kompetente myndighet, og at hans kjøp derfor ikke kan ansees som rettsstridig etter den provisoriske anordning av 18 desember 1942. Under prosedyren for Høyesterett er det også fremholdt at regjeringen ikke kan vedta lover som er i strid med okkupasjonsmaktens lovgivning, når denne er helt innenfor folkerettens ramme.
Jeg finner det ikke nødvendig i denne forbindelse å gå inn på spørsmålet om de nevnte bestemmelser under de foreliggende forhold lå innenfor grensen av okkupasjonsmaktens folkerettslige myndighet. Jeg kan nemlig ikke se at der består noen strid mellom de nevnte bestemmelser om formuesinndragning og forbud mot å erverve konfiskert eiendom, idet de førstnevnte bestemmelser jo ikke påla noen kjøpeplikt. For øvrig antar jeg også at en norsk lovbestemmelse i hvert fall som regel er bindende for borgerne selv om den måtte stå i strid med folkeretten. Jeg voterer således for at anken over lovanvendelsen forkastes.
Med hensyn til straffutmålingen vil jeg i anledning av byrettens bemerkning om at tiltalte må sies i alt vesentlig å ha vært et passivt medlem av N. S., gjøre oppmerksom på at han bl.a. har vært personalleder i Kristiansands lag av N. S., hva der vel må antas å ha medført en viss aktiv virksomhet. Bl. a. har han i denne stilling avgitt uttalelser om søknader om frigivelser av politiske fanger. Han opplyser herom selv at han har anbefalt frigivelse i alle tilfeller, unntatt ett, og byretten antar at denne opplysning er riktig. I det ene tilfelle, hvor han ikke anbefalte frigivelse, var hans standpunkt diktert ikke bare av vedkommende fanges politiske innstilling, men etter hva han selv forklarer, særlig av hans hustrus oppførsel mot N. S. og arbeidstjenesten. Dette forhold mener jeg må tas i betraktning som en skjerpende omstendighet ved fastsettelsen av straffen for overtredelse av landssvikanordningens §2 p. 1.
Under henvisning til det her anførte og for øvrig til de av byretten nevnte skjerpende og formildende omstendigheter finner jeg at den idømte frihetsstraff ikke er for streng. Den står også i rimelig forhold til den straffutmåling som Høyesterett har anvendt i tilfeller som kan sidestilles med nærværende.
Side:234
Derimot finner jeg under hensyntagen til hva der er opplyst om domfeltes økonomiske forhold, at den av byretten idømte bot bør falle bort.
Det av byretten idømte rettighetstap mener jeg bør opprettholdes. Foranlediget ved uttalelser under prosedyren for Høyesterett skal jeg bemerke at det etter min oppfatning ikke er tvilsomt at fradømmelsen av offentlig stilling - her stillingen som polititjenestemann i Kristiansand - er definitiv. Ganske visst bestemmer landssvikanordningen §12 at de i §11 under nr. 1-4 nevnte rettighetstap skal idømmes for 10 år. Etter ordlyden omfatter dette også fradømmelse av offentlig tjeneste, som den skyldige innehar - §11 nr. 3. Tar man loven på ordet, skulle altså domfelte etter 10 års forløp kunne kreve å gjeninntre i sin stilling. At dette ikke har vært meningen, synes meg å følge av sakens natur. Det ville også være i dårlig overensstemmelse med bestemmelsen i provisorisk anordning av 26 februar 1943 om gjenoppretting av lovlige forhold i den offentlige tjeneste, hvis §1 bestemmer at offentlig tjenestemann kan avskjediges ved dom, når han har vist seg uverdig til sin stilling, selv om forholdet ikke finnes å gi grunn til straff. Denne avskjedigelse er utvilsomt definitiv, og det kan da ikke antas at straffedom på stillings fortapelse skal ha svakere virkning. Byretten har også, slik som jeg leser dens konklusjon, gått ut fra denne forståelse, idet den har fradømt de i landssvikanordningens §11 nr. 1, 2 og 4 nevnte rettigheter for 10 år og den under nr. 3 nevnte uten tidsbegrensning.
Jeg voterer etter dette for sådan
Domsslutning:
Den A idømte bot bort faller. For øvrig forkastes anken.
I den idømte frihetsstraff fragår ytterligere 83 - tre og åtti - dager for utholdt varetektsfengsel. (Vanlig salær.)
Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Jeg vil for mitt vedkommende uttrykkelig ha tilføyet at de represalietiltak som inneholdes i de i saken omhandlede dekreter etter min mening ikke kan antas å være folkerettslig hjemlet. Jeg legger da vesentlig vekt på de dekreterte straffetiltaks voldsomhet.
Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Larssen og kst. justitiarius Bonnevie: Likeså.
Av byrettens dom:
- - - Tiltalte er født xx.xx.1902, han har vært politikonstabel ved Kristiansand politi og har senere under okkupasjonen avansert til overkonstabel og overbetjent. Han er gift - og har hustru og 2 barn å forsørge, uformuende og har hatt en inntekt av kr. 7600 pr. år. Han er tidligere ikke tiltalt eller straffet. - - -
Retten anser det ved tiltaltes egen forklaring og de øvrige i saken fremkomne opplysninger bevist at tiltalte den 30 oktober 1940 ble medlem
Side:235
av N. S. og vedble sitt medlemskap til krigshandlingenes slutt i 1945. At han har handlet forsettlig er utenfor tvil. Og at han ved sitt fortsatte medlemskap må ha forstått at han bistod N. S. og at denne organisasjon igjen bistod landets fiender tyskerne i råd og i et hvertfall dåd er likeledes utenfor tvil. Videre er det ved de samme bevismidler på det rene at tiltalte 7 mai 1942 som medlem av Kristiansand byting var med på å tilråde at ordføreren bevilget av bykassens midler kr. 50 000 til frontkjemperkontoret. Tiltalte har til sin unnskyldning her hevdet at han trodde at frontkjemperkontoret var en humanitær institusjon opprettet til støtte for frontkjemperes familie og etterlatte. Han visste imidlertid at frontkjemperne støttet fiendens sak ved sin innsats og at han ved å støtte deres familie og etterlatte også støttet dem og derved bidro til å yte fienden bistand. Han har således støttet et straffbart tiltak N. S. har satt i verk.
Tiltalte vil etter dette bli å dømme etter landssvikanordningens §3 jfr. §2 nr. 1 a og 2.
Videre er det ved tiltaltes egen forklaring sammenholdt med andre i saken foreliggende opplysninger på det rene at tiltalte vinteren 1944-45 på auksjon over løsøre som det såkalte statspoliti hadde konfiskert hos 1. vitne kjøpte de i tiltalebeslutningen nevnte løsøregjenstander. Han har selv forklart at han kjøpte gjenstandene, dels fordi han hadde bruk for dem og dels fordi han hadde lyst på dem, men han har også tillagt at i fall vitnet kom og gjorde krav på dem var han villig til å levere dem tilbake, hva han også har gjort. Retten antar at han derved har handlet forsettlig og rettsstridig, han har villet tilegne seg disse gjenstander, og både som politimann og etter alminnelig rettsbevisthet måtte han forstå at gjenstandene ikke på lovlig vis var til salgs, men kun ved et maktgrep av det ulovlige statspoliti.
Tiltalte vil således bli å felle etter provisorisk anordning av 18 desember 1942 §3 og retten antar at bøtestraff for denne lovovertredelse passende bør komme i anvendelse, men da retten finner at straffen etter landssvikanordningens §3 bør være tvangsarbeid vil straffen etter anordningen av 18 desember 1942 §3 i henhold til straffelovens §63 annet ledd bli å betrakte som en skjerpende omstendighet ved idømmelsen av tvangsarbeidet. - - -
Ved straffutmålingen sett under ett er i skjerpende retning tatt hensyn til at han har innehatt en stilling i samfunnet der stiller spesielle krav til ham om ikke å begå forbrytelser og dertil at han har unnlatt å anbefale statsfysikus Håversens benådningsandragende.
I formildende retning er tatt hensyn til at tiltalte har det beste skussmål for sitt arbeid innen politiet, så vel før krigen som etter, at det ikke vites at han - når bortsett fra det ene tilfelle hvorved han ikke anbefalte et benådningsandragende - ved sin virksomhet har skadet den enkelte. Hans anførsler om at han har anbefalt benådninger i alle andre tilfelle enn det nevnte er visstnok riktige. Han må sies i alt vesentlig å ha vært et passivt medlem av N. S. Han har nytt tiltro som en hederlig mann, og visstnok også med rette inntil krigen kom. - - -