Rt-1945-236
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1945-11-14 |
| Publisert: | Rt-1945-236 |
| Stikkord: | Landssvik, Straffeloven og landssvikanordningen, Lovanvendelse og straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 49/2 h/1945 |
| Parter: | Statsadvokat J. C. Mellbye, aktor mot A - C (forsvarer høyesterettsadvokat Jon Simonsen). |
| Forfatter: | Larssen, Schjelderup, Holmboe, Evensen, justitiarius Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §86, Straffeloven (1902), Landssvikanordningen (1944) §2, §3, §5, §86, §62, §11, §12 |
Dommer Larssen: Gulating lagmannsrett avsa den 25 juli 1945 denne dom: «A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §86 første ledd jfr. §12 nr. 3 og provisorisk anordning av 15 desember 1944 §3 jfr. §2 nr. 1, alt jfr. straffelovens §62 til tvangsarbeid i 6 år hvori fragår 77 dager for utholdt varetektsfengsel. Videre ilegges han en bot til statskassen stor kr. 1 000 samt fradømmes almen tillit, (anordningen av 15 desember 1944 §11, 1-9) for et tidsrom av 10 år.
B dømmes for forbrytelse mot straffelovens §86, 1. ledd jfr. §12 nr. 3 og provisorisk anordning av 15 desember 1944 §3 jfr. §2 nr. 1 og 2 alt jfr. straffelovens §62 til tvangsarbeid i 5 år hvori fragår 73 dager for utholdt varetektsfengsel. Videre ilegges han en bot til statskassen stor kr. 1 000 samt fradømmes almen tillit (anordning av 15 desember 1944 §11, 1-9) for et tidsrom av 10 år.
C dømmes for forbrytelse mot straffelovens §86 første ledd og provisorisk anordning av 15 desember 1944 §3 jfr. §2 nr. 1 alt jfr. straffelovens §62 til tvangsarbeid i 5 år hvori fragår 76 dager for utholdt varetektsfengsel. Videre ilegges han en bot til statskassen stor kr. 1 000 samt fradømmes almen tillit (anordning av 15 desember 1944 §11, 1-9) for et tidsrom av 10 år.»
Dommen er avsagt under dissens, idet lagmannen og 2 domsmenn stemte for henholdsvis 7, 6 og 6 års tvangsarbeid.
Alle 3 domfelte erklærte anke over lovanvendelsen og straffutmålingen. A har senere frafalt anken over lovanvendelsen, men opprettholdt anken over straffutmålingen. De to andre har frafalt sine anker både over lovanvendelsen og straffutmålingen.
Påtalemyndigheten erklærte for alle de tiltaltes vedkommende anke til skjerpelse av straffen. Under prosedyren for Høyesterett har aktor imidlertid latt falle påstanden om skjerpelse av straffen og har sluttet seg til forsvarerens påstand om nedsettelse av straffen for botens og tillitstapets vedkommende.
Med hensyn til de tiltaltes personalia og deres straffbare forhold henvises til lagmannsrettens domsgrunner.
Jeg finner at As anke til nedsettelse av frihetsstraffen bør forkastes. Hensett særlig til hans lange innsats som frontkjemper i Waffen SS mener jeg at den idømte straff stort sett er stemmende med Høyesteretts praksis i andre lignende landssviksaker. Et åpenbart misforhold mellom straffen og den begåtte forbrytelse kan således ikke sees å foreligge.
De tiltalte er alle idømt bøter på kr. 1 000. Lagmannsrettens dom falt den 25 juli i år, altså på en tid da idømmelsen av bot var en nødvendig følge av de idømte frihetsstraffer. Dette forhold ble
Side:237
endret ved den provisoriske anordning av 3 august i år. Da alle 3 tiltalte er uten formue, har aktor i Høyesterett sluttet seg til forsvarerens påstand om at bøtestraffen bortfaller for samtlige de tiltalte. Jeg finner at påstanden for så vidt bør tas til følge.
Alle de tiltalte er fradømt almen tillit etter landssvikanordningens §11 p. 1-9 for 10 år. Også på dette punkt er forsvarer og aktor etter anordning av 3 august i år enige om at dommen bør forandres til begrenset rettighetstap og kun omfatte de i §11 p. 1-5 samt 7 og 8 nevnte rettigheter. I tilslutning til Høyesteretts praksis på dette punkt finner jeg at også denne del av påstanden bør tas til følge.
Etter det anførte stemmer jeg for følgende
domsslutning:
As anke forkastes for så vidt frihetsstraffen angår.
For samtlige tiltalte bort faller de idømte bøter.
I stedet for tap av almen tillit trer begrenset rettighetstap etter landssvikanordningens §12 således at de i anordningens §11 nr. 1-5, 7 og 8 nevnte rettigheter tapes for en tid av 10 - ti - år.
I frihetsstraffen fragår ytterligere for hver av de tiltalte 112 dager for utholdt varetektsfengsel. (Vanlig salær.)
Dommer Schjelderup: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Holmboe, Evensen og kst. justitiarius Bonnevie: Likeså.
Av lagmannsrettens dom:
Tiltalte nr. 1 A er født xx.xx.1918. Han er murer og snekker, bopel Grøsvik i Bruvik for tiden i varetektsfengsel, ugift, uten forsørgelsesbyrde, uformuende, i de siste år med vanlig soldaterlønn kr. 1,70 pr. dag, har gjort militærtjeneste fra 2 januar 1940 til ca. 30 mars n. e. Var med under krigen og deltok i trefningene i Bagn og på Fagernes i Valdres, har ikke vært tiltalt eller straffet tidligere. - - -
Retten finner bevist at tiltalte i juni 1941 søkte og fikk opptagelse i det tyske Waffen SS hvoretter han gjennomgikk militærutdannelse i Tyskland under tysk ledelse, hvoretter han fra julen 1941 på tysk side deltok i felttoget i Russland først i Ukraine og senere i Kaukasus inntil han ble såret 5 oktober 1942. Deretter var han på forskjellige lasaretter i Mellom-Europa til i juni 1943, var så på lasarett i Norge til i november s. å., og var så på et rekreasjonshjem på Voksenkollen hvorunder han deltok i et handelskursus på Hedbergs Handelsskole i Oslo. I slutten av juni 1944 reiste han til Berlin hvor han gjorde tjeneste som soldat i Waffen SS til april 1945. Han blev da beordret til «Den norske skibataljon» visstnok for derfra å bli dimittert og fikk etter å være kommet til Oslo, hvor han meldte seg til sin avdeling, permisjon for å reise hjem og ble ved ankomsten til Bruvik den 9 mai 1945 arrestert av hjemmestyrkene.
Retten finner det videre bevist at tiltalte, da han søkte opptagelse i Waffen SS og senere, var seg bevisst, at der bestod krigstilstand mellom
Side:238
Norge og Tyskland og at han ved å søke opptagelse i Waffen SS og ved å gjøre tjeneste der ytet fienden, dvs. Tyskland, bistand i dåd.
Han er derfor for dette forhold overensstemmende med tiltalen straffskyldig etter straffelovens §86, første ledd.
Retten finner videre bevist at tiltalte i juni 1941 meldte seg inn i Nasjonal Samling og at han senere har opprettholdt medlemskapet. Han er følgelig for dette forhold straffskyldig etter provisorisk anordning av 15 desember 1944 §3 jfr. §2 i ethvert fall for så vidt angår tiden etter 22 januar 1942, fra hvilken tid der foreligger uttrykkelig bestemmelse om straff for medlemskap i N. S.
Endelig finnes bevist at tiltalte i juni 1941 uten at han var i noen tvangssituasjon økonomisk eller på annen måte frivillig tok arbeid ved den flyplass de fiendtlige okkupasjonstropper lot bygge på Bømoen i Voss, og at han fortsatte dette arbeid inntil han ble ledig ved innskrenkning av arbeidsstokken våren 1941, hvoretter han likeledes frivillig søkte og fikk arbeid på den flyplass som okkupasjonsmakten holdt på å opparbeide på Herdla. Han var beskjeftiget med utgravningsarbeid til de tyske militærbarakker.
Retten antar at tiltalte da han tok dette arbeidet på Bømoen var klar over at det nok var et militærarbeid, men ved vurderingen av hans forhold må det tas i betraktning at tiltalte som frivillig hadde meldt seg og gjort militærtjeneste for Norge etter nederlaget var deprimert. Situasjonen var også blitt uklar for ham ved at han etter overgivelsesbetingelsene hadde utført tysk arbeid i Hallingdal og dessuten tok han arbeid hos et norsk firma, Stoltz, Røthing & Co., som så fikk stor tilstrømning av frivillige arbeidere fra alle kanter. Hensett da til den oppfatning som dengang gjorde seg gjeldende med hensyn til samarbeidet med tyskerne kan det være noen tvil om hvorvidt den til fellelse fornødne forståelse av det rettsstridige i handlingen og likeledes det til fellelse fornødne forsett foreligger. Skjønt noe mere tvilsomt antar retten også at det samme må gjelde med hensyn til at han tok arbeid på Herdla. Under alle omstendigheter finner retten at forholdet ligger slik an at disse handlinger kan lates straffri i medhold av anordningens §5 annet ledd b.
Rettens mindretall, lagdommer Gaarder og domsmann, kontorsjef Strømmen finner at tiltalte i dette siste punktet må bli å frifinne. Enten man bygger på landssvikanordningen eller på straffelovens §86 må det avgjørende være om hans handlemåte etter den situasjon som forelå var utilbørlig og om tiltalte forstod dette. Spørsmålet om en arbeider har opptrådt utilbørlig ved å ta et arbeid som det heromhandlede, er et vanskelig vurderingsspørsmål hvor mange faktorer kan spille inn. Et viktig kriterium som har vært fremhevet i den offentlige diskusjon er om vedkommende frivillig har forlatt sitt ordinære arbeid for å ta plass hos tyskerne. Denne situasjon foreligger ikke her. Tiltalte var uten beskjeftigelse, om han ville fått ordinært arbeid er det ingen som i dag kan si med sikkerhet. Han tok ansettelse hos et norsk, så vidt vites gammelt og ansett firma, Stoltz Røthing & Co., som overfor tyskerne hadde påtatt seg entreprisen. Han kom fra krigsfangenskap, hvor hans anledning til orientering må forutsettes å ha vært ringe, og fikk høre om den tilstrømning som fant sted til arbeidsplassen på Bømoen. Dette i forbindelse med den alminnelige nedtrykte stemning som rådet her i
Side:239
landet sommeren 1940 måtte naturlig for tiltalte tilsløre den bedømmelse av hans handlemåte som gjorde seg gjeldende i en senere, mere avklaret periode. Under disse omstendigheter finner mindretallet ikke å kunne anse bevist at tiltalte har innsett å ha opptrådt utilbørlig ved å ta arbeid på Bømoen. Heller ikke om hans ansettelse på Herdla er der opplyst slike omstendigheter at mindretallet finner bevist at hans opptreden var utilbørlig eller at han innså dette.
Med hensyn til straffutmålingen finner retten at hans inntreden i Waffen SS er den i grovhet alt overveiende ved bedømmelsen av hans forhold, mens forholdet med at han meldte seg inn i N. S. i 1941, hvilket ikke hadde til følge noen som helst aktiv virksomhet som medlem av dette parti, blir av nokså underordnet betydning ved ansettelse av straffen.
I betraktning av at tiltalte har gjort tjeneste i Waffen SS i meget lang tid, nemlig fra juni 1941 og helt til kapitulasjonen i Norge, alene avbrutt med en rekonvalesenstid som følge av de sår han hadde fått, finner rettens flertall lagdommerne Karluf Hanssen og Gaarder og domsmennene kjøpmann Reinert Lien og kontorsjef Strømmen at straffen passende kan settes til tvangsarbeid 6 år.
Lagmannen og domsmennene Møller og Tollefsen fant en straff av tvangsarbeid i 7 år passende. - - -