Rt-1945-239
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1945-11-14 |
| Publisert: | Rt-1945-239 |
| Stikkord: | Landssvik, Landssvikanordningen og straffeloven, Lovanvendelse og straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 50/2 h/1945 |
| Parter: | Statsadvokat J. C. Mellbye, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Jon Simonsen). |
| Forfatter: | Evensen, Schjelderup, Holmboe, Larssen, justitiarius Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §223, Landssvikanordningen (1944) §2, §3, Landssvikanordningen (1944), Straffeprosessloven (1887) §375, §53, §58, §62, §86, Straffeloven (1902), §11 |
Dommer Evensen: Ved Agder lagmannsretts dom av 1 september 1945 ble A dømt for forbrytelse mot provisorisk anordning av 15 desember 1944 §3, jfr. §2, nr. 4, jfr. straffelovens §86, og mot straffelovens §223, annet ledd, jfr. §53, alt sammenholdt med samme lovs §62, til fengsel i 6 måneder med fradrag av 18 dager for utholdt varetektsarrest, og for et tidsrom av 10 år fradømt de rettigheter som er nevnt i provisorisk anordning av 15 desember 1944 §11 nr. 1-4.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens domsgrunner.
Dommen er med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg påanket til Høyesterett så vel av domfelte som av påtalemyndigheten. Domfeltes anke gjelder så vel lovanvendelsen som straffutmålingen. Påtalemyndighetens anke gjaldt opprinnelig straffutmålingen. Under sakens behandling for Høyesterett har aktor imidlertid påstått dommen opphevet for så vidt domfelte er dømt etter straffelovens §223, 2. ledd, og erklært at der ikke reises noen innvending mot at den idømte frihetsstraff blir stående uforandret for den gjenstående del av dommen.
Når aktor har påstått dommen opphevet for så vidt angår domfellelsen etter §223 annet ledd, er det begrunnet med at domsgrunnene
Side:240
savner enhver opplysning om de subjektive betingelser som kreves for domfellelse etter nevnte straffebestemmelse. Jfr. straffeprosesslovens §375 hvoretter der skal angis «hvilke omstendigheter der som grunnlag for dommen antas beviste».
Jeg er enig med aktor i at dommen for så vidt domfellelsen etter §223 angår må oppheves av nevnte grunn. Jeg antar imidlertid at dommen må oppheves også for så vidt angår domfellelsen etter landssvikanordningens §3, jfr. §2 nr. 4, jfr. straffelovens §86. Med hensyn til de subjektive betingelser har retten her alene anført: «Når det gjelder overtredelsen av §86 finner retten i samsvar med tiltalen å kunne bringe forholdet inn under den mildere strafferamme som landssvikanordningens §3 jfr. §2 nr. 4 gir anledning til, idet forholdet ikke er særlig graverende - hun har åpenbart ikke hatt til hensikt å angi sin mann, selv om forsett i straffelovens mening må sies å ha vært til stede.» Uten nærmere angivelse av hva domfeltes forsett har omfattet - hva retten i faktisk henseende har ansett bevist - inneholder dommen ikke tilstrekkelig grunnlag for en prøvelse av om domfellelsen bygger på en riktig lovanvendelse - det vil si at retten har lagt den rette forståelse av hva der i subjektiv henseende kreves for domfellelse etter de nevnte straffebestemmelser til grunn.
Jeg voterer etter dette for sådan
slutning:
For så vidt angår A oppheves lagmannsrettens dom med hovedforhandling. (Vanlig salær.)
Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Holmboe, Larssen og kst. justitiarius Bonnevie: Likeså.
Av lagmannsrettens dom:
- - - Tiltalte nr. 2 A, født xx.xx.1924, er gift, men nå separert, uten formue, ingen inntekt siste år, tidligere ustraffet. - - -
For tiltalte nr. 2's vedkommende har lagmannsretten funnet det bevist at hun en gang i november eller desember 1943 overfor tiltalte nr. 1 nevnte - etter hennes egen uttalelse under lettere alkoholpåvirkning - at hennes mann B, som hun var separert fra, hadde hørt «ulovlig» på radio og at han hadde tegnet tyske militære anlegg for hjemmefronten. Dette hadde til følge at tiltalte nr. 1 som nevnt senere anga B, slik at denne ble arrestert.
Tiltalte nr. 2 har ved dette sitt forhold liksom tiltalte nr. 1 gjort seg skyldig i overtredelse av straffelovens §86 og §223, annet ledd . Når det gjelder overtredelsen av §86 finner retten i samsvar med tiltalen å kunne bringe forholdet inn under den mildere strafferamme som landssvikanordningens §3 jfr. §2 nr. 4 gir anledning til, idet forholdet ikke er særlig graverende - hun har åpenbart ikke hatt til hensikt å angi sin mann, selv om forsett i straffelovens mening må sies å ha vært til stede. Da
Side:241
hennes medvirkning til Bs arrestasjon må sies å ha vært foranlediget ved det intime forhold hun stod i til tiltalte nr. 1 og har vært av ringe betydning i forhold til dennes medvirkning, finner retten videre i medhold av straffelovens §58 å kunne sette straffen lavere enn lavmål som er fastsatt etter straffelovens §223, annet ledd.
Straffen fastsettes til fengsel i 6 måneder og tap for et tidsrom av 10 år av de rettigheter som er nevnt i landssvikanordningens §11 nr. 1-4.
I skjerpende retning viten intet særskilt å anføre.
I formildende retning er ved siden av de forhold som alt er kommet i betraktning i forbindelse med lovanvendelsen, tatt hensyn til tiltaltes unge alder.