Rt-1945-257
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1945-11-24 |
| Publisert: | Rt-1945-257 |
| Stikkord: | Landssvik, Straffeloven og landssvikanordningen, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 59/2 h/1945 |
| Parter: | Statsadvokat J. C. Mellbye, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Jon Simonsen). |
| Forfatter: | Fougner, Alten, Evensen, Holmboe, Hanssen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §132, §223, §62, §86, Straffeloven (1902), Landssvikanordningen (1944) §25, §57, §11, §12, §2, Landssvikanordningen (1944) |
Dommer Fougner: Ved Frostatings lagmannsretts dom av 31 august 1945 ble A dømt for forbrytelse mot straffelovens §86, §223 annet ledd og §132 første ledd, jfr. §62, jfr. provisoriske anordninger av 15 desember 1944 §11 og 3 oktober 1941 §2, til tvangsarbeid i 8 år og en bot stor kr. 5 000, samt idømt tap av almen tillit i 10 år. I straffetiden ble bestemt å skulle fragå 113 dager for utholdt varetektsfengsel. Videre ble han ved dommen tilpliktet i medhold av provisorisk anordning av 15 desember 1944 §25, jfr. provisorisk anordning av 3 august 1945, å betale i erstatning til Erstatningsdirektoratet kr. 25 000 med 4 % årlig rente fra dommens forkynnelse, samt endelig ilagt kr. 200,- i saksomkostninger for lagmannsretten.
Det var i lagmannsretten dissens med hensyn til straffutmålingen. To av de juridiske dommere voterte for tvangsarbeid i 10 år uten idømmelse av bot, den ene dommer også for tap av almen tillit
Side:258
for bestandig. En av domsmennene stemte for fengselsstraff, i 10 år, kr. 10 000 i bot, tap av almen tillit for alltid samt for en erstatning på kr. 30 000. I øvrig var det enighet om domsresultatet.
Dommen er fra begge sider påanket til Høyesterett. Påtalemyndigheten har anket til skjerpelse av straffen, idet anføres at det burde ha vært anvendt høyere frihetsstraff og at almen tillit burde vært frakjent for alltid. Også domfeltes anke gjelder straffutmålingen, som han finner for streng.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.
Under ankesakens behandling for Høyesterett er det spørsmål vakt, hvorvidt det som lagmannsretten har funnet å være bevist avgir grunnlag for fellelse etter straffelovens §132. I domsgrunnene uttales for så vidt først:
«Retten finner det bevist at tiltalte lørdag 5 mai 1945 lot sette i gang ødeleggelse av kartoteker, arkiver og annet bevismateriell ved det kontor hvis leder han var, at han herved bevirket eller medvirket til at gjenstander av betydning for undersøkelsene ble tilintetgjort eller at gjerningens spor på annen måte ble utslettet, og at han gjorde dette i den hensikt å motarbeide en offentlig undersøkelse som han forutså ville bli anstillet angående de straffbare handlinger som han selv og andre hadde begått under virksomheten ved personallederens kontor.»
Lagmannsretten antar i henhold hertil at domfeltes forhold fyller gjerningsinnholdet etter §132 første ledd. Hva der kunne tenkes reist tvil om var imidlertid hvorvidt tiltalte var straffri i medhold av bestemmelsene i paragrafens tredje ledd, som sier at straff ikke kommer til anvendelse på den som har handlet i hensikt å unndra seg selv... fra forfølgning eller straff.» Og hva dette spørsmål angår heter det i domsgrunnene videre: «Visstnok må tiltaltes hensikt antas først og fremst å ha vært ved denne handling å unndra seg selv fra forfølgning eller straff, men denne hensikt må også antas å omfatte de andre personer som virket ved kontoret eller var omhandlet i det bevismateriale som fantes der og ble tilintetgjort.» Med denne begrunnelse antar retten at det ikke blir spørsmål om frifinnelse etter 3. ledd.
Det fremstiller seg etter dette som uklart hvorledes lagmannsretten har oppfattet den faktiske situasjon. Hvis eller så langt tiltalte lot iverksette ødeleggelsen i den hensikt å redde seg selv fra forfølgning eller straff, vil han etter min mening være straffri, også om han, har vært klar over at ødeleggelsen ville hjelpe andre på samme måte, og om dette endog likefrem har gått inn under hans hensikt. Hvis derimot tiltalte av hensyn til andre personer som virket på kontoret eller på annen måte var berørt av bevismaterialet, har ødelagt eller beordret ødelagt dette materiale i videre utstrekning enn nødvendig ut fra hensynet til hans interesse av selv å unngå forfølgning osv., kan paragrafens tredje ledd neppe hjemle ham straffrihet for så vidt. Domsgrunnene lar det imidlertid stå åpent om domfelte har tatt sikte på å gi ødeleggelsen den snevrere eller den
Side:259
videre ramme, og da domsgrunnene etter min mening for så vidt er uklare eller ufullstendige, antar jeg at lagmannsrettens dom må bli å oppheve for så vidt den feller tiltalte etter straffelovens §132.
Hva angår ankene over straffutmålingen kan jeg i det vesentlige tiltre lagmannsrettens vurdering av den meget alvorlige forbryterske virksomhet domfelte gjennom et lengere tidsrom har utfoldet. Det står for meg så at det hva frihetsstraffen angår ikke bør være spørsmål om å nedsette den av lagmannsretten fastsatte straffetid. Derimot har jeg stått noe tvilende med hensyn til om det ikke, hensett til domfeltes iherdige bestrebelser for å bringe hederlige landsmenn i fengsel eller på annen måte å bringe ulykke over dem, er påkrevd å forlenge straffetiden. Jeg er imidlertid blitt stående ved at der ikke bør gjøres noen endring for så vidt i lagmannsrettens dom. Sakens opplysninger synes å vise at domfelte i sitt virke forut for okkupasjonen har vært en rettskaffen, arbeidsom og meget energisk mann. Og under okkupasjonen synes domfelte utenfor sin stilling som «personalleder» å ha opptrådt korrekt overfor de ikke-nazister han kom i berøring med. Alt i alt antar jeg under disse forhold at det ikke er noe åpenbart misforhold til stede mellom de straffbare forhold og den bestemte frihetsstraff. I straffetiden fragår nå ytterligere 85 dager for utholdt varetektsfengsel etter pådømmelsen i lagmannsretten.
Foranlediget ved bemerkninger under prosedyren skal jeg tilføye:
Mens det i medhold av §2 i den provisoriske anordning av 3 oktober 1941 om tillegg til den alminnelige borgerlige straffelov kan idømmes tvangsarbeid for forbrytelse mot straffelovens §86, straffes etter straffelovens §223 forbrytelser mot denne siste paragraf fremdeles bare med fengsel. Uansett at den domfelte her er fellet og felles etter 2 straffebestemmelser, hvorav bare den ene gir mulighet for idømmelse av tvangsarbeid, antar jeg at det, som også allerede skjedd ved lagmannsrettens dom, i analogi av bestemmelsene i straffelovens §62 kan utmåles en felles frihetsstraff i form av tvangsarbeid for forbrytelsene mot begge disse bestemmelser.
Den idømte bot antar jeg bør bortfalle. Jeg ser herved hen til at lagmannsretten har tilpliktet domfelte å betale en erstatning av 25 000 kroner, et ledd i dommen som det ikke er anket over. Etter min mening er domfelte allerede herigjennom etter sine formuesforhold, hvorom henvises til lagmannsrettens dom, rammet så sterkt økonomisk, at det synes overflødig også å anvende bøtestraff. Hva domfeltes økonomiske forhold angår peker jeg alene på, at når lagmannsretten anslår ektefellenes samlede formue til omkring kr. 60 000, synes heri å være medregnet ektefellenes innbo etter den verdi som disse eiendeler er assurert for. Hensynet til domfeltes hustru veier hva erstatningsspørsmålet angår ganske sterkt. Opplysningene synes å vise at hun har hatt en god nasjonal innstilling.
Jeg antar at begrenset rettighetstap for en tid av 10 år etter landssvikanordningens §12, jfr. §11 nr. 1, 5, 7 og 8, bør tre i stedet for det av lagmannsretten bestemte tillitstap.
Jeg stemmer for denne
Side:260
domsslutning:
Lagmannsrettens dom oppheves for så vidt den feller A etter straffelovens §132 første ledd.
Hans straff for forbrytelse mot straffelovens §86 §223 jfr. provisorisk anordning av 3 oktober 1941 og straffelovens §62 fastsettes til tvangsarbeid i 8 - åtte - år samt begrenset rettighetstap etter landssvikanordningens §12 slik at de i §11 nr. 1-5, 7 og 8 nevnte rettigheter tapes for en tid av 10 - ti - år. I frihetsstraffen fragår 198 - ett hundre åtte og nitti - dager for utholdt varetektsfengsel.
I øvrig forkastes ankene. (Vanlig salær.)
Dommer Alten: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Evensen, Holmboe og Hanssen: Likeså.
Av lagmannsretten dom:
Tiltalte A er født xx.xx.1909 av gifte norske foreldre, hotelleier B og hustru, født Hokstad, han er gift og har hustru og 1 barn i alderen 9 år å forsørge. Han er baker- og konditormester. Sin formue oppgir han etter siste ligning til 29 000 kroner, hvori hustruens særeie er medregnet. Sin inntekt for siste år oppgir han til 12 600 kroner. Han er av lægen ikke godkjent for militærtjeneste. Etter ektepakt fra før ekteskapet i 1932 skal hver av ektefellene eie det de har innbrakt i boet. Hustruen eide den gang 5000 kroner. Senere har hun av sin far fått en hyttetomt, hvor nå en hytte er oppført. Tiltalte har ikke vært straffet eller bøtelagt. - - -
Retten finner det bevist at tiltalte har vært medlem av N. S. siden 1933 eller 1934, og at han under hele okkupasjonstiden har opprettholdt dette medlemskap, videre at han fra juli 1943 har vært «fylkespersonalleder» for Sør-Trøndelag og i denne egenskap var medlem av fylkesførerens stab og ved enkelte anledninger førte tilsyn med fylkesførerens kontor og stod i rapport med ham.
Videre ansees bevist at tiltalte som fylkespersonalleder har bistått partiet og fienden, representert ved det tyske sikkerhetspoliti, med opplysninger om motstandere av N. S., om hvem som passende kunne tas som gisler og dermed bringes i fengsel, at han avgav uttalelse om ansøkere til offentlige stillinger og dermed bistod med å fremme de planer som tyskerne og N. S. hadde om å gi partiet N. S. full kontroll over landets administrasjon.
Av spesielle handlinger av denne art ansees bevis ført for at tiltalte i brev av 21 juni 1944 til statspolitiet i Trondheim omtalte lærer Helge Grevskott som en person der «gjør alt han kan for å ødelegge Nasjonal Samlings arbeid», og at Grevskott ble arrestert kort etter og senere sendt til Grini konsentrasjonsleir, hvor han ble til slutten av april 1945.
I brev av 4 august 1944 til statspolitiet i Trondheim uttalte tiltalte at han ville «anbefale at Torbjørn Wahl... blir tatt som gissel for sin bror...», kort etter ble Torbjørn Wahl arrestert av det norske politi.
På samme måte foreligger en rekke brev fra tiltalte, oftest til det norske statspoliti, men også direkte til det tyske sikkerhetspoliti om
Side:261
personer som i forskjellige ordelag anbefales som gisler. Noen av disse brev er fremkommet som svar på forespørsel, andre kan ikke sees å være foranlediget ved noen forespørsel, skjønt tiltalte påstår det.
Et brev av 16 mars 1944 til Nasjonal Samlings generalsekretariat er den rene angivelse av overingeniør Andresen for uttalelser om at denne bl.a. har vært med på feltmanøvrer med våpen i Nordmarka.
I et brev av 20 oktober 1944 til distriktskontoret for arbeidsformidling, ber tiltalte om kontorsjefen, Lars Hjelmelands bistand til å få fjernet frk. Solveig Kristiansen fra en stilling hun hadde skaffet seg i Oslo, etter at hun var fjernet fra sin tjeneste i Trondheim kommune fordi hun ikke ville gå på N. S. propagandamøter, hvortil hun var innkalt. Tiltalte ville ha henne satt på en fabrikk i Trondheim.
Videre er bevist at tiltalte i brev av 12 april 1945 til Trondheim politikammer ber om at 30 navngitte personer må bli avhentet og brakt til Handelsstandens Hus i Trondheim, fordi de ikke har møtt til lægeundersøkelse etter innkallelse til «førergarden».
Retten finner det åpenbart at tiltalte i alle disse tilfelle måtte innse og har innsett at han ved sine henvendelser til politiet og forskjellige partiinstanser utsatte de personer han nevner, for overhengende fare ved å bli berøvet friheten eller ved annen forfølgelse fra politiets eller tyskernes side.
Det er bevist at tiltalte fra desember 1943 hadde det øverste tilsyn med frontkjemperkontoret i Trondheim, hvor de daglige forretninger ble ledet av en «frontkjemper» ved navn Rolf Eklo, at dette kontor mottok forskjellig slags innbo tilhørende familier, hvor ett eller flere medlemmer var flyktet, og hvorfor deres eiendeler derpå var blitt beslaglagt av det såkalte forvaltningskontor. Frontkjemperkontoret ervervet varene ved «kjøp» fra forvaltningskontoret for å anvende dem til frontkjempernes familier. I alt har frontkjemperkontoret ervervet varer for ganske store beløp. Det minste som er nevnt er ca. 40 000 kroner. For halvparten av dette beløp er innbogjenstander overlatt «evakueringsutvalget», for 10 000 kroner er solgt ved auksjon, og for 10 000 kroner er anvendt av frontkjemperkontoret. Retten anser det bevist at tiltalte kjente til, billiget og medvirket i disse transaksjoner.
Retten anser det bevist at tiltalte lot seg oppnevne som medlem av Trondheim byting i 1941 og at han deltok i tingets møter. Derimot kan det ikke ansees på det rene at han var til stede i bytinget da bevilgningen på kr. 55 474 ble gitt til frontkjemperkontoret den 15 november 1944 skjønt han før også hadde vært til stede i dette møte. Tiltalte fikk imidlertid vite om bevilgningen dagen etter, uten at han foretok seg noe for å fralegge seg ansvar for samme. Det er på det rene at tiltalte har ytet 200 kroner til frontkjemperkontoret. Retten anser ham strafferettslig skyldig for de 200 kroner, men vil ikke anse ham skyldig på samme måte for bevilgningen i bytinget. Domsmann Solem anser tiltalte skyldig i begge disse forhold.
Ved de handlinger som således ansees bevist, finner retten at tiltalte har gjort seg skyldig i forbrytelse mot straffelovens §86, idet han den hele tid han stod som personalleder var seg bevisst at han ved sin virksomhet som sådan har ytet fienden bistand.
Retten anser det bevist at tiltalte i et brev av 21 juni 1944 til
Side:262
statspolitiet uttalte om lærer Helge Grevskott at han er «en av de verste og argeste jøssinger her i byen. Han er oppført på jøssingliste som en av de første. Han gjør alt han kan for å ødelegge Nasjonal Samlings arbeid...» Videre ansees bevist at lærer Grevskott ble arrestert 2 dager senere og ble sittende fengslet til slutten av april 1945.
I brev av 4 august 1945 - også til statspolitiet - uttaler tiltalte om Torbjørn Wahl at han vil anbefale at denne blir tatt som gissel for sin bror. I samme måned ble Wahl arrestert og ble sittende fengslet til mai 1945.
Retten anser det bevist at tiltalte ved disse brev har bevirket eller medvirket til at de to nevnte personer ulovlig er blitt berøvet friheten og at denne frihetsberøvelse har vart over en måned samt at tiltalte, da han skrev brevene, var seg bevisst de følger de kunne få og fikk for de to personer som skrivelsene handler om, og at denne frihetsberøvelse var ulovlig.
Med disse handlinger ansees tiltalte å ha gjort seg skyldig i forbrytelse mot straffelovens §223, første og annet ledd.
Retten finner det bevist at tiltalte lørdag 5 mai 1945 lot sette i gang ødeleggelse av kartoteker, arkiver og annet bevismateriell ved det kontor hvis leder han var, at han herved bevirket eller medvirket til at gjenstander av betydning for undersøkelsene ble tilintetgjort eller at gjerningens spor på annen måte ble utslettet, og at han gjorde dette i den hensikt å motarbeide en offentlig undersøkelse som han forutså ville bli anstillet angående de straffbare handlinger som han selv og andre hadde begått under virksomheten ved personallederens kontor.
Visstnok må tiltaltes hensikt antas først og fremst å ha vært ved denne handling å unndra seg selv fra forfølgning eller straff, men denne hensikt må også antas å omfatte de andre personer som virket ved kontoret eller var omhandlet i det bevismateriale som fantes der og ble tilintetgjort.
Det blir derfor ikke spørsmål om frifinnelse etter paragrafens siste ledd. Hermed antas tiltalte å ha gjort seg skyldig i forbrytelse mot straffelovens §132, første ledd. I denne henseende kan retten ikke anse det av noen betydning at tiltalte fikk ordre fra «fylkesføreren» i Oslo om å foreta denne ødeleggelse.
Ordren tar ikke bort fra tiltalte hans bevissthet om handlingens rettsstridige karakter og hans egen hensikt å ødelegge bevis for forbrytersk virksomhet. Ordren kan i det høyeste komme i betraktning som en formildende omstendighet.
Fra forsvarets side er bl.a. anført at tiltalte har trodd på at den såkalte regjering under okkupasjonstiden var en lovlig regjering, at dens dekreter også var lovlige og at han derfor når han handlet i overensstemmelse med disse ikke gjorde noe ulovlig eller dadelverdig, forsvaret mener derfor at han må nyte godt av bestemmelsen i straffelovens §57 om rettsvillfarelse. Retten kan ikke dele denne synsmåte. Tiltalte visste meget vel at den overveiende del av det norske folk så helt annerledes på spørsmålet, og derfor kan det ikke bli tale om noen villfarelse av betydning.
Etter det anførte vil tiltalte bli å felle i alle tiltalens punkter. - - -
Ved straffutmålingen må sees hen til at den forbryterske virksomhet har pågått gjennom et langt tidsrom, fra juli 1943 til mai 1945, eller nær innpå 2 år, at den har vært ytterst farlig for den frihetskamp Norge
Side:263
førte både på den ytre og den indre front, at den rammet flere norske patrioter på en særlig hård måte, og at virksomheten dessuten var et ledd i undergravningen av vår statsforfatning og dermed av grunnlaget for vårt politiske og sosiale liv.
I formildende retning er lite av betydning å anføre. Visstnok er det opplyst at tiltalte har hjulpet flere personer som har henvendt seg til ham om bistand av forskjellig art overfor okkupasjonsmakten, og retten setter ikke dette ut av betraktning, men meget kan det ikke veie overfor den langvarige og systematiske virksomhet i fiendens interesse. - - -
Det er nedlagt påstand om erstatning til Erstatningsdirektoratet begrenset oppad til 60 000 kroner.
Tiltalte oppgir selv å ha en formue på 29 000 kroner.
Med livspoliser og bakerimaskiner er hans formue av representanter for Erstatningsdirektoratet beregnet til ca. 41 000 kroner. Hertil kommer innbo, som er assurert for 20 000 kroner. Tiltalte hadde særeie med sin hustru, men det er ikke nøyaktig opplyst hvor stort dette særeie er eller hvori det består. Etter det anførte kan man ikke anse det utelukket at ektefellenes formue kan dreie seg omkring 60 000 kroner. Retten finner betingelsene for erstatning til stede etter §25 i provisorisk anordning av 15 desember 1944, jfr. anordning av 3 august 1945, og ansetter erstatningsbeløpet til 25 000 kroner. - - -